Gøy på landet

Micke landet som han skulle på mandag, og vi har kommet ned på jorda etter å ha fullført 3 av totalt 4 midtsemestre. Nå gjenstår bare den siste, som etter vår fornemmelse er den verste. Professor Halebeinsknuser har harket opp en firesiders study guide, så det er nok å lese på og vanskelig å vite nøyaktig hva hun er ute etter. Vi har med andre ord blitt bortskjemte hva gjelder å få vite eksamensinnhold på forhånd. Av andre skolerelaterte hendelser har vi nå sikret oss uteksamineringsdato i mai, såfremt vi ikke stryker i noen av fagene vi har igjen. Med litt flaks og medvind unngår vi denslags.

I morgen er det duket for allehelgensaften og vi har invitert et par utkledningsglade gjester på besøk her i leiligheten. Tradisjonen tro trekker vi ut i gatene når det nærmer seg grevens tid, og tar en titt på de utkledde raringene som svinser opp og ned Kuhio og Kalakaua. Med gresskar og 57 grøsserlyder på CD har vi tro på at det blir en heidundranes aften.

For å lade ut etter prøvene som har vært og opp til prøven som kommer, var vi i går på gresk visitt hos Orestis og grekerbanden, før vi i dag tok bilen fatt, med Katrine og Mickey, og la avsted på tur til den nordlige delen av øya. Vi startet med å bygge opp stemningen til morgendagen ved å la oss senke ned blant krabbesugne haier. Det var ikke så skummelt, men sabla moro. De som har vært i sydlige deler av Afrika og sett på haier fikk nok møte noen større eksemplarer av arten enn galapagoshaiene vi hilste på, men vi var godt fornøyd både med haistørrelsen og hvor klart vannet var.

Da haiskuta la i land igjen besluttet vi å benytte sjansen til å belakse oss på en av strendene North Shore har å by på. Som alltid, var vi innom Lost-stranda for å se om det var noe action der. Det var det ikke før neste uke, så vi dro slukøret til Sunset Beach hvor vi deppet i bølgene. Bølgestørrelsen begynner å bli respektabel der oppe nå, og i morgen skulle det visst være surfekonkurranse på samme strand. På vei tilbake fikk vi med oss den alltid like spennende Dole- plantasjen, hvor Micke fikk smakt ananasis for første gang, og tatt bilder av kvalm fisk og ananas. Dessverre ble det ikke tid til labyrintgåing eller togtur denne gangen heller.

Eksamensperiode

Eivind og de reiseglade og engelskspråklige vennene har vært på besøk og dratt videre på nye eventyr på de andre øyene. Det er mest Eivind som har vært på besøk, men vi så sannelig en del til hans kamerater også. På den korte tiden han var innom rakk vi å få med oss både det ene og det andre. Ikke før hadde vi hentet ham på flyplassen og fått innlosjert ham i leiligheten, dro vi ham med på gratiskonsert med en lokal trubadur. De lokale politikerne ønsker å innvilge Hawaiis skolebarn en ekstra fridag i uken. Lærere og folk som mener det amerikanske kunnskapsnivået er lavt nok som det er, syntes derimot forslaget fortjente oppmerksomhet i form av hjemmesnekrede plakater og kjedelige taler. Og trubaduropptreden. Siden vi har hatt skole fem dager i uken i oppveksten, klarte vi å trekke fornuftsslutningen at konserten, som jo var trekkplasteret, sikkert ikke var først på programmet. Dermed kom vi slentrende til arrangementet med buss, akkurat idet Jack fant fram korgutten og gitaren. Tre sanger senere var han ferdig, og vi dro hjem igjen med en, for en gangs skyld, glisende Katrine. Til vår svenske leser kan vi meddele at trubadurens fulle navn er Jack Johnson, en forhenværende proffsurfer som har vært relativt suksessfull med egenkomponerte viser i de fleste land - bortsett fra i Sverige.

Da konserten var ferdig, savnet Eivind livet ombord på båt så meget at han tryglet og ba om å få en tur med en lokal seilbåt. Vi fant en villig skipper og seilte avgårde i gult og rødt for å se solen gå ned utenfor Waikiki. Deretter åt vi og møtte iren og amerikaneren.

Dagen derpå skulle Morten ha en fest i anledning hans danske retur, holdt i samme hus som togafesten for et par uker siden. Siden vi nå har tilgang på bil, slo vi smekken full av fluer, stappet bilen full av besøkende seismikkere og la ut på omveien til North Shore via Kailua, rekesjappa og Loststranden. De filmet ikke denne gangen heller, men vi fikk snakket med en vakt som var bekymret for hvordan han skulle få endene til å møtes neste år.

Da vi omsider var fremme ble det klart at særlig jentene vant kostymeprisen ettersom de var de eneste som hadde kledd seg opp i bast og kokos. Det ble imidlertid satt pris på, ettersom det ga festen det preget en temafest à la Hawaii bør ha. Etter å ha samlet sammen seismikkere fra under billiardbord etc. satte vi kursen tilbake til Waikiki så de skulle rekke å raske sammen sakene sine, helst før flyet videre til Big Island dro avsted. Vi tror de lykkes med det.

