For immediate release

De siste tøseløse ukene har gått med til en del skolearbeid for å gjøre oss klare til graduation imorgen. Dersom noen føler for å følge med på seremonien er det selvsagt mulig, da HPU kjører livestreaming på denne linken den 20.mai der hjemme i nord, kl. 06:00 om morgenen. Vi advarer mot ekstremt kjedelig overføring, ettersom vi er nærmere 900 uteksaminanter. De som er interessert får sende en melding til (808) 721-5763/4 og be om en melding før vi entrer scenen.


Ellers har Hege kommet tilbake, med Påse-Petter-Pan på slep. Sammen har de oppdaget Oahu på ny, mens vi har fordypet oss i House, Lost og regnskapsføring. Det er nemlig det siste faget som gjenstår, etter at vi forhåpentligvis unngikk finansfyrstens vrede i fag fire av fem som vi fullførte forrige uke. På grunn av intro-fagene vi måtte ta første semester, burde vi egentlig ikke vært ferdig før i desember, men siden vi har stappet timeplanen full av credits er vi nå så godt som ajour og kan rekke nese til alle vi startet her sammen med.

Siden folk flest er ferdig med skole har det vært en rekke festligheter på ferde. Blant annet et graduation party og en sandbankefest. Vi stolte på grekernes organiseringsevner og satt avsted tidlig en morgen for å bli fraktet med båt ut til et sted de kaller SandBar på godt engelsk. Kapteinen derimot hadde ikke satt avsted, da han hadde pådratt seg personlige problemer og dårlig vær. Dermed stod vi på kaia og hørte på vinsjan mens vi prøvde å få haik. Som vanlig kunne vi stole på flaksen, og det hele ble til slutt en morsom og bisarr fest midt uti havet. Med litt mer høyvann enn vanlig fløt grillen rundt så det oste til alle kanter og kyllingvinger kom drivende til oss med strømmen.

Dagen etter var kledd i rødt, hvitt og blått også her, og selv om det ikke føltes helt som 17.mai, hjalp det litt på stemningen å feire med frokostbuffet og Jens Book-Jenssen på anlegget. I skrivende stund fikk Katrine omsider besøk av sin mor, som har vært på farten i nærmere 60 timer. Vi har også fått melding om at Erik Tranow er på vei over Stillehavet om kort tid, og vi gleder oss til å vise ham øya.

Tøseløse

God 17.mai til dere alle sammen. Nå er det to uker siden vi skrøt på oss at vi skulle fortelle resten av tøse-historien, så vi føler det er på tide å presse inn en oppdatering mellom regnskapsføring- og sosialiserings-slaga.

Vi fortsetter der vi slapp. Mens Torstein satt og hygget seg på flyet, tok tøsene seg en tur til Hanauma Bay. Den mest tyvaktive av dem så igjen en gammel paddevenn gjennom maskevinduet, og klarte såvidt å motstå fristelsen til å henge seg på skallet. Dagen etter ble slått ihjel på velkjente Waikiki Beach, mens vi skolerte og trodde vi hadde quiz. Det hadde vi ikke.

Deretter var det slutt på de glade dagene i Pacific Monarch, og vi startet vår serie med tidlige oppstandelser da vi grytidlig og uten å stole på flaksen dro avsted til Maui. Først på programmet stod FBK-opprykk for Tadde, en park full av pikante stenformasjoner, mat og hval. Altså to sider av samme sak for oss nordmenn. Vi stod forøvrig på listen over forhatte hvalfiender på samtlige hvalsafari-brosjyrer, og gledet oss over å få anledning til å skremme hvalene. Vi fikk sett både hval og delfiner, og hørt det vi mistenkte å være en CD med Absolutt Hval. Etter å ha sett oss rundt i hyggelige, lille Lahaina og spist et ypperlig måltid på Bubba Gump, satte vi kursen mot Banana Bungalows Hostel, denne gang uten å spøke. Bungalowen var som seg hør og bør prydet med gule vegger og tak, og tett i tett med køyesenger. Sengetøy trenger visst heller ikke å være helt for å kunne brukes om igjen og tilbys gjester. Men for tre timers søvn gjorde det nytten sin allikevel.

Kl. 02:45 hadde Tonje fått nok av soving, så vi kom oss alle ut av banana land med relativt stø kurs mot toppen av Haleakala, som betyr solens hus ifølge Google, for å få med oss nettopp soloppgangen. Som en liten bonus fikk vi med oss noe vi først trodde Katrine hadde drømt om, men som vi jo så med egne øyne. Fenomenet kalles en månebue, altså en regnbue skapt av månelyset. I det svake månelyset viste den seg som en hvit lysbue på nattehimmelen. Månebuer skal ifølge Google være ganske sjeldent og krever at månen er nesten full og henger under 42 grader på den mørke himmelen. Himmelen var heldigvis fortsatt mørk da vi nådde toppen av fjellet, men uten solen på plass førte det også til en temperatur på under 5 grader Celsius. Som kuldevante nordmenn antok vi at sterk kuling på 3050 meters høyde ikke kom til å være noe problem for oss. Vi var jo tross alt på Hawaii og hadde langermede gensere med. Dermed stod vi der som noen idioter i flipflops, badeshorts og badehåndkle og hutret, skalv og fikk blå tær. Men soloppgangen fikk vi sett før det skyet til, og den var aldri så fin.

På vei ned hadde jentene blitt så trøtte av den tynne lufta, så Hallvard var den eneste med øynene mer eller mindre åpne. Vi kom oss til Kihei og fikk morgenfuglrabatt på frokosten vår, før vi fant Big Beach litt lenger østover på øya. Der tok vi igjen et par timers søvn, slappet av og moret oss i baksebølgene.

