drammus og pendlvard

Fra pura til dura vida

2011-04-29T07:00:00.003-10:00

Det mellomamerikanske eventyret vårt er straks over, og vi føler det er på tide med en oppdatering. Vi har hoppet over avslutning på både roadtrip og parisopphold, samt en aldri så liten tur til Asia, men det får heller vente.

Det begynte med at vi nesten måtte tilbringe fem ufrivillige dager i terminalbygningene på Newark flyplass på grunn av uvær. Da alle trodde håpet var ute bestemte heldigvis flyet seg for å komme fra Pittsburgh til New York uten å lande på feil flyplass og vi var på vei.

Costa Rica fikk ifølge gringotica Isballe navnet sitt fordi gull var såpass lett tilgjengelig at de brukte det som trepynt, antagelig for å jage vekk fugler og annet krek de ikke ville ha i fruktsalaten. Da folk først ankom landet (indianerne anses som folk av oss de også, men i denne sammenhengen mener vi med folk de sjøfarende europeerne) syntes de naturligvis denne skikken var over middels kaksete og kalte dermed landet for den rike kysten.

Gull og glitter er det lite av her, men vi skulle vært både døve og blinde da vi gikk av flyet for å gå glipp av at landet er rikt på solskinn og fuglekvitter. På grunn av forsinkelsen rakk vi å få med oss en soloppgang mens vi ventet på at Dollar åpnet bildørene. Vel på plass i vår firehjulsdrevne turbo-diesel ble vi introdusert for costaricansk nøyaktighet. Det bor knappe 4,5 millioner mennesker her, som tydeligvis kjenner hverandre godt nok til at de ikke har tatt seg bryet med å opprette adresser. Istedet får man en omtrentlig beskrivelse i beste skattekartstil. Adressen til Isabelle, "San Bosco, acerca tres minutos después de Ciudad Colon hacia Puriscal, del abastacedor fiorella, 100 metros oeste, y 200 metros norte, casa mano derecha, color teracotta", viste seg å være vrien å trykke inn på GPSen, men med litt prøving og feiling og utspørring av lokalbefolkningen fant vi nesten fram.

Med Isabelle i bilen gikk det noe bedre å finne fram, og vi satte kursen mot vår egentlige destinasjon, Puerto Viejo, som ligger på den karibiske siden like ved Panama. Dette bringer oss over på et annet spennende fakta. Costa Rica er, i motsetning til det alle tror, ikke en øy. Vi hadde på forhånd hetta for at vi skulle få kuldesjokk i regnværet på sør-øst-siden, men svettet oss gjennom to netter i en knusktørr bungalow og fikk tid til å svi vekk litt gammel hud fra kroppene våre på vår aller første strandøkt. Micke holdt på å kveles av en chilifisk og kastet solbrallarna så snart han fikk sjansen, så vi så oss tvunget til å forlate byen. Vi valgte den lengste mulige reiseveien på de dårligste veiene og snirklet oss i titimesvis fram på smale, uoversiktlige veier mens semitrailere freste forbi oss til tross for dobbel sperrelinje. På vei opp til Monteverde ventet en over to mil lang grusvei hvor vi virkelig fikk ristet løs i turbo-dieselen. Monteverde er et grønt fjell som er kjent for sin elleville natur, utsikt til både det stille og karibiske hav, samt en og annen aktiv vulkan. Også i Monteverde var været bra, om enn litt kjøligere om kveldene. Her hadde vi på forhånd booket en zip-line-tur som skulle vise seg å være en av høydarene for ferien. Utstyrt med klatreseler, hjelmer og hansker, ble vi festet til vaiere som ravet høyt over jungelen og suste avgårde på disse i opptil 50km/h. Den lengste vaieren var på ca. 1km, og ettersom vi vanligvis ikke forflytter oss ved hjelp av trinse og vaier, syntes vi dette var annerledes og gøy.

Ettersom vi til da ikke hadde sett allverdens med dyreliv, bestemte vi oss for å booke en natt-tur med guide midt i mørkeste jungelen. Vi tenkte at dette måtte være et ypperlig tidspunkt å se både natt- og dagdyr siden vi ville treffe på dem i det de avløste hverandre. Utstyrt med hver vår lommelykt tiltrakk vi oss også mange innsekter, men lot oss ikke skremme av dem siden guiden tross alt ikke hadde strøket med i løpet av sine åtte år på guidebaken. Dette var en bra tur, og vi kunne glede oss over synet av dovendyr, coatis, ildfluer og en og annen tarantella. Før dette hadde vi forresten vært på en annen tur, der vi fikk bade ved en foss, drikke kaffe og se kolibrier i hopetall. Både kolibrier og kaffe hadde vi fått med oss tidligere, men alt er triveligere med guide. Vi hadde også fått en real botanikkopplæring, hvilket gjorde at vi kunne nyte stor respekt blant resten av gruppen da vi visste svarene på nattguidens vriene faunaspørsmål.

På vei ned igjen fra det frodige fjellet lekte Hallvard seg med firehjulstrekk til alle ble grønne i ansiktet, og etter å ha lett forgjeves etter en gjemt foss, var vi på plass på den stille kysten. Et flott hus stod og ventet på oss i Playa Potrero, med jungeloppgang og basseng i bakhagen. Dessuten dukket plutselig Audun opp. Det var stor stas. Siden det har vi levd pura vida på diverse strender langs stillehavskysten og sett både griser, aper og ekorn-skunks. Langs og på veiene har vi møtt på hester, kyr, digre øgler og utallige suicide dogs. På Playa Flamingo og Tamarindo gjorde vi vårt for å holde surfeskillsene våre vedlike og kom fra det med livet i behold. På Isabelle og Auduns siste dag i huset tok vi avsted på et vellykket seilas i solsteken. Etter en times tid i vinden ble vi utstyrt med snorkler og svømmeføtter og hoppet ut i et hav som boblet over av ekle eggefisk og oppblåste puffefisk. Hallvard hadde gleden av å se en vettskremt hai svømme avsted, og ellers så vi fargerike akvariefisk og et par rokker.

I skrivende stund forlater vi Stef Surf med husmaurene, våre kjære lokale barer La Perla og The Shack, samt den hjelpsomme portvakten/sykkelpizzabudet, og setter den humpete kursen mot San José hvor Isabelle har invitert oss med på poolparty med fredsvennene sine. I morgen venter en ca. 15 timers reise oss før vi lander i henholdsvis Sverige og Norge, og på mandag er vi alle tilbake til dura vida og kan begynne å planlegge vårt neste eventyr.

Voir, beaucoup de vaches!

2010-10-21T00:13:00.006-10:00

Vi har tidligere ytret at en drammus og pendlvard-blogg ville vært meget kjedelig lesning. Men da situasjonen har vært en litt annen de siste fem-seks ukene, og siden Kathrin interesserer seg for liv som rører seg utenfor Oslo by, skribles det igjen i vei. Oppdatert tittel og 'her er vi'-vindu røper nok hvordan ståa er, for de få som ikke har vært og besøkt Frankrikes navle, Massy Palaiseau.

Dette er nemlig stedet Susanne har befunnet seg siden omtrent midtveis i september, da hun ble sendt avsted ut i den store, vide verden helt avseglene for å lære seg å bli en vaskeekte CGGVeritas'er. Kurshverdagen tilbringes foran en PC-skjerm på CGGVs universitet, sammen med en gjeng med mannfolk fra henholdsvis Libya, Algerie, Persia, Brasil, Frankrike, Benin og lille Norge.

Livet er ikke så verst når man bor på leilighetshotell med basseng og jacuzzi og får penger i pose og sekk, eller for å være helt ærlig, i brune konvolutter. De franske treretters-lunsjene varer som regel i halvannen til to timer, og arbeidsdagene blir tilsvarende lange. Etter å ha påpekt at det kanskje var på tide å gi seg da klokka nærmet seg halv seks på kvelden en av de første dagene, ble parisus lett stemplet som klassens klokke. Monsieur Bruno, som da foreleste geofysisk teori, la følgelig til en ekstra "Susanne?" etter alle tidsrelaterte spørsmål.

Apropos tid, har den flydd avsted, mye takket være de besøkende som har hatt mulighet til å ta seg en tur innom navlen. Først ut var Hallvard, som bortsett fra dette besøket og en snartur til Bergen, har levd det vante liv i Drammen (Norges navle). Han fikk møtt kurskameratene Luis, Daniel, Zoukaner, Maziar og Baptiste, vært en tur inne i Notre Dame og oppe i Eiffel-tårnet, samt testet en typisk fransk treretters på en italiensk restaurant. Noen dager senere satt Linda og Sigrun på samme restaurant og nøt litt god vin i høstferien sin. De fikk med seg de fleste kjente turistattraksjoner i byen og hadde i tillegg gleden av å høre Susanne øve usikkert og nervøst på en boblepresentasjon. Etter dette besøket har middagene på rom 400 bestått utelukkende av pasta og risengrynsgrøt. Ikke fordi flaue folk bare spiser graut, men fordi rommet nå er fylt til randen av nettopp pasta og risengrynsgrøt.

Da neste besøk inntok industriområdet dagen etter læreravreise, hadde Susanne overlatt vasking av rom til hotellpersonalet og tatt turen nordøst-over for å lære mer om Paris-bassengets geologi. Hotellpersonalet hadde derimot ikke tatt notis av at det skulle vaskes annet enn på regningen, så Marita og Asbjørn vasset i nullermænd, måtte grave håndklær ut av badekaret og sove i 3-4 dager gamle rotete og brukte senger. Lykkelig uvitende om den skitne situasjonen, sov verten på et skinnende rent rom i spenstige farger, med helt rent sengetøy og minst fem store puter. I løpet av turen økte det franske Suse-vokabularet med "Se! Mange kuer!", "Jeg skal gå til magasinet og kjøpe et magasin.", og "God natt!", hvor sistnevnte ikke anbefales å si til overdrevent frempå franskmenn sent på kvelden, da det tydeligvis kan tas på feil måte. Det gikk mye i forskjellig stein og utgravninger, og etter å ha kjørt fra kjelleren og litt nedover i bassenget, var det tid for Champagne fra Champagne i Champagne.

Tilbake i Massy bar det ut på middag med gjestene, etterfulgt av noen desserter og øl med limonade på en bar i Saint-Michel. Her måtte Marita kysse både den ene og den andre, og vi kunne more oss med at det tydeligvis ikke bare er jenter som går på do sammen i Paris. 1x1m trangt avlukke og kø langt ut i baren var ingen hindring for to glade gutter inntil det ble banket på døren. Det var vel noe tissing i kryss på gang...

drammus og pendlvard

2010-08-24T10:30:00.004-10:00

Nå har vi kommet dithen at det er på tide med et slags siste blogginnlegg. Vi må innrømme at det er litt vemodig, men innser at bloggen 'Drammus og Pendlvard' neppe hadde blitt noen slager. Imidlertid trøster vi oss med at vi fortsatt har noen godbiter igjen på video- og bildefronten.

For å fullføre det vi startet på kan vi fortelle om at Monument Valley, som fulgte etter Grand Canyon, var monumental. Vi sørget for å vaske Tony grundig for første og siste gang like før vi la avsted mot dalen, og støvet vi kjørte rundt i i en times tid fikk dermed et godt underlag å feste seg på. Neste höjdare var såkalte Four Corners, hvor man kunne ha armer og ben plassert i fire forskjellige stater på én gang. For eksempel kunne man hatt én arm i Colorado og én i Arizona, mens man stod overskrevs i New Mexico og Utah. Det ville nok sett litt twisted ut, men byttet man en arm mot et ben hadde det gjort saken enklere. Slik hadde vi fantasert i dagevis, men til vår store skuffelse var monumentet stengt da vi først fant frem. Vi dro dermed videre til Santa Fe, en liten og søt by der de hadde satset på sjokolade og bygninger med runde kanter. På denne tiden rykket det godt i roulette-foten, og vi hastet dermed videre til nærmeste Las Vegas. Denne Las Vegas'en var roulette-fri og hakket mindre glorete enn sin bedre kjente navnebror. Men om man ville, kunne man slå ihjel tiden med å kaste baller på en blink, slik at bikinikledde småjenter ble sendt rompestups ned i en vanntank om man traff.

Vi fortsatte deretter langs highway'en som har overtatt etter Route 66, med enkelte stopp innom moderveien. Planen var å kjøre til Oklahoma og vende nesa sørover derfra, men somlingen i sjokoladeland og tøysevegas gjorde dette passelig umulig. Da klokken slo meget, hadde vi ikke annet valg enn å ta inn på det første og mest lurvete motellet på vår vei. Med hårspray som insektsmiddel klarte vi oss for en natt, men var glade for å la insektene bli igjen da vi kjørte videre dagen etter. Etter en siste snartur nedom Route 66, var vi på vei mot Dallas, Texas. Her tok vi oss tid til å besøke hovedflyplassen minst ti ganger, og en litt mindre flyplass én gang. Det hadde seg nemlig slik at stakkars Tony hadde pådratt seg et maintenance required-lys, som vi tidligere har røpet at vi fant en løsning på. På denne tiden vurderte vi å la ham i stikken til fordel for primitive neger-Tony, men hadde ikke hjerte til å la ham stå igjen midt i landet når vi først hadde lovet ham Orlando. Dermed var Tony fortsatt med oss da vi dro innom den lokale skytebanen på vei til New Orleans.

New Orleans kunne by på alt fra levende til døde aligatorer. Vi startet med de levende og besøkte en sump der aligatorene foretrakk marshmallows og pølser fremfor de lettbente grisene som fartet rundt i vannkanten. Deretter dro vi tilbake til sivilisasjonen og befestet vår posisjon på toppen av næringskjeden ved å bestille orddelingsretten "Friterte Aligator biter". Det var temmelig vemmelig, men vi fikk skylt det ned med hver vår Hurricane Special. Deretter bar det ut i den måneløse Bourbon Street, hvor vi tilbragte resten av kvelden på en pianobar i lag med et Canadisk utdrikningslag. Resten av New Orleans-oppholdet gikk med til å vandre rundt i det franske kvartalet, kjøre turer med den historiske bytrikken, samt seile nedover Mississippi på en hjuldamper.

Fra New Orleans fortsatte vi mot Orlando, hvor vi fikk med oss litt under 30% av parkene Disney hadde å by på, til tross for at vi brukte to hele dager. Det NASA og Kennedy hadde å by på derimot, fikk vi med oss i løpet av en dag. Disney World var skreddersydd for barn, og dermed også til tider passende for oss uvoksne ungfoler. Vi travet rundt blant familien Duck, Lilo & Stitch, Mikke Mus og andre kjente figurer. Selv om karusellene ikke helt kunne måle seg med opplevelsene fra Six Flags, var det morsomt og verdt køståingen. Amalie, Bastian, Ole Magnus, Theo, Sebastian og lille Ugle vil nok sette pris på å få være med neste gang (gitt at de måler minst én meter). Resten av tiden gikk med på å ta bilder av lyn og kjøre gjennom teksten i Beach Boys' Kokomo. På Key West, eller egentlig i Florida generelt, skulle vi gjerne hatt mer tid, men heldigvis er det få steder i USA som er nærmere Norge enn denne staten.

Følg med videre om du vil se litt bilder og Tönnas videoblogg. Takk for oss.

It's ok

2010-07-11T18:30:00.006-10:00

Da vi hadde vært i Los Angeles lenge nok, plottet vi inn adressen til Excalibur Hotel Casino og dro avsted mens vi telte alt vi så langs veiene. Etter en kort tur innom en spøkelsesby i ørkenen, hadde bilen fått heteslag og sluttet plutselig å fungere. Dette passet dårlig ettersom vi var midt i en hostile takeover i raskeste fil og akkurat skulle sette inn nådestøtet. Brått sank turtallet drastisk og Susanne ble blendet av oljelampa. Vi trillet stadig saktere over mot veiskulderen mens vi innså at vi manglet kompetanse utover grunnleggende oljepeiling. Google ble tilkalt, og vi kunne konkludere med at det ikke ville være godt for bilen om lampen fortsatte å lyse. Vi løftet panseret og lot bilen stå i noen minutter. Heldigvis var det ikke mer som skulle til, og siden har vi ikke sett noe mer til oljelyset. Imidlertid har vi stiftet bekjentskap med maintenance required-lyset, men også dette har vi klart å avlyse ved hjelp av Google og skitne Nintendo-triks.

Synet som møtte oss i Las Vegas var over all forventning glorete, og Orestis kom selvsagt en dag for sent. Vi hadde såvidt beveget oss ut av hotellrommet da vi ble overfalt av et par timeshare-agenter som tilbød oss to gratis teaterbilletter og lunsj. Som de oppegående folk vi er, vet vi godt at det ikke finnes noe slikt som en gratis lunsj, og haken var at man måtte høre på et tretimers foredrag om timeshare-leiligheter for deretter å stå imot presset fra selgerne deres. Da dette var overstått fikk vi billettene til et trylleshow med Criss Angel, med de lusneste plassene i salen. Heldigvis for oss var alle lusne billetter utsolgt for dagen, og vi ble isteden plassert på fjerde rad. Forøvrig lar vi alt som skjedde i Vegas forbli der.

Med bedre plass i lommebøkene, satt vi kursen mot Grand Canyon. Et passende sted for overnatting var Tuba City, som ligger mellom kløften og Monument Valley. Vi bodde på et indianerhotell med fullstendig tidskaos. Gikk man over veien, forlot man indianertid, og måtte stille klokken en time frem. Vi trodde det var omvendt, og dermed kom vi oss avsted en time før vi hadde planlagt da vi skulle gå oss en tur i canyonen. Vi hadde pakket minst fire liter vann hver og fulgte instruksjoner fra noen som spådde en 2-3-timers nedtur og en dobbelt så lang opptur. Hiken var ikke anbefalt på sommerstid, og kun for erfarne ørkenvandrere. Vi var forberedt på at den kanskje ikke var gjennomførbar, men det viste seg at Horseshoe Mesa kun var en time og tre kvarter unna. Vi tok oss en lunsj og nøt utsikten ca. halvveis ned i kløfta, før vi gikk opp igjen. Oppturen tok litt over to timer og mesteparten av vannet vi hadde med. Vel tilbake til bilen på toppen, kunne vi ikke forstå hvorfor nøkkelen ikke fungerte, før vi oppdaget at lyset hadde stått på mens vi var vekk. Vi vurderte å dytte bilen igang, men giret stod urikkelig i park-posisjon. I tillegg stod vi inneklemt mellom to biler med fronten mot fortauet. Vi spurte allikevel alle i nærheten om de hadde startkabler liggende, men uten hell. Uten å vite hvor lenge det var til føreren av bilen ved siden av kom tilbake, satt vi oss for å vente. Etter fem minutter var han på plass, og kunne i tillegg skryte av bagasjerommet fullt av kabler. Dermed var krisen avverget og vi kom oss tilbake til Moenkopi og kunne bruke ettermiddagen på å hvile de møre lårene våre ved indianerbassenget.

Mil etter mil (i bil)

2010-07-07T04:26:00.003-10:00

Etter 22 dager på veien tenkte vi å spe på twitteroppdateringene med et godt, gammeldags blogginnlegg. Vi har funnet ut at det etterhvert har blitt så mye å skrive om at vi er nødt til å dele det opp. Dermed stopper vi skriftlig i Las Vegas i denne omgang.

Vi startet utflukten i nord og i forhold til temperaturene vi hadde blitt vant til i Waikiki og Hawaii, var det overraskende nok kjølig da vi landet i Seattle. Det skal legges til at koffertene våre ikke er breddfulle av anorakker og andre vinterklær som gjør seg godt i sommerværet Washington, Oregon og California nord for Los Angeles kan tilby. Vi bet likevel tennene sammen og hadde det riktig fint.

Kursen har stort sett blitt bestemt ut fra hvilke byer vi vil innom. Seattle, San Francisco og Los Angeles var således relativt selvsagte valg. Dessuten visste vi at vi ville kjøre nedover langs kysten på Pacific Coast Highway, hvilket også passet fint siden de nevnte byene ligger langs ruten. De andre stedene vi har besøkt har enten blitt anbefalt av vår trofaste, røffe reiseguide eller hatt et såpass festlig navn at vi ikke har klart å styre unna. På den måten har vi vært innom Eureka, Morro Bay, Humbug Mountain og Cape Disappointment, hvor vi til vår store overraskelse fant Waikiki Beach. Å navigere delvis etter artige navn har foreløpig vært ganske vellykket, så vi ser ingen grunn til å gi oss med det.

Seattle og San Francisco ble lynvisittert slik at vi fikk med oss det viktigste, men neppe på langt nær alt byene har å by på. Vi tok blant annet en titt på Seattles berømte skyline, vandret langs Pike Place Market, og beundret romnålen utenfra pga. den snurrende restaurantens ugunstige åpningstider. I San Francisco kjøpte vi billetter for å kunne tralle rundt i de bratte gatene til vi ble flaue de dagene vi var der. Uheldigvis mistet vi billettene etter første tralletur, og ble dermed henvist til fotsafari resten av oppholdet. Allikevel fikk vi med oss Coit Tower, Alcatraz, Fisherman's Wharf og Pier 39, Haight-Ashbury, og ellers alt som fristet i Margrethes SanFran-guide.

Da vi begynte med bloggingen, befant vi oss i Los Angeles hvor vi tilbragte en langhelg. Førsteinntrykket av L.A. var en stor og upersonlig by med langt mellom severdighetene. Dette var nok farget av at vi i starten bodde på et skrapbillig hotell med tilsvarende standard, langt unna det meste av interesse. Etterhvert som dagene gikk ble vi derimot mer og mer begeistret for byen, og i etterkant har vi til og med tenkt at vi vil tilbake en gang. Takket være Eriks USA-guide var vi klar over at man kunne være publikum på forskjellige TV-innspillinger hvis man fant billetter. Heldigvis var storproduksjonen av favorittshowet vårt, Are You Smarter Than A Fifth Grader?, under innspilling, og billetter ikke umulig å oppdrive. Fire episoder skulle spilles inn, hver på ca. én time, med pauser mellom. Dermed var vi relativt signe og slitne i klappe- og sukkemusklene da det hele var ferdig. Vi forlot Sonys studioer med en innarbeidet refleks som gjorde at vi jublet ukontrollert hver eneste gang et pengebeløp ble nevnt. Dermed var vi litt engstelige for hvordan vi skulle klare oss i neste by.

Vi flyttet oss ett hakk nærmere Hollywood, og fikk besøkt nesten alle stedene Tom Petty nevner i sin store hit. Etter å ha googlet kjendisadresser, tok vi oss en kjørerunde i et par fasjonable strøk. Langs Mulholland Drive fant vi f.eks. ikke kåken til Madonna og Jack Nicholson, og heller ikke palasset til Jennifer Aniston. Likevel var utsikten imponerende hele veien, og vi har forstått at et respektabelt hus bør ha minst tre garasjer og etasjer. Ellers fikk vi sett en rekke stjerner i selve Hollywood, vært på Six Flags fornøyelsespark og sjekket at badevannet ikke holdt mål. Til tross for at Aniston's bopæl forble usett, fikk vi se en sofa hun har blitt berømt i. Vi ladet opp med Rainman og reiste så videre mot bright light city for å sette fyr på sjelene våre.

Revolusjon

2010-06-16T22:55:00.000-10:00

Roadtripen er i gang, og for å slippe alskens tøvete Hawaiireferanser har vi besluttet å endre bloggen. For dere som leser bloggen betyr dette at bloggen ser annerledes ut enn den gjorde før, og dersom du har printet ut samtlige innlegg og limt dem inn i et album får du et problem siden omslaget neppe matcher fargene på innlegget lenger.

Dessuten har vi lagt til noe og fjernet noe. Det har vi gjort helt øverst for at dere skal se det. Når vi beveger oss rundt, oppdaterer vi posisjonen vår på kartet. Skulle det hende noe spennende, som at vi ser en rar hund e.l. kan dere glede dere over lynraske oppdateringer på denslags også fra feeden vi kan mate fra mobilene. Det er med andre ord lagt godt til rette for at de som er voldsomt opptatt av hva vi til enhver tid driver med skal få tilfredsstilt behovene sine.

Forøvrig har vi det fint i Seattle, men kommer tilbake med mer utførlig rapport senere.

A hui hou Hawaii

2010-06-15T23:51:00.003-10:00

Det er ikke lett å reise fra Hawaii. Audun gjorde et tappert forsøk den dagen han hadde billett, men måtte dra tilbake fra flyplassen med uforrettet sak. Det er riktignok ikke det verste stedet å sitte fast, men litt ergelig er det jo når man er forberedt på å reise. Ekstradagen slo han i hjel med bilselging o.l., før han endelig kom seg avgårde morgenen etter.

Tilbake satt vi med tom leilighet og noen dager å slå i hjel i solen. Vi forsøkte oss på å bestige det høyeste fjellet her på øya, men måtte gi oss før vi hadde startet ettersom et kornfirma ble grinete når vi tråkket gjennom eiendommen deres. Som erstatning for Ka'ala, bestemte vi oss for å gå en annen hike som var langt kortere, men også her gikk planene i vasken. Etter ca. ti minutter til fots gikk vi tom for sti, men besluttet å fortsette der vi trodde stien gikk. Vi banet oss vei gjennom jungelen og hørte villsvingrynt på alle kanter, bare for å ende opp der vi hadde startet. Vi ble enige om at det tydeligvis ikke var dagen for å hike, og dro heller til Waimea Bay for å slappe av på stranden og bade med delfinene som skulle være der. Det var de ikke.

Ellers benyttet vi gårsdagen til å ha en liten avskjeds-pâ'ina med Eddie, Ben, Ann Kathrin og Katie. Vi suppet, bollet og sippet, og hadde det riktig hyggelig. Nå nærmer avreisen seg med stromskritt, og med mindre vi har like flaks som Audun befinner vi oss i Seattle senere i kveld. Det blir rart. Før den tid må vi pakke, rydde, få advanced dykkersertifikat og nette ned nettet. Mette henter oss klokken tolv, og vi er ikke i tvil om at vi får timene til å gå.

Det hadde vi helt rett i. Vi fikk ikke engang tid til å legge ut dette innlegget, men nå sitter vi søvnløse i Seattle midt på natten og blogger i vei.

Sol, sommer og avreiser

2010-06-03T16:16:00.004-10:00

Nå er graduation overstått, selv om ikke skolen er det helt ennå. Vi regner med at alle satt benket foran live-streamen og fulgte spent med mens tårene sprutet den 20.mai. Det var iallefall en artig dag (til tross for mye venting), med teite hatter, kapper og blomsterkranser. Vi holdt det selvsagt gående til langt på natt, og rakk såvidt å sove i tre timer før Erik hamret på døren. Han fikk tidenes dårligste velkomst; kun en grøtete beskjed om hvor sofaen og doen var før vi gikk og la oss igjen, men med lommene fulle av sjetonger tok han det med et smil.