Nå sitter vi og tar igjen spilt tid og nijobber frem mot Excel-midtermen i morgen. Det kan hende vi får spørsmål om standardavvik og konfidensielle intervaller, eller hva det nå heter. Skrekk og gru.

Fløy en liten blåfugl

I dag leverte vi den første midtsemestereksamenen dette semesteret, og resten av eksamenene venter som perler på en snor neste uke (bortsett fra én). Dette tyder på to ting; at semesteret er veldig kort og at tiden går veldig fort. Dermed tilbringer vi mer tid enn vanlig på lesestranda og håper å ha det meste unnagjort før helgen. I såfall har vi tid til å utføre planene vi har lagt. Vi har nemlig en travel helg i vente. Fredag får vi besøk av forhenværende klassekamerat i Trondheim, Eivind, og lørdag bærer det avsted til North Shore på avskjedsfest for Morten, avholdt i samme hus som Toga-tilstelningen for to helger siden. Temaet er Hawaii, så det burde vi mestre.

Av andre ting som fortjener spalteplass bør det nevnes at vi har fått oss en ny roomate. Som tidligere nevnt viste resident manageren seg som en formidabel kranglefant da vi kom trekkende med en bil på parkeringsplassen vår. Siden forrige innlegg har han fortsatt å lage kvalm og forsøkt å stikke kjepper i hjulene våre - nesten bokstavelig talt. Heldigvis har vi en langt mer medgjørlig huseier, som ikke hadde noe imot å føye på et ekstra navn på leiekontrakten. Dermed tok vi Audun med på kontoret til den usmakelige regelrytteren, registrerte ham som leieboer, skaffet ham heisnøkkel og vips var bilen lovlig parkert og den kjepphøye manageren måtte slukøret fjerne kjeppene sine fra hjulene våre.

Det betyr imidlertid ikke at alle hjulene våre er kjeppfrie. Susanne har fått førstehånds kjennskap til hvor ubrukelig Acers såkalte kundeservice er, mens Hallvard slår ihjel tiden med ikke å få skrudd på PCen sin. Problemene skyldes henholdsvis en overfølsom touchpad og en skikkelig dårlig HP-maskin. Det kan virke som om det er et svinevirus som går, ettersom 83% av den ene gruppa vi er med i for tiden lider samme skjebne. I Hallvards tilfelle har problemet latt seg løse ved en tur til WalMart, der de seller alt mulig rart. Vi har utnyttet oss av den lave dollarkursen og byttet ut den ubrukelige HP-maskinen med en Acer Timeline. For tross i dårlig kundeservice produserer de faktisk ganske så gode produkter.

Et annet godt produkt vi gjerne vil nevne er en solcelledrevet drikkevannsgenerator som vi i samarbeid med HNU Energy på Maui skal forsøke å markedsføre. Vi skulle selvfølgelig ønske vi heller kunne grave oss ned i teknologien, men det er spennende det her óg. I anledning produktsnakk slår det oss at de fleste amerikanske produkter er rimelig upraktiske, men det får vi komme tilbake til senere.

På mandag kommer Musse på besøk til Katrine, men vi tror han kommer på besøk til oss også. Faktisk tror vi han ville kommet til oss selv om Katrine ikke bodde her. Såpass glad i besøk er vi. Katrine hadde forøvrig også besøk av en liten spirrevipp her om dagen. Dramatikken ble fanget på filmen under.

Resten av hverdagen har siden sist vært foruten dramatikk, men vi har ingen problemer med å fylle dagene. Vi er oftere og oftere ute med plankene våre og plasker, Susanne og Audun har spilt litt homovolley, vi har vært på misjonshusmuseet, hatt vårt første møte med Señor Frosk, og ellers som seg hør og bør svirret rundt i gatene. Homovolley refererer forøvrig ikke til sporten, men heller motstanderlaget og heiagjengen deres. Ellers har vi mye å glede oss til. Siden sist har flere påskebesøkende meldt seg - Linda og Sigrun venter bare på neste lønning før de bestiller, og Torstein ser an om han skal slenge seg på lasset. Vi håper selvsagt at alle andre også kommer. Jo fler jo bedre. Dessuten gleder vi oss til Halloween om en ukes tid, og til veldig snart å bli tante og Rolf.

We are from Copenhagen. We have hotdogs.

Pfui, nå er det bare seks presentasjoner igjen. Vi unnagjorde en relativt stor, 90 minutters presentasjon om Harley Davidson nå på onsdag, så siden den tid har vi hatt masser av tid til å slappe av. Vi tok oss også fri forrige søndag, og kjørte avgårde sydover til en trivelig strand kalt Halona. Nabostranden Sandy Beach er heller ikke så verst, kjent for sine ypperlige bodysurfe/paralyserings-muligheter. For en tid tilbake fikk en tysker et hodestups møte med strandkanten med den pussige bieffekten at samtlige lemmer under slipsknuta ikke lot seg bevege. Flaks for ham at det kun var en hevelse som forårsaket lammelsen, slik at han to uker senere kunne spasere ut av sykehuset uten varige mén. Muligens med unntak av en nyervervet bølgeskrekk. Vi slapp unna både bølgeskrekk og lammelser, da vi holdt oss på land denne gangen.

