Tøseløse

God 17.mai til dere alle sammen. Nå er det to uker siden vi skrøt på oss at vi skulle fortelle resten av tøse-historien, så vi føler det er på tide å presse inn en oppdatering mellom regnskapsføring- og sosialiserings-slaga.

Vi fortsetter der vi slapp. Mens Torstein satt og hygget seg på flyet, tok tøsene seg en tur til Hanauma Bay. Den mest tyvaktive av dem så igjen en gammel paddevenn gjennom maskevinduet, og klarte såvidt å motstå fristelsen til å henge seg på skallet. Dagen etter ble slått ihjel på velkjente Waikiki Beach, mens vi skolerte og trodde vi hadde quiz. Det hadde vi ikke.

Deretter var det slutt på de glade dagene i Pacific Monarch, og vi startet vår serie med tidlige oppstandelser da vi grytidlig og uten å stole på flaksen dro avsted til Maui. Først på programmet stod FBK-opprykk for Tadde, en park full av pikante stenformasjoner, mat og hval. Altså to sider av samme sak for oss nordmenn. Vi stod forøvrig på listen over forhatte hvalfiender på samtlige hvalsafari-brosjyrer, og gledet oss over å få anledning til å skremme hvalene. Vi fikk sett både hval og delfiner, og hørt det vi mistenkte å være en CD med Absolutt Hval. Etter å ha sett oss rundt i hyggelige, lille Lahaina og spist et ypperlig måltid på Bubba Gump, satte vi kursen mot Banana Bungalows Hostel, denne gang uten å spøke. Bungalowen var som seg hør og bør prydet med gule vegger og tak, og tett i tett med køyesenger. Sengetøy trenger visst heller ikke å være helt for å kunne brukes om igjen og tilbys gjester. Men for tre timers søvn gjorde det nytten sin allikevel.

Kl. 02:45 hadde Tonje fått nok av soving, så vi kom oss alle ut av banana land med relativt stø kurs mot toppen av Haleakala, som betyr solens hus ifølge Google, for å få med oss nettopp soloppgangen. Som en liten bonus fikk vi med oss noe vi først trodde Katrine hadde drømt om, men som vi jo så med egne øyne. Fenomenet kalles en månebue, altså en regnbue skapt av månelyset. I det svake månelyset viste den seg som en hvit lysbue på nattehimmelen. Månebuer skal ifølge Google være ganske sjeldent og krever at månen er nesten full og henger under 42 grader på den mørke himmelen. Himmelen var heldigvis fortsatt mørk da vi nådde toppen av fjellet, men uten solen på plass førte det også til en temperatur på under 5 grader Celsius. Som kuldevante nordmenn antok vi at sterk kuling på 3050 meters høyde ikke kom til å være noe problem for oss. Vi var jo tross alt på Hawaii og hadde langermede gensere med. Dermed stod vi der som noen idioter i flipflops, badeshorts og badehåndkle og hutret, skalv og fikk blå tær. Men soloppgangen fikk vi sett før det skyet til, og den var aldri så fin.

På vei ned hadde jentene blitt så trøtte av den tynne lufta, så Hallvard var den eneste med øynene mer eller mindre åpne. Vi kom oss til Kihei og fikk morgenfuglrabatt på frokosten vår, før vi fant Big Beach litt lenger østover på øya. Der tok vi igjen et par timers søvn, slappet av og moret oss i baksebølgene.

Tilbake på O'ahu ble siste feriedag tilbrakt på Waikiki Beach, hvor vi sørget for at alle fikk prøvd seg på surfebrettet. Ellers rakk vi såvidt å hive innpå en taco før gjestene måtte avsted til askeland. Vi takker for besøket, og ønsker velkommen igjen!