Like etter at Erik kom, hadde Petter og Hege fått nok, og knabbet med seg en koffert og dro. Dermed frigjorde de gulvplass som Erik ikke trengte siden sofaen var bedre enn noe annet han kunne huske å ha sovet på. Besøket forøvrig gikk med til å prøve vindløs kiting i Kailua, vandre rundt på toppen av et fjell, falle ut av et fly, feste på North Shore og sandbar, samt bedrive andre standardiserte besøksaktiviteter. Deretter reiste han sin kos, og tok sannelig med seg en koffert han også. Med flyplassankomst 40 minutter før flyturen gikk tilbake til Oslo, fikk vi igjen vist at man kan stole på flaksen.

Samtidig med, og etter at, Erik var på besøk, har vi hatt en del å gjøre med Marita og Peters gode venner som jobber og studerer i Houston, Sverre og Sofie. De snakket dansk og var blant annet med på å slenge seg ut av flyet og vandre i fjellheimen. Dessuten intervjuet og fotograferte halvparten av dem halvparten av oss pluss Maria, mens de andre halvpartene holdt utstyr og søkte ly for regnet. Siden intervjuet ikke foregikk over Skype, har vi ingen formening om hvordan det gikk. De var iallefall veldig trivelige folk, og det var greit med litt påfyll nå som alle driver og forlater øya.

Til den uobservante leser kan vi informere om at graduation og siste skolefag er ensbetydende med at oppholdet går mot slutten. Dermed tynnes det ut i rekkene, og vi har måttet si farvel til nesten alle unntatt Audun, som forøvrig har steppet inn som Katrinesubstitutt. Han har på papiret bodd her lenge nok til at det var på tide at han flyttet inn. Det er slett ikke hyggelig at folk drar, men vi trøster oss med at vi ser mange av dem igjen i Skandinavia, Costa Rica, Las Vegas, Kypros/Kanada, og hvorenn disse skrullingene vi har møtt her borte kommer til å ende opp. Vi får fylle opp reisekassa når vi begynner å jobbe i august. Det har seg nemlig slik at vi har takket ja til hvert vårt jobbtilbud, og det er vi fornøyde med.

Men før den tid bærer det 15.juni avsted til Seattle. Deretter er hendelsesforløpet uvisst, bortsett fra at vi skal møte en viss kypriot i Vegas 29.juni. Kom gjerne med tips til severdigheter man ikke bør gå glipp av på ferden. Forøvrig er vi glade for at vi slipper å drasse på kofferter med skrot og to digre surfbrett, så takk til dere hjelpsomme besøkende koffertbærere og surfbrett-transportører.

For immediate release

2010-05-18T22:50:00.001-10:00

De siste tøseløse ukene har gått med til en del skolearbeid for å gjøre oss klare til graduation imorgen. Dersom noen føler for å følge med på seremonien er det selvsagt mulig, da HPU kjører livestreaming på denne linken den 20.mai der hjemme i nord, kl. 06:00 om morgenen. Vi advarer mot ekstremt kjedelig overføring, ettersom vi er nærmere 900 uteksaminanter. De som er interessert får sende en melding til (808) 721-5763/4 og be om en melding før vi entrer scenen.

Ellers har Hege kommet tilbake, med Påse-Petter-Pan på slep. Sammen har de oppdaget Oahu på ny, mens vi har fordypet oss i House, Lost og regnskapsføring. Det er nemlig det siste faget som gjenstår, etter at vi forhåpentligvis unngikk finansfyrstens vrede i fag fire av fem som vi fullførte forrige uke. På grunn av intro-fagene vi måtte ta første semester, burde vi egentlig ikke vært ferdig før i desember, men siden vi har stappet timeplanen full av credits er vi nå så godt som ajour og kan rekke nese til alle vi startet her sammen med.

Siden folk flest er ferdig med skole har det vært en rekke festligheter på ferde. Blant annet et graduation party og en sandbankefest. Vi stolte på grekernes organiseringsevner og satt avsted tidlig en morgen for å bli fraktet med båt ut til et sted de kaller SandBar på godt engelsk. Kapteinen derimot hadde ikke satt avsted, da han hadde pådratt seg personlige problemer og dårlig vær. Dermed stod vi på kaia og hørte på vinsjan mens vi prøvde å få haik. Som vanlig kunne vi stole på flaksen, og det hele ble til slutt en morsom og bisarr fest midt uti havet. Med litt mer høyvann enn vanlig fløt grillen rundt så det oste til alle kanter og kyllingvinger kom drivende til oss med strømmen.

Dagen etter var kledd i rødt, hvitt og blått også her, og selv om det ikke føltes helt som 17.mai, hjalp det litt på stemningen å feire med frokostbuffet og Jens Book-Jenssen på anlegget. I skrivende stund fikk Katrine omsider besøk av sin mor, som har vært på farten i nærmere 60 timer. Vi har også fått melding om at Erik Tranow er på vei over Stillehavet om kort tid, og vi gleder oss til å vise ham øya.

Tøseløse

2010-05-17T17:48:00.005-10:00

God 17.mai til dere alle sammen. Nå er det to uker siden vi skrøt på oss at vi skulle fortelle resten av tøse-historien, så vi føler det er på tide å presse inn en oppdatering mellom regnskapsføring- og sosialiserings-slaga.

Vi fortsetter der vi slapp. Mens Torstein satt og hygget seg på flyet, tok tøsene seg en tur til Hanauma Bay. Den mest tyvaktive av dem så igjen en gammel paddevenn gjennom maskevinduet, og klarte såvidt å motstå fristelsen til å henge seg på skallet. Dagen etter ble slått ihjel på velkjente Waikiki Beach, mens vi skolerte og trodde vi hadde quiz. Det hadde vi ikke.

Deretter var det slutt på de glade dagene i Pacific Monarch, og vi startet vår serie med tidlige oppstandelser da vi grytidlig og uten å stole på flaksen dro avsted til Maui. Først på programmet stod FBK-opprykk for Tadde, en park full av pikante stenformasjoner, mat og hval. Altså to sider av samme sak for oss nordmenn. Vi stod forøvrig på listen over forhatte hvalfiender på samtlige hvalsafari-brosjyrer, og gledet oss over å få anledning til å skremme hvalene. Vi fikk sett både hval og delfiner, og hørt det vi mistenkte å være en CD med Absolutt Hval. Etter å ha sett oss rundt i hyggelige, lille Lahaina og spist et ypperlig måltid på Bubba Gump, satte vi kursen mot Banana Bungalows Hostel, denne gang uten å spøke. Bungalowen var som seg hør og bør prydet med gule vegger og tak, og tett i tett med køyesenger. Sengetøy trenger visst heller ikke å være helt for å kunne brukes om igjen og tilbys gjester. Men for tre timers søvn gjorde det nytten sin allikevel.

Kl. 02:45 hadde Tonje fått nok av soving, så vi kom oss alle ut av banana land med relativt stø kurs mot toppen av Haleakala, som betyr solens hus ifølge Google, for å få med oss nettopp soloppgangen. Som en liten bonus fikk vi med oss noe vi først trodde Katrine hadde drømt om, men som vi jo så med egne øyne. Fenomenet kalles en månebue, altså en regnbue skapt av månelyset. I det svake månelyset viste den seg som en hvit lysbue på nattehimmelen. Månebuer skal ifølge Google være ganske sjeldent og krever at månen er nesten full og henger under 42 grader på den mørke himmelen. Himmelen var heldigvis fortsatt mørk da vi nådde toppen av fjellet, men uten solen på plass førte det også til en temperatur på under 5 grader Celsius. Som kuldevante nordmenn antok vi at sterk kuling på 3050 meters høyde ikke kom til å være noe problem for oss. Vi var jo tross alt på Hawaii og hadde langermede gensere med. Dermed stod vi der som noen idioter i flipflops, badeshorts og badehåndkle og hutret, skalv og fikk blå tær. Men soloppgangen fikk vi sett før det skyet til, og den var aldri så fin.

På vei ned hadde jentene blitt så trøtte av den tynne lufta, så Hallvard var den eneste med øynene mer eller mindre åpne. Vi kom oss til Kihei og fikk morgenfuglrabatt på frokosten vår, før vi fant Big Beach litt lenger østover på øya. Der tok vi igjen et par timers søvn, slappet av og moret oss i baksebølgene.

Tilbake på O'ahu ble siste feriedag tilbrakt på Waikiki Beach, hvor vi sørget for at alle fikk prøvd seg på surfebrettet. Ellers rakk vi såvidt å hive innpå en taco før gjestene måtte avsted til askeland. Vi takker for besøket, og ønsker velkommen igjen!

Takk for meg

2010-05-03T01:54:00.001-10:00

I den tidligere nevnte besøkspausen vår gjorde vi læktier dagen lang og virket på Katrines gjest som verdens kjedeligste romkamerater. Med unntak av en tur til Fort deRussy for å arrangere ANSA Hawaiis første aktivitet; grilling og stand-up padling, tilbrakte vi som vanlig dagene foran hver vår PC. Eller det er forresten ikke helt sant, ettersom Susannes råtne PC ble med Linda og Sigrun hjem for å bli fikset. Men etter en del ferdigskrevne oppgaver og vel overstått midtsemester-eksamen, var det duket for besøk av de tre T'ene; Tyvaktige Tonje, Traktor-T og Tadeleine, som utgjorde Tøsene, og senere sluttet også Torstein seg til følget i rollen som Tønna.

Det første som stod på planen var snorkling i ugreie bølger på Electric Beach og rundtur på sør-østkysten i stiv kuling og relativt kalde og gufne forhold, sammen med ANSAs trivelige studentprest, Anne, som tilfeldigvis var på øya. Vi syntes det passet bra å ha en Anne med på turen, og siden vi snakker om Anne synes vi også det passer bra å gratulere med reproduksjon der i gården. Selv om Tøsene hadde skikkelig askeflaks, var været så som så de første par dagene, så hotellrommet fikk over middels slitasje pga. depresjoner. Heldigvis hadde Tønnen pakket rikelig med solskinn i rompetasken, så med ham på plass kunne vi nyte fine turer til blant annet Kailua, Mokuleia, Diamond Head og Halona Bay. Vi fikk også konstatert at det kan være umulig å finne parkering på Hanauma Bay, og fikk derfor skånet Torstein for denne opplevelsen.

Tønna landet nemlig på fredag og ble dratt rett med på kjegle-kalas hos Majas lagervenner. Siden han kom direkte fra konferanse i Seattle, slapp han unna det største jetlag-sjokket. Vi fikk alle oppleve det flotte NaHoku II-seilaset ut fra Waikiki, med påfølgende besøk hos den spanske frosken. Tøsene hadde spottet Brian i Backstreet Boys på milelang avstand i Los Angeles, og snakket ikke om annet enn å ha møtt ham siden. Dermed var det rett og rimelig at alle jentene skulle synge Bakgateguttas hit "I want it that way" da karaoken ble satt igang.

Tøsene hadde fått kloa i snasen kåk, som ikke bare var lekker innvendig, men også ovenpå. Som seg hør og bør for bygninger på over 30 etasjer, hadde arkitekten vett nok til å plassere badebasseng og jacuzzi på taket. Dermed kunne man la seg skolde i vann som farget omgivelsene grønne eller plaske ubekymret rundt med god utsikt til alle kanter. Fra vårt høye basseng kunne vi klekke ut de lekreste planer. En av disse var å kaste våre gjester til haiene, noe vi hadde planlagt før uten videre hell. Heller ikke denne gangen skulle det gå som smurt, så for å bøte på skaden hoppet vi ikke fallskjerm, men dro istedet på nudiststrand. Her kunne vi more oss med våre flunkende nye bodyboards i små bølger, mens de andre strandgjestene spradet rundt i keiserens svømmedrakter og så ut til å trives med det.

Et par dager senere hadde vi gleden av å få bilen proppet full av ANSA-medlemmer vi hadde slumpet til å bli kjent med i Nashville. Denne gangen var haigudene på vår side, og alle unntatt trøndere og fastboende fikk seg en svingom i buret. For å fortsette i ekstremsportsporet valgte vi å dra videre til nærmeste flyplass hvor de besøkende fikk valget mellom fallskjermhopping eller -dropping. De fleste valgte sistnevnte, men våre ANSA-venner satt som to brede glis hele veien tilbake.

Ellers gikk dagene med til japansk rullett, snorkling på electric beach, grilling og SUP i parken og andre aktiviteter de besøkende kunne bli med på om de ville. Alle ville på Kokua Festival som fant sted på stedet der vi skal traske over scenen med tøvete hatter og kapper om et par uker. På festivalen var heldigvis scenen forbeholdt musikere som Jack Johnson, Ziggy Marley, Taj Mahal, Jake Shimabukuro og Anuhea - i motsatt rekkefølge. Dette var selvsagt storslagent, selv om Torstein benyttet anledningen til å klage på at Bruddah Iz var fraværende. Heldigvis fikk han stilnet savnet da to lokale trubadurer spilte Iz-hiter på bestilling på Duke's senere på kvelden.

Dagen etter hadde Torstein fått nok og ville hjem. Vi fikk narret ham med på en siste utflukt, og var nær ved å bevilge ham et par ekstra uker ferie ettersom vi brukte tiden han trengte til å pakke på eskimoruller og venting på innstilte busser i Kailua. Med én times mindre margin rakk han allikevel flyet og dro avsted mot New-Reykjavik aka Glasgow.

Mens Tønna var på vei tolv timer frem i tid, hadde Tøsene enda 5 dager igjen i flippfloppland - fylt til randen med bloggbare events som dere får lese om i neste innlegg. I mellomtiden sitter vi alene tilbake, bare oss og Katrine, og spiser romantiske tremannsmiddager hver eneste dag.

Kaua'ibetraktninger fra Ole den burgerformede

2010-04-13T00:30:00.008-10:00

Jeg, Burger-Ole, har blitt gitt det ærefulle oppdrag å oppdatere bloggen med et avsnitt om utflukten vår til øyen Kaua'i, som er en del av det hawaiianske arkipelag. Denne øya, og ikke minst turen, fordrer i aller høyeste grad en hederlig og ettertenksom omtale. Knapt har jeg vel noen gang hvilt mine sunnmørsøyne på vakrere skuer enn noen av skuene våre verter tok oss med til på Kaua’i – her nevnes især Nā Pali-kysten og Waimea Canyon. Vi skal komme tilbake til dette senere. Turdeltakerne var Hall & Sus, Trond og Kathrin, Maja, Orestis og undertegnede. Senere skulle vi komme til å hooke opp med Katrine og Micke, samt Mette og Daniel – som allerede var på Kaua'i.

Flytur og somling

Turen begynte ganske hektisk ettersom vi – per FancyNancys limo – kom sent til flyplassen, i tillegg til at denne var full av kø. Faktisk var det vel ren og skjær flaks at vi kom oss med flyet, og enda mer flaks at vi fikk med oss bagasjen. Heldigvis gikk alt bra, og vi slapp å lære oss en lekse. Hvis vi lærte noe, så var det at vi kan stole på flaksen!

Etter en lang og strabasiøs flytur på hele 21 minutter, var vi endelig framme. Første punkt på listen var å skaffe til veie et par stk leiebiler – de blonde jentene våre valgte seg ut en kledelig techno-blå cabriolet, mens vi gutta gikk for en jeep. På dette tidspunktet var de fleste av oss overbeviste om at vi skulle bo i Banana Bungalows Hostel, ettersom den alltid like pålitelige Hawaiivard hadde informert om dette. Før der kunne sjekkes inn hadde vi tid til å sjekke ut et av mange severdige steder på Kaua'i: Waimea Canyon. For selv om øya bare er på knappe 1430.4 kvadratkilometer, så har den fått plass til sin egen canyon alá Grand. Hvis man har bil er det en smal sak å komme seg frem til flere utsiktspunkt hvor man kan nyte synet av den spektakulære kløfta som har blitt gravd ut i det vulkanske fjellet.

Kommer gående på krykke

Nuvel, tilbake til vår ringe bolig: det viste seg plutselig at vi var innlosjert i en herskapelig suburban villa med basseng, yakuzi og ballsal. Narren Hallvard hadde lurt oss opp i stry! Etter den første skuffelsen over ikke å bo i Banana Bungalows Hostel hadde lagt seg, innså alle som én at det vi hadde foran oss var en ganske god deal. Med unntak av en kranglete Burr Grind kaffetrakter og hissige tåknekkende bordbein, var dette en temmelig suveren bopel. Intet så ut til å være spart på og luksusfølelsen fløt tykt. Ikke noe er som å koke i en yakuzi med en iskald tulleøl etter å ha svidd flesket på stranden og bodyboardet dagen lang! Utstyrsnivået i huset var forøvrig imponerende, og stakkars Maja som kom i klammeri med et bordbein og således knakk tåen (nærmest uten å foretrekke en mine) kunne trøste seg med at krykker lå klare og ventet.

Dagene forløp med diverse aktiviteter. Huset var selvsagt utstyrt med bodyboards, så vi kunne få juling i bølgene på stranden og anlegge nesevann. Bølgehøyden stod det respekt av, men for den som var glad nok i livet til å holde godt fast på brett, bikinis og BH’s, var det hele riktig så festlig. Som en bonus for de ferske tilreisende kom en tjoldpadde krabbende opp på stranden, og vi fikk også sett en monk-seal som lå og koste seg i solsteika på lik linje med resten av oss. Hval lekte i horisonten, og den observante ferierende kunne få med seg en knølhval som deiset i skorpa etter et luftig svev.

Nā Pali

Naturen på Kaua'i er forreven og vakker, med frodig skog, bratte fjellsider og Jurassic Park- aktig stemning over det hele. Det toppet seg med katamaranutflukt oppover Nā Pali-kysten. Her stuper de vulkanske fjellene fra 1000-1300 meters høyde rett ned til havnivå. Fjellene her er blant de eldste i Hawaii, så erosjon har over tidenes løp fått lov å skape kunst oppi der. Dype kløfter, stupbratte klipper og et innovativt fargespill gjorde sitt til at øynene hadde nok å hvile seg på. Det vil si, i fare for å bli overstimulert unnlot de fleste av oss å se direkte på herligheten, men heller indirekte, gjennom en kameralinse. På båten ble det først servert pretzels og brus, men etterhvert også øl og god mat. Underholdning ble besørget av en flokk delfiner som lekte rundt katamaranen, samt en hval som sneik rundt i vannoverflaten og viste fram en finne.

Kveldene gikk som sagt med til avslapping i yakuzien og bassenget, men vi spiste også god mat og nøt godt å drikke – mye takket være vår greske venn Orestis som tilberedte, med kjærlighet, både Souvlaki og pikante greske salater.. hvis du skjønner hva jeg mener. Men for å være alvorlig: maten var utsøkt! Etter utsjekk siste dagen tråkket vi oss noen hundre meter gjennom jungelen og fant Kipu Falls. Dette vannfallet var omkranset av høye trær og ikke fullt så høye klipper. Så her ble det stuping fra nevnte klipper, samt slenging fra lianer i beste tarzanstil. Det kan med fordel nevnes at det under fossen befant seg en dyp, forfriskende kulp.

Vakre strender, en spektakuær canyon, bølger med punch i, Nā Pali-kysten, luksusvilla, godtfolk og jungelaction gjør sitt til at jeg snakker ikke musikken når Kaua'i får terningkast 6! Musikken var bra den også.

Mens støvet hviler

2010-04-08T23:20:00.007-10:00

Sovesal én forsvant nesten fortere enn den oppsto, og nå sitter vi igjen ensomme og forlatt i en unaturlig stille leilighet - kun avbrutt av Abdul Mohammeds stadige gapskratting. Vi har nemlig rukket å venne oss til å være ni personer her, og det har vært riktig så trivelig. Faktisk så trivelig at vi gjerne skulle sett at samtlige ble igjen enda litt lenger, men da ville nok diverse sjefer der hjemme fått litt hetta. Så, for å stagge savnet, setter vi oss ned og mimrer litt:

Besøket hos elgen var en suksess, selv om samtlige var skjønt enige om at det hadde vært enda bedre dersom Ivar hadde vært med. Vi minnes også godt alle de typiske turist-aktivitetene vi foretok oss, som å traske opp Diamond Head, snorkle i Hanauma Bay, se på fisk og ananas på Dole-plantasjen, mens Ole snek i labyrint, og selvsagt alle disse paddene som skjøt opp som paddehatter hvor enn vi var. Vi hadde gledet oss til å vise våre gjester den fine Papa'iloa Beach, bare for å se at den var besudlet med 5 skilpadder som ikke hadde noe bedre fore enn å ligge og slenge. Som alle værmeldingjunkies har fått med seg, var det til tider svært strek vind den tiden vi tilbragte på O'ahu. En morgen blåste det så mye at selv haiene gikk i skjul, og på den obligatoriske turen rundt øya fikk vi sett mer enn vanlig ettersom det var umulig å stoppe og legge seg på noen strender uten å bli sandblåst. En vindfull dag tok Linda på seg rollen som gruppens klovn og lot seg svimeslå av en dårlig forankret og forblåst luke. Heldigvis klarte hun seg uten ambulansen hun ble tilbudt av forbipasserende og tilsynelatende også uten for store varige skavanker.

For oss var høydepunktene få, men utvalgte. Vi likte spesielt godt kvegfarm- og filmomvisningen på Kualoa Kvegfarm som vi kun har vært på én gang før. Dessuten var det moro å få vist frem downtown og skoleområdet. De tilreisende derimot, lot til å sette mer pris på padlingen i Kailua, snorkling ved el-stranden samt kanosurfing og vanlig surfing i Waikiki. Men dette er selvfølgelig bare spekulasjoner fra vår side. Kan f.eks. hende Trond satte mest av alt pris på tiden vi tilbragte i leiligheten, på bussen eller på hans favorittkro Hawaiian King, selv om han ga uttrykk for at så ikke var tilfelle. Hva vet vi? Boy, you're a liar.

Ellers gikk dagene med på å spille beachvolley og seile katamaran i pøsende regnvær, kjøre frem og tilbake til flyplassen, stappe i oss ostekaker og dra på shopping. Tusen takk for besøket og at dere alle var med på å gjøre det så superdupert som det ble. Nå er det som tidligere nevnt uvanlig stille, og vi prøver å få unnagjort det vi kan av skolearbeid før neste pulje besøkende kommer. Dette skulle imidlertid vise seg å holde hardt, da Katrine fikk en ny Michael på besøk allerede ikveld. Tønna og Tøsene kommer i snitt om en uke, og vi håper de gleder seg like mye som oss.

Sjekk påskeværet der vi er

2010-03-30T22:00:00.020-10:00

Her kommer en liten oppdatering fra sovesal én. Trond, Kathrin og Ole Jakob har nå vært her i over en uke. Ole ligger én O'ahu-dag foran alle andre, på en enkel luftmadrass, og har rukket å bli proffsurfer og kjenning på Duke's. Dagene frem til Sigrun og Linda ankom øya tilbragte vi på Kauai, som ligger ca. 30 minutter unna med fly i retning nord-vest. Som alltid på Kauai hadde vi leid et passelig stort hus å bo i, denne gang ved navn Aloha Hawaiian Hibiscus. Eller som Hallvard presenterte det som - et shabby hostel aka Banana Bungalow.

På Kauai gikk dagene med på å se de dypeste daler, bratteste klipper, nordligste strender og rikelig med fauna. Kveldene ble ofte tilbrakt i boblebadet, mens grekeren kokkelerte og renset bassenget. Vi fikk prøvd å bodysurfe for første gang, i de store bølgene på Poipu Beach, hvor Kathrin fikk et ublidt møte med faunaen da en skilpadde med øyne så store som tinntallerkner strakte hals etter henne. Ellers fikk vi varierende møter med enorme padder (ikke skil), jungelhøns, mygg og en diger møll. I tillegg til å farte øya rundt i snasne bilder, våget vi oss ut på en båttur vi og Katrine var vel kjent med, og ble belønnet med billedskjønn natur, spinnendedelfiner og knølende hvaler. Jamført med forrige seilas var bølgene kun krusninger å regne, og folk flest måtte dermed nøye seg med å bare se middagene sine én gang. Mer oscillering skulle det bli dagen derpå da vi satte kursen mot Kipu Falls, etter utsjekk. Der kunne vi både ramle fra miniklipper og svinge oss fra lianer ut i vannet. Deretter bar det tilbake til O'ahu.

Som de margbevisste allerede vet, har de besøkende kommet tett som hagl, i den grad begrepet fortsatt gir noen mening i tropestrøk. Ikke lenge etter returen til samlingsøya, deiset Linda og Sigrun kontrollert i bakken og sluttet seg til det gode selskap. Her har dagene gått med på å surfe, være jetlaged og på North Shore-fest, slikke sol og få bølgebank i Waimea Bay, se ikke helt historisk ubetydelige militærskuter, samt snike seg opp 3922 ulovlige trappetrinn.

Selv gleder vi oss over at nok en hard skoleuke er omme, og vi kan igjen være med på moroa for fulle mugger. For å lette på hjemlengselen til de besøkende har vi besluttet å ta turen til det lokale elgtråkket, som seg hør og bør på en tirsdag, for å feire at den slitsomme skoleuken er forbi. God påske alle sammen, og gratulerer med dagen, Eirik.

You'll never eat five pancakes

2010-03-17T19:06:00.006-10:00

Blogginnleggene våre har igjen forsvunnet i et hav av fritid og har måttet vike for trening, surfing og skoling. Selv har vi forsvunnet i et hav utenfor Ala Moana, bare for å oppdage at det var fylt med enorme rokker og disse evinnelige skilpaddene. En gang for litt lenge, lenge siden smuglet en fiskebåt immigranter med tvilsomme papirer inn til øyene her. Dessverre for smuglerne og smuglergodset ble de tatt på fersken, og det ble vedtatt at å gjøre båten deres om til et rev nok ville gjøre slutt på ugjerningene. Som sagt så gjort, og sannelig så revet vi dykket ned til mistenkelig ut som en båt. Etter å ha svømt omkring i skroget og hilst på murener, padder og nemos ble Hallvard angrepet av en fisk og vi vendte tilbake til overflaten. Mens vi ventet på neste dykk ble horisonten ruglete av alle delfinene som svømte forbi og snurret seg i luften. De ville ikke leke med oss, men vi antok at det var flere fisk i havet og hoppet igjen til bunns. Etter å ha navigert i alle mulige mønstre foruten firkant, så ikke Hallvard fremfor seg for bare blekksprut. Den samme blekkspruten fikk oppleve hvordan verden fortoner seg for en tennisball, da Susanne og instruktøren spilte et slag blekkball. Vi hadde aldri sett blekkspruter før, så vi koste oss og tenkte at nå kunne neppe dykket bli bedre. Det skulle imidlertid vise seg å være feil. På vei tilbake snublet vi over et par haier som jaktet rev. Artig. Dessuten ble det observert en oppblåst oppblåsbar fisk fra land.

Tilbake på land tok vi dagen etter fatt på turen langs jernbanesporet opp til Koko Crater. Det er ikke en særlig lang tur, men man får iallefall igang pumpa. Siden vi er så eksepsjonelt spreke og glad i kraterkanter syntes vi det ville vært for galt å ta trappene ned samme vei vi kom, så vi tok en annen vei. Denne veien var en sti og gikk rundt krateret. Det blåste og var kaktusete, og som om ikke det var nok endte vi til slutt opp i midten av krateret der det var en botanisk hage. Her kunne vi beskue busker fra både Afrika og et annet sted, men utrolig nok blir botaniske hager litt kjedelige i lengden så vi valgte å ikke tilbringe altfor mange timer der.

