Tidshenvisningene i det kommende innlegget er i beste fall veiledende, og det handler ikke om Hawaii ennå. Vi startet og var tett på å fullføre dette innlegget relativt kjapt etter hjemkomst fra Brasil i påsken 2012, men publiseringen har sittet langt inne. Nå er det imidlertid duket for en fabuløs wrap-up av Brasilturen:
Her har vi vært hjemme i over tre uker og fortsatt ikke klart å somle oss til innleggsutlegging. Men her kommer det altså.
Etter ennå en svipp innom Rio delte vi lag, og mens Eirik og Monika dro i forveien til Ilha Grande, dro vi (Hall&Sus) til Salvador, en by litt lenger nord i Brasil i distriktet Nordeste. I selve byen var vi kun et par timer siste dagen vi var der, og resten av oppholdet slappet vi av i Praia do Forte, en liten plass en times tid nord for flyplassen.
Å komme seg fra flyplassen til Praia do Forte kunne ha kostet oss en skjorte til ca. 800 NOK, men slue som vi er satt vi oss og ventet på buss til 20kr per pers og lot desperado-taxiene komme til oss isteden. Dermed var vi på plass på pousadaen vi skulle bo på til ca 150 NOK etter relativt kort tid (sjåførene dobler lett fartsgrensene), akkurat i tide til frokost. Rommet vårt var utstyrt med hengekøye og stillegående aircondition, og lå strategisk plassert 3-4 meter fra baren og svømmebassenget. Susanne benyttet sjansen til å praktisere portugisisken hun hadde plukket opp, og bestilte is og øl som om det ikke var noen morgendag.
Resten av dagene fikk vi til å gå ved å gå langs strendene som lå ca fem minutter unna pousadaen. Det var også en paddepark i nærheten som vi besøkte, og dessuten møtte vi på en minipadde som hadde strandet på stranden. Fulle av ærefrykt etter "no-touch"-regimet på Hawaii, turte vi knapt nok nærme oss teskje-padda. Men muligens heldigvis for den var stranden også befolket med lettkledde, overvektige tyskere som tok padda i egne hender og kastet den til sjøs.
I Praia do Forte slo folk flest dagtiden i hjel med å ligge og boble i små, hete kulper med innesperret rev-vann, og de få stedene det var åpent nok til å føles forfriskende, var det strengt forbudt å bade på grunn av farlige strømninger og skilpaddevern. Dette forandret seg imidlertid utover dagen, da vannet steg over revkulpene så vi fikk kilometervis med perfekt sandstrand. Kombinert med stekende sol og godt nok med vind til å ikke merke noe særlig til den, endte strandbesøket med en flott forbrenningsfeber.
Etter noen deilig avslappende dager i Praia do Forte og en obligatorisk bilde-snartur innom Salvador, fartet vi tilbake til Rio (denne gangen uten å sjekke inn passene våre). Der så vi en film om datamennesker og tidsmanipulering med Ole og Nadja, for så å dra videre til Ilha Grande hvor Eirik og Monika hadde vært i mellomtiden. Her ble det mer avslapping og blant annet en liten edderkoppbefengt fottur gjennom skogen til noen flotte strender. Den flotteste av dem alle hadde allerede blitt skrytt opp i skyene av det nå lokalkjente paret som hadde tilbrakt hver eneste dag der til nå og fortsatt ville tilbake. Vi var skeptiske til om sanden - som Eirik påstod - kunne være enda finere enn i Kailua, men måtte etter å ha opplevd den selv innrømme at det var som potetmel. Dessuten var stranden kjempediger og nesten fri for folk.
Strand: Lopez Mendes.
Terningkast: 6.
Ellers gikk dagene med på utforsking av den lille byen vi var i på den store øya, og senere en båttur med hele gjengen etter at Ole var på plass. Der ble det snorkling og maritime, kulinariske opplevelser av de sjeldne. Det kan også nevnes at Hallvard her fikk en ny favoritt-rett som kombinerte fisk og banan - det har knapt gått en dag uten etter at vi kom tilbake.
Eirik og Monika har forfattet et eget innlegg som tar for seg hotell/pousada-forvirring i områder uten dekning, som vi kommer tilbake til siden.
Ilha Grande er et særeget sted, med en jevnt over tilbakelent holdning til tilværelsen. Vi besøkte en pizzarestaurant og bestilte en pizza fra menyen, men ba servitøren om å utelate en av ingrediensene. Servitøren, som også var kokken, ble svært overrasket over dette. Ikke først og fremst fordi vi ville utelate ingrediensen, men fordi han aldri hadde hørt om en pizza med den i. Ja, se, da er man på rett sted.
Dyrelivet på øyen var også over middels. Vi flyttet inn på et hotell der frosker, fisler, papegøyer og andre tropikale fugler, landkrabber og kolibris var mer tallrike enn gjester og personal. Mygg kunne man også få nok av. Stemningen ellers på øya var preget av bil-løse veier med hunder tassende gatelangs, mygg og tilhørende myggspray, sinte, franske pousadaeiere, barn oppdratt som katter, sjokksmoothe pasjonsfruktsmoothies og flørting med bookingdamer.
Bookingdama lokket med et tilbud der speedyshuttle skulle bringe oss tilbake til Rio, med henting på en nærliggende landfast havn og minibuss direkte til Rio. Siden Ole ble ihjelflørtet og vi andre hadde en lang liste med ting vi burde ha fått med oss i Rio - men bare én dag igjen - slo vi til på det knakende gode tilbudet. Det hadde alle andre på øya også gjort. Dermed var det sild i tønne-transport, og speedy ble hurtig fjernet fra tjenestens navn. Men tilbake kom vi til slutt.
De fleste månerakettkonflikter var ryddet av veien, så vi våget oss opp til sukkertoppen. Av uavklarte grunner måtte Ole løpe avgårde og nijobbe noen kvarter, og forlot oss mens vi så aper gjøre streker over en lav sko. Deretter kjøpte vi noen hawaiianas og dro ned igjen for å gjøre oss klare for middag.
Ole hadde booket oss inn på en veldig stilig restaurant. Vi gnafset oss gjennom rett etter rett, og var rett så fornøyde. Som en stilig mellomrett hadde Eirik bestilt en ring til Monika, og mens hvert et øye var tilkjempet tørt, var neste sommer booket for bryllup. Eirik vil sikkert utdype hendelsene der.
Vi syntes forøvrig synd på Eirik og Monika som hadde 7 timer å vente i São Paulo. Selv hadde vi en langt bedre flight, med senere avgang og tidligere hjemkomst. Desverre for oss takket vi nei til 300 dollar og overnatting på 5-stjerners hotell i Rio, mot å fly en dag senere. Som svar på vår ufordragelige utakknemlighet, hevnet flyselskapet, med et frynsete transatlantisk rykte, seg mesterlig ved å la oss bli stuck på CDG i 11 timer, med nok penger til en liten bugg og varm Cola. Jippi. Da vi endelig var hjemme og ferdige med klagingen gjorde de rett nok tilstrekkelig opp for seg, og store deler av taxfreeregningen ble dekket inn av AF.
