Etter at roen hadde senket seg på ORA, kom vi igjen inn i en slags rutine. Det er tydelig at høydepunktene har høyere tetthet rundt besøkstider, men vi har da fått tiden til å gå i mellom slagene også. For eksempel har vi måttet ta oss av skattesmeller og andre byråkratiske morsomheter, betalt regninger med Hallvards singulære lønn, handlet dagligvarer og latt oss frisere. Dessuten ble Susanne angrepet av en sulten kakerlakk på lanaien en kveld, noe som førte til uorden og forsinkelser, og forbud mot å slikke på veggene de neste dagene. Til gjengjeld fikk vi god bruk for vår helautomatiske insektsspray. Hallvard fikk unnagjort sine siste jobbreiser før Ole Jakob og Nadja kom på besøk, men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang.
I et forsøk på å utvide spise/utesteds-horisonten, siktet vi oss en ettermiddag inn på toppen av Dalmar, et nyåpnet hotell med beryktet takterrasse og champagne-automater. Dessverre var det heldigvis stengt, siden de hadde en streng 21-års-grense og vi uansett ikke ville sluppet inn med de to barnsligste i familien. Vi valgte derfor å gå for det trygge og vante, og fikk en fin aften på Brasstap.
En annen dag hadde vi satt kursen mot Las Olas Beach, hvor vi så frem til å spise lunsj i ro og mak med Mari nysovnet i vogna, mot alle odds. Vi hadde ikke mer enn fått menyer og rukket å gi hverandre tommel opp for bra dyssing og timing, før en omstreifende musiker snilet forbi i sin hippie-van mens han lykkelig lente overkroppen ut av vinduet på bilen og spilte bråkete trompet-fanfarer til alles forlystelse, og mot enda flere odds.
Vi har også vært i barnebursdag til en av Vegards fotball-venner. Værgudene var ikke på Norahs side, og hoppeslottet så sørgelig ut da aggregatet måtte skrus av og de hoppende superheltene trakk inn under tak hvor festen fortsatte. Heldigvis hadde de hyret inn glade, ballongblåsende klovner som danset og malte barnefjes. Barna tok ingen notis av griseværet, og slo løs på piñataen som om det ikke var noen morgendag. Vegard godtet seg med godtet i ukesvis etterpå og har fortsatt igjen litt vellagret vingummi.
Det har også vært en del festivitas for oss voksne. Susanne har for eksempel gjort et forsøk på å gjenerobre utelivsscenen med en fotballfrue og to andre ladies. Når stedet heter YOLO og de attpåtil har gratis drinker til damene, gikk det som det måtte. Innen kvelden var omme, var de fire ladiene omgjort til landstrykere, og en stakkars Uber-sjåfør truet med å bli stilt for retten. Hjemme holdt trenerne fortet, mens de fem ungene slang seg i viftene, utfordret desibelbarrierer og herjet rundt med alt som ikke var boltet fast.
For å bøte på den profesjonelle ensomheten Hallvard har vært tynget av siden ankomst, har flere kollegaer valgt å legge ferien til Florida. Denne gangen var det Rune med familie som stakk innom på basseng og grillerier. Vegard fikk tre store jenter å leke med/ved, og syntes det var stor stas. Det gjorde vi voksne også, såpass stas at vi eglet oss innpå dem dagen etter, på Dania Beach. Dette er en beach like sør for Fort Lauderdale, som vi hadde på strandbøtte-lista vår. Check.
Uprofesjonell ensomhet har vi sett lite til, mye takket være tidligere nevnte trener og fotballfrue. De har forbarmet seg over oss, og i tillegg til utallige playdates og mandates, invitert oss på spicy lammegryte og kanalsafari. Første forsøk ble uventet kortvarig, da lynet hadde slått ned et tre så utfartsåren var blokkert. Det bør her legges til at vi skriver om kanalsafari og ikke lammegryte. Hallvard og Claytoon hoppet heltemodig ut i elva for å gjøre markløft av stokk, uten videre hell. Da ingen av jentene hadde stikksager i bikiniene, så vi oss nødt til å returnere til The Owens for å poole istedenfor.
Mer fest og moro kan det vel ikke ha vært, tenker du gjerne. Men joda, alt dette fant sted i perioden da juni ble til juli, og like etter var det duket for nasjonaldagsfeiring. Vi planla å dra til stranden i god tid før arrangementene startet i 12-draget, men kom først av sted 4-5 timer senere. Stranden var omtrent like populær som Sawgrass Mills på Black Friday, og vi lekte med tanken om å droppe hele utflukten, da vi til alt overmål fant parkering som ikke var ruinerende eller krevde vanntaxi for å komme frem. Lykken står de kjekke bi, og vi dundret etter hvert rett inn på en restaurant med prima utsikt til hovedscenen. Vi kjøpte det mest amerikanske vi kunne tenke oss, mens de tungt bevæpnede politibetjentene vandret forbi. Når Lee Greenwood sang sin superhit kun sanddyner unna, trodde vi ikke man kunne føle seg friere, stoltere og mer amerikanske, før de toppet det hele med 25 minutter fyrverkeri.
Dessuten har Vegard lært seg å svømme.
Vi tørket melkebartene i bilen på vei til Key West, og gjorde unna vårt
faste stopp på Robbie’s. Med hendene i behold og kloke av skade, styrte
vi unna TripAdvisors favoritt-foodtruck, dro innom Peppers of Key West,
og hilste på skipskattene i Hemingways gamle bopæl. Vi bestemte oss for å
ta det helt cool corona dagen etter, for å lade opp til en stappfull
timeplan på søndagen. Det ble mer Corona enn coolt, og endte ikke bedre
enn at vi tømte nabobaren for et eksotisk lokalt brygg vi ikke husker
navnet på. Noen runder med sent 90 og tidlig 2000-talls-hit’er senere,
måtte vi overbringe det triste budskapet til Vegard om at Ole Jakob og
Nadja dessverre måtte overvære fotballøkten hans i reprise istedenfor
live. Mens kameraene rullet, scoret han sine fire første kampmål, og la
listen for de neste øktene. Deretter vekket vi de besøkende, og dro for å
se Marlins tape nok en kamp. Dette i seg selv er jo hendelser nok for
en hel uke, men The Claytoons hadde også invitert oss alle med på
båttur. 