Nashville derimot er hakket morsommere enn botaniske hager, så der har vi tilbragt en del dager i det siste. Vi snakker ikke om baren nede i gata, men Nashville, Tennessee. Dette var stedet ANSA USA hadde lagt sitt landsmøte i år, og med tillitsverv i ANSA Hawaii var vi invitert. Vi dro noen dager før det hele startet, og sammen med Audun gjorde vi honky-tonkene utrygge og fikk tilfredsstilt Garth Brooks- behovet for en stund. Vi skaffet oss selvsagt noen flotte cowboyhatter, om ikke med 8X, så var de allikevel flotte. Susanne svingte seg på line-dance-gulvet, og holdt seg 20 sekunder lenger enn Audun på den mekaniske oksen. Ellers fikk vi besøkt Country Music Hall of Fame og Gaylord Opry, samt prøvd anbefalte pannekaker på Pancake Pantry. Den tidligere nevnte botaniske hagen gikk forøvrig selve landsmøtet en høy gang i underholdningsgrad. I skrivende stund kommer Micke inn døra, og vi gleder oss til helgen når Burgern, Knut og Knutern er på plass. Dessuten er det spring break, så dette blir bra!

Ulv, ulv

2010-03-01T12:00:00.007-10:00

For å begynne der vi slapp, kan vi melde at Mardi Gras var artig nok, med flotte kostymer, mye folk og liv og røre. Men istedenfor å bli med på karnevalet utover kvelden, trakk vi opp i fjellene i redsel for de høye bølgene som stadig slår inn over øya. Orestis åpnet dørene og vartet opp med gitar, bass og trommer, som vi klimpret på til langt på natt. Da vi var utslitt av all rockingen, fartet vi tilbake til Waikiki med en taxisjåfør som ble beskyldt for å ha kjørt på rødt. Politibilen blinket ham inn til siden og ba om licence and registration, og da sjåføren benektet det hele, slapp han til slutt unna med en offisiell advarsel. Flaks.

Siden sist har vi også vært på en vellykket hike ikke så langt fra der vi bor. I god, gammel hikestil, busset vi avsted tidlig om morgenen og beveget oss innover i Palolo Valley. Vi startet med å følge en elv inni regnskogen til vi kom til en foss. På dette tidspunktet hadde Katrine allerede nesten forgått, da hun på grunn av de udanske høydene ble svimmel og slo kollbøtte ned en skråning. Ettersom hun slapp unna uten varige mén, fortsatte vi og klatret til topps av fossen. Deretter gikk vi videre til foss nr. to, for så å fortsette til tredje og siste foss, som skulle vise seg å være den største. Eller iallefall lengste. Vi klatret og klatret, og ved bruk av hjelpetauene langs siden av fossen, kom vi omsider opp til toppen. Siste del av turen spaserte vi langs en krater-rand i tett kratt og tåke, mens vi bet oss merke i at potensialforskjellen mellom løypa og ett skritt til høyre var anselig. Etter en full positiv omdreining langs krateret, var vi etter ca. seks timers tusling tilbake på bussholdeplassen, med gnagsår, muskelsmerter og blodige legger.

Så litt bølgeprat: Natt til lørdag bar det opp i otta. Klokken hadde ikke engang slått seks før skolen pepret oss med meldinger om tsunamien som var på vei. Vi fikk tilbud om å søke tilflukt på Loa campus, og generell info om alarmer som ville gå og beskjed om at man ikke trengte å stikke innom skolen. Tydeligvis er en tsunami gyldig fravær. Klokken seks fyrte de av en lav sirene man knapt kunne høre over trafikken her i Waikiki, og på TV hadde de ryddet alle andre programmer av veien for å oppdatere seerne om bølgene. De hadde stort fokus på at man ikke skulle surfe, og at dersom man befant seg i tredje etasje eller høyere var man trygg. Dessverre hadde både VG og Dagbladet klart å få tak i de få stakkarene som enten blåste i det rådet, eller lot seg styre av egen panikk og hysteri. Dermed framstod det som om alle nordmenn på øyene pakket med seg håndklær og andre livsviktige saker og rømte til fjells. Vi samlet sammen litt ekstra vann og flyttet oss et kvartal nærmere stranden, hvor vi fra Marias takterrasse hadde bedre utsikt. Hele det dramatiske tsunamidøgnet er sammenfattet i videoen under:

Vi er selvfølgelig glade for at det ikke ble andre skader enn solbrenthet på de evakuerte, men samtidig var det nesten litt skuffende det hele. Med tanke på skadene i Chile er vi klar over hvor smakløs en slik uttalelse fremstår, men ettersom advarslene startet over fem timer før bølgene kunne treffe, var det liten fare for menneskeskader og det hadde vært spennende å se en litt større tsunami live enn den som kom. Dessuten skulle vi gjerne likt å se Darwin Awards-kandidatene, som under det hele satt ubekymret ved strandkanten, bli skylt avsted.

For å feire at tsunamifaren var over, disket Maja - via Kyle, opp med viking og nonne/tsunami relief-party. Det var stor stas, og vi regner med at tradisjonen nå er på god vei mot internasjonal helligdags-status. Ellers har vi satt ihop hver vår portefølje, surfet, trent og (sikkert som de fleste av dere) sett en del på OL.

Feitetirsdag

2010-02-16T11:40:00.001-10:00

Nå er det over to uker siden sist vi skrev, og da den naive leser kan tro mangelen på skriverier skyldes travelhet, ønsker vi å avkrefte dette. Derimot har vi hatt tid til strandliv og videreutdannelse som dykkere. Vi har allerede vært på dypet og sett vrak Ronny ville gjenkjent, samt drevet klippelangs. Det var en stund siden sist vi tok oss vann over hodet, men det var like stas som vi husket. Med de korte skoleukene vi nå har sikret oss blir det tid til en del fjasete prosjekter, i tillegg til at Mooseday har gjenoppstått.

Ellers har vi slått ihjel tiden med å danne lokallag for ANSA på Hawaii, og har i den forbindelse sittet time etter time i møtelokaler og tatt den ene tunge beslutningen etter den andre. En av dem var at vi skal delta på årsmøtet til ANSA USA. Dermed bærer det avgårde til Nashville midt i mars, og som tillitsvalgte får vi dekket det meste av utgifter.

Bortsett fra det er det ikke allverdens nytt som har skjedd. Solen skinner, kun avbrutt av enkelte regnskyll, og vi noterer oss at det er kjøligere hjemme. Det kan bli litt småkjølig i vannet hvis man plasker litt for lenge rundt på surfebrett, men det overlever vi. I tillegg til å skole, surfe, dykke og fjase har vi fått tid til å se Super Bowl med en bråte amerikanere, og feire valentinerdagen med resten av Waikiki.

Fredag som var hadde en i den ene onlineklassen vår invitert til klassefest i en penthousesuite på Hilton nede ved strandkanten. Vi syntes dette hørtes forlokkende ut og tok turen sammen med Audun og Katrine. Det viste seg imidlertid at vi var de eneste fra klassen som hadde valgt å slå til på tilbudet, og vi ble relativt overrasket da vi trampet inn midt i et familieselskap. Heldigvis var både Dave og familien hans trivelige som få, og det ble en hyggelig aften med sloppy joes, sjokoladefontener og åpningseremoni på TV. For første gang fikk vi også med oss fyrverkeriet som smelles i lufta hver fredag fra strandkanten. Vi er usikre på hva som er mest imponerende: at vi ikke klarte å komme oss til suiten i tide, men måtte se det hele fra bakken, eller at vi til da hadde klart å unngå det i halvannet år. Til sist kan vi nevne at Lohilohi nærmer seg avgjort, og mens dere venter i spenning, sitter vi og venter på å bli headhuntet. God Mardi Gras!

Oops, der kom vist litt for meget sæbe i opvaskemaskinen

2010-01-31T10:48:00.012-10:00

Så var skolen i full gang, og etter å ha brukt første uke på å bytte fag, sitter vi nå tilbake med en in-class timeplan utelukkende bestående av lærere som heter Philip. Vi synes det er best slik, så blir det litt mindre å holde styr på. At to av tre Philip'er har samme etternavn, og følgelig er samme person, forenkler saken ytterligere. Dermed er det duket for harde 4-timers-uker med skole hver eneste tirsdag og fredag.

De dagene vi ikke har sittet på benken har vi forsøkt å slappe av så godt som råd er, noe som hadde gått som smurt hvis ikke det var for det danske innslaget i leiligheten sin sans for dramatikk. I går hadde vi tenkt oss en tur opp på Olomanas tre topper, men avlyste turen grunnet ruskevær. Da vi omsider sto opp, ble vi raskt klar over at ting var ruskende galt også her i suite 803. I mangel av ordentlig oppvaskmiddel hadde Nina og Katrine disket opp med skumparty ved å proppe maskinen full av Hawaiiansk Zalo og dikene de hadde bygget ved hjelp av to håndklær var ikke nok til å temme den frådende skum- produsenten. Vi så ingen annen utvei enn å glede oss over at gamle Åretriks fortsatt fungerer, og gjorde det beste ut av situasjonen ved å sette på DJ Tiësto mens vi forsøkte å rense så godt vi kunne. Nå fungerer den imidlertid som den skal igjen, og vi har handlet inn en oppvaskmiddeldunk som burde vare semesteret til ende.

Av andre ting som ender vet sikkert en del av dere at siste sesong av Lost, som er filmet her på øya, snart sparkes igang. Faktisk har det allerede blitt sparket igang her, ettersom første episode ble vist på stranda i forbindelse med 'Sunset on the beach'. Sammen med ca. 11,997 andre mennesker tok vi turen ned og fikk sett både produsenter, skuespillere og episoden. Stor stas og trangt om plassen.

Forøvrig har vi kunnet gjøre som vi vil, og vi har villet starte Mettes bil med startkabler, bite oss merke i at de selger frostvæske i butikkene her og delta på en rekke grillfester i anledning nyankomne studenter. I skrivende stund er vi på farten til en ny grillfest, og avslutter ved å opplyse om at oppdaterte Lohilohi-stats er like rundt hjørnet.

Siste semester

2010-01-25T20:48:00.000-10:00

Februar og første skoledag nærmer seg nå med stormskritt. Det er ikke det at vi først har skole i februar, for den begynner alt imorgen, men februar nærmer seg like fullt. Så i morgen bærer det avsted i fire-tiden på ettermiddagen for å rekke timen vi har kvart over fem. For å forberede oss på den harde studiehverdag har vi slappet oss glugg ihjel med sjokko, lakris og lesestoff hjemmefra. Vi nyter med andre ord fortsatt godt av årets julefangst, og takket være Tönnen har vi særdeles passende musikk dundrende i øregangene mens vi blogger. Ellers har dagene gått med på stranding, surfing, bading, hvalspotting og Coupling (TV-serien).

Hva gjelder leilighetsbeboere har Maja flyttet til portveien sin, mens Katrine har kommet tilbake og tatt med seg en venninne som heter Nina. Hun er dansk, men har studert her på øyene før og skal bo her til hun finner seg en hybel. Med Maja og Nina på besøk har overgangen fra besøk til hverdag gått som en lek. I perioden mellom Daniel og Maria dro og Maja kom, eglet vi oss sågar innpå Hawaii-Maria som hadde besøk av to venninner hjemmefra og ble med dem på safari og kalas på nordsiden av øya.

Forøvrig har det ikke vært allverden å skrive noensteds om. Det har vært tåkete et par dager i det siste og vi har pådratt oss en lett forkjølelse. Vi antar at det kalde været må påta seg skylden. Heldigvis lar forkjølelse seg kombinere med avslappingen beskrevet over, så vi har ikke lidd noen videre nød. Som om ikke det var nok har vi lykkes med å få liv i printeren vi trodde var ødelagt. Ikke bare er det praktisk, men skriveren selv utgjør et vakkert møbel i stuen.

Daniel, Maria og det usynlige bordet

2010-01-18T18:38:00.003-10:00

Ikke før Sidsel og Eirik hadde pakket sine saker og dratt, var det duket for nytt besøk. Dette er ikke mer enn en halvsannhet ettersom besøket kom etter de hadde pakket, men før de dro. Som de aller fleste sikkert har fått med seg, om ikke annet av det vi antar tittelen på innlegget kommer til å være, bestod dette besøket av familien Barkvin representert ved de unge og lovende Maria og Daniel. Etter å ha vekslet med Hallvards mor og bror, var det duket for slappe dager på Waikiki Beach. Vær- og føremeldinger ble neglisjert da det ble bestemt at vi uansett skulle ligge på stranda og ha det hyggelig. Med jetlag brusende i blodet ble det søvninge kvelder og tidlige morgener på de besøkende. Tre dager senere dukket, ikke overraskende, Susanne opp. I anledning nyttårsaften hadde vi besluttet å feire med biff og potetpuré i leiligheten og rakettbeskuing på tidligere nevnte Waikikistrand, sammen med gjestene, Orestis og den andre Maria'en. Hau'oli makahiki hou til dere alle, i samme tidssone som i forrige innlegg.

Med Susanne på plass var det duket for et par fulle omdreininger på øya. Ettersom det er vinter for tiden, er bølgene fra nord til vest av relativt imponerende størrelse. Waimea Bay og Makaha lignet mer for sentrifugesimulatorer å regne enn rolige badestrender, men hyggelig var det. På øst- og sørsiden var det derimot roligere og vi fikk med oss en fin padletur fra Kailua til Mokulua-øyene. Vannet var forpestet med skilpadder og rev, men til tross for dette, fralandsvind og en halv eskimorulle hygget vi oss også her.

Som seg hør og bør på vinterstid var været ganske varierende, og vi fikk f.eks. sett litt til regnet på retretten fra turen/hvalsafarien til Makapuu Lighthouse, men heldigvis var det som regel sol ettellerannet sted på øya siden fjellene demmer så godt opp for skyene. Som om ikke dét var nok, fylte juleturistene opp alskens aktiviteter, Missouri lå i tørrdokk, og til tider så vi ikke havet for bare maneter. Allikevel fikk vi med oss en hel del, inkludert strender og aktiviteter vi selv ikke hadde prøvd før. Vi fikk kjørt både kano og båt i Waikiki, besøkt Kualoa Ranch, Waimanalo Beach, Diamond Head og Moose's. Vi var nord, sør, øst og vest, og så en skogbrann vi trodde var Obama på en av utfluktene våre.

Etter 14 hyggelige dager, fylt til randen med bordkræsjing, aktiviteter og god mat, pakket Barkvinene snippsekkene og fløy sin kos til det underkjølte nord. Imorgen så spiser vi pottiter og sild, så med andre ord er det tilbake til studenthverdagen. Det er selvsagt uhyggelig, men vi takker for besøkene som har vært og gleder oss over at det ikke er lenge til stadig flere kommer, med Kathrin og Trond som det nyeste tilskuddet til besøksmargen. Husk å pakke kne- og/eller leggbeskyttere (avhengig av høyden opp til respektive haser). Samtidig benytter vi anledningen til å takke Pablopassere og Susebortgjemmere for hjelpen.

Ellers har vi fått Maja på besøk. Hun er fortsatt dansk, bordblind og syntes så lite om leiligheten at hun spurtet i retning fjellene og fant seg en ny kåk så snart solen grydde. Det nye stedet har en port, og det er hun veldig fornøyd med.

Samtidig, på den andre siden av kloden

2010-01-15T21:32:00.005-10:00

Som vi nevnte i forrige innlegg, hadde Susanne skumle planer om å reise langt nordover i juleferien. Disse planene ble iverksatt uten at andre enn bror og diverse hundepassere hadde fått snusen i det. Ikke før var siste "eksamen" fullført, satte hun kursen østover. Reisen over Atlanteren gikk uten knirk, men straks flyet begynte å sveve over europeisk, snøbedekt landmasse, meldte problemene seg. Schiphol hadde glemt å gå til innkjøp av brøytebil, og etter en rask avstemning i flyet ble det bestemt at Manchester flyplass var close enough. Susanne var i utgangspunktet positiv og tenkte det var hyggelig for første gang å få sett Manchester, og hun skulle uansett ventet 6 timer i Amsterdam, så tre timers venting i doløs kabin gikk som en lek. Mens hun slo ihjel tiden ved å løse ligninger med fysikkprofessoren ved siden av seg, fant Hallvard og bror Ronny ut at SAS hadde fly fra Manchester til Oslo, så KLM fikk fly sin egen luft.

En dobbelttime senere enn planlagt, og 17 dobbelttimer etter avreise, satt hun bena på den norske tundraen iført tøysko og sommerjakke, og hastet videre til overraskelseskalas hos Kathrin, Trond og Pablo. Selv om gjestene alt var dratt, var det et hyggelig gjensyn. Dagen etter startet friskt med bilbulking og banklunsj, før turen bar videre til Østfold. Ronny hadde arrangert samling med hele familien i anledning framvisning av ny kjæreste. Han hadde ryddet plass bak sofaen til Lohilohus, klar til å overraske de Hagenske foreldre idet de svinset inn døra. Tilfeldigvis ble opptrinnet fanget på kamera:

Dessverre fikk vi derimot ikke fanget det relativt unøytrale ansiktsuttrykket til Kristina, som for anledningen hadde tatt på seg skylapper mens hun hilste på Therese. Ole Magnus var det eneste familiemedlemmet som ikke ble nevneverdig overrasket. Han var mer opptatt med sitt, det vil si bleiefylling, avslapping og andre barnslige behov.

Årets julenisse var en særpisk lastebilsjåfør som stakk innom kvelden før kvelden med to store kofferter. Koffertene likte seg nemlig så godt i Manchester at de takket ja til KLMs tilbud om én natts overnatting og turen MAN-AMS-OSL. Dermed var gaveutdeling uunngåelig i fjor også. På julaften satt Susanne seg i den ubulkede bilen til mor og far, og sledet innom diverse venninner. Spesielt Therese og Madeleine fikk lange masker. Vi refererer her til ansiktsuttrykk - ikke gaver. Julefeiringen fant sted på Mauna Svenske med deilig norsk julemat og hyggelig familieselskap. Vi benytter her anledningen til å ønske alle lesere en Mele Kalikimaka på ekte hawaiiansk tid.

Ellers gikk dagene med på å dulle litt med det nye familiemedlemmet, gjensyn med den norske ohana, harrytur til nabolandet og frysing på turer med en alltid like glad hund. Det var selvsagt bikkjekaldt, og oppholdet ble avrundet med tilbakeføring av kjøter og reparert bil. I motsetning til hjemreisen, gikk den andre hjemreisen som smurt, og etter mange glade timer med tviholding på 2009, ble Susanne kl 1830 HI-tid møtt av en blomstrete velkomstkomité på flyplassen i Honolulu.

Olsen brothers (feat. mother)

2010-01-12T16:23:00.011-10:00

La oss fortsette der vi slapp. Hallvards mor og bror benyttet sjansen til å gjøre som i fjor og kom på besøk, denne gangen med forsinket bagasje. Samtidig hadde Susanne skumle planer om å snike seg en tur til Norge, men dette kommer vi tilbake til i et senere innlegg. Julen ble feiret med hawaiiansk festivitas da pinnekjøttet dette året hadde blitt offer for lumske tollregler i Los Angeles. Dermed endte vi opp på Ocean House, og mens saftige biffer ble satt til livs der, hadde nissen vært innom og fylt på med gaver under julebenken som for anledningen var pyntet og utsmykket med en kledelig julestjerne på toppen.

Ellers var dagene fylt med strandliv, avslapping og trappegåing. I motsetning til besøket året før ble det ikke like mye øyhopping denne gangen. Det ble faktisk ikke hoppet i det hele tatt. I hvertfall ikke mellom noen øyer. Med fokus på O'ahu ble det tid til å kjøre øya rundt i Audomobilen og se igjen Lost-stranden etc. Det var også tid til å surfe i timesvis mot bølgene på surfebrett og med bølgene med outrigger-kano. Det ble svinset og svanset rundt et nærliggende krater i varierende tempo, og vi fikk anledning til å gå i de aller fleste utendørstrappene på øya. Etter å ha fortalt i det vide og brede om himmeltrappene ble Eirik vekket før hanen og tatt med på turen opp de snaut 4000 trappetrinnene. Med erfaringene fra forrige tur i bakhodet gikk trappefinningen nesten for lett, og vi kom oss opp på toppen akkurat idet solen sto opp. Som om ikke det var nok valgte vi å kopiere utflukten med de purunge Hagens + Ollyboy hvor Hanauma Bay ble kombinert med en tur opp Koko Crater. Også på denne utflukten kunne vi høste fruktene av pre-ervervet visdom og hadde med drikke nok til alle. Vel nede fikk vi snorklet i kø og så skilpadder.

I det fine været føk dagene avsted og omtrent to uker for tidlig var det på tide å dra hjem til Norge. Ryktene skal ha det til at man merker temperaturforskjeller på 50C.

Så var det jul igjen

2009-12-19T01:30:00.008-10:00

Nå har vi unnagjort alt skolearbeid for dette semesteret. Etter å ha kjempet oss gjennom to eksamener tidligere i uken samt en beinhard presentasjon med Mr. Epleskrott og kompani i dag, er det deilig å kunne finne fram strandhåndklærne og slå følge med de besøkende på strendene rundt om på øya uten å tenke på at vi kanskje burde arbeide med et eller annet gruppearbeid. Vi har nemlig ikke holdt oss for gode for stranden, selv om vi har hatt skolearbeid å få gjort. Susanne og Eirik har benyttet muligheten til å surfe på det flateste vannet Waikiki har å by på, før vi tilbrakte resten av dagen på lesestranden hvor vi forberedte oss mentalt på sesongens siste presentasjon som varte i omlag halvannet minutt per person. Etter å ha psyket oss opp en hel dag har vi hutret oss tilbake til leiligheten og ut igjen for å spise god mat. Temperaturen har ikke vært mer enn 295.15 K et par kvelder her, og det er selvfølgelig uhørt. Vi vurderer å se oss om etter en stilongssjappe om ikke mildværet kommer snart.

Bortsett fra kuldesjokket, det nyankomne besøket og endt semester har det vært relativt rolige dager. Det ble litt ståhei og enda bedre stemning da bagasjen til Sidsel og Eirik (som vi antar er fylt til randen med julegaver) kom til rette to dager etter at den skulle ha vært her. Tross alt finnes det verre ting som kan skje enn at bagasjen blir to døgn forsinket. Den kunne for eksempel blitt tre døgn forsinket eller ikke kommet i det hele tatt, hvorpå det siste eksempelet nok stikker av med en soleklar førsteplass på versthetsskalaen. Forøvrig beklager vi at Lohilohi til tider er seg selv lik, men dette har en sammenheng med middagsvanene vi har lagt til oss nå som besøket er på plass. I det minste venter dere ikke forgjeves.

Eddie would go

2009-12-14T01:14:00.007-10:00

Torsdag gjorde vi oss ferdig med semesterets siste, nevneverdige presentasjon. Det er godt å bare ha eksamener igjen, så vi kan ta opp igjen bekjentskapet med lesestranda og arbeidsfrie kvelder.

Hverdagen har forsåvidt ikke bare vært preget av arbeidskvelder hittil heller, i forrige uke var vi f.eks. i år som i fjor på Scandinavian Christmas Party, hvor vi åt grøt og drakk gløgg. Middagen besto av svensk julemat, inklusiv skinke, sild og poteter. Delfinene plasket i bassenget utenfor i kulden, mens vi julet oss innendørs. Som seg hør og bør i staselig lag lot vi oss transportere i bil med avlang form, og det hele var en riktig så trivelig opplevelse.

I tillegg har vi rukket et par turer oppom nordsiden av øya siden sist. Det er sikkert en del som har fått med seg at et uvær nylig sendte avgårde noen store bølger i retning O'ahu. Tirsdag forrige uke var de store nok til å arrangere en eksklusiv surfekonkurranse til minne om Eddie Aikau, for første gang på fem år. Eddie var en sjøvant supersurfer som forsvant til havs etter et havari da han skulle padle etter hjelp for ca. 31 år siden. Konkurransen er kun for spesielt inviterte, og krever bølger på minst 6 meter i en måned for å kunne arrangeres. Denne dagen var bølgene på opptil 15 meter, og mer enn 20 000 tilskuere tok seg tid til å se på, inklusiv oss.

Vår andre North Shore- utflukt fant sted mer nylig, for ikke å si igår, hvor vi dro til huset til en annen Eddie. Dagens Lohilohi-bilde er derfra, og som man ser var det godt med folk også der. Tema var nasjonalitet, men de fleste gjestene var skandinaver uansett, så det var ikke så spennende. Det var iallefall en artig tilstelning, med unntak av sengeplass ved siden av et tyskt snorkemonster. Vi holdt ikke ut levenet, da de lavfrekvente brummelydene til og med skapte resonans i madrassen, så vi søkte tilflukt på stranden. Det var hyggelig å våkne opp av at solen sto opp, til bølgebrus, skilpadder og sandkrabber.

Nå er det bare én dag og to eksamener til vi får besøk av Sidsel og Eirik. Det blir trivelig, og vi noterer også med interesse at Torstein har tatt til vett og bestilt seg tur. Det blir bra. Forøvrig kommer Lohilohi-fasit fortere enn svint.

Ad: Lohilohi

2009-12-05T09:39:00.000-10:00

Som seg hør og bør er Lohilohi treg. I dag vil han ikke være på plass før klokken 10:30. Dessuten er det en del som taler for at han ikke vil komme klokken åtte i dagene som kommer. Derfor kommer han til å være på på plass ved midnattstider resten av perioden. Overført til norsk tid betyr altså dette at Lohilohi er på plass halv ti i dag, og neste luke kommer klokken elleve i morgen formiddag.

Grå hverdag og kalenderfakta

2009-12-03T00:20:00.000-10:00

I dag gjorde vi en fyr hoppende glad og fornøyd. Jevnlige lesere har sikkert fått med seg at vi har jobbet med å realisere drømmene til en kreativ sjonglør dette semesteret, og det er altså denne fyren det er snakk om. Vi leverte fra oss prosjektet for to uker siden, og presenterte det hele i dag. David, som han heter, har gått fra å ønske seg ekstra grunker i grunkeboka til å ville slutte på skolen, selge alt han eier og satse 100% på seier over Goliat. Vi håper bare at det ikke er falske forhåpninger vi har gitt ham.

Mens Susanne gjorde unna semesterets mest skremmende presentasjon i går, sitter Hallvard i skrivende stund og kaster bort tiden på en eksamen som skal leveres imorgen. Etter den er unnagjort er det kun et par presentasjoner og rapporter til vi får besøk og juleferie. Det merkes på manglende fritid at vi har hatt et gruppearbeids-semester.

