Ulv, ulv

For å begynne der vi slapp, kan vi melde at Mardi Gras var artig nok, med flotte kostymer, mye folk og liv og røre. Men istedenfor å bli med på karnevalet utover kvelden, trakk vi opp i fjellene i redsel for de høye bølgene som stadig slår inn over øya. Orestis åpnet dørene og vartet opp med gitar, bass og trommer, som vi klimpret på til langt på natt. Da vi var utslitt av all rockingen, fartet vi tilbake til Waikiki med en taxisjåfør som ble beskyldt for å ha kjørt på rødt. Politibilen blinket ham inn til siden og ba om licence and registration, og da sjåføren benektet det hele, slapp han til slutt unna med en offisiell advarsel. Flaks.

Siden sist har vi også vært på en vellykket hike ikke så langt fra der vi bor. I god, gammel hikestil, busset vi avsted tidlig om morgenen og beveget oss innover i Palolo Valley. Vi startet med å følge en elv inni regnskogen til vi kom til en foss. På dette tidspunktet hadde Katrine allerede nesten forgått, da hun på grunn av de udanske høydene ble svimmel og slo kollbøtte ned en skråning. Ettersom hun slapp unna uten varige mén, fortsatte vi og klatret til topps av fossen. Deretter gikk vi videre til foss nr. to, for så å fortsette til tredje og siste foss, som skulle vise seg å være den største. Eller iallefall lengste. Vi klatret og klatret, og ved bruk av hjelpetauene langs siden av fossen, kom vi omsider opp til toppen. Siste del av turen spaserte vi langs en krater-rand i tett kratt og tåke, mens vi bet oss merke i at potensialforskjellen mellom løypa og ett skritt til høyre var anselig. Etter en full positiv omdreining langs krateret, var vi etter ca. seks timers tusling tilbake på bussholdeplassen, med gnagsår, muskelsmerter og blodige legger.

Så litt bølgeprat: Natt til lørdag bar det opp i otta. Klokken hadde ikke engang slått seks før skolen pepret oss med meldinger om tsunamien som var på vei. Vi fikk tilbud om å søke tilflukt på Loa campus, og generell info om alarmer som ville gå og beskjed om at man ikke trengte å stikke innom skolen. Tydeligvis er en tsunami gyldig fravær. Klokken seks fyrte de av en lav sirene man knapt kunne høre over trafikken her i Waikiki, og på TV hadde de ryddet alle andre programmer av veien for å oppdatere seerne om bølgene. De hadde stort fokus på at man ikke skulle surfe, og at dersom man befant seg i tredje etasje eller høyere var man trygg. Dessverre hadde både VG og Dagbladet klart å få tak i de få stakkarene som enten blåste i det rådet, eller lot seg styre av egen panikk og hysteri. Dermed framstod det som om alle nordmenn på øyene pakket med seg håndklær og andre livsviktige saker og rømte til fjells. Vi samlet sammen litt ekstra vann og flyttet oss et kvartal nærmere stranden, hvor vi fra Marias takterrasse hadde bedre utsikt. Hele det dramatiske tsunamidøgnet er sammenfattet i videoen under:

Vi er selvfølgelig glade for at det ikke ble andre skader enn solbrenthet på de evakuerte, men samtidig var det nesten litt skuffende det hele. Med tanke på skadene i Chile er vi klar over hvor smakløs en slik uttalelse fremstår, men ettersom advarslene startet over fem timer før bølgene kunne treffe, var det liten fare for menneskeskader og det hadde vært spennende å se en litt større tsunami live enn den som kom. Dessuten skulle vi gjerne likt å se Darwin Awards-kandidatene, som under det hele satt ubekymret ved strandkanten, bli skylt avsted.

For å feire at tsunamifaren var over, disket Maja - via Kyle, opp med viking og nonne/tsunami relief-party. Det var stor stas, og vi regner med at tradisjonen nå er på god vei mot internasjonal helligdags-status. Ellers har vi satt ihop hver vår portefølje, surfet, trent og (sikkert som de fleste av dere) sett en del på OL.