Nå har vi kommet dithen at det er på tide med et slags siste blogginnlegg. Vi må innrømme at det er litt vemodig, men innser at bloggen 'Drammus og Pendlvard' neppe hadde blitt noen slager. Imidlertid trøster vi oss med at vi fortsatt har noen godbiter igjen på video- og bildefronten.
For å fullføre det vi startet på kan vi fortelle om at Monument Valley, som fulgte etter Grand Canyon, var monumental. Vi sørget for å vaske Tony grundig for første og siste gang like før vi la avsted mot dalen, og støvet vi kjørte rundt i i en times tid fikk dermed et godt underlag å feste seg på. Neste höjdare var såkalte Four Corners, hvor man kunne ha armer og ben plassert i fire forskjellige stater på én gang. For eksempel kunne man hatt én arm i Colorado og én i Arizona, 
mens man stod overskrevs i New Mexico og Utah. Det ville nok sett litt twisted ut, men byttet man en arm mot et ben hadde det gjort saken enklere. Slik hadde vi fantasert i dagevis, men til vår store skuffelse var monumentet stengt da vi først fant frem. Vi dro dermed videre til Santa Fe, en liten og søt by der de hadde satset på sjokolade og bygninger med runde kanter. På denne tide
n rykket det godt i roulette-foten, og vi hastet dermed videre til nærmeste Las Vegas. Denne Las Vegas'en var roulette-fri og hakket mindre glorete enn sin bedre kjente navnebror. Men om man ville, kunne man slå ihjel tiden med å kaste baller på en blink, slik at bikinikledde småjenter ble sendt rompestups ned i en vanntank om man traff.
Vi fortsatte deretter langs highway'en som har overtatt etter Route 66, med enkelte stopp innom moderveien. Planen var å kjøre til Oklahoma og vende nesa sørover derfra, men somlingen i sjokoladeland og tøysevegas gjorde dette passelig umulig. Da klokken slo meget, hadde vi ikke annet valg enn å ta inn på det første og mest lurvete motellet på vår vei.
Med hårspray som insektsmiddel klarte vi oss for en natt, men var glade for å la insektene bli igjen da vi kjørte videre dagen etter. Etter en siste snartur nedom Route 66, var vi på vei mot Dallas, Texas. Her tok vi oss tid til å besøke hovedflyplassen minst ti ganger, og en litt mindre flyplass én gang. Det hadde seg nemlig slik at stakkars Tony hadde pådratt seg et maintenance required-lys, som vi tidligere har røpet at vi fant en løsning på. På denne tiden vurderte vi å la ham i stikken til fordel for primitive neger-Tony, men hadde ikke hjerte til å la ham stå igjen midt i landet når vi først hadde lovet ham Orlando. Dermed var Tony fortsatt med oss da vi dro innom den lokale skytebanen på vei til New Orleans.
New Orleans kunne by på alt fra levende til døde aligatorer. Vi startet med de levende og besøkte en sump der aligatorene foretrakk marshmallows og pølser fremfor de lettbente grisene som fartet rundt i vannkanten. Deretter dro vi tilbake til sivilisasjonen og befestet
vår posisjon på toppen av næringskjeden ved å bestille orddelingsretten "Friterte Aligator biter". Det var temmelig vemmelig, men vi fikk skylt det ned med hver vår Hurricane Special. Deretter bar det ut i den måneløse Bourbon Street, hvor vi tilbragte resten av kvelden på en pianobar i lag med et Canadisk utdrikningslag. Resten av New Orleans-oppholdet gikk med til å vandre rundt i det franske kvartalet, kjøre turer med den historiske bytrikken, samt seile nedover Mississippi på en hjuldamper.
Fra New Orleans fortsatte vi mot Orlando, hvor vi fikk med oss litt under 30% av parkene Disney hadde å by på, til tross for at vi brukte to hele dager. Det NASA og Kennedy hadde å by på derimot, fikk vi med oss i løpet av en dag.
Disney World var skreddersydd for barn, og dermed også til tider passende for oss uvoksne ungfoler. Vi travet rundt blant familien Duck, Lilo & Stitch, Mikke Mus og andre kjente figurer. Selv om karusellene ikke helt kunne måle seg med opplevelsene fra Six Flags, var det morsomt og verdt køståingen. Amalie, Bastian, Ole Magnus, Theo, Sebastian og lille Ugle vil nok sette pris på å få være med neste gang (gitt at de måler minst én meter). Resten av tiden gikk med på å ta bilder av lyn og kjøre gjennom teksten i Beach Boys' Kokomo. På Key West, eller egentlig i Florida generelt, skulle vi gjerne hatt mer tid, men heldigvis er det få steder i USA som er nærmere Norge enn denne staten.