Vi har imidlertid fritid nok til å laste opp ett bilde om dagen og løpe litt rundt på øya og gjemme vår lille, langsomme nisse(lue). Beklager link-rot på dagens luke, det skal nå være i orden. Forøvrig minner vi om at man også i år får deltagelsespoeng, så selv om man ikke finner Lohilohi kan det lønne seg å svare for å henge med videre. For å unngå uklarhet forklarer vi like gjerne reglene her. Først og fremst går de ut på å finne Lohilohi, som det er et stort bilde av i forrige innlegg. Når man tror man har funnet ham trykker man på linken "Jeg fant Lohilohi!", fører inn svaret sitt i skjemaet i høyremargen og sender det avsted. Vi opererer med mystiske bonuser og trøstepoeng, så sliter du med falkeblikket en dag bør du allikevel ikke gi opp. Dessuten vil det bli gitt oppdateringer på bloggen om lukeåpningstidspunkt, og som mange allerede har fått med seg blir de første tre svarene belønnet. Poengene dere samler vil deretter bli oppdatert med ujevne mellomrom i en kommende statistikk-oversikt, der man kan se hvem som ligger an til å stikke av med ultrafete, sjokksmoothe Lohilohi-premier. Fasit kommer etterhvert, og samtlige luker er åpne helt til vi røper gjemmestedene. Vi kan avsløre at fasit for første luke legges ut tidligst den 5.desember. Lykke til!

Lohilohi

2009-12-01T00:01:00.005-10:00

Nå har det plutselig blitt 1.desember, og vi har hatt store planer om å sette igang en julekalender også i år, men så har det seg slik at HPUs presentasjonsfokus er over middels skarpt, så vi har vært nødt til å prioritere. Det vil si at vi ikke gir etter for den enorme stemmestormen i høyremargen her som i klart flertall endte på det konservative ønsket om en Wikiwiki-reprise. Isteden må dere nøye dere med hans ekstremt langsomme og langørede bror, Lohilohi. Vi har overtalt ham til å gjøre en innsats for å holde konseptet nogenlunde likt, men siden han er så treg som så, får det konsekvenser. De som er rever på "Finn Willy", "Hitta Hubert", "Finn Holger" eller den mer internasjonale versjonen "Where's Waldo" kan allikevel glede seg. Lohilohi kjører samme stil, og dukker opp på de utroligste steder hver Hawaiimorgen ca. 08:00 frem til julaften.

Desember kom som julekvelden på kjerringa, men for et par uker siden fikk vi et par hyggelige overraskelser i posten som minnet oss på at det faktisk blir jul selv om sola skinner hver dag. Tantene Inger Johanne og Elisabeth tenker på oss helt der hjemme fra, og sendte oss en hyggelig julehilsen. Så nå har vi pyntet til jul. I tillegg trodde Julie vi hadde bursdag begge to, og sammen med en pakke til hver fant vi både julemarsipan og diverse sjokoladeplater. Vi har selvfølgelig spart og gledet oss til vi kan sette oss ned og nyte en pølse hver til Nissene på Låven. Det blir nok først på onsdag, da vi er ett skritt nærmere en velfortjent juleferie.

Av annet nytt kan det nevnes at vi feiret torsdagen med å være takknemlige hos Eddie&Co på North Shore, med saftige kalkuner, skinker og bugnende tilbehør som seg hør og bør. Boller og vestlandslefser gikk ned på høykant hos både amerikanere og nordboere. Vi rakk også å få med oss en surfekonkurranse på vei hjem. Ellers vil vi gjerne gratulere Master Eirik med vel overstått. Nå gjenstår det bare å glede seg til reisen. Eirik og Sidsel kommer nemlig en svipp til Hawaii i julen i år som i fjor. I mellomtiden leker Pablo mest sannsynlig med Kathrin og Trond.

Daniel kommer. Kommer du?

2009-11-22T23:59:00.003-10:00

Etter forrige innleggs historiefokus prøver vi så godt råd er å holde oss til nåtiden, men noen tilbakeblikk blir det ettersom dette innlegget ellers ville vært unnagjort med setningen "vi skriver innlegg". Så dermed trekker vi fram relevante levninger og beretninger og fortsetter.

Vi har hatt et hyggelig møte med en Apple-fanatiker, som vi til alt hell har kommet på gruppe med. Vi snakker altså om datamaskintypen som stort sett ikke går sammen med noe som helst. Gruppearbeidet består i stor grad av å generere en presentasjon, og epleknotten har trumfet gjennom ildkuler som farer over skjermen og etterlater skrift, samt overganger mellom lysbilder som ville gjort selv den garveste sjømann sjøsyk. På toppen av det hele synes foreleseren at dette er topp toppesen. Så feil har vi altså tatt i alle år.

For ikke å forvitre helt av all skolejobbingen, har vi forsøkt å presse inn litt trening mellom slagene. Etter en knevennlig økt på et treningssenter like i nærheten bestemte Susanne seg for å bli medlem. Forholdene ligger godt tilrette for at hun skal havne virkelig på kjøret, med en treningsdealer som ringer daglig for å kontrollere treningsprogresjonen.

Av andre fysiske aktiviteter kan det nevnes at vi i går endelig la ut på hiken Haiku Stairs, populært kalt "Stairway to Heaven". De fleste husker nok denne fra Magnum PI, i episoden J. "Digger" Doyle fra 1981. Siden den gang har hiken blitt stengt, gjerder satt opp og vakt innleid for å holde turglade mennesker unna. For å omgå alle barrierer, satt vi kvelden før og undersøkte det hiker-fiendtlige nabolaget med Google Street View for å finne ut hvor hiken startet. Tilfreds med enden av Lolii Street, gikk vi og la oss, med vekking satt til 03:45. Den tidlige starten skyldtes rykter om at vakten først inntok posten kl 06:00. Etter å ha fått bekreftet at både Audun og Orestis var våkne og freshe, kjørte vi avsted for å plukke dem opp. Audun var parat, mens Orestis var i koma. Han våknet ikke før Katrine og Susanne hadde klart å snike seg inn i bygget og banket liv i ham. Dette må ikke tas bokstavelig, de banket selvfølgelig på døren, men uansett kom den beduggede grekeren seg heldigvis med i siste liten. Forsinket med 25 minutter og enda mer engstelige for at vakten hadde startet skiftet sitt, kom vi oss omsider avgårde. Vel framme smøg vi oss forsiktig ut av bilen og listet oss så stilt på tå for ikke å vekke naboene. Det hadde vi sikkert ikke gjort heller, hadde det ikke vært for at samtlige hager var fylt til randen med gneldrebikkjer som ikke akkurat sov som stener. Dermed lusket vi rundt, mens gneldrekoret vokste seg høyere for hvert skritt vi tok, og ønsket vi hadde tatt med oss biffer og pølselenker vi kunne kastet over gjerdene. Stort bedre ble det ikke da det minst tre meter høye gjerdet som skulle forseres viste seg å være bekledd med klaprende skilt og hengslete metall. Den stadig voksende gneldre- og gjerdelarm-symfonien førte til at lys ble tent og silhuetter viste seg i dørene. Preget av ulovlighetene fikk vi hetta og duret rett inn i den mørke jungelen der vi utstyrt med tunnellsyn gikk oss vill med blinkende lommelykter. En drøy time senere var solen på vei fram og veien til starten av trappene funnet. Fornøyde med at vi til slutt hadde funnet fram og at vakten glimtet med sitt fravær, gjøv vi løs på de 3922 trappetrinnene som ville ta oss til toppen av Pu'u Keahiakahoe.

Disse himmeltrappene ble bygget under andre verdenskrig, som forøvrig er en helt ukjent hendelse for en av våre forelesere. "Hmm... What happened in Germany during the 20th century that may have caused this?" lirte han av seg her en dag. Samtlige klassekamerater vekslet blikk og trodde ikke sine egne ører, og en tysk medstudent svarte ganske lavt at tja, kanskje et par verdenskriger eller noe, det kan jo ha hatt en liten innvirkning. Men tilbake til trappene; da amerikanerene ble innvolvert i krigen hadde de behov for å kunne kommunisere med marinefartøy rundt om i verden. Løsningen ble den topphemmelige radiostasjonen Haiku som ble åpnet i 1943. Ettersom vanlige vakuumrør ikke kunne produsere kraftige nok signaler, henvendte de seg til Alexanderson og ba pent om lov til å bygge en variant av vekselsstrømsgeneratoren hans. Det fikk de lov til, og det endte ikke bedre enn at de snekret sammen en antenne som strakk seg utover hele Haiku-dalen for å få tilstrekkelig høyde. For å komme seg lett opp til toppene bygget de en stige som gikk hele veien opp. Trestigen har siden blitt erstattet av en metallstige, og vi var fornøyde med at vi rakk å gå turen opp før den blir erstattet med rulletrapp.

Vakten vi tidligere hadde vært så redde for stod forøvrig parat da vi nådde bunnen av trappene igjen. Han skulte stygt på oss og tok opp telefonen for å ringe politiet, før han smurte på seg et digert glis, klappet i hendene og gratulerte oss med vel gjennomført hike. Deretter anbefalte han andre hiker rundt omkring på O'ahu, og viste oss den beste veien å snike oss inn til Haiku Stairs dersom vi skulle få lyst til å ta turen igjen.

Forøvrig kan det hende vi har glemt å nevne at vi har gledet oss til Jack Johnson-konsert, men slik har det altså vært. Dagene har gått og vi har gledet oss, og så var det fredag den trettende, og vi slapp å glede oss mer. Konserten var bra til tross for at vi ikke vant et eneste surfebrett. Vi har allikevel vært ute og surfet med våre gamle surfebrett uten JackWax.

Av andre nevneverdigheter kom vi nesten med i en episode Lost her om dagen, og legger ved følgende spoiler for sesong 6, episode 8 - Recon:

Neste sesong begynner neste år, og mens du går og gleder deg til det, går vi og gleder oss til å gå inn i det nye året sammen med Maria og Daniel.

Historien om Hawaii

2009-11-11T22:24:00.008-10:00

I dag er det Veterans Day, og vi har brukt mesteparten av fridagen på å jobbe med et skoleprosjekt. Siden vi ikke har drevet med noe spennende siden sist, benytter vi muligheten til å gjøre rede for en liten del av Hawaiis historie:

På denne dagen for omlag 40 millioner år siden forflyttet stillehavsplaten seg over et relativt hett område, mens det sydet og kokte på havbunnen. Det hete området har stått på stedet hvil i ca. 80 millioner år, mens jordplaten raser avgårde over det i 1,14*10^-8 km/t (eller 10cm i året dersom du foretrekker ukonvensjonelle hastighetsmål). Platen hadde nettopp lagt om kursen fra nord til nordvest, og dette er i bunn og grunn årsaken til at vi ikke ligger og plasker 4 km over havbunnen i skrivende stund. Omtrent 34,9 millioner år senere hadde undervannsvulkanen spydd ut nok lava til å forme Kaua'i, den eldste av Hawaii-fjellryggens største øyer. For enkelhets skyld antar vi at hele Kaua'i brøt havflaten på én dag. Etter ytterligere 1,1 millioner år poppet O'ahu opp, etter at vulkanene som nå utgjør fjellkjedene Ko'olau og Wai'anae hadde gjort sitt. 39,5 millioner år etter det hele startet, tøt den siste av dagens bebodde øyer, Hawai'i (Big Island), opp fra havet.

Det er verdt å merke seg at vulkansk aktivitet ikke stoppet med det. En av vulkanene som formet Big Island, Mauna Loa, er fortsatt aktiv og størst i verden. En annen vulkan på samme øy, Kilauea, er til sammenligning langt mer aktiv, og kan til og med kanskje sies å være verdens mest aktive. Den har hatt utbrudd siden januar 1983, og forsyner jevnlig de andre øyene med vog. Så sent som i mars 2008 eksploderte deler av den slik at man gjorde klokest i å beholde sykkelhjelmen på i et område á 0,3 kvadratkilometer rundt. Med andre ord er Hawai'i fortsatt under konstruksjon, mens Kaua'i og O'ahu er i ferd med å vaskes bort. Som en trøst, blir de erstattet av Loihi som forventes å dukke opp av havet om knapt 200 000 år.

Etter de var formet, fikk de ferske øyene være i fred relativt lenge. Først for omtrent 1400 år siden fant de første polyneserne frem hit fra Marquesasøyene. Dette var riv ruskende gale, men dyktige mennesker. Etter å ha merket seg at en landfugl ikke hadde planer om å legge eggene sine på øyene deres, men heller trakk nordover, konkluderte de med at det måtte finnes land i samme himmelretning. Med naturen som navigasjonsutstyr la de ut på ferden nordover. Uten å vite hvor lenge de kom til å være til havs, fylte de kanoene de hadde til rådighet med barnebærere nok til å unngå innavl, samt mat de håpet var nok til å overleve overfarten og dyrke ting der de måtte havne. Etter ca. 30 dager støtte de på de Hawaiianske øyer, og slo seg ned der. Fuglene de hadde observert hekker forøvrig i Alaska. Av en eller annen grunn er det langt dårligere med polynesiske bosetninger der.

700 år senere fant en gruppe tahitianere veien til øyene, bestemte at de var bedre enn marquesianerne, og ble den nye overklassen. En av tahitianerne, La’amaikahiki, slo bokstavelig talt ihjel overfartstiden med å hamre løs på sin flotte Pahu-tromme. Tahitianerne tok også med seg body boards, som de senere videreutviklet til longboards og dermed oppfant surfing. Øylivet ble etterhvert organisert i flere småkongedømmer, som til stadighet kriget mot hverandre. Kongen befant seg på toppen av hierarkiet, deretter fulgte sjefsstatsråden og ypperstepresten. Ali'i, eller sjefene som hadde oversikt over beboerenes stamtavler, ble tildelt land av kongen, der makaainana (mennene i gata) fikk bo. De gjorde alt det harde arbeidet, mens ali'iene og kongen nøt godt av skattene de måtte betale. Som om ikke det var ille nok, fantes det en enda lavere klasse, bestående av kauwaene, som igjen var makaainanaenes slaver. Hadde man våknet en dag og vært kauwa, kunne man slått seg på skulderen og innsett at bunnen var nådd. Mellom ali'iene og makaainanaene var kahunaene. De var eksperter i for eksempel kanobygging, medisin og heksekunst. Kapu-systemet var øyboernes rettesnor, og forbrøt man seg mot dette, måtte man finne seg i kvelning eller ihjelklubbing.

Til tross for harde kår, levde de lykkelig nok til å øke befolkningstallet til ca. 300 000. En helt vanlig januardag i 1778 våknet de alle til et digert brak, da den første turisten ankom øyene, i form av den notoriske grunnstøteren Kaptein Cook. Hawaiianerne antok det var guden Lono som kom tilbake, men ble isteden overrasket av et skip lastet med noe så lite guddommelig som britiske sjømenn, syfilis og gonoré. Året etter tok de knekken på Cook, da han ikke fulgte gudekalenderen, og 100 år senere hadde befolkningstallet sunket med ca. 80%. Misjonærer hadde det derimot blitt flere av, og de brakte med seg Jesus, Gud, kakerlakker, rotter og mygg. Amen.

Én av de overlevende var Hawaiis Hårfagre, Kong Kamehameha I fra Big Island, som i 1810 samlet øyene til ett rike ved hjelp av utenlandske våpen. Den dag i dag står Kamehameha fast plantet utenfor Honolulu tinghus, Ali'iolani Hale. Staten er forøvrig den eneste med kongehus, noe lokale bussfarere er meget stolte av. Det suverene kongehuset ble satt en stopper for av amerikanske borgere i 1893, da Dronning Lili'uokalani av Hawaii forsøkte å få gjennom en ny grunnlov som ville gi henne og hawaiianerne mer makt. Dette likte amerikanerne dårlig, og det endte ikke bedre enn at Lili'uokalani ble plassert i husarrest, mens Hawaii ble innlemmet i USA. I 1950 fikk øygruppen statsstatus. Allerede tidlig på 1900-tallet var Hawaii et populært turistmål, med 22 000 turister i 1929. Dette tok seg raskt og betydelig opp med statsstatusen, og i 1967 rundet antallet for første gang én million. I dag utgjør vi ca. 7 millioner.

Fødevake og Halloween

2009-11-10T01:16:00.003-10:00

Ohoi, som tiden flyr. Vi innså nettopp at vi ikke har skrevet siden før Halloween, og det begynner å bli en stund siden. Ti dager for å være korrekt. Siden det er så sent og siden vi har så mye å gjøre for tiden, blir dette bare en rask oppdatering. Først og fremst: Gratulerer til Kristina og Ole med vellykket gjennomføring av nevøproduksjon. Ole Magnus kom til verden rundt noonish den 5. november, var knapt lengre enn et A3-ark og veide det samme som en middels sukkerpose herover. Vi holdt selvsagt fødevake og ventet spent ved telefonen. Det tar vel litt tid før han tar opp røret og ringer, men vi gleder oss til å hilse på.

Siden sist har vi feiret allehelgensaften med brask og bram. Vi fant Willy og hadde blant andre huladamer, tre små griser, turister, insekter, sjørøvere, gresskar og en flaskeånd på besøk. Klok av skade fra fjorårets gresskartabbe, gikk vi til innkjøp av karer mens det ennå var utvalg nok i butikken. I tillegg til erfaringene fra fjoråret, har vi i det siste studert modningsprosessen til gresskar inngående vha. landbruksportalen Farmville. Hetter og følehorn viste dermed ingen tegn til å forlate hodene da vi konstanterte at lanternene var overmodne, dvaske og fulle av fungus to dager etter de hadde gjort nytten sin. Dagen etter Halloween smalt derimot samtlige hodeplagg i taket, der vi satt sultne og klare til å bli frustrert av TV-fruene. Strømmen så nemlig sitt snitt til å smutte, og vi ble sittende barskallede igjen i mørket.

En time senere var den imidlertid tilbake, mens Eivind&Co først returnerte fire dager senere. I mellomtiden rakk vi å fullføre vår siste midterm. Med Eivind og hans irske alibi tilbake, dro vi på ny seilas og feiret første novemberfredag i downtown, mens Katrine og Micke dro avsted på Molokaiske eventyr. I anledning besøks har vi kommet i skade for å spise ute flere ganger i uken, kaste mynter på tiggere og bruke grunker på haidykking og lignende aktiviteter. Så selv om dollarkursen er relativt lav, har vi nå sendt inn søknad til neste sesong av Luksusfellen. Mens vi venter på svar gleder vi oss til konsert med Jack Johnson på fredag og flere strabasiøse surfeøkter i altfor store bølger. Moro - og vi krysser av i protokollen for nye surfeskader etterhvert som de påføres. Audun og Maria lokket oss med på surfetur et par kvartaler bortenfor der vi vanligvis plasker, og vi imponerte alle de lokale surferne med en massiv kjedekollisjon på første bølge. Inspirert av haidykkingen uken før, sørget vi for å la det sildre litt friskt blod fra et kutt på albuen i håp om å få et gjensyn med våre venner fra Galapagos.

Gøy på landet

2009-10-30T23:59:00.007-10:00

Micke landet som han skulle på mandag, og vi har kommet ned på jorda etter å ha fullført 3 av totalt 4 midtsemestre. Nå gjenstår bare den siste, som etter vår fornemmelse er den verste. Professor Halebeinsknuser har harket opp en firesiders study guide, så det er nok å lese på og vanskelig å vite nøyaktig hva hun er ute etter. Vi har med andre ord blitt bortskjemte hva gjelder å få vite eksamensinnhold på forhånd. Av andre skolerelaterte hendelser har vi nå sikret oss uteksamineringsdato i mai, såfremt vi ikke stryker i noen av fagene vi har igjen. Med litt flaks og medvind unngår vi denslags.

I morgen er det duket for allehelgensaften og vi har invitert et par utkledningsglade gjester på besøk her i leiligheten. Tradisjonen tro trekker vi ut i gatene når det nærmer seg grevens tid, og tar en titt på de utkledde raringene som svinser opp og ned Kuhio og Kalakaua. Med gresskar og 57 grøsserlyder på CD har vi tro på at det blir en heidundranes aften.

For å lade ut etter prøvene som har vært og opp til prøven som kommer, var vi i går på gresk visitt hos Orestis og grekerbanden, før vi i dag tok bilen fatt, med Katrine og Mickey, og la avsted på tur til den nordlige delen av øya. Vi startet med å bygge opp stemningen til morgendagen ved å la oss senke ned blant krabbesugne haier. Det var ikke så skummelt, men sabla moro. De som har vært i sydlige deler av Afrika og sett på haier fikk nok møte noen større eksemplarer av arten enn galapagoshaiene vi hilste på, men vi var godt fornøyd både med haistørrelsen og hvor klart vannet var.

Da haiskuta la i land igjen besluttet vi å benytte sjansen til å belakse oss på en av strendene North Shore har å by på. Som alltid, var vi innom Lost-stranda for å se om det var noe action der. Det var det ikke før neste uke, så vi dro slukøret til Sunset Beach hvor vi deppet i bølgene. Bølgestørrelsen begynner å bli respektabel der oppe nå, og i morgen skulle det visst være surfekonkurranse på samme strand. På vei tilbake fikk vi med oss den alltid like spennende Dole- plantasjen, hvor Micke fikk smakt ananasis for første gang, og tatt bilder av kvalm fisk og ananas. Dessverre ble det ikke tid til labyrintgåing eller togtur denne gangen heller.

Eksamensperiode

2009-10-25T23:56:00.015-10:00

Eivind og de reiseglade og engelskspråklige vennene har vært på besøk og dratt videre på nye eventyr på de andre øyene. Det er mest Eivind som har vært på besøk, men vi så sannelig en del til hans kamerater også. På den korte tiden han var innom rakk vi å få med oss både det ene og det andre. Ikke før hadde vi hentet ham på flyplassen og fått innlosjert ham i leiligheten, dro vi ham med på gratiskonsert med en lokal trubadur. De lokale politikerne ønsker å innvilge Hawaiis skolebarn en ekstra fridag i uken. Lærere og folk som mener det amerikanske kunnskapsnivået er lavt nok som det er, syntes derimot forslaget fortjente oppmerksomhet i form av hjemmesnekrede plakater og kjedelige taler. Og trubaduropptreden. Siden vi har hatt skole fem dager i uken i oppveksten, klarte vi å trekke fornuftsslutningen at konserten, som jo var trekkplasteret, sikkert ikke var først på programmet. Dermed kom vi slentrende til arrangementet med buss, akkurat idet Jack fant fram korgutten og gitaren. Tre sanger senere var han ferdig, og vi dro hjem igjen med en, for en gangs skyld, glisende Katrine. Til vår svenske leser kan vi meddele at trubadurens fulle navn er Jack Johnson, en forhenværende proffsurfer som har vært relativt suksessfull med egenkomponerte viser i de fleste land - bortsett fra i Sverige.

Da konserten var ferdig, savnet Eivind livet ombord på båt så meget at han tryglet og ba om å få en tur med en lokal seilbåt. Vi fant en villig skipper og seilte avgårde i gult og rødt for å se solen gå ned utenfor Waikiki. Deretter åt vi og møtte iren og amerikaneren.

Dagen derpå skulle Morten ha en fest i anledning hans danske retur, holdt i samme hus som togafesten for et par uker siden. Siden vi nå har tilgang på bil, slo vi smekken full av fluer, stappet bilen full av besøkende seismikkere og la ut på omveien til North Shore via Kailua, rekesjappa og Loststranden. De filmet ikke denne gangen heller, men vi fikk snakket med en vakt som var bekymret for hvordan han skulle få endene til å møtes neste år.

Da vi omsider var fremme ble det klart at særlig jentene vant kostymeprisen ettersom de var de eneste som hadde kledd seg opp i bast og kokos. Det ble imidlertid satt pris på, ettersom det ga festen det preget en temafest à la Hawaii bør ha. Etter å ha samlet sammen seismikkere fra under billiardbord etc. satte vi kursen tilbake til Waikiki så de skulle rekke å raske sammen sakene sine, helst før flyet videre til Big Island dro avsted. Vi tror de lykkes med det.

Nå sitter vi og tar igjen spilt tid og nijobber frem mot Excel-midtermen i morgen. Det kan hende vi får spørsmål om standardavvik og konfidensielle intervaller, eller hva det nå heter. Skrekk og gru.

Fløy en liten blåfugl

2009-10-22T22:00:00.001-10:00

I dag leverte vi den første midtsemestereksamenen dette semesteret, og resten av eksamenene venter som perler på en snor neste uke (bortsett fra én). Dette tyder på to ting; at semesteret er veldig kort og at tiden går veldig fort. Dermed tilbringer vi mer tid enn vanlig på lesestranda og håper å ha det meste unnagjort før helgen. I såfall har vi tid til å utføre planene vi har lagt. Vi har nemlig en travel helg i vente. Fredag får vi besøk av forhenværende klassekamerat i Trondheim, Eivind, og lørdag bærer det avsted til North Shore på avskjedsfest for Morten, avholdt i samme hus som Toga-tilstelningen for to helger siden. Temaet er Hawaii, så det burde vi mestre.

Av andre ting som fortjener spalteplass bør det nevnes at vi har fått oss en ny roomate. Som tidligere nevnt viste resident manageren seg som en formidabel kranglefant da vi kom trekkende med en bil på parkeringsplassen vår. Siden forrige innlegg har han fortsatt å lage kvalm og forsøkt å stikke kjepper i hjulene våre - nesten bokstavelig talt. Heldigvis har vi en langt mer medgjørlig huseier, som ikke hadde noe imot å føye på et ekstra navn på leiekontrakten. Dermed tok vi Audun med på kontoret til den usmakelige regelrytteren, registrerte ham som leieboer, skaffet ham heisnøkkel og vips var bilen lovlig parkert og den kjepphøye manageren måtte slukøret fjerne kjeppene sine fra hjulene våre.

Det betyr imidlertid ikke at alle hjulene våre er kjeppfrie. Susanne har fått førstehånds kjennskap til hvor ubrukelig Acers såkalte kundeservice er, mens Hallvard slår ihjel tiden med ikke å få skrudd på PCen sin. Problemene skyldes henholdsvis en overfølsom touchpad og en skikkelig dårlig HP-maskin. Det kan virke som om det er et svinevirus som går, ettersom 83% av den ene gruppa vi er med i for tiden lider samme skjebne. I Hallvards tilfelle har problemet latt seg løse ved en tur til WalMart, der de seller alt mulig rart. Vi har utnyttet oss av den lave dollarkursen og byttet ut den ubrukelige HP-maskinen med en Acer Timeline. For tross i dårlig kundeservice produserer de faktisk ganske så gode produkter.

Et annet godt produkt vi gjerne vil nevne er en solcelledrevet drikkevannsgenerator som vi i samarbeid med HNU Energy på Maui skal forsøke å markedsføre. Vi skulle selvfølgelig ønske vi heller kunne grave oss ned i teknologien, men det er spennende det her óg. I anledning produktsnakk slår det oss at de fleste amerikanske produkter er rimelig upraktiske, men det får vi komme tilbake til senere.

