Eksamensperiode

Eivind og de reiseglade og engelskspråklige vennene har vært på besøk og dratt videre på nye eventyr på de andre øyene. Det er mest Eivind som har vært på besøk, men vi så sannelig en del til hans kamerater også. På den korte tiden han var innom rakk vi å få med oss både det ene og det andre. Ikke før hadde vi hentet ham på flyplassen og fått innlosjert ham i leiligheten, dro vi ham med på gratiskonsert med en lokal trubadur. De lokale politikerne ønsker å innvilge Hawaiis skolebarn en ekstra fridag i uken. Lærere og folk som mener det amerikanske kunnskapsnivået er lavt nok som det er, syntes derimot forslaget fortjente oppmerksomhet i form av hjemmesnekrede plakater og kjedelige taler. Og trubaduropptreden. Siden vi har hatt skole fem dager i uken i oppveksten, klarte vi å trekke fornuftsslutningen at konserten, som jo var trekkplasteret, sikkert ikke var først på programmet. Dermed kom vi slentrende til arrangementet med buss, akkurat idet Jack fant fram korgutten og gitaren. Tre sanger senere var han ferdig, og vi dro hjem igjen med en, for en gangs skyld, glisende Katrine. Til vår svenske leser kan vi meddele at trubadurens fulle navn er Jack Johnson, en forhenværende proffsurfer som har vært relativt suksessfull med egenkomponerte viser i de fleste land - bortsett fra i Sverige.

Da konserten var ferdig, savnet Eivind livet ombord på båt så meget at han tryglet og ba om å få en tur med en lokal seilbåt. Vi fant en villig skipper og seilte avgårde i gult og rødt for å se solen gå ned utenfor Waikiki. Deretter åt vi og møtte iren og amerikaneren.

Dagen derpå skulle Morten ha en fest i anledning hans danske retur, holdt i samme hus som togafesten for et par uker siden. Siden vi nå har tilgang på bil, slo vi smekken full av fluer, stappet bilen full av besøkende seismikkere og la ut på omveien til North Shore via Kailua, rekesjappa og Loststranden. De filmet ikke denne gangen heller, men vi fikk snakket med en vakt som var bekymret for hvordan han skulle få endene til å møtes neste år.

Da vi omsider var fremme ble det klart at særlig jentene vant kostymeprisen ettersom de var de eneste som hadde kledd seg opp i bast og kokos. Det ble imidlertid satt pris på, ettersom det ga festen det preget en temafest à la Hawaii bør ha. Etter å ha samlet sammen seismikkere fra under billiardbord etc. satte vi kursen tilbake til Waikiki så de skulle rekke å raske sammen sakene sine, helst før flyet videre til Big Island dro avsted. Vi tror de lykkes med det.

Nå sitter vi og tar igjen spilt tid og nijobber frem mot Excel-midtermen i morgen. Det kan hende vi får spørsmål om standardavvik og konfidensielle intervaller, eller hva det nå heter. Skrekk og gru.