Én uke

Milde måne som tiden flyr. Med litt rund tidsregning er det ikke mer enn én uke til vi setter føttene på norsk jord igjen. Det er en pussig tanke. Like pussig er det nesten at eksamensperioden også snart er omme. På torsdag har vi siste eksamen for denne gang, og med litt lesing skal nok det gå bra.

Nå skal det legges til at vi har jobbet som seg hør og bør fram mot eksamnene. Både søndag og mandag tvang vi oss ned på lesestranden og leste til øyet ble stort og vått. Til slutt visste vi så mye at vi kunne gi Obama råd for å løse finanskrisen, og skryte av at vi vet at det er ca. 65 millioner digitale mobiler i USA. Som en artig bieffekt av lesingen i solsteken, kan Susanne nå smyge seg ubemerket ned i enhver pakke med tricolor-is.

Forøvrig har vi vært på intervju hos talskvinnen for Katrines leilighets huseier. Hun hørtes positiv ut med tanke på bomulighet for oss neste år, og hadde dessuten en svigerdatter som var brannmann på et bittelite sted utenfor Bergen. Ettersom vi også har en og annen relasjon til Norge gikk praten greit. til tross for at hun var litt streng og hadde påtatoverte lepper. Det kan være hun var litt ekstra medgjørelig fordi vi hadde tatt med oss restene fra bollefesten dagen før. Vi må imidlertid fortsatt finne ut av hvor alt skrammelet vårt skal stå, ettersom hun ikke var spesielt lysten på å la oss proppe skapene fulle.

Svineinfluensaen har også kommet til Hawaii, og amerikanerne er selvsagt ikke vonde å be når det gjelder å hause opp den slags. I går banket det på døren, og en bekymret verner fra Ohia ba oss fylle ut nødkontaktinformasjon så de vet hvem de skal ringe dersom vi pådrar oss svineriet. Dessuten har depositumet på leiligheten de besøkende bodde i kommet oss i hende i form av en sjekk. Alltid fornøyelig å få tilbake depositum, selv om sjekker er rare og ikke bare praktiske.