På mandag kommer Musse på besøk til Katrine, men vi tror han kommer på besøk til oss også. Faktisk tror vi han ville kommet til oss selv om Katrine ikke bodde her. Såpass glad i besøk er vi. Katrine hadde forøvrig også besøk av en liten spirrevipp her om dagen. Dramatikken ble fanget på filmen under.

Resten av hverdagen har siden sist vært foruten dramatikk, men vi har ingen problemer med å fylle dagene. Vi er oftere og oftere ute med plankene våre og plasker, Susanne og Audun har spilt litt homovolley, vi har vært på misjonshusmuseet, hatt vårt første møte med Señor Frosk, og ellers som seg hør og bør svirret rundt i gatene. Homovolley refererer forøvrig ikke til sporten, men heller motstanderlaget og heiagjengen deres. Ellers har vi mye å glede oss til. Siden sist har flere påskebesøkende meldt seg - Linda og Sigrun venter bare på neste lønning før de bestiller, og Torstein ser an om han skal slenge seg på lasset. Vi håper selvsagt at alle andre også kommer. Jo fler jo bedre. Dessuten gleder vi oss til Halloween om en ukes tid, og til veldig snart å bli tante og Rolf.

We are from Copenhagen. We have hotdogs.

2009-10-12T01:18:00.001-10:00

Pfui, nå er det bare seks presentasjoner igjen. Vi unnagjorde en relativt stor, 90 minutters presentasjon om Harley Davidson nå på onsdag, så siden den tid har vi hatt masser av tid til å slappe av. Vi tok oss også fri forrige søndag, og kjørte avgårde sydover til en trivelig strand kalt Halona. Nabostranden Sandy Beach er heller ikke så verst, kjent for sine ypperlige bodysurfe/paralyserings-muligheter. For en tid tilbake fikk en tysker et hodestups møte med strandkanten med den pussige bieffekten at samtlige lemmer under slipsknuta ikke lot seg bevege. Flaks for ham at det kun var en hevelse som forårsaket lammelsen, slik at han to uker senere kunne spasere ut av sykehuset uten varige mén. Muligens med unntak av en nyervervet bølgeskrekk. Vi slapp unna både bølgeskrekk og lammelser, da vi holdt oss på land denne gangen.

Bit dere gjerne merke i hvor mobile vi er, og at vi uten å kny skriver at vi kjørte både hit og dit som den naturligste ting i verden. Slik har det nemlig blitt med den lukurative bil-dealen vi har sikret oss. Like begeistret er imidlertid ikke bygg- bestyreren. Han påstår hardnakket at kun beboere i bygget har rett til å ferdes på området ved lobbyen. Dette virker litt pussig, siden ringeklokken er plassert i samme område. Dermed vil han ikke la oss registrere bilen for parkering på plassen som er inkludert i husleien med mindre absolutt alle som noen gang kommer til å benytte seg av bilen bor i bygget. Det er med andre ord ikke lov å låne bort bilen til noen så lenge den står parkert her, noe som er ganske upraktisk med tanke på at det er Auduns bil, som vi nå på grunn av parkeringen har blitt enige om å dele på. Byggbestyreren foreslo at vi kunne kjøre bilen de 20 meterne ned til veien og bytte sjåfør der. Med samme logikk bør besøkende altså kontakte noen i bygget som kan ringe på ringeklokken, uten at de selv entrer området. Men enn så lenge fungerer dealen som den skal, og vi håper det går i orden etterhvert uten sure miner.

I går forflyttet vi oss til North Shore i anledning en bursdagsfeiring for og hos noen folk vi aldri har møtt før. Tema var toga, og innsurret i dertil egnede laken kjørte vi avsted. Det var et lystig lag i dyrehus-stil, med piñatas, kegs, fakler, havutsikt og rundt 20 overnattingsgjester. Vi ble invitert tilbake når det måtte være i fremtiden - uavhengig av om verten er hjemme eller ikke. Verten er antageligvis tilstede om to uker, da vi er invitert tilbake for å delta på en avskjedsfest. Denne gangen både for og hos folk vi har møtt før.

Fritidsproblemer

2009-10-01T23:36:00.000-10:00

I forrige innlegg, som forøvrig ble skrevet for altfor lenge siden, nevnte vi at det kom til å gå en hel måned før vi måtte på skolen fem dager på rappen. Dette var så feil som så, da vi allerede denne uken står overfor et slikt scenario. Vi har vært på skolen mandag til torsdag, og skal tilbake igjen imorgen. Dette er uvant kost, ettersom vi tidligere har hatt bare to dager med skole i uken. Fagene er også langt mer tidkrevende, noe som mest av alt skyldes overdreven bruk av gruppearbeid. Kan det arbeides i grupper, skal det arbeides i grupper. Gruppemedlemmer som påstår å ha pådratt seg hukommelsestap etter å ha blitt slått i hodet på en bar kvelden før, slik at de har glemt alt som har med det felles prosjektet å gjøre, hjelper ikke akkurat på progresjonen.

I en av våre andre grupper skal vi operere som semi-profesjonelle konsulenter og hjelpe en sjonglør med å få realisert drømmene sine. Han har et superhemmelig prosjekt på gang som han håper kan føre til ekstra gryn i grunkeboka. Grunker og gryn er forøvrig hovedfokus og motiverende faktor for flesteparten av klassekameratene våre, noe de uberørt lirer av seg når de presenterer sine tanker om fremtiden.

Som dere skjønner har den siste tiden vært fylt med en del skolearbeid. Vi har vært på stranda kun én gang de siste par ukene, og surfebrettene har støvet ned etter første testutflukt. Men vi klager ikke. Her er varmt og godt, vi har fått penger fra lånekassa og så sent som i går flyttet en bil inn på parkeringsplassen vår. Vi har hatt et par flaggerlakk-besøk, men det kommer noen og pestkontrollerer imorgen, så vi er ved godt mot. Tsunamier og andre katastrofer har foreløpig holdt seg unna og vi koser oss fortsatt med god mat hver dag. Blant annet har vi hatt et par Isabelle-sized middager som uten unntak varer i minst tre dager. Apropos Isballe har hun nå funnet seg et sted å bo og flyttet ut. Istedenfor nakentorsdag eller å bo i matskapet, kan hun nå glede seg over noe så praktisk som en uavskjermet do på soverommet.

Av andre ting kan nevnes at vi her om dagen forflyttet oss 28 etasjer opp og to blokker i retning Diamond Head i anledning FN-pool-party på taket til naboen. Det var stas, men Katrine ble forgiftet og vasker seg i tomatsaus hver dag for å bli kvitt det grønnfargete håret hun pådro seg. Vi fikk også gode nyheter fra nord her om dagen. Noen har kanskje lagt merke til nylige forandringer i høyre-margen. Vi sikter ikke til Katrines blogg, men den nye 'Kommende besøk' vi har lagt til lenger ned på lista. Ole Birkeburger har veltet seg rundt og bestilt billetter! Jubiduu! Nå gleder vi oss enda mer til spring break på nyåret. Som om ikke det var nok arbeider vi også med å få klargjort besøkelsestid for Hr. Barker og Fru Rogvin. The more the merrier.

Klippestup og dårlig facelift

2009-09-18T19:37:00.007-10:00

Så var det sannelig innleggsdags igjen. Vi sitter på lanaien og svetter etter en røff skoleuke. Hadde det ikke vært for fridagen på tirsdagen som kommer, ville vi nok blitt aldeles utbrent av skolen mandag til fredag neste uke. Men det slipper vi altså, og dermed er det én måned til vi står ovenfor et lignende scenario. Det har seg nemlig slik at vi har ~4,33 fag dette semesteret, mot ~3,33 det forrige semesteret og 3 semesteret før det. Denne merkelige posjoneringen av fag har vi på sett og vis oss selv å takke for, ettersom vi kom i skade for å ta en ubusinessrelatert utdanning før vi startet på studiene her. I løpet av sommeren har vi forsøkt å få orden på progresjonen i studiene via en veileder på skolen, men vi fikk først gjennomslag et par dager før siste frist for å forandre på ting. Nå har vi heldigvis fått lov til å ta de fagene som trengs for å graduere i tide så vi slipper trøbbel med lånekassa osv. Men nok om det.

Siden sist har livet gått sin gang her borte. Vi er glade for å ha Katrine på plass, og det er riktig trivelig i heimen. Hun har investert i en brødbakemaskin, så knoffbakingen går litt enklere fremover. Gjær har vi nok av. I tillegg har vi de to ukene hun hittil har vært tilbake klart å arrangere fellesmiddag hver eneste dag, så vi ligner en riktig erketypisk kjernefamilie. Isabelle bor her fortsatt, for hun liker hverken å bo med nakne menn, dramasyke kvinnfolk eller 80 år gamle rullestolbrukere.

Vi har også hatt en hawaiiansk 'handyman' ved navn Reidar innom for å gi leiligheten en ansiktsløftning. Reidar Handyman viste seg å være eksepsjonelt trivelig, men ikke fullt så handy. Alt han tok i falt fra hverandre, og da han endelig hadde satt det sammen igjen, viste det seg at det ikke fungerte. Han avsluttet besøket med å klatte litt maling hist og her, og sørget for at bare deler av flatene ble malt så man tydelig kan se sporene. Da han skulle dra spurte vi om han var sikker på at han hadde med seg alt, og det følte han seg trygg på, til tross for at han hadde glemt igjen minst ett verktøy i hvert rom og en diger stige.

Skole har vi som sagt hver bidige dag, med unntak av tre fredager i måneden. Mye er gruppearbeidbasert, men vi har stort sett vært heldige med gruppene. I markedsføringsfaget vårt hadde vi i utgangspunktet rottet oss sammen med Audun, men fikk senere beskjed om at det var ulovels å være rene gutte/jente/europeer/nordmennsgrupper, så den gang ei. Audun ble byttet ut med en dertil egnet kanadier, og vi var fornøyde med å styre unna alle uspråkelige gærninger. Muligheten for å ende opp med en riv ravende gal person var ihvertfall tilstede i en av de andre klassene. Da vi fortalte at vi hadde studert fysikk når vi presenterte oss, benyttet han sjansen til å spørre oss om hva vi visste om strengteori før han fortsatte med å fortelle hvor rare alle som studerer matte er. Selv hadde han belgisk øl som hobby, og hadde planer om å bruke MBAen sin til å bli løytnant i marinen uten å løfte en finger.

Vi derimot har løftet fingrene gjentatte ganger, for ikke å snakke om føttene. I god gammel klatresvin-ånd åpnet vi på søndag hike-sesongen med en tur til Maunawili Falls. Det var en fin tur - slip-and-slide, men ikke så bratt, og målet var en badekulp med tilhørende foss. Omgitt av cheerleadere og vakthunder kunne vi bedrive klippestuping fra ulike høyder, men sparte de høyeste til senere. Ellers har vi vært på en velkomstgrilling i Fort DeRussy, spilt volleyball, bassengert og vært på seiltur. Vi fikk nettopp tilbake surfebrett nr. 2 fra reparasjon, så nå gleder vi oss til å ta dem ut på vannet igjen. Vi er med andre ord tilbake i hverdagen på Hawaii.

E komo mai

2009-09-07T21:46:00.007-10:00

På torsdag kom Katrine tilbake til øya. Dere kjenner henne kanskje fra The Aloha Blog, bloggen vår, møter i sommer, eller ikke i det hele tatt. Uansett er det henne vi skal bo med frem til uteksaminering. Den sylskarpe leser vil bite seg merke i at vi hadde skrevet under kontrakt på leilighet allerede før torsdag. Derfor var vi selvfølgelig litt spente på om hun ville like stedet eller synes det var like grimt som en hund. Katrine er dansk. Vi har også hatt besøk av Isabelle i en ukes tid nå. Hun er dansk, svensk og på jakt etter leilighet. Istedenfor å legge ut bilder fra kåken, presset vi et kamera opp i ansiktet på Katrine og lot henne stå for omvisningen:

Teksting kan fikses hvis det er noen som sliter med danskforståelse. Videre har vi bitt oss merke i at det bor flere nordmenn i blokka, nærmere bestemt fem etasjer over oss. Katrine tagg oss til en ufilmet omvisning på stedet deres, og vi kan konkludere med at oppvaskmaskinen i seg selv oppveier for bedekket lanai og nymotens kjøkken. Vi er med andre ord nesten mer fornøyd med å bo her vi bor etter besøket. Og det er ikke verst.

Verst er det heller ikke å spankulere rundt et nærliggende krater i solsteken. Diamond Head er påtagende brunt om sommeren i forhold til vinteren, noe vi planlegger å dokumentere. Turen rundt er på omtrent en mil, og er rik på utsikt og sol. Etter turene de siste dagene har vi opparbeidet oss et hummeraktig utseende av turisttypen. Det passer bra siden det er første skoledag i morgen og vi synes det er sjokksmooth å stikke oss ut.

Governor Cleghorn

2009-09-01T11:55:00.006-10:00

Vi har kommet i hus, eller rettere sagt i den nye, gamle leiligheten. Etter noen nervepirrende timer med venting på nøkler som egentlig skulle dukket opp på morgenen, men som lot vente på seg helt til kvelden, kunne vi puste lettet ut og ta fatt på flyttingen. Etter den strabasiøse ferden fra hotellet (midt mellom A og B), fikk vi bekreftet at nøklene fungerte. Vi har nå innkvartert oss i en leilighet hvor vi for første gang her på øya ikke sover på kjøkkenet. I tillegg kan vi nevne at det ikke er et eneste vegg-til-veggteppe inne i leiligheten, så Ole og andre som deler hans fobier kan trygt komme på besøk. Vi har imidlertid ikke fraviket den amerikanske teppelegge-standarden helt, ettersom lanaien er kledd med en smekker rye med aldrende brunbjørn-farge. Så her sitter vi og skriver innlegg mens vi hører på trafikken og ser solen gå ned bak et høyt hotell. Utsikten over har blitt byttet ut med utsikten under.

Sist vi skrev var vi i full gang med å feire Susanne, og vi ga oss ikke med dét da innlegget var publisert. Etter endt publisering stormet vi avsted til en nærliggende fabrikk og sikret oss to saftige stykker ostekake til lunsj. Deretter plasket vi rundt i bassenget på full mage, før vi proppet i oss mer snaddermat på Ocean House. I anledning fødselsdagen fikk bursdagsbarnet dessert på huset.

Dagene etter har vi fylt med diverse småting vi har villet ha unnagjort. I går traff vi igjen noen gamle kjente, i anleding Sunset on the Beach. Det var hyggelig, selv om museumifiserte Einsteiner slurver med pi. I løpet av uken er det flere kjente som returnerer til øya, og det gleder vi oss til.

Location, location, location

2009-08-26T14:05:00.005-10:00

Etter én dags intens leting er endelig leilighetsjakten avsluttet og vi sitter igjen med en skikkelig moskus. Vi har flyttet oss fra A til B, og som dere kan se fra kartet bor vi omtrent like sentralt som før. I tillegg kan vi røpe at det er billigere og bedre. Den nye adressen er:

225 Kaiulani Ave. #803
Honolulu, HI-96815
USA

Så da kan flommen av postkort, brev og besøkende starte ;) I skrivende stund sitter vi og feirer det hele med kake og skriver ut sjekker i øst og vest. Vi har nemlig også fått oss en amerikansk konto med tilhørende sjekkhefte. Nå lurer vi på å kjøpe oss skrivemaskin, faks, personsøker og nytt modem så vi kommer på nett. Vi snakkes på ICQ.

Tilbake på øya

2009-08-25T23:24:00.003-10:00

Nå er det 2,5 døgn siden vi tilbakela de siste 6 timene med tidsforskjell. Det tok forsåvidt også 2,5 døgn å komme seg hit denne gangen, og det er litt i lengste laget. Men vi er først og fremst glade for å være fremme, og hotellet vi bor på er rent og pent og stort og flott, med ismaskin utenfor døra så vi alltid har kald lesk tilgjengelig.

Søndags kveld gikk med til jetlag-pleie, og i går fartet vi rundt i Waikiki og omegn etter et sted å bo. Det kan bli litt dyrt å bo på hotell hele tiden.

Ellers er det meste ved det vante - været er ok, palmene suser og folk bærer fortsatt hawaii-skjorter i fullt alvor (som Jostein). Vi har spist på Cheesecake Factory og det faste thai-stedet, jogget tur i strandkanten og sovet en hel del. I tillegg har vi observert en død kakerlakk, sykkelmannen med skjegget som kun åpenbarer seg en av de første dagene man er her, en bademadrass i toppen av et tre, japanere som tar bilder av de kjedeligste motiv, hula-musikk dundrende fra samtlige hotellanlegg og naboen.

Vi holder for øyeblikket på å legge ut manglende bilder fra før sommerferien før det skjer for mye sprell her. Morgendagen ser vi for oss forsvinner i en sky av kakespising og selskapsleker, men om et par dager er vi nok tilbake med mere nytt.

We have all the time in the world

2009-08-23T03:00:00.001-10:00

Og flaks er det... For makan til somlefly skal man vente i ti timer på. Vi startet som mer eller mindre kjent på turen tilbake til Hawaii fredags kveld. Ifølge planen fikk vi en natt i Køben før de to neste flyene skulle gå slag i slag videre. Dessverre ble det ikke slik, da en tornado hadde forvillet seg inn i luftrommet over New York. Dermed våknet vi fra benken vi sov så godt på til nyheten om at den feige piloten ikke engang hadde lettet fra Newark ennå, så flyet var forventet å ankomme kl. 1545 istedenfor 0905. Utstyrt med fire sett kupongs á 75 DKK ble imidlertid ventetiden som en lek. Da flyet endelig kom, 1715, hadde en tosk stukket kjepper i bagasjetrallehjulene, så vi ble ytterligere en time forsinket.

Vel framme på Newark kom til alt overmål bagasjen frem, til tross for innholdet (gjær, ost, sjokkis etc.). Klokken var nå blitt så mye at alle videre forbindelser hadde dratt. Dermed ble vi, for å få ordnet med hotell og flybooking, sendt videre til en kø der vi rykket ca. fem av femti meter fremover ila. en time. Det gadd vi ikke være med på, så vi slang oss på juksemakerne som sto bak oss og gikk tre etasjer rundt systemet. I skrivende øyeblikk slanger vi oss på Holiday Inn en halvtimes tid til før frokosten kommer på døra. Dernest bærer det avsted til flyplassen hvor vi forhåpentligvis kommer med samme fly som vi skulle kommet med igår.

Den mankerende bildeforstørrelses- funksjonen er forøvrig i ferd med å fikses, så vi ser bort fra alle sinte mails om defekten. Vi gleder oss til å komme til øya og finne et sted å bo og komme igang med studiene.

Optimister reiser i sandaler, shorts og t-skjorte

2009-05-14T01:30:00.001-10:00

Så var det visst over for denne gang. Vi har tømt kottet og vært heldige nok til at både surfbrett og ekstra bagasje fikk oppholdstillatelse hos Christer. Det var mer enn vi kunne håpet på. For de av dere som mister søvn over hvorfor vi valgte akkurat 11. mai som hjemreisedato, kan vi opplyse om at kontrakten vår med Ohia gikk ut nettopp denne dagen. Det var med andre ord en dag med rimelig hektisk flytteaktivitet i blokka. Selv klarte vi å produsere en full kjøkkengang med søppel, og det virket som om resten av blokka også hørte til bruk-og-kast-generasjonen.

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Newark og lurer på hvordan vi skal få bare 8 timer til å strekke til. Susanne forbanner seg over at New Jersey er så bedragersk og ikke skiller seg klarere fra New York enn det faktisk gjør. Reisen fra Honolulu har gått greit, selv om Hallvard like etter landing brukte en tung PC-sekk til nesten å ta knekken på en medpassasjer. Man får ikke mer moro enn man lager selv.

De siste dagene har vært relativt travle, med parkgrilling, surfing, pakking og risikofylt katamaran-cruise i temperaturer rundt 30-tallet. På samme katamaran som vi tidligere har vært ute med ble en uheldig pjokk (22) fra California skrevet ut av såga, da han fikk et brutalt møte med en knekt mast for et par uker siden. Uflaks. Men vi overlevde, og bortsett fra pakkingen har det vært noen ganske behagelige siste dager også. Hadde det ikke vært for at vi skal tilbake igjen hadde det nok vært rett så vemodig å reise hjem. Nå gleder vi oss isteden først og fremst til å se igjen alle mann alle, samt å ha tilgang på salt lakris og ordentlige brød. Etterhvert blir det nok også stas med reker, jordbær og norsk sommer.

Neste semester later til å bli av den knallharde sorten. Vi satser på å ta 5 fag, hvorav 4 er vanlige og det siste er antatt tull. Vi klarte forøvrig å vri oss unna Eksperter i Team II, noe vi er veldig fornøyde med. Dermed er vi så å si i rute hva gjelder å gradueres etter planen.

Nå vil vi ha pizza.

Én uke

2009-05-05T21:35:00.011-10:00

Milde måne som tiden flyr. Med litt rund tidsregning er det ikke mer enn én uke til vi setter føttene på norsk jord igjen. Det er en pussig tanke. Like pussig er det nesten at eksamensperioden også snart er omme. På torsdag har vi siste eksamen for denne gang, og med litt lesing skal nok det gå bra.

Nå skal det legges til at vi har jobbet som seg hør og bør fram mot eksamnene. Både søndag og mandag tvang vi oss ned på lesestranden og leste til øyet ble stort og vått. Til slutt visste vi så mye at vi kunne gi Obama råd for å løse finanskrisen, og skryte av at vi vet at det er ca. 65 millioner digitale mobiler i USA. Som en artig bieffekt av lesingen i solsteken, kan Susanne nå smyge seg ubemerket ned i enhver pakke med tricolor-is.

Forøvrig har vi vært på intervju hos talskvinnen for Katrines leilighets huseier. Hun hørtes positiv ut med tanke på bomulighet for oss neste år, og hadde dessuten en svigerdatter som var brannmann på et bittelite sted utenfor Bergen. Ettersom vi også har en og annen relasjon til Norge gikk praten greit. til tross for at hun var litt streng og hadde påtatoverte lepper. Det kan være hun var litt ekstra medgjørelig fordi vi hadde tatt med oss restene fra bollefesten dagen før. Vi må imidlertid fortsatt finne ut av hvor alt skrammelet vårt skal stå, ettersom hun ikke var spesielt lysten på å la oss proppe skapene fulle.

Svineinfluensaen har også kommet til Hawaii, og amerikanerne er selvsagt ikke vonde å be når det gjelder å hause opp den slags. I går banket det på døren, og en bekymret verner fra Ohia ba oss fylle ut nødkontaktinformasjon så de vet hvem de skal ringe dersom vi pådrar oss svineriet. Dessuten har depositumet på leiligheten de besøkende bodde i kommet oss i hende i form av en sjekk. Alltid fornøyelig å få tilbake depositum, selv om sjekker er rare og ikke bare praktiske.

Padlus og plaskvard

2009-04-26T13:20:00.000-10:00

Så var eksamensperioden nok en gang over oss. Vi gyver løs på oppgavene vi må gjøre med liv og lyst. Etter oppgavene er levert står vi overfor fire eksamener som vi håper skal gå greit. Den siste er unnagjort 7.mai, så har vi noen dager å pakke sakene før vi reiser hjem den ellevte. I mellomtiden sitter vi og tygger oss gjennom brunost, påskeknekk og annet snop som de besøkende la igjen. Så slipper vi i allefall å pakke det. Vi er nemlig litt i villrede hva gjelder hvor vi skal gjøre av alt skrammelet vi har klart å samle siden vi kom. Selv om vi har 128 kilo til rådighet, virker det poengløst å drasse lamper, sengetøy og kasseroller halve jorden rundt. For ikke å si hele - vi skal jo tilbake. Forhåpentligvis løser det seg ved at vi kan gjemme litt rundt omkring i kriker og kroker hos folk som blir igjen, eller at vi får lov å sette igjen noe der vi forhåpentligvis skal bo neste semester. Hvis alt går som det skal, flytter vi inn i naborommet til Katrine, i en smekker leilighet med langt mer plass enn vi kan skryte av her. Det blir spennende å se hva det blir til. Uansett skal det bli deilig å slippe IDioti og månedlige besøk av sikkerhetspolitiet på Ohia.

Siden sist har Susanne vært på middag, som oppskriftsmessig ville gjort fettfabrikker som Chili's og Denny's misunnelige. Maja og Pia disket opp med Cola- gratinert kylling, som overraskende nok smakte helt fortreffelig. Ellers har vi vært en del ute og plasket med brettene våre. Gitt at de er våre. På vei til bølgene i går ble vi stoppet av to herremenn som var veldig interessert i hvor vi hadde fått tak i det ene brettet. Etter sigende hadde de en kamerat som for en måneds tid siden ble frastjålet et lignende brett, med klistremerker der det er falmede farger på brettet vi besitter. Vi har heldigvis kvittering. Da vi kom ned til vannet var forøvrig bølgene på ferie, og det hadde nok vært like lett å surfe i et badekar.

Bit dere forresten merke i at bildene våre nå forhåpentligvis er forstørrbare igjen. I tiden fremover kommer det også til å dukke opp en del flere album i høyremargen. Men nok snikksnakk. Nå skal karakterboka fylles.

Bord klart!

2009-04-22T23:50:00.002-10:00

Besøksløse sitter vi nå mimrende tilbake og forsøker å huske hva som foreskjedde de siste tre ukene. På søndag dro siste lass avgårde og dermed er det bare ett kjent eksemplar Hagen igjen i staten. Det er imidlertid ikke lenge til dette eksemplaret også gir øyas økosystem en velfortjent pause ettersom vi vender snutene hjemover 11. mai og blir der helt til 21. august. Det er hva vi kaller sommerferie.

Etter returen fra Kauai har det gått slag i slag. Været har vært på topp, så diverse strender har blitt flittig besøkt. Dagen etter returen var vi en tur på skolen før vi matforgiftet Jan i en snurrende restaurant. Etter noen dager på fjortisrosa hestekur var han heldigvis tilbake i toppform. I mellomtiden hadde andre rukket å teste Ala Wai golf course, dykke det dypeste dykket vi har gjort så langt, gjennomføre et vellykka ostekakefabrikkbesøk og sende hjem første pulje. Såvidt det var. Susanne hadde nemlig for anledningen valgt å sette på lyddemper istedenfor alarm for å vekke oss, og hadde det ikke vært for Oles innebygde hane, hadde de nok vært her ennå.

