Klippestup og dårlig facelift

Så var det sannelig innleggsdags igjen. Vi sitter på lanaien og svetter etter en røff skoleuke. Hadde det ikke vært for fridagen på tirsdagen som kommer, ville vi nok blitt aldeles utbrent av skolen mandag til fredag neste uke. Men det slipper vi altså, og dermed er det én måned til vi står ovenfor et lignende scenario. Det har seg nemlig slik at vi har ~4,33 fag dette semesteret, mot ~3,33 det forrige semesteret og 3 semesteret før det. Denne merkelige posjoneringen av fag har vi på sett og vis oss selv å takke for, ettersom vi kom i skade for å ta en ubusinessrelatert utdanning før vi startet på studiene her. I løpet av sommeren har vi forsøkt å få orden på progresjonen i studiene via en veileder på skolen, men vi fikk først gjennomslag et par dager før siste frist for å forandre på ting. Nå har vi heldigvis fått lov til å ta de fagene som trengs for å graduere i tide så vi slipper trøbbel med lånekassa osv. Men nok om det.

Siden sist har livet gått sin gang her borte. Vi er glade for å ha Katrine på plass, og det er riktig trivelig i heimen. Hun har investert i en brødbakemaskin, så knoffbakingen går litt enklere fremover. Gjær har vi nok av. I tillegg har vi de to ukene hun hittil har vært tilbake klart å arrangere fellesmiddag hver eneste dag, så vi ligner en riktig erketypisk kjernefamilie. Isabelle bor her fortsatt, for hun liker hverken å bo med nakne menn, dramasyke kvinnfolk eller 80 år gamle rullestolbrukere.

Vi har også hatt en hawaiiansk 'handyman' ved navn Reidar innom for å gi leiligheten en ansiktsløftning. Reidar Handyman viste seg å være eksepsjonelt trivelig, men ikke fullt så handy. Alt han tok i falt fra hverandre, og da han endelig hadde satt det sammen igjen, viste det seg at det ikke fungerte. Han avsluttet besøket med å klatte litt maling hist og her, og sørget for at bare deler av flatene ble malt så man tydelig kan se sporene. Da han skulle dra spurte vi om han var sikker på at han hadde med seg alt, og det følte han seg trygg på, til tross for at han hadde glemt igjen minst ett verktøy i hvert rom og en diger stige.

Skole har vi som sagt hver bidige dag, med unntak av tre fredager i måneden. Mye er gruppearbeidbasert, men vi har stort sett vært heldige med gruppene. I markedsføringsfaget vårt hadde vi i utgangspunktet rottet oss sammen med Audun, men fikk senere beskjed om at det var ulovels å være rene gutte/jente/europeer/nordmennsgrupper, så den gang ei. Audun ble byttet ut med en dertil egnet kanadier, og vi var fornøyde med å styre unna alle uspråkelige gærninger. Muligheten for å ende opp med en riv ravende gal person var ihvertfall tilstede i en av de andre klassene. Da vi fortalte at vi hadde studert fysikk når vi presenterte oss, benyttet han sjansen til å spørre oss om hva vi visste om strengteori før han fortsatte med å fortelle hvor rare alle som studerer matte er. Selv hadde han belgisk øl som hobby, og hadde planer om å bruke MBAen sin til å bli løytnant i marinen uten å løfte en finger.

Vi derimot har løftet fingrene gjentatte ganger, for ikke å snakke om føttene. I god gammel klatresvin-ånd åpnet vi på søndag hike-sesongen med en tur til Maunawili Falls. Det var en fin tur - slip-and-slide, men ikke så bratt, og målet var en badekulp med tilhørende foss. Omgitt av cheerleadere og vakthunder kunne vi bedrive klippestuping fra ulike høyder, men sparte de høyeste til senere. Ellers har vi vært på en velkomstgrilling i Fort DeRussy, spilt volleyball, bassengert og vært på seiltur. Vi fikk nettopp tilbake surfebrett nr. 2 fra reparasjon, så nå gleder vi oss til å ta dem ut på vannet igjen. Vi er med andre ord tilbake i hverdagen på Hawaii.

E komo mai

På torsdag kom Katrine tilbake til øya. Dere kjenner henne kanskje fra The Aloha Blog, bloggen vår, møter i sommer, eller ikke i det hele tatt. Uansett er det henne vi skal bo med frem til uteksaminering. Den sylskarpe leser vil bite seg merke i at vi hadde skrevet under kontrakt på leilighet allerede før torsdag. Derfor var vi selvfølgelig litt spente på om hun ville like stedet eller synes det var like grimt som en hund. Katrine er dansk. Vi har også hatt besøk av Isabelle i en ukes tid nå. Hun er dansk, svensk og på jakt etter leilighet. Istedenfor å legge ut bilder fra kåken, presset vi et kamera opp i ansiktet på Katrine og lot henne stå for omvisningen:

Teksting kan fikses hvis det er noen som sliter med danskforståelse. Videre har vi bitt oss merke i at det bor flere nordmenn i blokka, nærmere bestemt fem etasjer over oss. Katrine tagg oss til en ufilmet omvisning på stedet deres, og vi kan konkludere med at oppvaskmaskinen i seg selv oppveier for bedekket lanai og nymotens kjøkken. Vi er med andre ord nesten mer fornøyd med å bo her vi bor etter besøket. Og det er ikke verst.

Verst er det heller ikke å spankulere rundt et nærliggende krater i solsteken. Diamond Head er påtagende brunt om sommeren i forhold til vinteren, noe vi planlegger å dokumentere. Turen rundt er på omtrent en mil, og er rik på utsikt og sol. Etter turene de siste dagene har vi opparbeidet oss et hummeraktig utseende av turisttypen. Det passer bra siden det er første skoledag i morgen og vi synes det er sjokksmooth å stikke oss ut.

Governor Cleghorn

Vi har kommet i hus, eller rettere sagt i den nye, gamle leiligheten. Etter noen nervepirrende timer med venting på nøkler som egentlig skulle dukket opp på morgenen, men som lot vente på seg helt til kvelden, kunne vi puste lettet ut og ta fatt på flyttingen. Etter den strabasiøse ferden fra hotellet (midt mellom A og B), fikk vi bekreftet at nøklene fungerte. Vi har nå innkvartert oss i en leilighet hvor vi for første gang her på øya ikke sover på kjøkkenet. I tillegg kan vi nevne at det ikke er et eneste vegg-til-veggteppe inne i leiligheten, så Ole og andre som deler hans fobier kan trygt komme på besøk. Vi har imidlertid ikke fraviket den amerikanske teppelegge-standarden helt, ettersom lanaien er kledd med en smekker rye med aldrende brunbjørn-farge. Så her sitter vi og skriver innlegg mens vi hører på trafikken og ser solen gå ned bak et høyt hotell. Utsikten over har blitt byttet ut med utsikten under.

Sist vi skrev var vi i full gang med å feire Susanne, og vi ga oss ikke med dét da innlegget var publisert. Etter endt publisering stormet vi avsted til en nærliggende fabrikk og sikret oss to saftige stykker ostekake til lunsj. Deretter plasket vi rundt i bassenget på full mage, før vi proppet i oss mer snaddermat på Ocean House. I anledning fødselsdagen fikk bursdagsbarnet dessert på huset.

Dagene etter har vi fylt med diverse småting vi har villet ha unnagjort. I går traff vi igjen noen gamle kjente, i anleding Sunset on the Beach. Det var hyggelig, selv om museumifiserte Einsteiner slurver med pi. I løpet av uken er det flere kjente som returnerer til øya, og det gleder vi oss til.