Governor Cleghorn

Vi har kommet i hus, eller rettere sagt i den nye, gamle leiligheten. Etter noen nervepirrende timer med venting på nøkler som egentlig skulle dukket opp på morgenen, men som lot vente på seg helt til kvelden, kunne vi puste lettet ut og ta fatt på flyttingen. Etter den strabasiøse ferden fra hotellet (midt mellom A og B), fikk vi bekreftet at nøklene fungerte. Vi har nå innkvartert oss i en leilighet hvor vi for første gang her på øya ikke sover på kjøkkenet. I tillegg kan vi nevne at det ikke er et eneste vegg-til-veggteppe inne i leiligheten, så Ole og andre som deler hans fobier kan trygt komme på besøk. Vi har imidlertid ikke fraviket den amerikanske teppelegge-standarden helt, ettersom lanaien er kledd med en smekker rye med aldrende brunbjørn-farge. Så her sitter vi og skriver innlegg mens vi hører på trafikken og ser solen gå ned bak et høyt hotell. Utsikten over har blitt byttet ut med utsikten under.

Sist vi skrev var vi i full gang med å feire Susanne, og vi ga oss ikke med dét da innlegget var publisert. Etter endt publisering stormet vi avsted til en nærliggende fabrikk og sikret oss to saftige stykker ostekake til lunsj. Deretter plasket vi rundt i bassenget på full mage, før vi proppet i oss mer snaddermat på Ocean House. I anledning fødselsdagen fikk bursdagsbarnet dessert på huset.

Dagene etter har vi fylt med diverse småting vi har villet ha unnagjort. I går traff vi igjen noen gamle kjente, i anleding Sunset on the Beach. Det var hyggelig, selv om museumifiserte Einsteiner slurver med pi. I løpet av uken er det flere kjente som returnerer til øya, og det gleder vi oss til.