Tilbake på O'ahu ble siste feriedag tilbrakt på Waikiki Beach, hvor vi sørget for at alle fikk prøvd seg på surfebrettet. Ellers rakk vi såvidt å hive innpå en taco før gjestene måtte avsted til askeland. Vi takker for besøket, og ønsker velkommen igjen!

Takk for meg

I den tidligere nevnte besøkspausen vår gjorde vi læktier dagen lang og virket på Katrines gjest som verdens kjedeligste romkamerater. Med unntak av en tur til Fort deRussy for å arrangere ANSA Hawaiis første aktivitet; grilling og stand-up padling, tilbrakte vi som vanlig dagene foran hver vår PC. Eller det er forresten ikke helt sant, ettersom Susannes råtne PC ble med Linda og Sigrun hjem for å bli fikset. Men etter en del ferdigskrevne oppgaver og vel overstått midtsemester-eksamen, var det duket for besøk av de tre T'ene; Tyvaktige Tonje, Traktor-T og Tadeleine, som utgjorde Tøsene, og senere sluttet også Torstein seg til følget i rollen som Tønna.

Det første som stod på planen var snorkling i ugreie bølger på Electric Beach og rundtur på sør-østkysten i stiv kuling og relativt kalde og gufne forhold, sammen med ANSAs trivelige studentprest, Anne, som tilfeldigvis var på øya. Vi syntes det passet bra å ha en Anne med på turen, og siden vi snakker om Anne synes vi også det passer bra å gratulere med reproduksjon der i gården. Selv om Tøsene hadde skikkelig askeflaks, var været så som så de første par dagene, så hotellrommet fikk over middels slitasje pga. depresjoner. Heldigvis hadde Tønnen pakket rikelig med solskinn i rompetasken, så med ham på plass kunne vi nyte fine turer til blant annet Kailua, Mokuleia, Diamond Head og Halona Bay. Vi fikk også konstatert at det kan være umulig å finne parkering på Hanauma Bay, og fikk derfor skånet Torstein for denne opplevelsen.

Tønna landet nemlig på fredag og ble dratt rett med på kjegle-kalas hos Majas lagervenner. Siden han kom direkte fra konferanse i Seattle, slapp han unna det største jetlag-sjokket. Vi fikk alle oppleve det flotte NaHoku II-seilaset ut fra Waikiki, med påfølgende besøk hos den spanske frosken. Tøsene hadde spottet Brian i Backstreet Boys på milelang avstand i Los Angeles, og snakket ikke om annet enn å ha møtt ham siden. Dermed var det rett og rimelig at alle jentene skulle synge Bakgateguttas hit "I want it that way" da karaoken ble satt igang.

Tøsene hadde fått kloa i snasen kåk, som ikke bare var lekker innvendig, men også ovenpå. Som seg hør og bør for bygninger på over 30 etasjer, hadde arkitekten vett nok til å plassere badebasseng og jacuzzi på taket. Dermed kunne man la seg skolde i vann som farget omgivelsene grønne eller plaske ubekymret rundt med god utsikt til alle kanter. Fra vårt høye basseng kunne vi klekke ut de lekreste planer. En av disse var å kaste våre gjester til haiene, noe vi hadde planlagt før uten videre hell. Heller ikke denne gangen skulle det gå som smurt, så for å bøte på skaden hoppet vi ikke fallskjerm, men dro istedet på nudiststrand. Her kunne vi more oss med våre flunkende nye bodyboards i små bølger, mens de andre strandgjestene spradet rundt i keiserens svømmedrakter og så ut til å trives med det.

Et par dager senere hadde vi gleden av å få bilen proppet full av ANSA-medlemmer vi hadde slumpet til å bli kjent med i Nashville. Denne gangen var haigudene på vår side, og alle unntatt trøndere og fastboende fikk seg en svingom i buret. For å fortsette i ekstremsportsporet valgte vi å dra videre til nærmeste flyplass hvor de besøkende fikk valget mellom fallskjermhopping eller -dropping. De fleste valgte sistnevnte, men våre ANSA-venner satt som to brede glis hele veien tilbake.

Ellers gikk dagene med til japansk rullett, snorkling på electric beach, grilling og SUP i parken og andre aktiviteter de besøkende kunne bli med på om de ville. Alle ville på Kokua Festival som fant sted på stedet der vi skal traske over scenen med tøvete hatter og kapper om et par uker. På festivalen var heldigvis scenen forbeholdt musikere som Jack Johnson, Ziggy Marley, Taj Mahal, Jake Shimabukuro og Anuhea - i motsatt rekkefølge. Dette var selvsagt storslagent, selv om Torstein benyttet anledningen til å klage på at Bruddah Iz var fraværende. Heldigvis fikk han stilnet savnet da to lokale trubadurer spilte Iz-hiter på bestilling på Duke's senere på kvelden.

Dagen etter hadde Torstein fått nok og ville hjem. Vi fikk narret ham med på en siste utflukt, og var nær ved å bevilge ham et par ekstra uker ferie ettersom vi brukte tiden han trengte til å pakke på eskimoruller og venting på innstilte busser i Kailua. Med én times mindre margin rakk han allikevel flyet og dro avsted mot New-Reykjavik aka Glasgow.

Mens Tønna var på vei tolv timer frem i tid, hadde Tøsene enda 5 dager igjen i flippfloppland - fylt til randen med bloggbare events som dere får lese om i neste innlegg. I mellomtiden sitter vi alene tilbake, bare oss og Katrine, og spiser romantiske tremannsmiddager hver eneste dag.