Fra pura til dura vida

Det mellomamerikanske eventyret vårt er straks over, og vi føler det er på tide med en oppdatering. Vi har hoppet over avslutning på både roadtrip og parisopphold, samt en aldri så liten tur til Asia, men det får heller vente.

Det begynte med at vi nesten måtte tilbringe fem ufrivillige dager i terminalbygningene på Newark flyplass på grunn av uvær. Da alle trodde håpet var ute bestemte heldigvis flyet seg for å komme fra Pittsburgh til New York uten å lande på feil flyplass og vi var på vei.

Costa Rica fikk ifølge gringotica Isballe navnet sitt fordi gull var såpass lett tilgjengelig at de brukte det som trepynt, antagelig for å jage vekk fugler og annet krek de ikke ville ha i fruktsalaten. Da folk først ankom landet (indianerne anses som folk av oss de også, men i denne sammenhengen mener vi med folk de sjøfarende europeerne) syntes de naturligvis denne skikken var over middels kaksete og kalte dermed landet for den rike kysten.

Gull og glitter er det lite av her, men vi skulle vært både døve og blinde da vi gikk av flyet for å gå glipp av at landet er rikt på solskinn og fuglekvitter. På grunn av forsinkelsen rakk vi å få med oss en soloppgang mens vi ventet på at Dollar åpnet bildørene. Vel på plass i vår firehjulsdrevne turbo-diesel ble vi introdusert for costaricansk nøyaktighet. Det bor knappe 4,5 millioner mennesker her, som tydeligvis kjenner hverandre godt nok til at de ikke har tatt seg bryet med å opprette adresser. Istedet får man en omtrentlig beskrivelse i beste skattekartstil. Adressen til Isabelle, "San Bosco, acerca tres minutos después de Ciudad Colon hacia Puriscal, del abastacedor fiorella, 100 metros oeste, y 200 metros norte, casa mano derecha, color teracotta", viste seg å være vrien å trykke inn på GPSen, men med litt prøving og feiling og utspørring av lokalbefolkningen fant vi nesten fram.

Med Isabelle i bilen gikk det noe bedre å finne fram, og vi satte kursen mot vår egentlige destinasjon, Puerto Viejo, som ligger på den karibiske siden like ved Panama. Dette bringer oss over på et annet spennende fakta. Costa Rica er, i motsetning til det alle tror, ikke en øy. Vi hadde på forhånd hetta for at vi skulle få kuldesjokk i regnværet på sør-øst-siden, men svettet oss gjennom to netter i en knusktørr bungalow og fikk tid til å svi vekk litt gammel hud fra kroppene våre på vår aller første strandøkt. Micke holdt på å kveles av en chilifisk og kastet solbrallarna så snart han fikk sjansen, så vi så oss tvunget til å forlate byen. Vi valgte den lengste mulige reiseveien på de dårligste veiene og snirklet oss i titimesvis fram på smale, uoversiktlige veier mens semitrailere freste forbi oss til tross for dobbel sperrelinje. På vei opp til Monteverde ventet en over to mil lang grusvei hvor vi virkelig fikk ristet løs i turbo-dieselen. Monteverde er et grønt fjell som er kjent for sin elleville natur, utsikt til både det stille og karibiske hav, samt en og annen aktiv vulkan. Også i Monteverde var været bra, om enn litt kjøligere om kveldene. Her hadde vi på forhånd booket en zip-line-tur som skulle vise seg å være en av høydarene for ferien. Utstyrt med klatreseler, hjelmer og hansker, ble vi festet til vaiere som ravet høyt over jungelen og suste avgårde på disse i opptil 50km/h. Den lengste vaieren var på ca. 1km, og ettersom vi vanligvis ikke forflytter oss ved hjelp av trinse og vaier, syntes vi dette var annerledes og gøy.

Ettersom vi til da ikke hadde sett allverdens med dyreliv, bestemte vi oss for å booke en natt-tur med guide midt i mørkeste jungelen. Vi tenkte at dette måtte være et ypperlig tidspunkt å se både natt- og dagdyr siden vi ville treffe på dem i det de avløste hverandre. Utstyrt med hver vår lommelykt tiltrakk vi oss også mange innsekter, men lot oss ikke skremme av dem siden guiden tross alt ikke hadde strøket med i løpet av sine åtte år på guidebaken. Dette var en bra tur, og vi kunne glede oss over synet av dovendyr, coatis, ildfluer og en og annen tarantella. Før dette hadde vi forresten vært på en annen tur, der vi fikk bade ved en foss, drikke kaffe og se kolibrier i hopetall. Både kolibrier og kaffe hadde vi fått med oss tidligere, men alt er triveligere med guide. Vi hadde også fått en real botanikkopplæring, hvilket gjorde at vi kunne nyte stor respekt blant resten av gruppen da vi visste svarene på nattguidens vriene faunaspørsmål.

På vei ned igjen fra det frodige fjellet lekte Hallvard seg med firehjulstrekk til alle ble grønne i ansiktet, og etter å ha lett forgjeves etter en gjemt foss, var vi på plass på den stille kysten. Et flott hus stod og ventet på oss i Playa Potrero, med jungeloppgang og basseng i bakhagen. Dessuten dukket plutselig Audun opp. Det var stor stas. Siden det har vi levd pura vida på diverse strender langs stillehavskysten og sett både griser, aper og ekorn-skunks. Langs og på veiene har vi møtt på hester, kyr, digre øgler og utallige suicide dogs. På Playa Flamingo og Tamarindo gjorde vi vårt for å holde surfeskillsene våre vedlike og kom fra det med livet i behold. På Isabelle og Auduns siste dag i huset tok vi avsted på et vellykket seilas i solsteken. Etter en times tid i vinden ble vi utstyrt med snorkler og svømmeføtter og hoppet ut i et hav som boblet over av ekle eggefisk og oppblåste puffefisk. Hallvard hadde gleden av å se en vettskremt hai svømme avsted, og ellers så vi fargerike akvariefisk og et par rokker.

I skrivende stund forlater vi Stef Surf med husmaurene, våre kjære lokale barer La Perla og The Shack, samt den hjelpsomme portvakten/sykkelpizzabudet, og setter den humpete kursen mot San José hvor Isabelle har invitert oss med på poolparty med fredsvennene sine. I morgen venter en ca. 15 timers reise oss før vi lander i henholdsvis Sverige og Norge, og på mandag er vi alle tilbake til dura vida og kan begynne å planlegge vårt neste eventyr.