Kaua'ibetraktninger fra Ole den burgerformede

Jeg, Burger-Ole, har blitt gitt det ærefulle oppdrag å oppdatere bloggen med et avsnitt om utflukten vår til øyen Kaua'i, som er en del av det hawaiianske arkipelag. Denne øya, og ikke minst turen, fordrer i aller høyeste grad en hederlig og ettertenksom omtale. Knapt har jeg vel noen gang hvilt mine sunnmørsøyne på vakrere skuer enn noen av skuene våre verter tok oss med til på Kaua’i – her nevnes især Nā Pali-kysten og Waimea Canyon. Vi skal komme tilbake til dette senere. Turdeltakerne var Hall & Sus, Trond og Kathrin, Maja, Orestis og undertegnede. Senere skulle vi komme til å hooke opp med Katrine og Micke, samt Mette og Daniel – som allerede var på Kaua'i.

Flytur og somling

Turen begynte ganske hektisk ettersom vi – per FancyNancys limo – kom sent til flyplassen, i tillegg til at denne var full av kø. Faktisk var det vel ren og skjær flaks at vi kom oss med flyet, og enda mer flaks at vi fikk med oss bagasjen. Heldigvis gikk alt bra, og vi slapp å lære oss en lekse. Hvis vi lærte noe, så var det at vi kan stole på flaksen!

Etter en lang og strabasiøs flytur på hele 21 minutter, var vi endelig framme. Første punkt på listen var å skaffe til veie et par stk leiebiler – de blonde jentene våre valgte seg ut en kledelig techno-blå cabriolet, mens vi gutta gikk for en jeep. På dette tidspunktet var de fleste av oss overbeviste om at vi skulle bo i Banana Bungalows Hostel, ettersom den alltid like pålitelige Hawaiivard hadde informert om dette. Før der kunne sjekkes inn hadde vi tid til å sjekke ut et av mange severdige steder på Kaua'i: Waimea Canyon. For selv om øya bare er på knappe 1430.4 kvadratkilometer, så har den fått plass til sin egen canyon alá Grand. Hvis man har bil er det en smal sak å komme seg frem til flere utsiktspunkt hvor man kan nyte synet av den spektakulære kløfta som har blitt gravd ut i det vulkanske fjellet.

Kommer gående på krykke

Nuvel, tilbake til vår ringe bolig: det viste seg plutselig at vi var innlosjert i en herskapelig suburban villa med basseng, yakuzi og ballsal. Narren Hallvard hadde lurt oss opp i stry! Etter den første skuffelsen over ikke å bo i Banana Bungalows Hostel hadde lagt seg, innså alle som én at det vi hadde foran oss var en ganske god deal. Med unntak av en kranglete Burr Grind kaffetrakter og hissige tåknekkende bordbein, var dette en temmelig suveren bopel. Intet så ut til å være spart på og luksusfølelsen fløt tykt. Ikke noe er som å koke i en yakuzi med en iskald tulleøl etter å ha svidd flesket på stranden og bodyboardet dagen lang! Utstyrsnivået i huset var forøvrig imponerende, og stakkars Maja som kom i klammeri med et bordbein og således knakk tåen (nærmest uten å foretrekke en mine) kunne trøste seg med at krykker lå klare og ventet.

Dagene forløp med diverse aktiviteter. Huset var selvsagt utstyrt med bodyboards, så vi kunne få juling i bølgene på stranden og anlegge nesevann. Bølgehøyden stod det respekt av, men for den som var glad nok i livet til å holde godt fast på brett, bikinis og BH’s, var det hele riktig så festlig. Som en bonus for de ferske tilreisende kom en tjoldpadde krabbende opp på stranden, og vi fikk også sett en monk-seal som lå og koste seg i solsteika på lik linje med resten av oss. Hval lekte i horisonten, og den observante ferierende kunne få med seg en knølhval som deiset i skorpa etter et luftig svev.

Nā Pali

Naturen på Kaua'i er forreven og vakker, med frodig skog, bratte fjellsider og Jurassic Park- aktig stemning over det hele. Det toppet seg med katamaranutflukt oppover Nā Pali-kysten. Her stuper de vulkanske fjellene fra 1000-1300 meters høyde rett ned til havnivå. Fjellene her er blant de eldste i Hawaii, så erosjon har over tidenes løp fått lov å skape kunst oppi der. Dype kløfter, stupbratte klipper og et innovativt fargespill gjorde sitt til at øynene hadde nok å hvile seg på. Det vil si, i fare for å bli overstimulert unnlot de fleste av oss å se direkte på herligheten, men heller indirekte, gjennom en kameralinse. På båten ble det først servert pretzels og brus, men etterhvert også øl og god mat. Underholdning ble besørget av en flokk delfiner som lekte rundt katamaranen, samt en hval som sneik rundt i vannoverflaten og viste fram en finne.