Men de kom seg omsider avgårde, og vi som ble igjen har rukket å besøke de fleste av O'ahus severdigheter. Diamond Head har blitt besteget, på noe over verdensrekorden på 13 minutter, mens vi la planer for resten av tiden. Vi besluttet å leie en bil og reise til North Shore, men fordi vi var så mange som 6, måtte vi ta til takke med en gammel kjenning, den skabbete 8-seteren vi fartet rundt i første gang vi tok samme tur. Nytt for sesongen var at VIP hadde valgt å innrede Pontiacen med et par tusen kakerlakker. Det er jo trivelig med selskap, men vi velger våre venner med omhu. Etter å ha overlevd Kailua - Waikiki etter solen gikk ned, vel vitende om hva som kravlet og krøp rundt bena på oss, bestemte vi oss for å ta en prat med utleier. Susanne holdt en relativt overbevisende tale, og kombinert med et tydelig kroppsspråk tok det ikke lang tid før bilen var byttet ut og leieavtalen forlenget med én dag. Uten tillegg i prisen vel å merke. Dermed fikk vi tid til å utforske større deler av øya og fartet med liv og lyst dagen etter North Shore- turen opp vestsiden. Det var første gang for samtlige, og til tross for de mange hjemløse som har bosatt seg på strendene oppover, fant vi en nydelig strand med morsomme bølger. Her pådro vi oss diverse badeskader som banditt-arm, vinglekne, forstuet hjerte og skrubbsår. Men moro var det.

Dagen etter snorklet vi i akvariet Hanauma Bay, før vi dro videre rundt sørsiden og besøkte Lanikai der de selskapsreisende tok seg en matbit. Stort mer skjedde ikke den dagen, og resten av tiden gikk med på å jobbe med rødfargen i Fort deRussy med sheriff-krus og kjølebager, samt en og annen hvitevare-smadring. Dessuten dro Mona, June og Jan ut med en ubåt og så på haier, skilpadder og andre maritime krek og kom tilbake med helsa og lunsjen i behold. Det eneste som ødela idyllen var Josteins kontinuerlige mottak av spam fra Susannes telefon. Etter én melding hver halvtime i over to døgn bør det ihvertfall ikke være noen tvil om at bordet er klart.

'Elemakule & Luahine

2009-04-08T14:21:00.019-10:00

Jostein, Mona, June og Jan ble også som seg hør og bør hentet på flyplassen, og etter en hyggelig pizzafest i leiligheten deres, dro de yngre hjem. Været har vært ganske guffent etter vår smak, men det lot ikke til å skremme de nyankomne vekk fra stranden. Der lå de og mesket seg i skyggen, mens vi drømte om anorakker og varm kakao. Omsider ble det nok stranding for de mest garvede besøkende som pakket sammen sakene sine og dro avgårde på shopping. De nyankomne ville ikke gi slipp på stranden så lett, men rullet istedet inn på en bar og restaurant ved strandkanten og fikk presset i seg en lett amerikansk lunsj. Da kvelden kom var det Duket for besøk på ostekakefabrikken som, grunnet logistikktrøbbel, ble endret til besøk på en annen bar og restaurant ved strandkanten med et litt mindre rigid ventesystem.

Dagen derpå bar det tidlig opp for samtlige, da vi skulle avgårde til naboøyen Kauai. Den tidlige oppstandelsen lot til å falle lettere for de besøkende enn oss, men til flyplassen kom vi og kunne gjøre oss klare for nok en strabasiøs ferd over det ville Stillehavet. Snaue halvtimen senere landet vi i Hageland. Ettersom vi er fler enn de fleste hadde vi for anledningen gått til innleielse av et hus som kunne huse alle som én, istedet for et hotell. Dette var ikke klart før ettermiddagen, så vi benyttet muligheten til å beskue øyen fra leiebilene våre. Etter en svipp oppom Stillhavets Grand Canyon, Waimea Canyon, hvor vi fikk se både fin og ingen utsikt, kjørte vi videre til den munkeselbefengte Poipu Beach. Inspirert av munkene la vi oss strake og snorket til klokken slo hus, og satte så kursen mot brakka. Brakka skuffet ikke, og de siste par dagene har vi nytt livet i skuret med fem soverom, tre og et halvt bad og kjøkken. Tennisbanen, jacuzzien og svømmebassenget i hagen har også bidratt til at folk nå lider av strekkskader i smileregionen.

Kauai lar seg ikke kjøre rundt. Nord- og sørsiden er ikke knyttet sammen av noe bilvei, så eneste mulighet for å få med seg Na'pali-kysten er ved hjelp av fly, båt eller hval. Vi valgte alternativ nummer to og fikk sannelig hvaluta for pengene der vi ble kastet rundt i bølgene, mens vakker natur føk forbi ripa.

Idag er det siste dagen før vi vender snutene tilbake til Oahu. En liten delegasjon har dratt avgårde for å teste kølleføringen på en golfbane som skal være i verdensklasse. Andre bruker tiden på å fordøye intrykkene fra gårsdagens seilas, mens atter andre bare dvasker og hører på Iz. God påske!

Po'e'opiopio

2009-04-08T13:34:00.010-10:00

Det er ikke alltid vi blir oppfordret til innleggsskriving, men da bloggen later til å være eneste offisielle nyhetskanal hjem for de besøkende, ser vi oss nødt til å publisere. Denne gangen har vi jo også litt å berette, så det passer oss godt. Den siste tiden har, som vi alt har fortalt, blitt preget av besøk. The Hagens har inntatt Hawaii, og rommet som får folk til å utbryte “Oj, dette rommet var jommen ille gedigent”, har blitt omgjort til en sovesal. Det sier godt nok også litt om størrelsen når vi har rom til å huse fem personer av variabel størrelse der. Selv om det ikke er plass til altfor mye annet når vi ligger utslått. Etter en snau uke med strand og fjellklatring, dro de gamle hjemmefra og landet på øyen senere samme dag. Vi gjorde et par halvhjertet forsøk på å få plass til alle ni på den enorme sovesalen vi besitter, men måtte bite i et eple og innlosjere dem i en leilighet i et par kvartaler til venstre. Dette forutsetter nødvendigvis at du befinner deg på Ohia, vender hodet vekk fra alt som heter fjell og nistirrer i retning havet, men dette er strengt tatt beyond the scope of this innlegg.

Scopet er snarere å fortelle om alt det skøyale vi har bedrevet sammen med de besøkende. Vi hentet Ronny, Kristina og Ole på flyplassen lørdag kveld, som seg hør og bør, og seige som de er ble de med oss på bursdagsfest senere på kvelden. Dagen etter ble det tid til strandliv i Waikiki, før vi lot oss imponere av spretne cheerleadere. Denne kvelden kom Ole jetlag og lukket øynene på de tre langveisfarende, mens vi slo ihjel tiden ved å se at Kurt ble grusom og proppet trutene fulle av nyankommet sjoko og dro noen saltsild ut av posen.

Etter en god natts hvile, antok vi at alle var klare for en aldri så liten treningstur opp på Koko head. Egentlig lurte vi dem med dit under påskuddet at vi skulle snorkle i Hanauma Bay, som ligger like ved siden av, men ikke før hadde vi gått ut av bussen, så var vi på vei opp trappene. Litt selvkritikk bør vi vel ta, da vi presterte å begi oss ut på turen uten en dråpe vann, eller noe annet knask. Bedre ble det ikke da Ole prøvde å dimme fra turen ved å kjøre en rusten bolt inn i hælen så blodspruten stod. Det gikk imidlertid bra til slutt. Utsikten var fin, og vi rakk å snorkle og slappe av i Hanauma Bay da vi endelig kom ned igjen. På kvelden fulgte mer avslapping, og siden det var mandag besluttet vi å ta en titt på Waikikis uteliv.

Resten av dagene før 'de gamle' kom, gikk med til skole for vår del, surfing, uteliv, den obligatoriske rundturen på øya, og sist, men ikke minst, en spennende flytur der vi bestemte oss for å hoppe ut fra ca. 4000 meters høyde. Vel å merke med dertil egnet instruktør på ryggen, som trakk i det han måtte trekke i for å få oss helskinnet ned på North Shore igjen. Med unntak av en ørestrekk Ronny pådro seg kom alle fra det uten varige mén.

Ta den, februar!

2009-03-24T01:15:00.002-10:00

Så var vi ferdige med midtermene våre, og vi tror det har gått fint - til tross for at vi ikke kjenner til USAs berømte bokhandlere så godt som vi tydeligvis burde. Forrige uke var relativt fødselsdagsbefengt. Var det ikke noen som hadde bursdag her, kunne man banne på at noen hjemme hadde det. Og slikt går jo ikke upåaktet hen. Ruskeværet vi har klaget over ser ut til å være på retrett, og forhåpentligvis tar den forkjølelsen med seg. Værvarslingen er med andre ord i ferd med å vende tilbake til normalen, og vi venter oss 7*26 i ukene framover. Det synes vi er behagelig.

Det fine været kommer godt med i spring break som også er denne uka. Programmet har potensial til å bli tett, så vi får gjort grundig research før de besøkende inntar byen på lørdag. For å få fylt opp eventuelle hull i programmet har vi gått til innkjøp av to relativt veldreide glassfiberbiter som vi kan vakle rundt på ute i vannet, mellom irriterte, erfarne surfedudes. Vi er tre ganger så gamle som noen av de tøffeste plankeførerne, og opptil flere kjører tandem eller balanserer to i høyden på ett brett, men vi lar oss ikke knekke. Øvelse gjør mester. Og strengt tatt er det vel mer sannsynlig at brettene knekker før vi gjør det. Forhåpentligvis knekker ingenting.

Det gjorde det heller ikke i dag, da vi benyttet oss av vårknekk-tilbudet til Hawaiian Waters og dro avsted for å boltre oss i spennende sklier. Det var gøyalt. Etter å ha prøvd samtlige sklier opptil flere ganger, takket vi for oss og kunne smått forslåtte og med en kledelig FF0000-farge nyte et meksikansk måltid før vi dro tilbake.

I kategorien fargerike opplevelser, kan vi nevne St. Patrick's Day som vi for alle praktiske formål gikk glipp av. Kombinasjonen for mye folk og for tidlig ferdig gjorde at vi snudde i downtown-døra. Videre har de kjente og kjære rekefargene fått en renessanse her på øya. I tillegg til at Musse Pigg har lagt sin elsk på drakta og krever en bestilling, har Hallvard blitt utstyrt med en matchende Varsity 2.0- hatt. Dermed skal unnskyldningene være gode for å snike seg unna de faste torsdags-sammenkomstene.

Skop-scoop

2009-03-09T20:47:00.010-10:00

Nå er det under tre uker til vi får besøk av et utvalg Hagens, og vi gleder oss masse. I motsetning til tidligere besøk, finner dette sted samtidig som vi har skole. Klar over dette bruker vi tiden fram til ankomst til å gjøre unna skolearbeid - uten at det nødvendigvis tar hele dagen. Utover det, har vi sett et par filmer i det siste. For ikke å si tre. Vi har sett dem på følgende lokasjoner:

Kino
Hybel
Strand

Ikke bare har vi sett dramatiske filmer, men også hverdagen har som vanlig vært preget av action og dramatikk. Her om dagen måtte vi søke dekning bak en pakke Tortillas og en kasse Cola Zeros da et par ungdomsskolejenter føk i tottene på hverandre mens vi ventet på bussen. Heldigvis ser ikke Honolulu Police Department ut til å ha blitt nevneverdig preget av finanskrisen, for kort tid etter sammenstøtet var det saktens 4 politibiler på plass med blinkende lys, og ut tøt politimenn med revolverne klare. Dette i tillegg til to lærere fra skolen og en ordensmann. Vi følte oss trygge igjen.

Som om ikke det var nok, har vi også gjort sensasjonelle kjøp på internett. Håper vi. Går transaksjonen i orden har vi nemlig gått til anskaffelse av 6 feiende flotte Galileoskops. Med det har vi kjøpt teleskop til:

Ole Bolla Birkejakob
Katrine
Hallvard
Susanne

Hvis dere setter et 1-tall ved siden av hvert navn vil dere se, dersom dere summerer opp, at det bare blir 4. Det er to færre enn vi har bestilt. Altså har vi to ekstra. Vi har planer om å starte astronomiklubb her, men onde tunger skal ha det til at det hadde slått bedre an på Gløs enn på HPU. Dem om det. Ole Bolla er forøvrig ikke her, men har blitt tilkjøpt fordi han er så sabla lat.

Videre skuffet Susanne tilhørerne stort da hun her en kveld grep mikrofonen og gapte "I got friends in low places", istedenfor publikumsfavoritten "It was almost like a song". Heldigvis var salen fri for matteprofessorer og talentspeidere. Dagen etter dro vi til downtown og feiret at det var den første fredagen i mars måned. I morgen har vi vår siste in-class midterm, hvis ikke kopimaskinen setter papirene i halsen eller noe annet finner på å gå galt.

Pølsevev

2009-03-03T23:05:00.001-10:00

Mens grillværet blåser bort ute, har vi sett oss nødt til å steke pølser innendørs for å få i oss vår ukentlige dose av den slags mat. Vi holder oss vel å merke unna de lateste pølsene i klassen, da vi ennå ikke har tydd til pølsene som ligger ferdig i brød i butikken. Så slipper man den anstrengelsen det jo er å putte pølsa i brødet på rett vis. Men der er vi altså ikke ennå. Vi liker treningen det gir oss, og puster lettet ut hver gang vi har klart å kombinere de to.

Men nok pølsesnakk. Vi gjør det så godt vi kan på skolen om dagen, uten at skolen gir noe tilbake. I dag skulle vi hatt en midtsemester-eksamen i et fag som kaller seg Information Systems. Faget går ut på hvor vidunderlig vår teknologiske verden er og kommer til å bli, og at dataer kan være et nyttig hjelpemiddel for bedrifter og den slags. Hovmod står imidlertid for fall, og teknologien tok en grusom hevn da hele klassen skulle ta eksamenen elektronisk samtidig. Vi hadde 50 minutter til rådighet, fordelt på 50 spørsmål. Med ett spørsmål på hver side, var det i minste laget når overbelastningen av serveren førte til at hver side brukte minst to minutter på å oppdateres. Dermed må vi gå ett teknologiskritt tilbake og vente til neste uke før vi kan krysse av riktige svar på papiret isteden.

Som om ikke det var nok, har vi i tillegg hatt trøbbel med noe så analogt som lås og vask. Vi har nemlig en sikkerhetslås/nøkkelknagg av typen som kan ses på bildet hengende på innsiden av dørkarmen. Denne er vi selvfølgelig veldig glade for, da den holder uvedkommende ute mens vi er inne. En dag da vi lykkelig og uvitende vendte tilbake fra en storhandel på Safeway og skulle åpne døren, bet Hallvard seg merke i at han først måtte puffe litt ekstra for å få døren på gli. Når den først gled, stoppet den etter ca. 5-10 cm. På mystisk vis hadde altså denne låseknaggen vendt seg mot oss og smekket seg selv på plass mens vi var ute. Eller så har Mons vært på ferde. Iallefall måtte vi tilkalle vaktmesteren, som heldigvis fortsatt var på jobb, og etter å ha prøvd seg med litt lirk og pirk så han ingen annen utvei enn å hente sin motordrevne baufil og kutte knaggen tvert av. Vi fikk ny på mandagen som fulgte, og dessuten fører vasken vår på kjøkkenet strøm.

Ny kamerat

2009-03-01T21:30:00.001-10:00

Februar er godt nok en kort måned. Men ikke så kort. Ikke bare "to innlegg"-kort. Dessverre ble den så kort, uten at det er stort å gjøre med det. Vi kunne selvsagt skrevet en rekke innlegg, trikset med datoene og fått februar opp i fem eller seks innlegg, som hadde vært akseptabelt, men vi føler det vil være å snyte dere. Det vil vi ikke. Vi har nok med å snyte oss selv. Vi har nemlig begge blitt forkjølet, og bruker store deler av dagen på nettopp snyting. Susanne slo an tonen og vartet opp med en skikkelig Johnny Cash-stemme da hun presenterte sitt kasusstudie i økonomi. Den tidligere nevnte ulven viste seg å bare være halvparten så stor og stygg, og ingen av oss ble huffet eller puffet overende.

Vi holdt oss også på bena gjennom en hel Pu'u Manamana-reprise, men ble litt skuffet over skummelhetsgraden denne gangen. Sammenlignet med sist, småløp vi uredde i sikksakk langs fjellkammene og besteg tinder vi holdt oss unna første gang. Vel oppe på toppen ville Susanne feire med å sette 4 melke-sjokoladebiter til livs. Dette ville ikke Katrine ha noe av, så hun fiket til henne så sjokoladebitspruten stod. Da turen var ferdig fikk vi imidlertid stagget sulten med en velfortjent matbit på det lokale vertshuset Crouching Lion Inn.

I dag har vi vært på grilling og spilt litt volley i Fort deRussy, og i går var vi på stranda nesten hele dagen, i grell kontrast til resten av februar. Med natt-temperaturer helt ned i 15 C, har vi måttet ty til pledd i tillegg til lakenet som vanligvis brukes som dyne. Det ryktes at dette er den kaldeste vinteren i Hawaii på lenge, og vi håper mars vil pynte på statistikken.

Av andre utflukter som er verdt å nevne, har vi vært på vår første basketballkamp. Det var artig, selv om 'bows tapte knepent. Høydepunktet fant dessverre sted mens Susanne ble finta ut i pølsebua. Da hun kom tilbake med hendene fulle av pølser og hvitløks-pommes frittes, ble vi opplyst om at hun hadde blitt trukket ut til å delta i pauseshowet, der man skulle konkurrere med 5 andre ved å løpe frem og tilbake på banen og kaste ballen i kurven raskest mulig. Etter å ha meldt seg i sekretariatet viste det seg at de alt hadde plukket ut en stand-in for henne, og istedenfor muligheten til å stikke av med bensin til $250, måtte hun gå skuffet tilbake med kun en trøste-skjorte. Ellers var det stor ståhei, med drillpike, cheerleadere og dansecrew i alle pauser. Billettene fikk vi av Kan, Maja og Pia, og som om ikke det var nok, har de også foræret Hallvard den tidligere nevnte Varsity-caps. Varsity-stilen (hyggelig student-kro) passer oss bedre enn MBA Club-festen vi var på forrige fredag, der prisene var like stive som pyntenivået.

Fete-tirsdag ble feiret med å konsumere pannekaker, men ellers forbigått i stillhet. Vi trengte tiden til å bygge på stråhyttene våre så de var rustet for ulveangrep, og motsto alle invitasjoner til Mardi Gras-feiring i downtown. Til slutt ber vi dere nyte den utsøkte kvaliteten på de nye bildene som snart vil poppe opp (selv om den ikke kan måle seg med kvaliteten på Åse og Magnus sine bilder). Legg også merke til den kule funksjonen som viser hvor alle bildene er tatt.

My Bloody Valentine

2009-02-16T12:52:00.001-10:00

Tiden går fort på Hawaii, og plutselig har det gått en hel masse dager siden sist vi skrev et innlegg. Selv om tiden har føket avgårde, har det ikke skjedd så altfor mye spennende. Vi har faktisk brukt ganske mye tid på skolearbeid. Heldigvis blir det kanskje litt roligere dager denne uken, når vi får fri i online-faget vårt på grunn av President's day. 26. februar er semesterets store stygge ulv, da vi må holde en presentasjon om noe økonomirelatert i omlag en halvtime. Fordelen med at presentasjonen er så tidlig er at vi har relativt frie tøyler når byen oversvømmes av Hagens&Co. Forhåpentligvis blåser og regner det ikke like mye når de kommer. Det nye rommet vårt har en artig effekt som gjør at det uler og høres ut som om vi befinner oss på en høyfjellshytte i storm hver gang det er litt bevegelse i løv-verket utenfor. Dette fører selvsagt til skolearbeid og filmtitting, ettersom vi innbiller oss at det er bitkaldt ute og fyrer opp kakao og sjokolade. Vi takker i samme slengen Ingrid for en upåklagelig timing. Ikke før hadde vi gnagd oss gjennom siste melkesjokoladebit vi var så heldige å få til jul, før vi fant en plate melkesjokolade og Walters mandler i posten.

Med litt flaks bringer postmannen også Susannes nyinnkjøpte kamera til oss i løpet av uka, så skal dere nok se at vi blir flinkere til å legge ut bilder. Foreløpig jobber vi med å sette sammen et album, men gale Nablasles eksponeringsbehov førte til full disk og et sorteringsarbeid uten like. Det er litt kjedelig, men albumet kommer nok snart. Siden vi først er inne på optikk-prat, velger vi å fortelle dere om en kinotur vi var på i helgen. I forbindelse med Valentines day, som de også vet å markere her, ble vi invitert med på splatteren 'My Bloody Valentine'. Ikke en kjempefilm rent handlingsmessig, men med 3d-effekt ble det en artig opplevelse. Med teite briller satt vi i salen og dukket og skvatt unna mens hakker, pistoler og greiner føk mot oss og framtvang skjærende skrik hos Jan.

Ellers har vi for første gang vært på Varsity, en trivelig studentkro oppe i lia her, og dit drar vi nok tilbake. Særlig hvis Maja Louise og Pia Merete skaffer Varsity-caps. Da er det ingen vei utenom. Med det avliver vi Wikiwiki og håper å komme tilbake med hjemreisetidspunkt og forhåpentligvis noen jobber å fortelle om senere.

Og til slutt, den skumleste vitsen Ballongraffen Børre kjenner til: Det var to tannpirkere som gikk hjem fra byen, så kom det et pinnsvin forbi. Da sa den ene tannpirkeren til den andre: 'Jeg visste ikke at det gikk busser så sent.'

Øyetopp og primitive trommer

2009-02-05T23:59:00.003-10:00

Våre bangeste anelser ble i løpet av uken som gikk bekreftet. Etter å ha tilbragt en solfylt dag i Fort DeRussy med grilling og beachvolleyball og historier om våre elendige fester, ble fristelsen for stor for mange. Vi hadde bestemt oss for å dra igang en sammenkomst senere på kvelden, og regnet som vanlig med at klientellet ville begrense seg til Katrine og Orestis i tillegg til oss selv. Det startet bra med at HeliMartin meldte avbud og ingen andre enn de to traverne troppet opp. Da vi hadde slått oss til ro med at nok en stusselig sammenkomst var et faktum, startet det å banke på elevatoren. Det strømmet på med folk, og til slutt var det såpass folksomt at selv ikke Dr. Alban, Bombay eller Haddaway kunne få festen på det nivået vi hadde sett for oss. Vi så oss dermed nødt til å avvikle den dårlige festen vi hadde planlagt. Dette var muligens en skuffelse for de frammøtte som hadde sett fram til en skikkelig møkkafest, men ble avspist med en dårlig dårlig-fest. Vi fikk riktignok et par meldinger fra folk som kunne forsikre oss om at de hadde hatt det skikkelig kjipt, og får trøste oss med det.

Foranledningen til grilling og strandvolleyball var en velkomstgrillfest for nyankomne studenter som hadde lyst til å treffe likemenn. Vi traff stort sett bare gamle kjente. Susanne ble kjent med en volleyfantast fra Tyskland som hadde forvillet seg inn blant skandinavene, men det begrenset seg stort sett til det.

Mandagen etter dro vi og traverne på tur på noen stier som er kjent som Makapu'u TomTom. En fin tur som nesten ble ødelagt av Orestis som var aldeles for sent ute. Mens vi ventet på ham rakk starten av stien å gro igjen såpass mye at vi ikke fant den og fikk kaktus i skoen. Særlig ergelig var det siden vi selv alltid sørger for å være presise. Til slutt fant vi riktignok fram, og Orestis fikk sin straff da tauet han holdt seg fast i, mens han klatret ned en bratt skrent, røk tvert av. Dermed tumlet grekeren nedover skråningen et lite stykke, men stoppet før han brakk noe viktig. Dessuten kjøpte han is til oss når vi var ved veis ende. Turen i seg selv var en forunderlig samling av terreng. Vi så flere hvaler, og da vi hadde karret oss opp til toppen av turens høyeste topp, ble vi møtt av en hund og en teppebelagt bakke. Senere har det vist seg at enkelte har trodd at det var Hallvard vi møtte på toppen og ikke en hund, men det høres merkelig ut. Etter turen forsøkte vi å avslutte julen med en siste julebolling og nisser på låven, men det gjenstår enda et par episoder. Med litt flaks klarer vi å få alt av jul unnagjort innen en ukes tid. Det er før påske.

Av andre bemerkelsesverdige saker som har skjedd siden sist, kan vi nevne at Susanne har plukket fram racketen til Merete og nå klasker tennis med Katrine med relativt jevne mellomrom. Vi ser på det som en naturlig del av indøkiseringen, og regner med at det neste blir at hun får langt lyst hår og ikler seg bandana. Hallvard vurderer å starte med polo.

Tomrom

2009-01-29T00:19:00.006-10:00

Så var alvoret over oss for alvor. Det går knapt nok annenhver dag uten at vi må på skolen. Vi gleder oss til neste uke, når vi slipper unna bloggtimen og dermed ikke trenger å dra oss ned dit mer enn én gang. Til gjengjeld har vi fått i lekse å se på film. Her er det ingen slinger i valsen. Pensum har fortalt oss at vi får brynet oss på lineær regresjon dette semesteret. 1-0 til oss, ettersom vi var 2 av 4 i en klasse på 25 som hadde hørt om dette merkelige begrepet på forhånd. Ellers viste det seg, som antatt, at gruppearbeidet går så det svinger. Katrine og Hege disket opp med lekker Thai-mat og en snerten powerpointpresentasjon lenge før reprisen av de frustrerte fruene ble vist på søndag. Namnam og bra jobba.

Lost har også startet på ny frisk, noe som gjør at vi knapt kan bevege oss utendørs før vi blir plaget av kjendisene som vrimler rundt i gatene her. Når vi i tillegg føler oss rimelig sikre på at vi har forelesning med Michael Jackson én gang i måneden, blir det nesten for mye av det gode.

Etter besøkene tidligere denne måneden, har vi denne uken forsøkt å komme tilbake i rytmen vi hadde før jul, med ukentlige sammenkomster både her, i parker og på Moose's. Desverre for oss, er de vi pleide å fylle opp rommet med dratt hjem, og med den enorme ballsalen av et rom vi nå har fått oss, føles det tomt. På grunn av dette har vi blitt stemplet som de som holder de dårligste festene i byen. Paradoksalt nok kan nettopp dårlighetsstempelet føre til at rommet igjen fylles til randen av annet enn plysjbamser, da folk har varslet de vil gå mann av huse for å få med seg hvor dårlig en fest faktisk kan bli. Inntil det skjer, sitter vi klistret til skjermen med "Grevinnen og hovmesteren" på repeat. I slutten av forrige uke fikk vi kloa i én postnøkkel og kunne, til vår store begeistring, plukke en DVD med klassikeren på ut fra postboksen vår. Takket være Julie står dermed lille-julaftenstemningen i taket helt til påsken.

Tilbake til hverdagen

2009-01-21T23:58:00.004-10:00

Vi begynner som vi sluttet forrige innlegg: Takk for besøk. Asle har nå blitt shippet videre til Egypt, etter et åttedagers stopp på prikken ute i havet. Vi på vår side sitter tilbake i kulda med munnene fulle av sorte svin og sturer fordi skolen har begynt igjen. Huff, for et slit.