Følg med videre om du vil se litt bilder og Tönnas videoblogg. Takk for oss.
For å fullføre det vi startet på kan vi fortelle om at Monument Valley, som fulgte etter Grand Canyon, var monumental. Vi sørget for å vaske Tony grundig for første og siste gang like før vi la avsted mot dalen, og støvet vi kjørte rundt i i en times tid fikk dermed et godt underlag å feste seg på. Neste höjdare var såkalte Four Corners, hvor man kunne ha armer og ben plassert i fire forskjellige stater på én gang. For eksempel kunne man hatt én arm i Colorado og én i Arizona, mens man stod overskrevs i New Mexico og Utah. Det ville nok sett litt twisted ut, men byttet man en arm mot et ben hadde det gjort saken enklere. Slik hadde vi fantasert i dagevis, men til vår store skuffelse var monumentet stengt da vi først fant frem. Vi dro dermed videre til Santa Fe, en liten og søt by der de hadde satset på sjokolade og bygninger med runde kanter. På denne tiden rykket det godt i roulette-foten, og vi hastet dermed videre til nærmeste Las Vegas. Denne Las Vegas'en var roulette-fri og hakket mindre glorete enn sin bedre kjente navnebror. Men om man ville, kunne man slå ihjel tiden med å kaste baller på en blink, slik at bikinikledde småjenter ble sendt rompestups ned i en vanntank om man traff.Vi fortsatte deretter langs highway'en som har overtatt etter Route 66, med enkelte stopp innom moderveien. Planen var å kjøre til Oklahoma og vende nesa sørover derfra, men somlingen i sjokoladeland og tøysevegas gjorde dette passelig umulig. Da klokken slo meget, hadde vi ikke annet valg enn å ta inn på det første og mest lurvete motellet på vår vei.
Med hårspray som insektsmiddel klarte vi oss for en natt, men var glade for å la insektene bli igjen da vi kjørte videre dagen etter. Etter en siste snartur nedom Route 66, var vi på vei mot Dallas, Texas. Her tok vi oss tid til å besøke hovedflyplassen minst ti ganger, og en litt mindre flyplass én gang. Det hadde seg nemlig slik at stakkars Tony hadde pådratt seg et maintenance required-lys, som vi tidligere har røpet at vi fant en løsning på. På denne tiden vurderte vi å la ham i stikken til fordel for primitive neger-Tony, men hadde ikke hjerte til å la ham stå igjen midt i landet når vi først hadde lovet ham Orlando. Dermed var Tony fortsatt med oss da vi dro innom den lokale skytebanen på vei til New Orleans.New Orleans kunne by på alt fra levende til døde aligatorer. Vi startet med de levende og besøkte en sump der aligatorene foretrakk marshmallows og pølser fremfor de lettbente grisene som fartet rundt i vannkanten. Deretter dro vi tilbake til sivilisasjonen og befestet
vår posisjon på toppen av næringskjeden ved å bestille orddelingsretten "Friterte Aligator biter". Det var temmelig vemmelig, men vi fikk skylt det ned med hver vår Hurricane Special. Deretter bar det ut i den måneløse Bourbon Street, hvor vi tilbragte resten av kvelden på en pianobar i lag med et Canadisk utdrikningslag. Resten av New Orleans-oppholdet gikk med til å vandre rundt i det franske kvartalet, kjøre turer med den historiske bytrikken, samt seile nedover Mississippi på en hjuldamper.Fra New Orleans fortsatte vi mot Orlando, hvor vi fikk med oss litt under 30% av parkene Disney hadde å by på, til tross for at vi brukte to hele dager. Det NASA og Kennedy hadde å by på derimot, fikk vi med oss i løpet av en dag.
Disney World var skreddersydd for barn, og dermed også til tider passende for oss uvoksne ungfoler. Vi travet rundt blant familien Duck, Lilo & Stitch, Mikke Mus og andre kjente figurer. Selv om karusellene ikke helt kunne måle seg med opplevelsene fra Six Flags, var det morsomt og verdt køståingen. Amalie, Bastian, Ole Magnus, Theo, Sebastian og lille Ugle vil nok sette pris på å få være med neste gang (gitt at de måler minst én meter). Resten av tiden gikk med på å ta bilder av lyn og kjøre gjennom teksten i Beach Boys' Kokomo. På Key West, eller egentlig i Florida generelt, skulle vi gjerne hatt mer tid, men heldigvis er det få steder i USA som er nærmere Norge enn denne staten.Følg med videre om du vil se litt bilder og Tönnas videoblogg. Takk for oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Vi liker feedback.