Kveldene gikk som sagt med til avslapping i yakuzien og bassenget, men vi spiste også god mat og nøt godt å drikke – mye takket være vår greske venn Orestis som tilberedte, med kjærlighet, både Souvlaki og pikante greske salater.. hvis du skjønner hva jeg mener. Men for å være alvorlig: maten var utsøkt! Etter utsjekk siste dagen tråkket vi oss noen hundre meter gjennom jungelen og fant Kipu Falls. Dette vannfallet var omkranset av høye trær og ikke fullt så høye klipper. Så her ble det stuping fra nevnte klipper, samt slenging fra lianer i beste tarzanstil. Det kan med fordel nevnes at det under fossen befant seg en dyp, forfriskende kulp.

Vakre strender, en spektakuær canyon, bølger med punch i, Nā Pali-kysten, luksusvilla, godtfolk og jungelaction gjør sitt til at jeg snakker ikke musikken når Kaua'i får terningkast 6! Musikken var bra den også.

Mens støvet hviler

Sovesal én forsvant nesten fortere enn den oppsto, og nå sitter vi igjen ensomme og forlatt i en unaturlig stille leilighet - kun avbrutt av Abdul Mohammeds stadige gapskratting. Vi har nemlig rukket å venne oss til å være ni personer her, og det har vært riktig så trivelig. Faktisk så trivelig at vi gjerne skulle sett at samtlige ble igjen enda litt lenger, men da ville nok diverse sjefer der hjemme fått litt hetta. Så, for å stagge savnet, setter vi oss ned og mimrer litt:

Besøket hos elgen var en suksess, selv om samtlige var skjønt enige om at det hadde vært enda bedre dersom Ivar hadde vært med. Vi minnes også godt alle de typiske turist-aktivitetene vi foretok oss, som å traske opp Diamond Head, snorkle i Hanauma Bay, se på fisk og ananas på Dole-plantasjen, mens Ole snek i labyrint, og selvsagt alle disse paddene som skjøt opp som paddehatter hvor enn vi var. Vi hadde gledet oss til å vise våre gjester den fine Papa'iloa Beach, bare for å se at den var besudlet med 5 skilpadder som ikke hadde noe bedre fore enn å ligge og slenge. Som alle værmeldingjunkies har fått med seg, var det til tider svært strek vind den tiden vi tilbragte på O'ahu. En morgen blåste det så mye at selv haiene gikk i skjul, og på den obligatoriske turen rundt øya fikk vi sett mer enn vanlig ettersom det var umulig å stoppe og legge seg på noen strender uten å bli sandblåst. En vindfull dag tok Linda på seg rollen som gruppens klovn og lot seg svimeslå av en dårlig forankret og forblåst luke. Heldigvis klarte hun seg uten ambulansen hun ble tilbudt av forbipasserende og tilsynelatende også uten for store varige skavanker.

For oss var høydepunktene få, men utvalgte. Vi likte spesielt godt kvegfarm- og filmomvisningen på Kualoa Kvegfarm som vi kun har vært på én gang før. Dessuten var det moro å få vist frem downtown og skoleområdet. De tilreisende derimot, lot til å sette mer pris på padlingen i Kailua, snorkling ved el-stranden samt kanosurfing og vanlig surfing i Waikiki. Men dette er selvfølgelig bare spekulasjoner fra vår side. Kan f.eks. hende Trond satte mest av alt pris på tiden vi tilbragte i leiligheten, på bussen eller på hans favorittkro Hawaiian King, selv om han ga uttrykk for at så ikke var tilfelle. Hva vet vi? Boy, you're a liar.

Ellers gikk dagene med på å spille beachvolley og seile katamaran i pøsende regnvær, kjøre frem og tilbake til flyplassen, stappe i oss ostekaker og dra på shopping. Tusen takk for besøket og at dere alle var med på å gjøre det så superdupert som det ble. Nå er det som tidligere nevnt uvanlig stille, og vi prøver å få unnagjort det vi kan av skolearbeid før neste pulje besøkende kommer. Dette skulle imidlertid vise seg å holde hardt, da Katrine fikk en ny Michael på besøk allerede ikveld. Tønna og Tøsene kommer i snitt om en uke, og vi håper de gleder seg like mye som oss.