Brazilian Time

Tidshenvisningene i det kommende innlegget er i beste fall veiledende, og det handler ikke om Hawaii ennå. Vi startet og var tett på å fullføre dette innlegget relativt kjapt etter hjemkomst fra Brasil i påsken 2012, men publiseringen har sittet langt inne. Nå er det imidlertid duket for en fabuløs wrap-up av Brasilturen:

Her har vi vært hjemme i over tre uker og fortsatt ikke klart å somle oss til innleggsutlegging. Men her kommer det altså.

Etter ennå en svipp innom Rio delte vi lag, og mens Eirik og Monika dro i forveien til Ilha Grande, dro vi (Hall&Sus) til Salvador, en by litt lenger nord i Brasil i distriktet Nordeste. I selve byen var vi kun et par timer siste dagen vi var der, og resten av oppholdet slappet vi av i Praia do Forte, en liten plass en times tid nord for flyplassen.

Å komme seg fra flyplassen til Praia do Forte kunne ha kostet oss en skjorte til ca. 800 NOK, men slue som vi er satt vi oss og ventet på buss til 20kr per pers og lot desperado-taxiene komme til oss isteden. Dermed var vi på plass på pousadaen vi skulle bo på til ca 150 NOK etter relativt kort tid (sjåførene dobler lett fartsgrensene), akkurat i tide til frokost. Rommet vårt var utstyrt med hengekøye og stillegående aircondition, og lå strategisk plassert 3-4 meter fra baren og svømmebassenget. Susanne benyttet sjansen til å praktisere portugisisken hun hadde plukket opp, og bestilte is og øl som om det ikke var noen morgendag.

Resten av dagene fikk vi til å gå ved å gå langs strendene som lå ca fem minutter unna pousadaen. Det var også en paddepark i nærheten som vi besøkte, og dessuten møtte vi på en minipadde som hadde strandet på stranden. Fulle av ærefrykt etter "no-touch"-regimet på Hawaii, turte vi knapt nok nærme oss teskje-padda. Men muligens heldigvis for den var stranden også befolket med lettkledde, overvektige tyskere som tok padda i egne hender og kastet den til sjøs.

I Praia do Forte slo folk flest dagtiden i hjel med å ligge og boble i små, hete kulper med innesperret rev-vann, og de få stedene det var åpent nok til å føles forfriskende, var det strengt forbudt å bade på grunn av farlige strømninger og skilpaddevern. Dette forandret seg imidlertid utover dagen, da vannet steg over revkulpene så vi fikk kilometervis med perfekt sandstrand. Kombinert med stekende sol og godt nok med vind til å ikke merke noe særlig til den, endte strandbesøket med en flott forbrenningsfeber.

Etter noen deilig avslappende dager i Praia do Forte og en obligatorisk bilde-snartur innom Salvador, fartet vi tilbake til Rio (denne gangen uten å sjekke inn passene våre). Der så vi en film om datamennesker og tidsmanipulering med Ole og Nadja, for så å dra videre til Ilha Grande hvor Eirik og Monika hadde vært i mellomtiden. Her ble det mer avslapping og blant annet en liten edderkoppbefengt fottur gjennom skogen til noen flotte strender. Den flotteste av dem alle hadde allerede blitt skrytt opp i skyene av det nå lokalkjente paret som hadde tilbrakt hver eneste dag der til nå og fortsatt ville tilbake. Vi var skeptiske til om sanden - som Eirik påstod - kunne være enda finere enn i Kailua, men måtte etter å ha opplevd den selv innrømme at det var som potetmel. Dessuten var stranden kjempediger og nesten fri for folk.

Strand: Lopez Mendes.

Terningkast: 6.

Ellers gikk dagene med på utforsking av den lille byen vi var i på den store øya, og senere en båttur med hele gjengen etter at Ole var på plass. Der ble det snorkling og maritime, kulinariske opplevelser av de sjeldne. Det kan også nevnes at Hallvard her fikk en ny favoritt-rett som kombinerte fisk og banan - det har knapt gått en dag uten etter at vi kom tilbake.

Eirik og Monika har forfattet et eget innlegg som tar for seg hotell/pousada-forvirring i områder uten dekning, som vi kommer tilbake til siden.

Ilha Grande er et særeget sted, med en jevnt over tilbakelent holdning til tilværelsen. Vi besøkte en pizzarestaurant og bestilte en pizza fra menyen, men ba servitøren om å utelate en av ingrediensene. Servitøren, som også var kokken, ble svært overrasket over dette. Ikke først og fremst fordi vi ville utelate ingrediensen, men fordi han aldri hadde hørt om en pizza med den i. Ja, se, da er man på rett sted.