Bit dere gjerne merke i hvor mobile vi er, og at vi uten å kny skriver at vi kjørte både hit og dit som den naturligste ting i verden. Slik har det nemlig blitt med den lukurative bil-dealen vi har sikret oss. Like begeistret er imidlertid ikke bygg- bestyreren. Han påstår hardnakket at kun beboere i bygget har rett til å ferdes på området ved lobbyen. Dette virker litt pussig, siden ringeklokken er plassert i samme område. Dermed vil han ikke la oss registrere bilen for parkering på plassen som er inkludert i husleien med mindre absolutt alle som noen gang kommer til å benytte seg av bilen bor i bygget. Det er med andre ord ikke lov å låne bort bilen til noen så lenge den står parkert her, noe som er ganske upraktisk med tanke på at det er Auduns bil, som vi nå på grunn av parkeringen har blitt enige om å dele på. Byggbestyreren foreslo at vi kunne kjøre bilen de 20 meterne ned til veien og bytte sjåfør der. Med samme logikk bør besøkende altså kontakte noen i bygget som kan ringe på ringeklokken, uten at de selv entrer området. Men enn så lenge fungerer dealen som den skal, og vi håper det går i orden etterhvert uten sure miner.

I går forflyttet vi oss til North Shore i anledning en bursdagsfeiring for og hos noen folk vi aldri har møtt før. Tema var toga, og innsurret i dertil egnede laken kjørte vi avsted. Det var et lystig lag i dyrehus-stil, med piñatas, kegs, fakler, havutsikt og rundt 20 overnattingsgjester. Vi ble invitert tilbake når det måtte være i fremtiden - uavhengig av om verten er hjemme eller ikke. Verten er antageligvis tilstede om to uker, da vi er invitert tilbake for å delta på en avskjedsfest. Denne gangen både for og hos folk vi har møtt før.

Fritidsproblemer

I forrige innlegg, som forøvrig ble skrevet for altfor lenge siden, nevnte vi at det kom til å gå en hel måned før vi måtte på skolen fem dager på rappen. Dette var så feil som så, da vi allerede denne uken står overfor et slikt scenario. Vi har vært på skolen mandag til torsdag, og skal tilbake igjen imorgen. Dette er uvant kost, ettersom vi tidligere har hatt bare to dager med skole i uken. Fagene er også langt mer tidkrevende, noe som mest av alt skyldes overdreven bruk av gruppearbeid. Kan det arbeides i grupper, skal det arbeides i grupper. Gruppemedlemmer som påstår å ha pådratt seg hukommelsestap etter å ha blitt slått i hodet på en bar kvelden før, slik at de har glemt alt som har med det felles prosjektet å gjøre, hjelper ikke akkurat på progresjonen.

I en av våre andre grupper skal vi operere som semi-profesjonelle konsulenter og hjelpe en sjonglør med å få realisert drømmene sine. Han har et superhemmelig prosjekt på gang som han håper kan føre til ekstra gryn i grunkeboka. Grunker og gryn er forøvrig hovedfokus og motiverende faktor for flesteparten av klassekameratene våre, noe de uberørt lirer av seg når de presenterer sine tanker om fremtiden.

Som dere skjønner har den siste tiden vært fylt med en del skolearbeid. Vi har vært på stranda kun én gang de siste par ukene, og surfebrettene har støvet ned etter første testutflukt. Men vi klager ikke. Her er varmt og godt, vi har fått penger fra lånekassa og så sent som i går flyttet en bil inn på parkeringsplassen vår. Vi har hatt et par flaggerlakk-besøk, men det kommer noen og pestkontrollerer imorgen, så vi er ved godt mot. Tsunamier og andre katastrofer har foreløpig holdt seg unna og vi koser oss fortsatt med god mat hver dag. Blant annet har vi hatt et par Isabelle-sized middager som uten unntak varer i minst tre dager. Apropos Isballe har hun nå funnet seg et sted å bo og flyttet ut. Istedenfor nakentorsdag eller å bo i matskapet, kan hun nå glede seg over noe så praktisk som en uavskjermet do på soverommet.

Av andre ting kan nevnes at vi her om dagen forflyttet oss 28 etasjer opp og to blokker i retning Diamond Head i anledning FN-pool-party på taket til naboen. Det var stas, men Katrine ble forgiftet og vasker seg i tomatsaus hver dag for å bli kvitt det grønnfargete håret hun pådro seg. Vi fikk også gode nyheter fra nord her om dagen. Noen har kanskje lagt merke til nylige forandringer i høyre-margen. Vi sikter ikke til Katrines blogg, men den nye 'Kommende besøk' vi har lagt til lenger ned på lista. Ole Birkeburger har veltet seg rundt og bestilt billetter! Jubiduu! Nå gleder vi oss enda mer til spring break på nyåret. Som om ikke det var nok arbeider vi også med å få klargjort besøkelsestid for Hr. Barker og Fru Rogvin. The more the merrier.