Her kommer en liten oppdatering fra sovesal én. Trond, Kathrin og Ole Jakob har nå vært her i over en uke. Ole ligger én O'ahu-dag foran alle andre, på en enkel luftmadrass, og har rukket å bli proffsurfer og kjenning på Duke's. Dagene frem til Sigrun og Linda ankom øya tilbragte vi på Kauai, som ligger ca. 30 minutter unna med fly i retning nord-vest. Som alltid på Kauai hadde vi leid et passelig stort hus å bo i, denne gang ved navn Aloha Hawaiian Hibiscus. Eller som Hallvard presenterte det som - et shabby hostel aka Banana Bungalow.
På Kauai gikk dagene med på å se de dypeste daler, bratteste klipper, nordligste strender og rikelig med fauna. Kveldene ble ofte tilbrakt i boblebadet, mens grekeren kokkelerte og renset bassenget. Vi fikk prøvd å bodysurfe for første gang, i de store bølgene på Poipu Beach, hvor Kathrin fikk et ublidt møte med faunaen da en skilpadde med øyne så store som tinntallerkner strakte hals etter henne. Ellers fikk vi varierende møter med enorme padder (ikke skil), jungelhøns, mygg og en diger møll. I tillegg til å farte øya rundt i snasne bilder, våget vi oss ut på en båttur vi og Katrine var vel kjent med, og ble belønnet med billedskjønn natur, spinnende
delfiner og knølende hvaler. Jamført med forrige seilas var bølgene kun krusninger å regne, og folk flest måtte dermed nøye seg med å bare se middagene sine én gang. Mer oscillering skulle det bli dagen derpå da vi satte kursen mot Kipu Falls, etter utsjekk. Der kunne vi både ramle fra miniklipper og svinge oss fra lianer ut i vannet. Deretter bar det tilbake til O'ahu.
Som de margbevisste allerede vet, har de besøkende kommet tett som hagl, i den grad begrepet fortsatt gir noen mening i tropestrøk. Ikke lenge etter returen til samlingsøya, deiset Linda og Sigrun kontrollert i bakken og sluttet seg til det gode selskap. Her har dagene gått med på å surfe, være jetlaged og på North Shore-fest, slikke sol og få bølgebank i Waimea Bay, se ikke helt historisk ubetydelige militærskuter, samt snike seg opp 3922 ulovlige trappetrinn.
Selv gleder vi oss over at nok en hard skoleuke er omme, og vi kan igjen være med på moroa for fulle mugger. For å lette på hjemlengselen til de besøkende har vi besluttet å ta turen til det lokale elgtråkket, som seg hør og bør på en tirsdag, for å feire at den slitsomme skoleuken er forbi. God påske alle sammen, og gratulerer med dagen, Eirik.
Blogginnleggene våre har igjen forsvunnet i et hav av fritid og har måttet vike for trening, surfing og skoling. Selv har vi forsvunnet i et hav utenfor Ala Moana, bare for å oppdage at det var fylt med enorme rokker og disse evinnelige skilpaddene. 
En gang for litt lenge, lenge siden smuglet en fiskebåt immigranter med tvilsomme papirer inn til øyene her. Dessverre for smuglerne og smuglergodset ble de tatt på fersken, og det ble vedtatt at å gjøre båten deres om til et rev nok ville gjøre slutt på ugjerningene. Som sagt så gjort, og sannelig så revet vi dykket ned til mistenkelig ut som en båt. Etter å ha svømt omkring i skroget og hilst på murener, padder og nemos ble Hallvard angrepet av en fisk og vi vendte tilbake til overflaten. Mens vi ventet på neste dykk ble horisonten ruglete av alle delfinene som svømte forbi og snurret seg i luften. De ville ikke leke med oss, men vi antok at det var flere fisk i havet og hoppet igjen til bunns. Etter å ha navigert i alle mulige mønstre foruten firkant, så ikke Hallvard fremfor seg for bare blekksprut. Den samme blekkspruten fikk oppleve hvordan verden fortoner seg for en tennisball, da Susanne og instruktøren spilte et slag blekkball. Vi hadde aldri sett blekkspruter før, så vi koste oss og tenkte at nå kunne neppe dykket bli bedre. Det skulle imidlertid vise seg å være feil. På vei tilbake snublet vi over et par haier som jaktet rev. Artig. Dessuten ble det observert en oppblåst oppblåsbar fisk fra land. 
Tilbake på land tok vi dagen etter fatt på turen langs jernbanesporet opp til Koko Crater. Det er ikke en særlig lang tur, men man får iallefall igang pumpa. Siden vi er så eksepsjonelt spreke og glad i kraterkanter syntes vi det ville vært for galt å ta trappene ned samme vei vi kom, så vi tok en annen vei. Denne veien var en sti og gikk rundt krateret. Det blåste og var kaktusete, og som om ikke det var nok endte vi til slutt opp i midten av krateret der det var en botanisk hage. Her kunne vi beskue busker fra både Afrika og et annet sted, men utrolig nok blir botaniske hager litt kjedelige i lengden så vi valgte å ikke tilbringe altfor mange timer der.
