A Perfect Getaway

Hawaii er ikke det det engang var. Etter inntoget av masseturismen på 40-50-tallet, og omgjøringen av Waikiki fra sumpområde til turisthovedstad, har øyene utviklet seg til å bli et yndet feriemål for millioner av mennesker årlig. Med andre ord var alt slik det var da vi sist var her for snart tre år siden, med unntak av at vi da var studenter og faktisk bodde her, og sandstanden har tatt seg opp til nivåer man ikke har sett maken til siden 1985. Vi var også vant med at disse studentene tok seg av booking av sted å bo, leiebil etc. Stor var overraskelsen da vi oppdaget at vi nå kun hadde flybilletter, alle leiebiler var utleid, normalprisede hoteller fullbooket og hiker mordstengt.

Men la oss begynne fra begynnelsen. Straks gavene var pakket ut og juletreet plassert trygt utenfor bygget vi bor i, bar det av sted til Gardermoen i ukristelig tid første juledag. Derfra gikk turen via Amsterdam til Seattle, og derfra videre til et litt varmere sted som vi kjenner godt fra før. Den bekymrede leser som her henger seg opp i mulige religiøse henvisninger kan beroliges med at vi henviser til Hawaii. Vi lusket ut av flyet og stilte oss i verdens lengste taxikø, mens vi nøt varmen og snakket norsk med nordmenn. Til slutt var det vår tid til å få tildelt sjåfør, og vi taxet av gårde til vår bopæl litt utenfor Waikiki. På vei ut av taxien fikk vi et gjensyn med en del av Hawaiis lokalbefolkning, i form av en lett påvirket- og kledd, tatovert skrålemaker. Istedenfor å ta oss imot med varme velkomsthilsner og leis, ble vi skjelt ut etter alle kunstens regler og vi var glade for at vi slapp forbi ham uten et eneste knivstikk. Too much aloha-spirits?

Vel framme ved huset strevde vi med å finne ut av hvilke nøkler som passet til hvilke låser – for ikke å snakke om hvilke dører vi faktisk skulle inn gjennom. Etter advarsler om at vi for all del ikke måtte si noe om at vi leide der dersom vi møtte på huseieren, kan det her nevnes at vi var litt skvetne. Heldigvis kom en jovial nabo-nordmann og åpnet for oss, og leiligheten var tilsynelatende tom. Sigene etter en middels lang flytur hoppet vi rett til køys og sov så lenge jetlag'en tillot. Klare for å innta Waikiki i 7-tiden neste morgen ble vi på vei ut møtt av en søvndrukken trønder som plutselig lå på en stor madrass på stuegulvet. Han var en hyggelig fyr, og etter å ha utvekslet noen ord listet vi oss forbi ham og la i vei til Waikiki og frokost på Shorebird. Været var strålende, og vi koset oss på stranden. I lunsjtider møtte vi Maria og Nino på Dukes og dro på et velkjent gult- og rød-stripet stjerneseilas før vi spiste en god middag på ostekakefabrikken.


Dagen derpå lå vi som slakt i stekende sol på Waikiki, og endte dagen i downtown på middag med Maria, Nino, Katie og Rhett. Vi skulle avgårde tidlig dagen etter for å gå Kalalau Trail på Kauai, og lå dårlig an med planleggingen. Heldigvis har Walmart døgnåpent, og dessuten selger de både telt og presenninger. Dessverre er det ingen fast Kauai-spalte i norske nyhets-sendinger. Hadde det vært det, ville vi nok blitt mindre overrasket da Katie fortalte at hiken nylig hadde vært stengt. Det viste seg at en galning hadde fått nok av japanere langs stien og benyttet anledningen til å kaste et egnet eksemplar utfor klippene. Japaneren overlevde, men den siste mohawkaner var ettersøkt for mordforsøk. Det hadde han vært helt siden 16.desember, og vi satt med hikeskoa i polititeipen og hang med geipen (men glade for at det hele ikke endte slik). I tillegg var det midt i høysesong, og Kauai har klare randbetingelser hva gjelder hotell og leiebiler. Vi droppet teltkjøp og håpet på å få booket oss inn på et hotell ved ankomst øya. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn vi trodde, men heldigvis har vi kredittkort. Dermed ble tre turdager erstattet med glade og late dager på resort med hvalspotting og mye god mat og drikke.

Vel tilbake på Oahu, var det på tide å feire overgangen til nytt år. Formiddagen ble tilbragt med Maria og Nino hvor vi spilte strandis og grillet grillmat i Fort DeRussy. Da klokken nærmet seg seks var vi alt for sent ute til et vorspiel i leiligheten til Maja, før selve nyttårsfesten braket løs på Rumfire. Vi fikk med oss begge deler. På Rumfire var superhelter og dyre vodkaflasker tema. Vi hadde det moro blant lynvinger, basehoppere, stålmenn og det som verre var. I tillegg til et hyggelig gjensyn med Maja, fikk vi også sett Ben og Pat igjen (våre venner med hus på North Shore). Og dermed var vi i 2013.

Året har vært regnfullt så langt. Første nyttårsdag passet det oss igrunn fint nok, og vi benyttet anledningen til å få unna litt shopping. Dagen etter hadde vi fått nok av regnet – og å snike i dørene der vi bodde. Dermed sjekket vi andre leiemuligheter og værmeldingen. Siden det så lovende ut på vestkysten av O’ahu, leide vi en bil med Maria og Nino og la i vei til litt snorkling utenfor Electric Beach og en ettermiddag i Makaha. Værmeldingen stemte noenlunde, og vi fikk en fin dag i solen.

Etter sol kommer visst regn, og de siste par dagene har det vært forbigående oppholdsbyger. Da passer det fint med en lanai hvor solen slipper inn mens taket skjermer for regnet. I dag fikk vi frisket opp minnet om våre gamle telefonnumre som brukes som bonuskort på Safeway da vi var og handlet proviant til resten av oppholdet. Det er meldt fint vær, så vi krysser det som krysses kan for at det stemmer.