Invaderende Arter

Hallvard hadde siden sist fått unna de siste jobbreisene sine, mens resten av gjengen slet seg gjennom hverdagen. Ole Jakob og Nadja var på plass i Miami før hanen hadde lagt seg, og etter en lang frokost og utsoving, bar det av sted til noe såpass eksotisk for de tilreisende som en strand. Det er for tiden kaldt i Rio sa de, les: 20 grader, og de ønsket dermed Florida-varmen velkommen. Jentene og Vegard maste seg til et besøk på Hooters, og selv om vi ikke så en eneste UFO, var det hele en knallsuksess. 

Vi tørket melkebartene i bilen på vei til Key West, og gjorde unna vårt faste stopp på Robbie’s. Med hendene i behold og kloke av skade, styrte vi unna TripAdvisors favoritt-foodtruck, dro innom Peppers of Key West, og hilste på skipskattene i Hemingways gamle bopæl. Vi bestemte oss for å ta det helt cool corona dagen etter, for å lade opp til en stappfull timeplan på søndagen. Det ble mer Corona enn coolt, og endte ikke bedre enn at vi tømte nabobaren for et eksotisk lokalt brygg vi ikke husker navnet på. Noen runder med sent 90 og tidlig 2000-talls-hit’er senere, måtte vi overbringe det triste budskapet til Vegard om at Ole Jakob og Nadja dessverre måtte overvære fotballøkten hans i reprise istedenfor live. Mens kameraene rullet, scoret han sine fire første kampmål, og la listen for de neste øktene. Deretter vekket vi de besøkende, og dro for å se Marlins tape nok en kamp. Dette i seg selv er jo hendelser nok for en hel uke, men The Claytoons hadde også invitert oss alle med på båttur. 

En semifull C-Toad seilte av sted til Whiskey Creek hvor vi badet og koste oss før det bar videre til Orlando. Vi kom oss halvtrygt frem innen midnatt, og gjestene moret seg dagen etter på Universal Studios, mens vi andre nøt tordenvær og stengte badefasiliteter på AirBnb’en. Morgenen derpå ble den halvfulle sunnmøringen uvitende vitne til at passet til Susanne tunnellerte til kjøkkenbenken sammen med de andre passene, før avreise til SeaWorld. Vel fremme fikk vi sneket oss inn på raincheck-billetter. Hallvard skippet pingvin- og delfin-ridene mens han raidet AirBnb’en på jakt etter tidligere nevnte pass. Pass kan hverken oppstå eller forsvinne, men tross iherdig leting måtte han melde pass og vendte tilbake med uforrettet sak. Det var dessverre en flott dag uten regn på SeaWorld, så vi gikk billettløse derfra, men koste oss like fullt med voksenrider og barnslige dyr. Vegard turte til og med å kjøre de skumleste karuseller helt alene, mens Mari fikk sin dose overstimuli på Sesame Street. 

Som lyn fra klar himmel var vi fremme i Clearwater, og fikk oppleve en av verdens fineste strender med sand av Kailua-kvalitet. Stranden kunne også by på en fruktbarhetsgudinne som overøste ungene med strandleke-gaver, før vi five O’Clock somewhere ble veltet av solsengene våre. Vi fant ut at det var en ok tid å vende nesene tilbake til ORA på, og den 4-5-timers bilturen var unnagjort på et blunk. Trygt tilbake rakk vi akkurat å få med oss at vannet gikk, og la skumle planer for dagene som fulgte. Som de egosentriske nordmennene vi er, fylte vi badekarene ril randen, før vi så advarselen om at dette måtte man absoutt ikke gjøre. Det virket likevel ufornuftig å tappe ut av karene for å bøte på skaden. 

Det var ingen vannmangel i Everglades, så sumpturen bød denne gangen på gjentatte sidesprang fra hovedkanalene, der vi støtte på hvesende teritorielle alligatorer som voktet egg og helst hadde sett at vi holdt oss unna. De ble ikke blidere til sinns da en freidig frue kastet forbudte frukter i hodene på dem. Vi satt stille i båten og skaffet inkriminerende bevis, mens guiden opplyste om mulige konsekvenser.

Resten av oppholdet gikk med til å støtte flere funky’e, lokale bryggerier, ostekakefabrikker og knallhard festing ved bassengkanten. Forresten har Hallvard bedrevet detektiv-virksomhet og funnet ut at den tidligere nevnte eksotiske ølen var Bang-A-Rang.