Dyrelivet på øyen var også over middels. Vi flyttet inn på et hotell der frosker, fisler, papegøyer og andre tropikale fugler, landkrabber og kolibris var mer tallrike enn gjester og personal. Mygg kunne man også få nok av. Stemningen ellers på øya var preget av bil-løse veier med hunder tassende gatelangs, mygg og tilhørende myggspray, sinte, franske pousadaeiere, barn oppdratt som katter, sjokksmoothe pasjonsfruktsmoothies og flørting med bookingdamer.

Bookingdama lokket med et tilbud der speedyshuttle skulle bringe oss tilbake til Rio, med henting på en nærliggende landfast havn og minibuss direkte til Rio. Siden Ole ble ihjelflørtet og vi andre hadde en lang liste med ting vi burde ha fått med oss i Rio - men bare én dag igjen - slo vi til på det knakende gode tilbudet. Det hadde alle andre på øya også gjort. Dermed var det sild i tønne-transport, og speedy ble hurtig fjernet fra tjenestens navn. Men tilbake kom vi til slutt.

De fleste månerakettkonflikter var ryddet av veien, så vi våget oss opp til sukkertoppen. Av uavklarte grunner måtte Ole løpe avgårde og nijobbe noen kvarter, og forlot oss mens vi så aper gjøre streker over en lav sko. Deretter kjøpte vi noen hawaiianas og dro ned igjen for å gjøre oss klare for middag.

Ole hadde booket oss inn på en veldig stilig restaurant. Vi gnafset oss gjennom rett etter rett, og var rett så fornøyde. Som en stilig mellomrett hadde Eirik bestilt en ring til Monika, og mens hvert et øye var tilkjempet tørt, var neste sommer booket for bryllup. Eirik vil sikkert utdype hendelsene der.

Vi syntes forøvrig synd på Eirik og Monika som hadde 7 timer å vente i São Paulo. Selv hadde vi en langt bedre flight, med senere avgang og tidligere hjemkomst. Desverre for oss takket vi nei til 300 dollar og overnatting på 5-stjerners hotell i Rio, mot å fly en dag senere. Som svar på vår ufordragelige utakknemlighet, hevnet flyselskapet, med et frynsete transatlantisk rykte, seg mesterlig ved å la oss bli stuck på CDG i 11 timer, med nok penger til en liten bugg og varm Cola. Jippi. Da vi endelig var hjemme og ferdige med klagingen gjorde de rett nok tilstrekkelig opp for seg, og store deler av taxfreeregningen ble dekket inn av AF.

Fossefall og Londrina

Til tross for nebbete oppførsel av halegutten, hadde vi likevel fått proppet i oss noen livsrasjoner kjøtt nesten før vi hadde kommet til bordet. Mette og fulle av futt forlot vi den store grisen og dro tilbake til leilighet/hotell for å gjøre oss klare for fossekspedisjon dagene derpå. Hvis noen tror at turen stod på planen for å drepe savnet av tyske bobilturister som lager kø for å se fallende vann i gamlelandet, tar de feil. Men likhetene var forholdsvis store da vi klarte å praie "tyskern" som personlig guide. Tyskern er en vaskeekte brasse med tyske aner 7 generasjoner bakover. Sansen for punktlighet hadde han beholdt bedre enn sin germanske tunge, og få minutter etter første møte hadde vi spikret timeplanen for de neste par dagene - omtrent på mimuttnivå. Vi fikk streng beskjed om hvilke stier man skulle unngå, hvor man skulle ta til høyre fremfor venstre, hva man burde kjøpe, ha på seg osv. Regnpontjo er fy fy. 

Takket være tyskern, forserte vi park etter park i rekordfart, mens Quati'ene skvatt rundt beina våre. Foz do Iguaçu minner forøvrig ikke om noe man finner i Norge, så likheten stopper ved at noe som minnet om en tysker fraktet oss land-imellom. Til tross for rykter om laber vannstand, var fossen(e) et mektig skue, og eventuelle ytringer om misnøye ble ettertrykkelig druknet da Argentinerne seilet skuta vi da satt i rett under en av de mindre fossene gjentatte ganger. Moro. Dessuten var Djevelsvelget imponerende greier.

