Optimister reiser i sandaler, shorts og t-skjorte

Så var det visst over for denne gang. Vi har tømt kottet og vært heldige nok til at både surfbrett og ekstra bagasje fikk oppholdstillatelse hos Christer. Det var mer enn vi kunne håpet på. For de av dere som mister søvn over hvorfor vi valgte akkurat 11. mai som hjemreisedato, kan vi opplyse om at kontrakten vår med Ohia gikk ut nettopp denne dagen. Det var med andre ord en dag med rimelig hektisk flytteaktivitet i blokka. Selv klarte vi å produsere en full kjøkkengang med søppel, og det virket som om resten av blokka også hørte til bruk-og-kast-generasjonen.

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Newark og lurer på hvordan vi skal få bare 8 timer til å strekke til. Susanne forbanner seg over at New Jersey er så bedragersk og ikke skiller seg klarere fra New York enn det faktisk gjør. Reisen fra Honolulu har gått greit, selv om Hallvard like etter landing brukte en tung PC-sekk til nesten å ta knekken på en medpassasjer. Man får ikke mer moro enn man lager selv.

De siste dagene har vært relativt travle, med parkgrilling, surfing, pakking og risikofylt katamaran-cruise i temperaturer rundt 30-tallet. På samme katamaran som vi tidligere har vært ute med ble en uheldig pjokk (22) fra California skrevet ut av såga, da han fikk et brutalt møte med en knekt mast for et par uker siden. Uflaks. Men vi overlevde, og bortsett fra pakkingen har det vært noen ganske behagelige siste dager også. Hadde det ikke vært for at vi skal tilbake igjen hadde det nok vært rett så vemodig å reise hjem. Nå gleder vi oss isteden først og fremst til å se igjen alle mann alle, samt å ha tilgang på salt lakris og ordentlige brød. Etterhvert blir det nok også stas med reker, jordbær og norsk sommer.

Neste semester later til å bli av den knallharde sorten. Vi satser på å ta 5 fag, hvorav 4 er vanlige og det siste er antatt tull. Vi klarte forøvrig å vri oss unna Eksperter i Team II, noe vi er veldig fornøyde med. Dermed er vi så å si i rute hva gjelder å gradueres etter planen.

Nå vil vi ha pizza.

Én uke

Milde måne som tiden flyr. Med litt rund tidsregning er det ikke mer enn én uke til vi setter føttene på norsk jord igjen. Det er en pussig tanke. Like pussig er det nesten at eksamensperioden også snart er omme. På torsdag har vi siste eksamen for denne gang, og med litt lesing skal nok det gå bra.

Nå skal det legges til at vi har jobbet som seg hør og bør fram mot eksamnene. Både søndag og mandag tvang vi oss ned på lesestranden og leste til øyet ble stort og vått. Til slutt visste vi så mye at vi kunne gi Obama råd for å løse finanskrisen, og skryte av at vi vet at det er ca. 65 millioner digitale mobiler i USA. Som en artig bieffekt av lesingen i solsteken, kan Susanne nå smyge seg ubemerket ned i enhver pakke med tricolor-is.

Forøvrig har vi vært på intervju hos talskvinnen for Katrines leilighets huseier. Hun hørtes positiv ut med tanke på bomulighet for oss neste år, og hadde dessuten en svigerdatter som var brannmann på et bittelite sted utenfor Bergen. Ettersom vi også har en og annen relasjon til Norge gikk praten greit. til tross for at hun var litt streng og hadde påtatoverte lepper. Det kan være hun var litt ekstra medgjørelig fordi vi hadde tatt med oss restene fra bollefesten dagen før. Vi må imidlertid fortsatt finne ut av hvor alt skrammelet vårt skal stå, ettersom hun ikke var spesielt lysten på å la oss proppe skapene fulle.

Svineinfluensaen har også kommet til Hawaii, og amerikanerne er selvsagt ikke vonde å be når det gjelder å hause opp den slags. I går banket det på døren, og en bekymret verner fra Ohia ba oss fylle ut nødkontaktinformasjon så de vet hvem de skal ringe dersom vi pådrar oss svineriet. Dessuten har depositumet på leiligheten de besøkende bodde i kommet oss i hende i form av en sjekk. Alltid fornøyelig å få tilbake depositum, selv om sjekker er rare og ikke bare praktiske.