Med Asle på besøk har vi nok en gang kjørt øya rundt toppløse, og ellers forsøkt å gi ham smaken av det glade Waikiki-liv. Kaksle kjøpte jumbo-deal etter jumbo-deal og underholdt oss ved å gjemme skillemynt i sanden for å glede forbipasserende metalldetektører. Som en bieffekt av pussige venner, fikk han børstet støvet av både Bosnisk-Herzegovinsken og gresken sin, og holdt oss våkne ved å gaule 'tjivelig' og 'jamas' i søvne. I tillegg til besøk på stranda, noen restauranter og utesteder, fikk vi presset en kinotur inn i programmet en dag det var grusomt ruskevær. Asle dro på eget initiativ ned til 30 meters dyp for å beskue flyvrak og skilpadder. Og for å holde den rekestripete Schlumskrotten igang, pisket vi ham og grekeren Orestis opp på et 600-meters høyt fjell. Åtte dager går fort, og det var såvidt han rakk den obligatoriske surfe-leksjonen før han pakket flyttelasset sitt i Fancy Nancys nye taxi og fór avsted på nye eventyr. Vi har hatt det fint, kan ikke klage.

Som nevnt er skolehverdagen over oss igjen, og vi har slitt oss gjennom 2,5 timer med forelesning så langt, og har dårlig nytt for den ivrige bloggleser. Det ene faget vi tar har definert blogging som en del av pensum, og når det ikke lenger er frivillig regner vi med at bloggelysten dabber av. Faktisk sitter vi nå og tenker: "Æsj, blogg...". I tillegg til bloggingen virker resten av pensum relativt overkommelig, og når vi har kommet på gruppe med Katrine og Hege, regner vi med at gruppearbeidet skal gå som en lek. Katrine var forøvrig den eneste dansken som tok til vett og kom tilbake fra kalde nord, mens en del andre dansker nok har spist seg for fede på julemad og fryder seg over den smukke, danske hverdag. For vår del består den harde arbeidsuken av skole tirsdag og torsdag, samt en og annen fredag, og ett online-fag. Vi håper vi ikke blir utbrent, noe det er lett å bli her. Vi har nylig stiftet bekjentskap med en matteprofessor som i beste fall bare er litt gal. Han sover om dagen, får lønn uten å jobbe, og mener Susanne ville blitt styrtrik om hun startet en sangkarriere basert på superhiten "It was almost like a song" av Ronnie Milsap. Slik går nettene for ham.

Ellers har vi opplevd to netter som ikke kvalifiserte til tropenetter - det er skandale. Så langt ned som i 16 grader har det vært. Heldigvis har stedet vi bor på vartet opp med skikkelig irriterende saker så vi har greid å holde varmen. Menneskene som bodde her før oss har tydeligvis forlagt postnøkkelen, og vi har flere ganger vært nede for å bestille nye. Hver gang har det resultert i en lapp under døra hvor det står at de trenger en nøkkel å kopiere, så studenten må levere en postnøkkel i lobbyen. Vi har forklart flere ganger at vi ikke har noen nøkkel, og det er derfor vi ber om en ny, noe som tydeligvis ikke synker inn hos altmuligmann Ken. Men Mons smiler, og livet går videre.

Blodige brystvorter, stive skuldre og koraller mellom tærne

2009-01-10T20:00:00.009-10:00

Først av alt: Godt nyttår!

Etter seksten velfylte dager med besøk sitter vi nå alene igjen i vår nye, relativt enorme studioleilighet. Til tross for at majoriteten av stemmerne ikke lot seg fryde av forandring, bestemte vi oss for at det var på tide å pakke snippsekkene og ta heisen ned syv etasjer til fårikålstinkende fjerde-etasje. Sorry.

Ferien har som skrevet vært fylt til randen av aktiviteter. Vi har opplevd temperaturforskjeller på ca. 30 grader, kjørt morsomme biler og sett et så variert Hawaii som (antageligvis) mulig. På Big Island var det både varmt og kaldt. Været var ikke det aller beste, og i tåke og regn, midt på en vulkan, er det kjedelig å gå tom for bensin. Varmen denne dagen kom fra lavaen som renner ned skråningen og ut i havet nær USAs sørligste punkt. Det var spennende nok å ha sett, selv om man ble holdt såpass langt unna at man hverken svettet eller måtte kjøpe nye sko. Riktignok var det mer spektakulært å se det live enn hva bildene gir inntrykk av, og selv juggel-selgerne på parkeringsplassen ble bergtatt av synet av lava som nylig også hadde begynt å piple ned langs fjellsiden. Lava er kult. Og verdens største og mest aktive vulkan er jo litt artig å få med seg. Hawaii in the making - slikt liker vi.

På samme øy rakk vi også en tur opp på verdens høyeste fjell (målt fra havets bunn), vulkanen Mauna Kea. Vi rakk å kaste oss rundt i bølgene på Hapuna Beach, før vi kjørte de 4207 høydemeterne opp på fjelltoppen. Ganske sært å stå blant teleskop og usynlige kyr i tynn luft og snø, på Hawai'i. De tilreisende nordmennene lurte på hva vi hadde narret dem ut på når de først hadde reist halve jorden rundt for sol og varme.

Turen til Maui skulle vise seg å være en opplevelse i seg selv. Vi stresset litt for å nå innsjekk i tide, og da vi endelig kom fram, måtte vi spørre tre ganger om veien for å finne riktig terminal. Vel framme, ved noen brakker ved siden av selve flyplassen, fant Susanne en telefon ved en forlatt skranke. Hun plukket opp røret og fikk bekreftet at vi var på riktig sted. Det var bare å slå seg ned mens man ventet på piloten som i egen person skulle foreta innsjekkingen. Like før avgang kom han dalende ned fra himmelen, veide pargas og passasjerer og ba oss stige ombord i flyet sammen med de 5 andre det var plass til.

På Maui hadde vi sørget for å booke oss inn på et hotell som lå utenfor de store turiststrømmene. Faktisk så langt unna at det ikke var noe å ta seg til i nærheten av hotellet. Vi forsøkte en liten utflukt, men måtte ta til takke med milkshake hos Wendy's som vi ikke fikk kjøpt da vi ikke hadde bil med. Heldigvis hadde vi bil til rådighet resten av tiden på øya. Vi freste avgårde til en strand Susanne hadde fått anbefalt av en amerikansk, pensjonert skiinstruktør på Geilo. Etter å ha badet med skilpadder og akvariefisk, rånet vi avsted til Lahaina, en by full av turister og folk som vil selge dop. Deretter kjørte vi videre på en svingete vei vi hadde holdt oss langt unna hadde vi visst bedre, og kom omsider tilbake til hotellet. Dagen etter kjørte vi feil og kom altfor tidlig til fergeturen tilbake til O'ahu. De siste dagene leide vi de to største surfebrettene på øya og kjente bølge etter bølge fare forbi mens vi padlet forgjeves og pådro oss tøffe surfeskader.

Slik gikk altså dagene, og plutselig var det åttende januar og tid for hjemreise for de besøkende. Nå har vi brukt en dag på å flytte og slappe litt av, og alt i overimorgen får vi nytt besøk. Ikke før hadde vi tatt farvel med mor og bror, før den gamle røveren Nablasle hadde fått tre uker på seg til å presse oljeprisene i været, og fant det forgodt å booke en tur hitover fra Canada. Dermed bærer det tilbake til flyplassen allerede på mandag. Besøk er gøy. Takk for besøk, og vi gleder oss til flere.

Wikiwiki

2009-01-07T19:30:00.003-10:00

Her kommer et wikiwiki innlegg om Wikiwiki før det blir for sent. Til dere som har løst mysteriet: tre ganger tre hurra og klapp på skuldra, men husk at vi er skikkelig begeistret for bonuser, så det kan hende det ikke er tid for å gi seg ennå. Til dere andre: ikke gi opp, luken er der, så bare føl dere frem på kartet!

Mele Kalikimaka ame Hau'oli Makahiki Hou

2008-12-30T14:35:00.005-10:00

For en uke siden var det lille julaften, og vi satt her med 25 grader i lufta og 26 i vannet og ventet på besøk fra kalde nord. Susanne prøvde febrilsk å fikse litt julestemning ved å se Grevinnen og Hovmesteren på youtube, uten videre hell. I dag er det lille nyttårsaften, og vi klemmer til med nisseri: Luke 24 i Wikiwikis bortgjemte julekalender er ute, og vil være åpen frem til 8.januar (vi er på Hawaiian time). Når klokken slår tolv, natt til niende, er det slutt én gang for alle. Wikiwiki avlives og pallplasseringene avgjøres. For å gjøre det ekstra superspennende legger vi ikke ut ytterligere stats eller noe annet før niende januar. Mest fordi vi svinser og svanser rundt på nærliggende øyer i perioden, men illusjonen av at det gjøres for spenningens skyld må dere gjerne tviholde på.

Vår kommende øyhopping henger selvsagt i hop med at vi har fått besøk av Hallvards mor og bror. De kom, som man kan lese i margen, på lille julaften, og rakk en dvask dag i bølgeskvulpet på Waikiki på julaften før skorsteinen ble fylt med nisser. Gavedrysset var upåklagelig, og selv om kalikimakastemningen aldri har vært fjernere på denne tiden av året, hjalp det litt på når eimen av pinnekjøtt etterhvert fylte rommet (iallefall for de som har for vane å spise slikt i jula).

På grunn av besøket blir avslutningen på halvåret som en slags best-of-O'ahu- kavalkade. Vi freser rundt og viser frem alle de tingene vi har likt best her på øya, og i tillegg skal vi på oppdagelsesferd på øyer vi ikke har rukket å besøke tidligere. Første nyttårsdag vender vi snutene mot Big Island. Derfra drar vi videre til Maui med fly, før vi går ombord i en super ferge og farer tilbake hit til O'ahu 6. januar. Dere får sikkert en rapport på hvordan turen har vært så snart den er overstått. Det blir nok bra, gitt at været er med oss, slik det har vært så langt. Til tross for meteorologenes skvalder om regnskyer så tunge som ambolter, har vi ikke lagt merke til noe annet enn et par avkjølende drypp mellom grillseansene på stranden, og at en forbipasserende tordenbyge rasket med seg hele strømforsyningen til øya andre juledag. Etter 12 strømløse timer gikk aggregatene tomme, og deretter fulgte 6 nye timer uten vann eller støt. Til slutt hadde de fått orden på sakene, og vi kunne igjen more oss med å trekke ned ting i toalettet og andre skøyale aktiviteter. Ifølge ryktene hadde Obama strøm hele tiden. Den snibelen. Barry har vi forøvrig ikke sett noe til, selv om vi har snurret rundt i kajakker i bølger som var altfor store til å padle kajakk i, rett utenfor huset han leier. Han har vel bedre ting fore. Nok får være nok. Vi er ganske brune.

Early bird

2008-12-18T23:59:00.018-10:00

Vi får vel begynne med det dere bryr dere mest om på bloggen - Nissen Wikiwiki. Gårsdagens bilde ble, som flere av dere oppdaget, lagt ut ca. en halvtime for tidlig. Dette på grunn av at vi på denne tiden kun var en wikiwiki tur hjemom for å sette fra oss Susannes thaimat-hundepose, før vi dro videre til en siste elgekveld med alle som bare er her ett semester. Vi mener vi løste det hele ganske rettferdig, da alle de som var først ut fikk ett ekstrapoeng hver. Dessuten gjorde vi opp med at dagens bilde ble lagt ut en halvtime for sent.

Ved siden av Wikiwiki har vi fokus på at folk forlater øya på ubestemt tid. Noen kommer forhåpentligvis tilbake og feirer nyttår med oss om ca. ett år, men resten ser vi nok ikke før vi er tilbake i Skandinavia. Det er litt lort. Men etter lange forhandlinger har vi gått med på å videreføre vennskapet med de som blir igjen her. Så begynner vi ihvertfall ikke med helt blanke ark neste semester.

Dette semesteret har vi satt standarden på 108%, og det bør man jo være fornøyd med. I tillegg har Hallvards premature leiebetaling gjort ham til kjendis på Ohia, og varmtvannet kom tilbake i dag etter en ukes fravær. For å slippe at Hallvard blir overfalt av alskens paparazier, har vi i dag holdt oss innendørs og feiret med is og korrekturlesing. Vi gratulerer alle leveranter med leveransene sine, og Julie med dagen.

Nederst på siden har det nå dukket opp en ny avstemning. Det har seg nemlig slik at vi ville flytte fra undergrad-rommet vårt i ellevte etasje til et grad-rom i fjerde. Men siden den gang har (som tidligere nevnt) komfyren vår blitt oppgradert fra ubrukelig til brukelig, og vi har fått en vegg full av flotte papptegninger og en likanes julefisk i taket. De deserterende danskene har lagt igjen alt fra tyggis til lamper, og inventaret i vår overfylte lille kåk er dermed enda vanskeligere å forflytte. På den annen side er det andre rommet større, og våre nyervervede eiendeler kan spres utover flere kvadratcentimeter enn tidligere. Dessuten får vi nesten egen heis og slipper å vise ID hver gang vi skal inn i bygget. Men det er litt strev å flytte på seg, og utsikten er veldig mye styggere. Føler du deg ennå ikke skikket til å avgi din stemme, ta kontakt, så svarer vi gledelig på de spørsmål du måtte ha.

Final final finally finished

2008-12-13T20:40:00.003-10:00

For en uke siden i dag fikk vi et gjensyn med toppen av fjellet man kommer til ved å gå Wa'ahila Ridge. Denne gangen tok vi det litt mer med ro og kunne dermed nyte flott natur og utsikt. Vi hadde planlagt en liten avstikker, opp til Oahus høyeste topp, men da Per hadde glemt hekksaksen hjemme, og Christinas machete var temmelig uslipt, måtte vi gå hjem med uforrettet sak. Neste gang har vi utstyret i orden og langbukser på.

De siste dagene har det herjet et kraftig uvær i området her. Biler har lekt båter, tak har blåst av, veier blitt stengt og det har vært strømbrudd flere steder på øya. Selv har vi merket uværet på kroppen ved at paraplyen måtte frem, vår sedvanlige frøken ble byttet ut med en kontorfrøken, brunfargen vaskes bort og utsikten fra hybelen er skiftet ut med dette:

Til tross for det forferdelige været har vi vært på en svømmebasseng- og boblebadsfest. Dette gjorde det noe vanskelig for oss å få lagt ut Wikiwiki-bildet i tide, så vi beklager den tarvelige nødløsningen uten zoom de første timene. Festen var i regi av grekeren Orestis og svensken Marc, og de hadde for anledningen leid et $4,000,000 hus en limousintur unna Waikiki, i Hawaii Kai. Kombinasjonen ble en herlig og glad forsamling, gratis massasje man måtte betale for, og Ouzo Love til alle mann alle. For anledningen tok regnet en velfortjent pause, og alle var enige om at det var en fin fest.

Sammen med soldagene, brunfargen og deler av Highway 1, har også de siste skoledagene for semesteret regnet bort, og vi er ferdige med samtlige eksamner. Vi kan altså nå konsentrere oss om besøksplanlegging, Wikiwiki og annet skøy. I dag er den første dagen på lenge uten en eneste plan på lur. Vi har brukt dagen på å henge gårsdagens ervervede fisk opp i taket, og for øyeblikket venter vi på noen dansker vi skal se film med. Ingen bolling i dag, men vi synes det er greit med en liten bollepause. Vi har julebollet oss gjennom 18 episoder av Nissene på Låven, og resten av Honolulu lyser opp som bare dét. Selv Åse kunne gått lei av amerikanernes overdrevent glorete juling. Men Honolulu City Lights var gøy å få med seg allikevel.

På forrige julebolling dukket en gammel kjenning opp, Christinas kjære Bastian, aka Rainman. Sist han satte føttene på øya opplevde vi de to første, hele regnværsdagene siden vi kom. Og ikke før hadde han satt seg på flyet hitover igjen, så ble vi overøst med både flash flood og tornado- advarsler. For å bøte på skadene han visste han ville volde, hadde han hatt vett til å pakke snippsekken full av peppernøtter og brente mandler. Nam. Peppernøtter og brente mandler er godt.

Endelig fredag

2008-12-05T12:30:00.007-10:00

Sist vi skrev et ordentlig innlegg var på Thanksgiving. Det var første gang vi feiret høytiden, og det var en hyggelig affære. Vi var takknemlige sammen med dansker og amerikanere, tok en takkerunde rundt bordet og stappet oss deretter fulle av stuffing, kalkun og lilla poteter på ekte, amerikansk vis. Festlighetene fant sted hos Mette, i øvre halvdel av en blokk med ubeskrivelig utsikt.

Som dere sikkert har lagt merke til har vi siden sist hatt det gøy med å løpe rundt i Waikiki og omegn og ta bilder av en rød og grønn lue med bjeller på. Men vi har hatt tid til andre aktiviteter også. Helgen gikk blant annet med på enda en bollefest med danskene. Dansker er gale etter boller, så ikveld igjen er det avtalt et nytt bollemøte. Vi gleder oss til å se Nissene på Låven.

Ellers har det gått i volley og stranding i Fort DeRussy, Hallvard har vært på en surfekonkurranse som ikke ble noe av (sjekk Wikiwiki 5. desember), også har vi gjort skolearbeid. Vi tror vi ligger godt an, og er bare tre eksamener unna juleferie. Onsdagen gikk med på presentasjonsarbeid, som ble presentert igår. Det var semesterets siste presentasjon, og vi fikk to tomler opp og ingen svarte kameler. Vi hadde sittet to timer før timen og klipt til videoer og satt sammen alt, og måtte løpe som gale for å i det hele tatt nå frem i tide. Dermed kunne vi ikke annet enn å nikke bekreftende da foreleseren etter presentasjonen oppsummerte med at det var tydelig at dette ikke ble slengt sammen på én uke. To timer er ikke en uke.

For å feire endt presentasjon, og fordi det ble arrangert den dagen, beveget vi oss videre til Scandinavian Christmas Party på Kahala Hotel. Dette er et hotell vi ikke har råd til å bo på, men fint var det. Høyt under taket og stive priser, og kelnere som ikke forklarte veien, men heller fulgte deg til dodøren. Det var 14. året det ble arrangert, og blant andre var HPUs president blant gjestene. Dresset opp i studentgalla-antrekk åt vi köttbullar, skinke, pepperkaker og risengrynsgrøt, mens vi drakk gløgg og så Lucia-tog. Delfinene som stod som sild i tønne i et basseng utenfor vinduet, sørget virkelig for julestemning for samtlige skandinaver.

Avslutningsvis vil vi komme med et hett Wikiwiki-tips: se etter lua. Det er ikke alltid kroppen den sitter på er kjempesynlig. Fasitene kommer snart, så det er ingen grunn til å fortvile. Til og med luke 3 vil bli avslørt. Og til dere som ennå ikke har svart - nå er det på tide å hive seg rundt hvis dere vil ha poeng for de første lukene også.

Wikiwiki-stats

2008-12-02T01:50:00.002-10:00

Nå har vi lagt ut en foreløpig poengstatus, ut fra det veldig intrikate og innviklede poengsystemet vi kanskje vil beskrive en gang. Inntil videre er det fortsatt mulig å svare på foregående luker, men så fort vi legger ut svaret er det slutt. Går man glipp av en luke er det ingen katastrofe, det er sammenlagt poengsum som teller.

Følg med, og pomaika'i ;)

P.S.: Har du prøvd akk så lenge, men finner ham fortsatt ikke - prøv å gjette og send inn svar allikevel. Vi kan nemlig røpe at uansett hvordan poengsystemet ender opp med å fungere, så får man deltagelsespoeng.

Nissen Wikiwiki

2008-12-01T00:00:00.011-10:00

Nå er det 1. desember på Hawaii, og på grunn av leserstormen de siste par dagene har vi besluttet å gi etter for publikumspresset. Avstemningen avslørte et unisont kalenderkrav fra leserne. Nederst på siden har det dermed dukket opp en julekalender med mulighet for å vinne fete premier. Den er stadig under utvikling, men fortvil ikke - dagens luke er oppe og går. La oss gå gjennom reglene. De fleste kjenner nok godt til 'Hvor er Willy?', 'Find Holger' eller 'Where's Willy/Waldy'. Prinsippet her er det samme, men isteden skal man finne Nissen Wikiwiki i Waikiki. For å gjøre det hele mest mulig lærerikt har hver luke blitt plassert på kartet der bildet er tatt. Nissen Wikiwiki kan innta forskjellige former, men har alltid på seg sin kjære bjellelue som kan ses på bildet til høyre. Han er både høyt og lavt, og det varierer hvor lett han lar seg finne. Når du har funnet ham skriver du inn navnet ditt, dagens dato og hvor du fant Wikiwiki i skjemaet under selve kalenderen og trykker på 'Send svar'-knappen. Merk at det kun er svar som er tilsendt ved hjelp av denne funksjonen som blir godtatt. Fax, msn, sms, vanlig e-post etc. blir med andre ord oversett. Poeng-givning avhenger av hvor mange som deltar og hvor tidlig svarene sendes avgårde. Lykke til!

Hau'oli la ho'omakika'i

2008-11-27T11:55:00.010-10:00

I dag er det Thanksgiving, og vi har mye å være takknemlige for. På fredag kunne vi f.eks. nyte en dag i sol og lekre omgivelser utenfor Kailua Beach. Vi leide oss noen kajaker og padlet sikksakk mellom rever og skilpadder. Dessuten er vi ekstra takknemlige for hver dag med sol, da vi nylig har sturet oss gjennom to regnværsdager på rappen. Tvi. Ellers nærmer det seg jul, og nissene spretter frem hvorenn vi går. For å bøte på den manglende julestemningen arrangerte vi etter kajakpadlingen bollefest med juling og dansker. Vi skrudde airconditionen på fullt for å skape kjølig vinterstemning, tredde på oss hver vår nisselue og bollet så busten føk. Dessuten gikk brannalarmen. Bollene var gode, og det luktet jul i hele etasjen. Dessverre var Nissene på Låven fjernet fra youtube, så vi ble avspist med første episode av The Julekalender. Vel å merke på norsk, til danskenes store frustrasjon. Den tidlige julingen skyldes at mange forsvinner midt i desember, og dermed ikke ville fått med seg siste del av kalenderen hvis vi startet først på mandag.

Vi er også takknemmlige for den avslappende 'eksamens-perioden' vi er inne i. I Trondheim hadde vi nok ikke hatt tid til å svømme blant skilpaddene i Nidelva mellom slaga, ei heller løse eksamen ved hjelp av google osv. Men vi har da litt å gjøre, vi måtte i starten av uken sette av to hele dager til å skrive business-planer for StatoilHydro og Aker Solutions. Litt større selskaper enn anbefalt, men vi vil da lære noe óg.

Etter den harde jobbinga belønner vi oss selv med en strand-dag, for på Thanksgiving er det selvfølgelig ikke skole. Og gårsdagens kveldsundervisning ble avsluttet to timer før tiden som en Thanksgiving-gave fra Brad, som forøvrig også inviterte hele klassen til sin ohana hvis man ikke hadde noe annet sted å være. Etter en gjesteforelesning om glorete bamsevesker til $3000 (Wright Collection), holdt av kona til presidenten på skolen, fikk vi hver vår klem av Brad og dro hjem tidlig.

For de som ennå ikke har beveget øynene mot høyremargen - gjør det, så kan dere se at vi har lagt ut flere bilder. Vi har også åpnet for at leserne kan være med å bestemme utviklingen av siden, og har derfor startet en spennende avstemning hvor DU kan være med på å påvirke fremtidig innhold. Følg med, og husk å stemme, nå er det bare tre dager igjen.

P.S. Vi er selvfølgelig også takknemlige for ohana, aikane, maika'i ola, onehanau, Lånekassa, teknologi, fysikk, sjokolade, kahakai, brunost, salt lakris, ostehøvelen, norske fjell og fjorder, kj-lyden, mahimahi, ikke Lånekassa, musikk, besøk, NTNU, honu, luft, palmer, humuhumunukunukuapua'a, moana, Jamba Juice, kaffe, tak over hodet osv. osv...

Klatresvin

2008-11-20T23:59:00.008-10:00

I løpet av den siste uken har vi blant annet møtt på en skipper vi kjente godt fra før, og tatt i et tak med ham. I tillegg har vi spankulert rygg opp og rygg ned på oppdagelsesferder i den O'ahuske fjellheim. Sånn! Da var abstractet ferdig. Nå over til innledning og teori.

Etter massivt press fra faste lesere har vi besluttet å avbryte skrivestreiken vi egentlig aldri hadde startet (og publisere dette innlegget før det er ferdig). Stillheten skyldes simpelthen all tiden vi har brukt på å tråle gjennom de utallige kommentarene vi har fått på de fem siste innleggene.

Når det gjelder skipperen vi møtte, kom han i anledning dykketeoriprøven, og det skulle visst en frist til før vi omsider fikk tatt et tak. Samme dag som prøven ble unnagjort ble vi med en gjeng dansker på nattdykking. Det var en turbulent opplevelse, men vi klarte allikevel å holde på middagene våre. Nede på bunnen i det mørke hav så vi massevis av murener og annen fisk, de fleste i en ganske avslappet tilstand. Skilpaddene og haiene hadde dessverre gjemt seg litt for godt. På et tidspunkt slo alle av lyktene sine og vi kunne slå etter selvlysende plankton. Det var gøy.

Av andre aktiviteter har vi besteget O'ahus Matterhorn, Olomana. Det ligger ved en bukt kalt Kailua, i samme retning som Pu'u Manamana, bare ikke fullt så langt avgårde. Olomana består av tre topper, der de to første (Olomana og Paku'i) er middels vanskelige, og den siste (Ahiki) er av samme vanskelighetsgrad som Pu'u. Første topp var den høyeste, og herfra hadde vi 360 graders utsikt med Maunawili Valley og Koolau-fjellkjeden på den ene siden og Kailua Bay og Enchanted Lakes på den andre. På denne turen var det ikke noe nevneverdig med regnskog, og dermed heller ikke noe regn. Vi var takknemlige for det på topp nummer tre. Denne toppen bestod av flere loddrette klatrepartier hvor hjelpetauene kom godt til nytte. Også denne turen har blitt filmatisert. Grunnet krass kritikk på at forrige film vi lagde var så statisk, har vi nå forsøkt å få med litt bevegelse:

En annen tur vi har vært på er Wa'ahila Ridge. Denne løypa var bare en tur i skogen sammenlignet med de andre, men utsikten fra Mount Olympus kan man ikke klage på. Mount Olympus er en del av Koolau-fjellkjeden vi kunne se fra toppen av Olomana, og logisk nok kunne vi også se Olomana fra Olympus, selv om vi i utgangspunktet ikke visste at det var dit vi var på vei. Mens resten av gjengen holdt seg til turen i skogen og var mer opptatt av å spise Strawberry Guavas enn å gå på tur, dannet vi en utbrytergruppe og i heseblesende tempo med skyhøye kneløft svettet vi oss opp mot toppen for å nå tilbake igjen før det ble mørkt. Natten før og tidligere på dagen hadde det striregnet, så vi var ikke helt gjørmefrie da vi kom ned igjen. Turen var fin, med muligheter for å bli enda bedre, så vi drar nok tilbake en gang.

