Kulda i Florida er bitende. Heldigvis er den også sjelden, men det hjelper lite når det står på. Vi vurderte en stund å be de tidligst tilreisende om å søke om utsettelse, men heldigvis tittet solen frem tidsnok til at vi slapp slike tiltak. For å slå ihjel tiden frem til vi fikk besøk, hadde Hallvard pakket kalenderen full av konferanser, mens Susanne heltemodig holdt Fortet. Hun kjøpte inn det som trengtes for å gjøre om leiligheten til en familie-barnehage med Labyrint-tema, og fikk også med seg en SuperBowlfest hos fotballkompisene til Vegard før hun ble jaget på dør av en kjælen kakerlakk. Ukene gikk, og plutselig var det duket for besøk. Den gjenvendte gubben tok med seg det yngste barnet på handletur, mens de to mellomste i familien slappet av på kino. Kinobesøket tikket alle bek- og vemmelighetsbokser, og de koste seg med altfor høy lyd, popcornbestilling fra setet og digre begre med smeltet ost som man kan helle over popcornet for virkelig å få utbytte av reiseforsikringene.
Deretter var det klart for at Mumi og Bassen snek seg inn i den floridianske tilværelsen. Vegard var som vanlig så oppspilt at han nesten ikke klarte å sove, før han sovnet og ikke var til å vekke før våknedags. Med besøkende på plass, tok vi turen til stranden mens det ennå var vær til det. Den friske brisen var utelukkende forfriskende tenkte vi, helt til vi bet oss merke i at det meste av spraysolkremen utenfor jetsprayens episenter hadde blitt tatt av vinden, og vi vandret rundt som noen stilige polkazebras. Heldigvis var vi såpass svidd at den flaue rødrosafargen raskt gikk over til slafser av død hud som vi villig flasset vekk, og dermed beholdt zebrastilen til langt etter Pridefestivalen. Det var nemlig Pride på gang, hvor vi fikk med oss paradens hale.
I sin konfererende iver, fòr Hallvard avsted til et isøde hvor alt på veien var kansellert grunnet de elendige værutsiktene. I Florida var det derimot duket for sumpsafari, golf og glede, før vi (fulltallige igjen) feiret Vegards 4-årsdag som om det ikke var noen morgendag. Han fikk på seg langreist krone fra Tåsenløkka, akkompagnert av live gratulasjoner fra samme sted, og inspirert av paradegrenen til Pride, fylte vi leiligheten med ballonger. Vi har gått med sprekkskrekk hver eneste dag siden, helt til Susanne tok til vett og ga Vegard et lynkurs i effektiv ballongstabbeteknikk. Selve bursdagsfeiringen var stor stas, og Vegard fikk satt kakeutformingskunstene til Mumi skikkelig på prøve da han fikk velge utforming fritt og gikk for den utrolig komplekse geometriske formen firkant. Firkanten ble forvansket til svømmebassenget, hvor røde og gule seigmenn plasket rundt i de lekreste kremer.
Svømmebassengområdet og lanaien var der vi tilbragte mest tid, når vi ikke var på cruise eller i Key West eller liknende. Vi var nemlig på cruise. Til Bahamas. Og deretter i Key West. Så æddabædda. Vi gidder ikke engang nevne det nitriste været på Bahamas før vi fikk med oss en aldeles overdreven romsmaking. I Key West fikk vi med oss det vi kjente til av Hemingways stambuler, dvs. Sloppy Joe’s – han var nok en ensidig fyr. Vi bestemte oss for at det ville være triveligere med middag et sted der vi ikke bare kunne se hverandre snakke. Vi var også innom et frokoststed hvor de lokale hanene lot seg fascinere av barnevognen med lett sovende baby. Jostein og Hallvard fikk prøve seg på diverse angstvarianter der de tygget seg gjennom hot sauce etter hot sauce. Heldigvis hadde damen bak disken på forhånd anbefalt å gå til anskaffelse av passende forfriskninger. På vei til og fra Key West var det kun flaks som gjorde at ikke fisker og hai knabbet med seg fingre, da vi stoppet for å mate dem langs veien. Ah – hvilke eventyr.
Tilbake på ORA ble Jostein kretsmester i både dykking og kortlengdemaraton, mens Mumi nektet å bekjempe jetlagen for å være klar til dyst når Mari eller Vegard fant det for godt å starte dagene. Ellers ble grillanlegget til stadighet testet med de smekreste grillretter. Vi fikk også klemt inn en baseballkamp og litt kanalsafari, samt Vegards fotballøkter og noen Funkye Buddaher. Det gikk ikke bedre enn at tiden gikk så fort at det plutselig var duket for hjemreise igjen. Avreiser er sørgelige saker, og Hallvard har booket flere konferanser og demoer for å fremprovosere flere besøk. Vi tror vi begynner å nærme oss noe, så det gleder vi oss til!
Dessuten har Mari begynt å gå.