Ved slutten av dag to i Foz hadde vi benyttet nesten alle tenkelige (praktiske) automatiserte farkoster for å beskue det fallende vannet fra nesten alle bauger og kanter - bortsett fra fra luften. Heldigvis hadde Eirik en utestående bursdagsgave, og dermed fikk vi kommet oss opp i lufta også - ved hjelp av helikopter. Dette oppsummerer på mange måter de fossrelaterte eskapadene, men la oss også dvele ved generelt hotelliv, kjøtt og baklengs kollbøttesprang.

Sammenlignet med prisene Rio opererer med, var hotellet vi valgte i Iguaçu såpass billig at vi så for oss Banana Bungalow minus. Det skulle vise seg å være feil, og vi nøt mang en time i bassengbaren på takterassen med skyggende sol, muito gelado drikke og vibrerende søplemusikk. Etter å ha slafset i oss dvask ventepizza fra hotellet dag #1, bestemte vi oss for å følge tyskertipset om en restaurant nede i gata dagen derpå. Chef Lopez hadde brasiliansk stil på innredningen (les: forvirret), med elegante bord og stilige kelnere, en kiosk i inngangspartiet, og naturligvis lokal-TV på full guffe. Kokken hadde glemt å kalibrere vekta og lagt igjen øyemålet hjemme, så vi fikk servert noe som best kan beskrives som en hel ku uten hale, ben og hode - men perfekt stekt og kronemessig rimelig realt priset. For å toppe kvelden, disket en gjeng chilenere opp med drama. Etter å ha ranet en nabobutikk, passet de på å komme i klammeri og senere bli arrestert av politiet rett utenfor vinduet vårt.

Dagen etter var det Susanne som stod for underholdningen, da hun børstet støv av fjorårets skrubbsår-rutine. Med hendene fulle av ostebrød og med gule, Hawaiianske varselskilt friskt i minnet, overså hun de nyvaskede flisene i nabobakeriet der hun skred avgårde på sine friksjonsfrie slipperser og deiset baklengs inn i en temmelig hard hylle. Deretter var det klart for 8t nattbuss til Londrina, mens Ole returnerte til Rio.

Etter 8 timer med bedøvende dolukt, ankom vi Hallvards brasilianske vertsby. Rådgiveren Guirro ventet tålmodig på oss på bussterminalen, og fraktet oss til et luksushotell midt i byen. Han spanderte som om det var selvsagt, og hadde fikset tidlig innsjekking. Vi slappet av og utforsket byen i noen timer, før han kom tilbake og tok oss med på den beste Churrascariaen byen har å by på . Det ble en solid lunsj, og litt senere fikk vi møte vertsmor nr. én, Ceila. Hun tok oss med på shopping, før middag med de andre vertsfamiliene i Ceila og Walter "Teco"s nybygde palass/golfkahytt. Uten kart fikk vi en svimlende omvisning før resten av gjestene kom. Etter en nydelig middag fikk vi delt ut aquavit-delen av gavene vi hadde skaffet - resten av gaven, laks, hadde vi omhyggelig pakket i frysepose i en penthouse i Leblon og naturligvis glemt igjen der. Forhåpentligvis blir resultatet en glad laks av en sunnmøring, mens postvesenet holdes i gang av portoinnbetalinger for å få fraktet noe tilsvarende over senere. Vi har iallefalll en god del å ta igjen tatt i betraktning gjestfrihet og gaver vi fikk øst i vår retning. 

Det var dessuten bare flaks at vi traff på alle samtidig denne kvelden, ettersom vi ga beskjed i siste liten og 2 av 3 familier skulle reise bort dagen etter. Men det er ikke hver dag Hallvard er i Londrina. Det er faktisk 9 år siden sist, og også 9 år siden forrige besøk hos stam-baren Casa da Cachaça, hvor vi sammen med Guirro ble sittende inn i de sene nattestimer, og Hallvard ble gjenkjent av en bartender som fortsatt jobbet der. Guirro inviterte oss også opp i leiligheten sin som lå like rundt hjørnet, og unnskyldte seg til stadighet for at vi ikke ble innlosjert der fordi han mente det ville bli for trangt. Vi ble ønsket velkomne til huset han skal bygge på tomten han har kjøpt på den eneste bakketoppen i nærheten av Londrina.