For å komme oss ned på jorda igjen, fant vi det for godt å fordype oss i hvordan verden fortoner seg under overflaten. Helgen gikk ellers med på å trutte oss gjennom en oppgave som skulle inn tidligere i dag. Deilig med alt som er gjort. Semesteret varer ikke i mer enn tre uker til, og uka etter får vi besøk. Det gleder vi oss til. I morgen har vi invitert danskene på bollefest og juling, etter å ha investert i et digert glass med kardemomme og et par snasne luer.

Helgen

2008-11-09T23:30:00.004-10:00

Det er søndags kveld, og vi har lige kommet tilbake fra den ukentlige visningen av Frustrerte Fruer hos Katrine og Hege. For å ha sitt på det rene skal det nevnes at Hallvard og Christer sørget for å drikke hver sin maskuline øl under visningen.

På fredag var vi på grillings med arrangørene av Lost@HPU, men denne gangen ble det ikke delt ut noen iPods. Susanne var den eneste som stakk av med premie fra en loddtrekning, og det var bare et iTunes gavekort på $15. Samlingen var hyggelig, og ingen kveltes på ketchupen denne gangen heller. På kvelden var vi så heldige å få gratisbilletter til en baseball-kamp. Lagene som spilte bestod av spillere tilfeldig satt sammen fra diverse proff-lag fra fastlandet og Japan. Det skal legges til at vi aldri hadde vært på baseball-kamp før, og forstod ikke alt av regler med en gang. Men moro var det. Mye takket være de usedvanlig stemningsskapende lydeffektene fra baseball-DJen. Etterhvert begynte det å regne, og for ikke å pådra oss lungeplager, fant vi det for godt å trekke under tak og se resten av kampen derfra. Lite visste vi om at vi deiset ned mellom en spiller på det japanske landslaget (Yuhei Takai), foreldre og besteforeldre til dommerne og en forhenværende White Sox- proff, Rodney 'Crash' McCray. McCray braste inn i baseballens hall-of-fame da han ikke enset at banen tok slutt og freste gjennom reklameskiltet i et forsøk på fange ballen. Både Rodney og dommeravlerne snakket velvillig om baseballregler og annet baseballrelatert pjatt. De blonde jentene var nært på å bli bortgiftet til hver sin umpire. Da kampen var over ble vi vartet opp med kjøtt, drikke og baseballer, mens vi måtte ta bilder med alle sammen og fikk slått av en god prat med de lovende dommerne. Rodney ga oss sågar sitt telefonnummer som vi kunne ringe dersom vi ville ha gratisbilletter en annen gang. Fin fyr.

Dagen derpå stod i Mortens tegn, siden det er Mortensaften på mandag, som dere helt sikkert vet. Hvis dere ikke vet det, var Morten en fyr som egentlig ikke het Morten, men ettellerannet annet. Han vokste opp på den fransk-tyske grense og likte våpen og religion. En gang reiste han til blant annet Ungarn for å kristne folk. Det ville ikke ungarerne ha noe av, så Morten måtte dra tilbake med uforrettet sak. Den eneste han så langt hadde klart å omvende var hans egen mor. Budskapet hans ble bedre mottatt da han forsøkte å kristne noen franskmenn, så han slo seg ned i Frankrike. Så vellykket var det at biskopene på stedet mente han var et realt biskopemne, men biskopverv ville ikke Morten ha noe av. De forsøkte allikevel å bebiskope ham, så han så ingen annen utvei enn å rømme og gjemme seg i et hønsehus fullt av ballongspisende gjess. Og så fant biskopene ham, men slue Morten gjemte seg på nytt i det samme huset. Denne gangen hadde gjessene fått nok av både Morten og ballong-dietten, og flakset avgårde til biskopene for å røpe Mortens koordinater. Dermed ble biskopjobben besatt og Morten besluttet å spise alle verdens gjess som hevn. Med årene ble det for dyrt å spise gjess, så i dag er det endene som må lide for gjessenes svik. Dermed gaflet vi i oss and, kartofler, rødkål og saus med danskene før vi dro på pool-party med dem på kvelden.

Dagen etter ble Rodney oppringt, og siden han var så snill å skaffe oss 10 gratisbilletter, var vi på nytt på baseball-kamp. Dermed er ringen sluttet.

Pu'u(h) Manamana

2008-11-07T13:00:00.004-10:00

Forrige onsdag fikk vi en gledesbeskjed om at denne ukens onsdagsundervisning var avlyst. Følgelig planla vi å bruke dagen på noe konstruktivt istedenfor, sammen med Per som har fri hver onsdag. Hver eneste dag etter bilturen til North Shore og øya rundt, har vi sett lengtende opp mot fjellene og ventet på en passende anledning til å traske oppover for å se på utsikten. Etter Christina og Lillans vellykkede tur opp Haiku Stairs, populært kalt 'Stairways to Heaven', ble ikke lysten noe mindre (se bilder på Christinas blogg, så skjønner dere hvorfor). Etter et par raske søk på google, fant vi en tur som fristet. Grunnen til at vi ikke har nevnt dette før i etterkant er simpelthen at Jostein og Mona, Susannes foreldre, har røpet at de er faste lesere av bloggen. De ville nok blitt en smule bekymret om de hørte at vi hadde planer om å legge ut på en vandring kjent som Oahus farligste og som dermed kun anbefales særs erfarne fjellvandrere. I år 2000 falt en herremann i døden da han la ut på turen sammen med HTMC (Hawaiian Trail and Mountain Club). Vi valgte derfor å være på den sikre siden, og la i vei oppover fjellsiden uten fjellklubbens ulykkesfugler.

Den første halvtimen besteg vi ca. 170 meter uten andre problemer enn varmen. Så tok vi en omvei innom Crouching Lion; en sten på en topp, som egentlig ikke ligner noen løve i det hele tatt. I gamledager het det Crouching Dog, men turister har misforstått og fått løven til å bite seg fast. Videre gikk vi avsted på brede stier i troen om at vi allerede var kommet til de beryktede, smale fjellkammene vi hadde lest om. Vi rakk så vidt et klask på brystet og et par hovmodige bemerkninger om tidligere hikeres erfaringer, før vi måtte tørke av oss de fårete glisene og bite tenna sammen. Stien foran oss ble smalere og smalere, og vi måtte bestige stadig større knauser. I tillegg økte fallene på hver side av kammen i høyt tempo. På ca. 450 meters høyde tetnet det seg til, og vi fikk noen grener å holde fast i. Etter å ha banet oss vei gjennom tett regnskog i noen timer, var det klart for lunsj. Som seg hør og bør i en regnskog, begynte det å regne, og rykter skulle ha det til at nedturen fant sted på en fjellrygg og kunne utvikle seg til å bli en skikkelig 'slip-and-slide'-tur dersom det hadde regnet de siste par dagene. Vi hvilte en stund på toppen (ca. 600 moh.), og så bar det utfor 'Cemetery Ridge'. Per hang på et tidspunkt i en tynn gren, men klarte med nød og neppe å svinge seg inn på den smale sti igjen. Bortsett fra dette Tarzan-stuntet, klarte vi alle å skli helskinnet ned til kirkegården og kunne gi hverandre et velfortjent klapp på skuldra.

Siden Lillan og Christina lagde en film fra deres illegale trappetur, kunne ikke vi være noe dårligere:

Halloween

2008-11-02T21:52:00.007-10:00

Nå er Halloween over, og vi har brukt de siste to dagene på å slappe av på stranda etter alt oppstyret. Selve dagen startet vi med å kontakte gresskarpushere i hele byen, men da de fleste var utsolgt var vi nær ved å gi opp. De eneste gresskarene å oppdrive var fem stusselige karer som selgeren ikke ville holde av for oss pga. deres lurvete utseende. Vi vurderte å kjøpe en vannmelon og male den orange, men Hege insisterte på at vi måtte ha gresskar når det en gang var Halloween. Vi slang oss på en buss og kom tilbake med tre helt greie karer, dog ikke på langt nær så store som de vi kunne fått tak i et par dager tidligere. Det blir notert med interesse til neste år.

Tilbake på Ohia startet vi gresskaring med Hege, Lillan, Per og Orestis. Karene ble riktig så fine. Deretter spiste vi middag og dro på oss fillene, og fikset siste finpuss på kostymene med Per, Christina og Bastian, før vi trasket i samlet tropp til Hege og Katrines bopel. Vi var blant de første som ankom, og da naboene også hadde stort kalas med åpne dører, var det i orden at de hadde invitert hele Waikiki. Det utviklet seg etterhvert til en heidundranes fest, og klokken ett dro vi ut på gaten for å se på alle de rare menneskene. Mange av dem var så rare at vi tok bilder av dem og med dem. Etter å ha svinset gate opp og gate ned, spiste vi nattpizza hos oss med heksa og superhelten. Se så, slik er en Halloween i junaiten.

iLost

2008-10-31T17:09:00.003-10:00

Før vi surfer med på Halloween-bølgen er det på tide med en ostepost. Den har vært på vei i en måned i dag, så nå begynner vi å mistenke Josteins amerikanske kollegaer for å ha stoppet den et sted på fastlandet. Der sitter de og godter seg med brunost på luftbrød og sort svin mens de kjøper dyre ting på nettet med Susannes kredittkort. Snakker om uflaks, og mer skulle det bli. Lørdags kveld bestemte vi oss for å ikke gå på den kjedelige MBA Club Hawaii- festen, men dro isteden på et gjøglersted med sirkusmenn i taket. Der så en radd sitt snitt til å nappe SusiFonen og noen småpenger fra Susannes veske. Førerkort, busskort og nøkler lot han være. Sympatisk nok det, men i sum framstår han for oss til tross for dette som en uetisk taskenspiller. Tvi.

For å bøte på skaden ble vi med uværsdanskene på en japansk restaurant for å nippe til litt japansk mat. Deretter dro vi til Safeway og kjøpte noen reale kjøttstykker. Ære være ekstremverdier - de to kjøttstykkene vi stakk av med har nå fylt fryseren med kjøtt nok til ikke mindre enn 24 middager.

I går var det duket for den elleville, helcrazy og megaspennende grand finale i Lost@HPU. Vi trodde lenge på walkover, da tyskerne ikke dukket opp til tiden, men den gang ei. Før den avgjørende runden ledet Hallvard og Christina med 5 poeng over tyskerne, og 20 poeng over Susanne og Bastrine, men i denne runden skulle 50 poeng fordeles, så ingenting var avgjort. I motsetning til skattejaktene i de innledende rundene, var dette en ren kunnskapskonkurranse i kjent Jeopardy-stil. Konkurranseinstinktene kicket inn, og ingen nåde ble vist. Og etter 20 minutter med aktivt munnhoggeri og desperat bjelleplinging, la støvet seg og poengene ble telt opp. De stolte vinnerne av hver sin splitter nye iPod Nano var Hallvard og Christina, som nå gikk lykkelige og ristende hjem. I tillegg ble Hallvards kjære Susanne og Christinas kjære Bastian overøst med gavekort fra diverse kaffehus og fruktpresser. En god start på Halloween-helgen. Uææææh.

Stop requested

2008-10-30T22:22:00.005-10:00

Uken som har gått har vært forpestet med diverse besøk. Ingen har besøkt oss, men både Christna og Katrine har fylt øya til randen med uværstiltrekkende dansker. De er trivelige folk, for all del, men så fort de satt bena på vulkansk grunn åpnet himmelen seg, og en guffen 'vog' seg inn over byen. Vog er forkortelse for vulkansk, røykblandet tåke (vulcanic smog), som visstnok skyller innover øyene med ujevne mellomrom. Vi visste selvfølgelig ikke at det var vog vi opplevde, men tåkete var det. Og tre dager uten strandvær er i meste laget.

En av regnværsdagene fylte vi med en aldri så liten tur til Pearl Harbor. Men før vi gyver løs på marinebasen, kan vi berette om et lite busseventyr fra forrige fredag. Etter å ha bestemoret oss i downtown, tok vi bussen tilbake og ble møtt av tre små kinesere. De smilte fra øre til øre og lurte på om vi kjente dem igjen. Vi nikket og smilte tilbake, og ble opplyst om at vi hadde befunnet oss på samme buss som dem tidligere på dagen. Dette er tydeligvis ikke en dagligdags hendelse i Kina, og vi ble velinformert om Chinatowns restauranter. De saftige måltidene de serverer der var blant annet grunnen til at den minste kineseren duppet av bak de rosa brillene sine, mens de andre to lo av ham, dro opp t-skjorta hans og klasket ham på magen. Dette var forøvrig samme dag som den svenske studentorganisasjonen arrangerte 80-talls-fest som de aller fleste skandinaver og annet pakk hadde tenkt seg på. Vi vurderte det, men endte isteden opp med å regne fysikk til klokka slo 13 pm. Tia flyr når man har det gøy.

Pearl Harbor var altså planlagt til lørdagen etter, og vi avtalte med Lillan og Florian at vi skulle dra avsted tidlig for å unngå den verste turiststrømmen. Som sagt, så gjort, og vi troppet opp utenfor Ohia 09:10. Pearl Harbor ligger et stykke unna, men som noen av dere kanskje husker, tar det bare en times tid å komme seg til andre siden av øya, så avstandene er ikke så altfor store. Allikevel bør man beregne minst 3 timer om man skal reise med oss. For å unngå for mange stopp, hoppet vi på en ekspressbuss som selvsagt ekspresserte oss langt forbi havna via den store motorveien. Deretter hoppet vi på en ny buss som ifølge sjåfør nr. 1 skulle ta oss direkte til inngangsporten. Da vi på mystisk vis også nå havnet på motorveien, gikk Hallvard frem til sjåfør nr. 2 og spurte om dette var riktig buss. Det var det selvsagt ikke, og vi havnet et stykke forbi havna, på motsatt side. Endelig kloke av skade, spurte vi før vi gikk på om det var riktig buss, og etter 3 timer på landeveien var vi endelig framme.

Turistdelen av Pearl Harbor er på et vis todelt. Den første delen vi besøkte fokuserte på angrepet på Pearl Harbor, med et museum, film og båttur ut til USS Arizona Memorial. Deretter var fokus mer rettet på angrep fra Pearl Harbor og vi fikk gå ombord i ubåten USS Bowfin og krigsskipet USS Missouri. Til tross for at vi kom dit ganske sent, var det ikke mange turistene å krangle om plassen med. De fleste holdt seg mest sannsynlig innendørs i regnværet. Alt i alt var det en fin utflukt, hvor høydepunktet var ubåten (som forøvrig har vært med i Lost). Bilder dukker nok snart opp i høyremargen.

Kamakawiwo'olus

2008-10-23T23:59:00.005-10:00

Hva var det vi sa? Halloween er ikke før om omtrent én uke, og her er vi igjen. Dere kan stole på oss. Halloween-ånden begynner riktignok å senke seg over oss for alvor, og vi har vært på kostymeshopping. I tillegg har vi vært en tur innom et spøkelseshus som en gjeng hadde stilt i stand i kjelleren her vi bor. Det var gjennomført og bra, men på ingen måte like skremmende som kronekursen om dagen.

Som nevnt i forrige innlegg har vi hatt en del midtsemester-eksamener, og de har gått greit. Den som ikke gikk greit har vi fått tilbud om å ta om igjen, så da går den nok greit den óg. Siden sist har vi fått bekreftet at google har rett, og at åpen-bok-eksamen med oppgaver fra boka ikke er det vanskeligste vi noen gang har hatt. Bokeksamenen var den siste vi hadde, og i kjent bartestil hadde vi planlagt å feire at vi var ferdige. I forkant var feireinteressen til å ta og føle på, men da kvelden kom satt vi to alene på rommet, mens avbudene strømmet inn. En stund var vi engstelige for at den eneste som ville komme var en 40-årig koreaner som ingen skjønner hva sier. Men så meldte hun forfall óg. And then there were two. Heldigvis er det masse sporty dansker her, og etterhvert kom den langt fra uartige, lille dræng Per luskende oppom sammen med Lillan. Kvelden ble kronet med at Susanne fant en vissen palmegren som hun syntes var så dekorativ at det ikke var noen vei utenom å ta den med oss hjem. Dagen derpå våknet vi med en liflig kompostodør i hele rommet. Flaks vi ikke snublet over en gammel blei.

Inspirert av den lokale faunaen vi med ett hadde fått nærkontakt med, bestemte Susanne seg for å utvide sin lokalkunnskap ytterligere ved å bli med Katrine på ukulelekurs. At dere synes dette er utrolig skjønner vi godt. Det er så tett opptil ubegripelig at vi har sett oss nødt til å legge ut bildebevis av Susanne og dverggitaren. Tror dere oss ikke nå kan det være det samme. Ukuleleklimpringen falt visst i smak, og senest i dag tidlig var de tilbake på kurs.

Ellers går dagene som før. Skole, strand, ukulele, Jamba, strand, sol, drikke til $1, ostekaking, salat og kos. I morgen skal vi intervjue en bestemor. Med litt flaks er hun skikkelig miljøfarlig og skruppelløs.

Til slutt vil vi advare alle fotgjengere i Østlandsområdet, og gratulere lillesøster Kristina med lapp og bil.

Her kommer vinteren

2008-10-18T19:00:00.008-10:00

Sist informerte vi om at det har snøret seg til på skolefronten, og vi gruet oss til hjemme-midtsemester-eksamenen vi skulle ha fra onsdag til søndag. Erfaringene vi har med hjemme-eksamener fra NTNU er at de ofte innebærer søvnløse netter og lite tid til sosiale aktiviteter. Slik var det også her. Null søvn og sosiale aktiviteter i de 5 minuttene det tok å konsultere google og finne ut om 20 påstander var true'e eller false'e. Ferdig med den. For å si det som Amalie ville sagt det.

Vi begynner å merke at vinteren er på vei, da gradene stadig kryper under 30-tallet. I går var vi allikevel en tur på lesestranda, der vi bare leste skjønnlitteratur denne gangen. Vi tenkte på dere arbeidere ved arbeidstids-slutt, da vi tasset solbrune og fornøyde tilbake til Ohia. Utover kvelden fylte vi rommet til randen ved å invitere 5 folk på besøk. Det var trivelig.

I dag har vi vært med på andre runde av Lost@HPU. Planen var først og fremst å slå tyskerne ned i slippersene og om mulig presse så mange lag som mulig mellom dem og Christina og Hallvards lag. Det virket som en sjarm, vi stakk av med både første- og andreplass, med tyskerne på tredje. Dermed leder team H&C sammenlagt. Spenningen fortsetter torsdag om to uker, da det hele blir avgjort og de to vinnerne kan gå ristende hjem med hver sin iPod Nano.

Snart er det Halloween og Hege og Katrine har invitert hele Waikiki på kalas i leiligheten deres. Det kan bli spennende. Men vi kommer nok tilbake med mer innen den tid.

Hvorfor er det så få fysmatere på stranden?

2008-10-13T01:57:00.009-10:00

Først får vi vel beklage den lave oppdateringsfrekvensen, tia flyr. Og ikke alt som skjer er verdt å skrive hjem om. Vi kunne f.eks. skrevet innlegg opp og innlegg ned om å snyte skaftene og drikke hostesirup, eller hvor festlig vi har det mens vi leser flere titalls sider om etikk og annet management-pjatt. Men det gjør vi ikke. Dette er en høydepunkts-blogg! Ha det i minnet mens dere leser resten.

For lenge siden var vi på barbeque med Dynamitt-danskene. Der var volley, gratis mat og drikke og hyggelig selskap, samt en uhyre vanskelig Danmarks-quiz. Men før man fikk være med på moroa måtte man signere en kontrakt der man fraskrev seg retten til å saksøke foreningen eller HPU dersom noe saksøkelig skulle finne sted. Hvis man for eksempel skulle være så uheldig å sette burgeren i vrangstrupen eller skjære seg på ketchupen, hadde man med andre ord ingenting å fare med rettslig. Det er deilig når sånt blir unnagjort så tidlig, så slipper man å kaste bort tid på å pønske ut saksøksverdige forhold og kan konsentrere seg om sosialt samvær isteden. Etter barbequen samlet det seg en gjeng dansker på Ohia, og vi tenkte det var en fin anledning til å vise frem vårt kjære fluid-triks. Vi rasket med oss en flaske ufryst vann fra fryseren og et glass med en dæsj sukker og dagdrømte om hedren og æren vi ville få idet vannet umiddelbart ville fryse til is i glasset. Gleden ble imidlertid kortvarig, da vannet viste seg å ikke være kaldt nok, og statusen vår ble redusert fra tøffe, eksperimentelle fysikere til dumme nordmenn som bare helte vann i et glass med sukker.

Vi har forøvrig fått ny fryser og komfyr. En dag vi var ute så vaktmesterne sitt snitt til å snike seg inn og rive ut både komfyr og kjøleskap. Slikt må de bare gjøre, ettersom vi visst har signert en kontrakt hvor det står at det må de bare gjøre. De banket sikkert på og ropte maintenance et par ganger, men vi var som sagt ute. Dermed endte vi opp med nye hvitevarer og sjokolade i fryseren. Vi har for ordens skyld sjekket at vannet ikke lar seg fryse i den nye fryseren, og det gjør det sannelig ikke. Hva mer kan man ønske seg?

Kardemomme. Det er så dyrt her at man skulle trodd det var safran. Men safran koster én dollar mer, så det er det ikke. Det er bare vanlig kardemomme. Og det trengs hvis vi skal invitere til bollefest. Men med slike dyre råvarer blir ROI'en helt hinsides, og cost of goods eaten slår alle rekorder. Vi følger spent med på kardemommeprisen videre.

Som skrevet snører det seg til med skolearbeid. De neste ukene har vi både presentasjoner og midtsemestereksamener å se frem til. Og selv om det ikke nødvendigvis er det vanskeligste vi har vært borti, er det mye å lese på, og karakterkrav å oppfylle. For ikke å bli utbrent har vi satt av tid til litt rekreasjon også. Susanne har dratt både øst- og vestover på øya for å spille volley med løst og fast, og går ikke av veien for å krydre det hele med lommeboktap. Hallvard har fulgt opp med å være Lost@HPU sammen med Christina, præriepadda som også har vært med Sus på volley. Lost@HPU var et slags rebusløp der man skulle løpe rundt på skoleområdet for å finne steder som har vært med i Lost. De kom på andreplass, kun slått av noen sleipe tyskere, men ligger nå i hardtrening for å ta en grusom revansj på del to av konkurransen. Også Sus har hell i spill, og stakk så sent som i går av med den gjeveste prisen i Hula-limbokonkurransen på Hula-Hula-festen vi var på. Det er bra. Vi må ta med oss det vi kan, nå som dollarkursen er på vei gjennom taket.

Men mat skarrem ha, og nå har vi blitt skikkelig prisbevisste og reiser langt avsted for å få trukket sparekortet vårt på selveste supermarkedet. Utrustet med koffert som kan stappes full av alskens ekstremverdier vi kommer over, tror vi det lønner seg. Resultatet denne gangen ble bla. en klump med kjøttdeig som er så stor at den kan fø oss intet mindre enn til åtte middager. Også har de sukkerposer på 4 kilo. Det er crazy. Det kan sikkert forklares med mangelen på grovt mel. En nasjon som baserer bakverkene sine på sukkerbrød trenger sikkert 4-kilos poser.

Og det er ikke bare i matveien de er ekstreme. På vei til supermarkedet var vi så heldige å få overvære et ran. En mann ble franappet lommeboken sin og la på sprang etter kjeltringen. Det skal legges til at vi bivånet seansen fra bussen, og kunne slett ikke avverget situasjonen. Så ikke kom med den. Skurken slapp unna, og den fornærmede tok kontakt med en konstabel. Og vips var det 7 politibiler på plass, og vel så mange konstabler. Skurkeri skal de tydeligvis ha seg frabedt. De later generelt til å være glad i å rykke ut her. Det går sjelden en time uten at brann-, politi- og sykebiler farer forbi. Uten at vi tror det er store katastrofene de rykker ut til, men det skaper jo en litt artig stemning. Med ulende sirener og blinkende lys og politimenn som spretter opp fra ingensteds idet de hører et smell, føler vi at vi får mye action for pengene.

Avslutningsvis kan vi nevne at vi har vært på kino på stranda igjen, og denne gangen var filmene ganske kjedelige. Men det er jo litt stas å se film på stranda. Det synes sikkert også Eddie og kona, de to uteliggervennene til Susanne og Christina, som de ble kjent med på TheBus. I motsetning til fysmatere spørs det om de klarer seg med sin og cos for å få tan.

Takk til Kristian :)

Rock i synagogen

2008-10-03T02:28:00.007-10:00

Puh, endelig ferdig med første innlevering. Etter å ha kjempet oss gjennom 5 sider etikk med dobbel linjeavstand er det deilig å ta en velfortjent helg. Vi har gitt Ivar en ny filmsjanse og kom nettopp tilbake fra en godkjent komedie. Get Smart heter den. Men vi har fått tid til litt annet innimellom all etikken og filmseinga også.

Forrige rapport var vi så fornøyde med at Per ikke så noen annen utvei enn å fylle år. Danskene hadde blåst igang surprise-party med banner og 23 lys på en kake som kunne glidd rett inn på ethvert rekalas (fargemessig altså). Riktignok ble surprise-aspektet overført fra Per til gjestene da han overrasket alle med å komme for tidlig hjem fra skolen. Men trivelig ble det, og det hele ble avsluttet mens vi hygget oss med noen Bippe-klassikere. Og vi har hatt mer moro som wannabe dansker. På lørdag braket det løs med tailgate (grilling på parkeringsplass) og amerikansk fotball med Danish Dynamite, den danske 'linjeforeninga', på Aloha Stadium. Artig også det, selv om dansk som tidligere nevnt og allment kjent er tett inntil umulig å forstå. Til tross for dette har vi funnet noen uttrykk på norsk som danskene later til å more seg over. Frustrerte fruer, hybelkanin og Bippe stankelbein er visst blant de festligste. Og dette kommer fra folk som griner når de ler og kaller sine egne hybelkaniner for nullermænd, rompa for numfsen, Langbein for Fedtmule og tyrkisk pepper for sort svin.

Ellers har vi fullført de obligatoriske dykkene våre, og nå mangler bare teoriprøven før lappen er i boks. Det siste dykket foregikk uten dramatikk og skilpadder, men vi fikk se en rokke, noen kule kulefisk, en lodden fløyelspølse og mange helt ordinære akvariefisk. På land har det gått i skole, litt volley og ellers glade dager. Tidlig opp og sent til sengs, og busseventyrene fortsetter. Her om dagen ble vi oppsøkt av en pussig skrue med altfor lite hode i forhold til kropp. Han deiset ned på et sete i nærheten og beskylte oss for å være dansker (kanskje har vi lagt om dialekten mer enn vi tror). Deretter begynte han å trekke frem alskens fremmed valuta fra lommeboka, og plutselig stod Sus med nevene fulle av penger fra Jordan og Israel mens hun lirte av seg høflighetsfraser og sa de så fine ut.

Denne uken ble Moose's byttet ut med Lava Rock fordi militæret hadde inntatt byen og presset prisene i været. I morgen er det First Friday i downtown, det skal visst være morsomt.