A hui hou Hawaii

Det er ikke lett å reise fra Hawaii. Audun gjorde et tappert forsøk den dagen han hadde billett, men måtte dra tilbake fra flyplassen med uforrettet sak. Det er riktignok ikke det verste stedet å sitte fast, men litt ergelig er det jo når man er forberedt på å reise. Ekstradagen slo han i hjel med bilselging o.l., før han endelig kom seg avgårde morgenen etter.

Tilbake satt vi med tom leilighet og noen dager å slå i hjel i solen. Vi forsøkte oss på å bestige det høyeste fjellet her på øya, men måtte gi oss før vi hadde startet ettersom et kornfirma ble grinete når vi tråkket gjennom eiendommen deres. Som erstatning for Ka'ala, bestemte vi oss for å gå en annen hike som var langt kortere, men også her gikk planene i vasken. Etter ca. ti minutter til fots gikk vi tom for sti, men besluttet å fortsette der vi trodde stien gikk. Vi banet oss vei gjennom jungelen og hørte villsvingrynt på alle kanter, bare for å ende opp der vi hadde startet. Vi ble enige om at det tydeligvis ikke var dagen for å hike, og dro heller til Waimea Bay for å slappe av på stranden og bade med delfinene som skulle være der. Det var de ikke.

Ellers benyttet vi gårsdagen til å ha en liten avskjeds-pâ'ina med Eddie, Ben, Ann Kathrin og Katie. Vi suppet, bollet og sippet, og hadde det riktig hyggelig. Nå nærmer avreisen seg med stromskritt, og med mindre vi har like flaks som Audun befinner vi oss i Seattle senere i kveld. Det blir rart. Før den tid må vi pakke, rydde, få advanced dykkersertifikat og nette ned nettet. Mette henter oss klokken tolv, og vi er ikke i tvil om at vi får timene til å gå.

Det hadde vi helt rett i. Vi fikk ikke engang tid til å legge ut dette innlegget, men nå sitter vi søvnløse i Seattle midt på natten og blogger i vei.