Regn, buer og forbigående bevelgelseshemninger

Regnet holdt heldigvis opp et par dager ut i 2013, og vi kunne se sights i gnistrende solskinn. Før den tid hadde vi rukket å få med oss North Shore i pøsende regnvær. Maria hadde hypet dette til en blanding av Mauritius og Bali på sitt beste, så Nino måtte innrømme at han ikke ble mest imponert av det gråtriste synet. Mer flaks hadde vi dagen før, da vi rømte fra regnbygene i Waikiki og fikk oss en hval- og bølge-spotte-dag på Makaha, hvor håret bare ble fuktig av selv-valgte dukkerter. På kvelden fikk vi et hyggelig gjensyn med Katie og Moana Surfriders saftige biff.

Siden vi igjen er sent ute med bloggeleringen kan det være at resten av beretningene avviker fra sin kronologiske rekkefølge. Men vi skal forsøke å få med det viktigste.  

Etter å ha hatt pause fra surfingen i 2,5 år med unntak av litt bank i Costa Rica, børstet vi støv av ferdighetene og la ut på noen solide planker i Waikiki. Første tur var vi slitne etter en time, men det var minst like moro som vi husket. Vi rakk også å få med oss et godt, gammelt katamaran-cruise til i anledning bursdagen til en venninne av Katie. Denne gangen var båten full av fulle nordmenn som tydeligvis hadde vært på sjøen før. Etter å ha hatt alskens GP-klassikere på repeat gjennom hele seilasen, var vi lykkelige over å fortsatt være ved sans og samling da vi krysset landgangen tilbake til Dukes. Der inntok vi en Hula-pie før vi lot de jubilerende amerikanerne kjøre tilbake til Kailua, mens vi dro hjem for å møte Maja. Kvelden endte på karaokebar med Ben & Co, hvor alle i rommet de hadde leid jallet i vei til alskens (for oss ukjente) låter. De grå gjessene var nok en gang på bordet, og vi var vitne til høy patriotfaktor. Vi gleder oss allerede til neste karaokerom skal bookes (i Guangzhou?).

På søndager skal man hvile, og vi vet å holde den slags tradisjoner hellig. Det eneste vi bedrev neste dag var dermed en rolig gangtur rundt krateret nærmest Waikiki mens vi nøt de lenge etterlengtede omgivelsene. Mer strabasiøst var det å bestige Koko Crater noen dager senere. Vi svettet oss opp svillene og svanset litt rundt på toppen før vi tok turen ned langs kraterkanten og til slutt endte opp i den botaniske hagen inne i krateret. Herfra gikk turen til Sandy beach hvor vi hvilte leggene mens de lokale bodyboard-surferne stod for underholdning i de store bølgene. Det ble gjentatte ganger ropt over høyttaler at uerfarne surfere hadde å holde seg på land. Videre stoppet vi innom Koko Marina for å innta litt flytende Aloha på Konas bar. Vi fikk et busseventyr på kjøpet og nærsyn med øyas største villkatt-stamme.

Vi nøt en del late dager i Waikiki i en leilighet med utsikt til vår gamle bopæl, Hyatt Towers og havet. Det ble tid til mer surfing, shopping og champagne, og selvfølgelig litt sol. Note to selves: vi liker å ha lanai i anledning lunsj, regnevær og solpauser.

Ellers kan der nevnes at det tilsynelatende ikke er noen stor utrydningstrussel for Hawaiis grønne havskilpadde-stand, ettersom vi hver gang vi var i vannet – om det var på surfebrett, SUP eller katamaran-cruise – så én eller flere av artens eksemplarer. Vi tar høyde for at det kan ha vært den samme padda hver gang, men ettersom Hallvard hadde glemt radiomerkningsutstyret hjemme, var vi ute av stand til å verifisere og peile.

Som en forsmak på kulda hjemme i Norge satt vi en hel kveld i blæsten fra airconditionen på en bar der vi deltok i en quiz uten å kunne svare på et eneste spørsmål. Her måtte man helst enten være amerikaner med amerikansk historie og politikk prenta inn fra barnsben av, eller opptatt av amerikanske kjendiser. Men det var allikevel hyggelig, og vi var i godt selskap.

Nest siste dag på øya var vi ute og surfa litt blant de badende turistene i Waikiki, og for å unngå å hakke en turist i hodet med brettet sitt, så Susanne seg nødt til å hoppe kontrollert av brettet. Det passet dårlig sammen med grunt vann og spisse koraller, og siden vi måtte være ute av leiligheten tidlig neste dag, ble resten av tiden tilbrakt i bil på en runde rundt hele O’ahu. Vi startet med Halona bay, Makapu’u og Waimanalo og stoppet for en lunsj i Kailua. Derfra kjørte vi videre opp langs øst-siden til North Shore. Sunset Beach var et passende sted å slappe av før veien gikk videre sydover igjen.

Som vanlig ble det litt baluba og hurramegrundt før avreise, med shopping og dårlig tid. Middag med Maja måtte utgå og vi hadde mer enn nok med å få tid til å pakke plass til alt vi hadde shoppa – dvs redusere antall kolli fra 15 til 4 – og å rense surfesåret til Susanne før Maja var snill og svippet oss ut til flyplassen.

Etter å ha spurt flyvertinnene om et stort nok plaster og noe å rense med da vi landet i Seattle, oppdaget vi tidenes triks for å snike i køen på flyplasser. Et par lette hink, og vips blir man utstyrt med rullestol som gir priority pass i sikkerhetskontroller og andre køer. I Seattle hadde vi 8 timer å vente, og fikk valuta for pengene i Deltas lounge. Resten av turen gikk smertefritt med unntak av verkende fot, og vi kom oss vel hjem til tre-fire uker med jobbing før neste ferie stod for tur - denne gang med forloverhattene på. I skrivende stund slikker vi air-condition på Mauritius med Kathrin, Trond og Kamilla - nærmere bestemt på hotell Le Victoria i Pointe Aux Piments. Mer om dette senere.