Nashville derimot er hakket morsommere enn botaniske hager, så der har vi tilbragt en del dager i det siste. Vi snakker ikke om baren nede i gata, men Nashville, Tennessee. Dette var stedet ANSA USA hadde lagt sitt landsmøte i år, og med tillitsverv i ANSA Hawaii var vi invitert. Vi dro noen dager før det hele startet, og sammen med Audun gjorde vi honky-tonkene utrygge og fikk tilfredsstilt Garth Brooks- behovet for en stund. Vi skaffet oss selvsagt noen flotte cowboyhatter, om ikke med 8X, så var de allikevel flotte. Susanne svingte seg på line-dance-gulvet, og holdt seg 20 sekunder lenger enn Audun på den mekaniske oksen. Ellers fikk vi besøkt Country Music Hall of Fame og Gaylord Opry, samt prøvd anbefalte 
pannekaker på Pancake Pantry. Den tidligere nevnte botaniske hagen gikk forøvrig selve landsmøtet en høy gang i underholdningsgrad. I skrivende stund kommer Micke inn døra, og vi gleder oss til helgen når Burgern, Knut og Knutern er på plass. Dessuten er det spring break, så dette blir bra!
For å begynne der vi slapp, kan vi melde at Mardi Gras var artig nok, med flotte kostymer, mye folk og liv og røre. Men istedenfor å bli med på karnevalet utover kvelden, trakk vi opp i fjellene i redsel for de høye bølgene som stadig slår inn over øya. Orestis åpnet dørene og vartet opp med gitar, bass og trommer, som vi klimpret på til langt på natt. Da vi var utslitt av all rockingen, fartet vi tilbake til Waikiki med en taxisjåfør som ble beskyldt for å ha kjørt på rødt. Politibilen blinket ham inn til siden og ba om licence and registration, og da sjåføren benektet det hele, slapp han til slutt unna med en offisiell advarsel. Flaks.
Siden sist har vi også vært på en vellykket hike ikke så langt fra der vi bor. I god, gammel hikestil, busset vi avsted tidlig om morgenen og beveget oss innover i Palolo Valley. Vi startet med å følge en elv inni regnskogen til vi kom til en foss. På dette tidspunktet hadde Katrine 
allerede nesten forgått, da hun på grunn av de udanske høydene ble svimmel og slo kollbøtte ned en skråning. Ettersom hun slapp unna uten varige mén, fortsatte vi og klatret til topps av fossen. Deretter gikk vi videre til foss nr. to, for så å fortsette til tredje og siste foss, som skulle vise seg å være den største. Eller iallefall lengste. Vi klatret og klatret, og ved bruk av hjelpetauene langs siden av fossen, kom vi omsider opp til toppen. Siste del av turen spaserte vi langs en krater-rand i tett kratt og tåke, mens vi bet oss merke i at potensialforskjellen mellom løypa og ett skritt til høyre var anselig. Etter en full positiv omdreining langs krateret, var vi etter ca. seks timers tusling tilbake på bussholdeplassen, med gnagsår, muskelsmerter og blodige legger.
Så litt bølgeprat: Natt til lørdag bar det opp i otta. Klokken hadde ikke engang slått seks før skolen pepret oss med meldinger om tsunamien som var på vei. Vi fikk tilbud om å søke tilflukt på Loa campus, og generell info om alarmer som ville gå og beskjed om at man ikke trengte å stikke innom skolen. Tydeligvis er en tsunami gyldig fravær. Klokken seks fyrte de av en lav sirene man 
knapt kunne høre over trafikken her i Waikiki, og på TV hadde de ryddet alle andre programmer av veien for å oppdatere seerne om bølgene. De hadde stort fokus på at man ikke skulle surfe, og at dersom man befant seg i tredje etasje eller høyere var man trygg. Dessverre hadde både VG og Dagbladet klart å få tak i de få stakkarene som enten blåste i det rådet, eller lot seg styre av egen panikk og hysteri. Dermed framstod det som om alle nordmenn på øyene pakket med seg håndklær og andre livsviktige saker og rømte til fjells. Vi samlet sammen litt ekstra vann og flyttet oss et kvartal nærmere stranden, hvor vi fra Marias takterrasse hadde bedre utsikt. Hele det dramatiske tsunamidøgnet er sammenfattet i videoen under:
Vi er selvfølgelig glade for at det ikke ble andre skader enn solbrenthet på de evakuerte, men samtidig var det nesten litt skuffende det hele. Med tanke på skadene i Chile er vi klar over hvor smakløs en slik uttalelse fremstår, men ettersom advarslene startet over fem timer før bølgene kunne treffe, var det liten fare for menneskeskader og det hadde vært spennende å se en litt større tsunami live enn den som kom. Dessuten skulle vi gjerne likt å se Darwin Awards-kandidatene, som under det hele satt ubekymret ved strandkanten, bli skylt avsted.
For å feire at tsunamifaren var over, disket Maja - via Kyle, opp med viking og nonne/tsunami relief-party. Det var stor stas, og vi regner med at tradisjonen nå er på god vei mot internasjonal helligdags-status. Ellers har vi satt ihop hver vår portefølje, surfet, trent og (sikkert som de fleste av dere) sett en del på OL.