Dagen derpå hadde vi avtalt med vertsfamilie #2 å spise pastel og frukt i sentrum, før Guirro igjen hentet de som ville med på Exposição. Der fikk vi se kyr av alle slag mens vi tygde kokos-snacks. Senere på kvelden da vi landet i Rio, bar det rett avsted på fest hos Ole, før vi tilbragte natten i Lapa. Deretter var det duket for lørdagsmiddag på Mamma Jamma, med ca. samme flerspråklige gjeng som tidligere, pluss en fransk trio fra CGGVeritas. Champagne-Preben hadde snakket varmt om den italienske restauranten, og pizzaene skuffet ikke.

Vi har sett Jesus

Etter de språklige utfordringene dagen i forveien, forlot vi de kauderspråklige og vendte oss mot Jesus. Han holder til på toppen av en 700 meters knaus, og måler selv ca. 40 m på steinelesten. Vi lusket opp gjennom tett djungel og hørte vrål fra ymse krek rundt oss. Parkvesenet var ute og ryddet sti, så det var heldigvis lite farlige animaler å spore på vei opp. Men ikke før hadde vi lagt stirydderne bak oss, var det ikke råd å spise banan uten at horder med aper svermet rundt oss og ville ha sin del av kake-ingrediensene. Ribbet for gul, skrellbar frukt, kom vi omsider til et fabelaktig utsiktspunkt som raskt skyet til, og vi gikk de siste få meterne til snekkerens pidestal. Der var det en og annen annen turist, men vi fikk da tatt et par fotos. På vei ned bestemte vi oss for å bli semilurt av taxiselskaper og møtes for å spise hos storegris senere. Vi valgte grisested basert på utsikt, uten å ta i betraktning at solen går ned en gang utover kvelden. Dermed ble vi sittende i stummende mørke og nyte en imaginær utsikt mens vi proppet trutene fulle av alskens kjøtt. En av kelnerne tok ikke et nei for et nei, og var klar for å prakke på oss både nebb og haler. Nadja fikk nok og ytret 'shit, pommes frittes - det er grisekrise', og sendte den forsmådde servitør avgårde. Dermed ble vi sittende og godta mat fra alle unntatt den nebbete ungservifolen, som gang på gang ble sendt tilbake med uforrettet sak, mens brassa ved bordet gebrokket verdens minst nyttige fraser i hans retning.

Resten av kladden fører vi inn senere, siden vi nå må avsted for å rekke buss til Angra dos Reis og båt videre til Ilha Grande. Ate!

Påskequiz 2012

Så sitter vi her igjen i vante omgivelser. Eller iallefall vante farger og hovedelementer. 60% av oss har riktignok vært akkurat her opptil flere ganger før, og "her" er altså (i dette øyeblikk) på Ipanema beach, rett nedenfor Oles Bananarama penthouse-leilighet i Rio de Janeiro, Brasil.

Til nå har vi rukket å fly over Atlanteren, feire én stk. 29-timers 36-årsdag, leke med en spinnvill, sjeløyd kattekalv, samt leske oss på stranden med kokosnøtter og cerveza.

I skrivende stund går en selger med bøtte på hodet for å prakke på oss kjeks, sodavann, klær og knekk.For å få dagene til å bli ihjelslått har vi dessuten planlagt turer til grenseliggende fosser, Lille London og Storøya. Susanne har stor tro på at det blir grrrrrrreat, og resten av reisefølget stemmer i.

Og maten var god.

Det var den også dagen etter, da vi etter å ha møtt Leo på stranden var på et spisested med en mangespråklig gjeng. Leo er en brasilianer som tok Hallvards sted hos Sidsel da sistnevnte var i Brasil rundt årtusenskiftet, og sammen med vennene til Leo, Nadia og den norske delegasjonen, åt vi churrasco til den store gullmedaljen. Èn person snakket kun portugisisk, tre snakket norsk og engelsk, tre snakket norsk, engelsk og portugisisk, og to snakket portugisisk og engelsk. Gjett hvem.

Påsketur

Da vi har blitt så knyttet til denne bloggen etter oppholdet i Hawaii, klarer vi ikke helt å la den ligge. Dermed fortsetter vi like så greit å bruke den som en slags reiseblogg/dagbok. Neste reise som er booket og klar går til Brasil, først og fremst for å besøke vår gjesteskribent Ole Birkeburger (som forøvrig tok seg en overraskende tur innom 30-årslaget til Torstein i helgen). Foreløpig plan er å følge hans anbefalninger den første uken da han har tatt seg fri for å være med oss på en rundtur. Utover det har vi et ønske om å få med oss Foz do Iguaçu, men det gjenstår å se hva vi får tid til på to uker.