My Bloody Valentine

Tiden går fort på Hawaii, og plutselig har det gått en hel masse dager siden sist vi skrev et innlegg. Selv om tiden har føket avgårde, har det ikke skjedd så altfor mye spennende. Vi har faktisk brukt ganske mye tid på skolearbeid. Heldigvis blir det kanskje litt roligere dager denne uken, når vi får fri i online-faget vårt på grunn av President's day. 26. februar er semesterets store stygge ulv, da vi må holde en presentasjon om noe økonomirelatert i omlag en halvtime. Fordelen med at presentasjonen er så tidlig er at vi har relativt frie tøyler når byen oversvømmes av Hagens&Co. Forhåpentligvis blåser og regner det ikke like mye når de kommer. Det nye rommet vårt har en artig effekt som gjør at det uler og høres ut som om vi befinner oss på en høyfjellshytte i storm hver gang det er litt bevegelse i løv-verket utenfor. Dette fører selvsagt til skolearbeid og filmtitting, ettersom vi innbiller oss at det er bitkaldt ute og fyrer opp kakao og sjokolade. Vi takker i samme slengen Ingrid for en upåklagelig timing. Ikke før hadde vi gnagd oss gjennom siste melkesjokoladebit vi var så heldige å få til jul, før vi fant en plate melkesjokolade og Walters mandler i posten.

Med litt flaks bringer postmannen også Susannes nyinnkjøpte kamera til oss i løpet av uka, så skal dere nok se at vi blir flinkere til å legge ut bilder. Foreløpig jobber vi med å sette sammen et album, men gale Nablasles eksponeringsbehov førte til full disk og et sorteringsarbeid uten like. Det er litt kjedelig, men albumet kommer nok snart. Siden vi først er inne på optikk-prat, velger vi å fortelle dere om en kinotur vi var på i helgen. I forbindelse med Valentines day, som de også vet å markere her, ble vi invitert med på splatteren 'My Bloody Valentine'. Ikke en kjempefilm rent handlingsmessig, men med 3d-effekt ble det en artig opplevelse. Med teite briller satt vi i salen og dukket og skvatt unna mens hakker, pistoler og greiner føk mot oss og framtvang skjærende skrik hos Jan.

Ellers har vi for første gang vært på Varsity, en trivelig studentkro oppe i lia her, og dit drar vi nok tilbake. Særlig hvis Maja Louise og Pia Merete skaffer Varsity-caps. Da er det ingen vei utenom. Med det avliver vi Wikiwiki og håper å komme tilbake med hjemreisetidspunkt og forhåpentligvis noen jobber å fortelle om senere.

Og til slutt, den skumleste vitsen Ballongraffen Børre kjenner til: Det var to tannpirkere som gikk hjem fra byen, så kom det et pinnsvin forbi. Da sa den ene tannpirkeren til den andre: 'Jeg visste ikke at det gikk busser så sent.'

Øyetopp og primitive trommer

Våre bangeste anelser ble i løpet av uken som gikk bekreftet. Etter å ha tilbragt en solfylt dag i Fort DeRussy med grilling og beachvolleyball og historier om våre elendige fester, ble fristelsen for stor for mange. Vi hadde bestemt oss for å dra igang en sammenkomst senere på kvelden, og regnet som vanlig med at klientellet ville begrense seg til Katrine og Orestis i tillegg til oss selv. Det startet bra med at HeliMartin meldte avbud og ingen andre enn de to traverne troppet opp. Da vi hadde slått oss til ro med at nok en stusselig sammenkomst var et faktum, startet det å banke på elevatoren. Det strømmet på med folk, og til slutt var det såpass folksomt at selv ikke Dr. Alban, Bombay eller Haddaway kunne få festen på det nivået vi hadde sett for oss. Vi så oss dermed nødt til å avvikle den dårlige festen vi hadde planlagt. Dette var muligens en skuffelse for de frammøtte som hadde sett fram til en skikkelig møkkafest, men ble avspist med en dårlig dårlig-fest. Vi fikk riktignok et par meldinger fra folk som kunne forsikre oss om at de hadde hatt det skikkelig kjipt, og får trøste oss med det.

Foranledningen til grilling og strandvolleyball var en velkomstgrillfest for nyankomne studenter som hadde lyst til å treffe likemenn. Vi traff stort sett bare gamle kjente. Susanne ble kjent med en volleyfantast fra Tyskland som hadde forvillet seg inn blant skandinavene, men det begrenset seg stort sett til det.

Mandagen etter dro vi og traverne på tur på noen stier som er kjent som Makapu'u TomTom. En fin tur som nesten ble ødelagt av Orestis som var aldeles for sent ute. Mens vi ventet på ham rakk starten av stien å gro igjen såpass mye at vi ikke fant den og fikk kaktus i skoen. Særlig ergelig var det siden vi selv alltid sørger for å være presise. Til slutt fant vi riktignok fram, og Orestis fikk sin straff da tauet han holdt seg fast i, mens han klatret ned en bratt skrent, røk tvert av. Dermed tumlet grekeren nedover skråningen et lite stykke, men stoppet før han brakk noe viktig. Dessuten kjøpte han is til oss når vi var ved veis ende. Turen i seg selv var en forunderlig samling av terreng. Vi så flere hvaler, og da vi hadde karret oss opp til toppen av turens høyeste topp, ble vi møtt av en hund og en teppebelagt bakke. Senere har det vist seg at enkelte har trodd at det var Hallvard vi møtte på toppen og ikke en hund, men det høres merkelig ut. Etter turen forsøkte vi å avslutte julen med en siste julebolling og nisser på låven, men det gjenstår enda et par episoder. Med litt flaks klarer vi å få alt av jul unnagjort innen en ukes tid. Det er før påske.

Av andre bemerkelsesverdige saker som har skjedd siden sist, kan vi nevne at Susanne har plukket fram racketen til Merete og nå klasker tennis med Katrine med relativt jevne mellomrom. Vi ser på det som en naturlig del av indøkiseringen, og regner med at det neste blir at hun får langt lyst hår og ikler seg bandana. Hallvard vurderer å starte med polo.