Miami Surprise

I det herrens år 2014 fylte familiens kjære lillesøster, svigerinne, datter, datterdatter og samboer 26 år. Dette er som kjent halve kortstokken, og vi kunne ikke annet enn å gå sammen og slå sakte på en noenlunde stor tromme. Bursdagen var i september, gaven fikk hun i november. Reisemålet var for henne (og i starten også oss andre) ukjent, og det eneste som var på plass var barnevaktkabalen.

Etter bidrag fra hist og her, billettsøk og lange telekonferanser med Ole, endte vi på en tur til Miami. Vi var innom f.eks. Thailand (i tankene, ikke på befaring), men siden Sus var godt på vei gravid på denne tiden måtte vi styre unna farlig mygg og den slags. Miami er jo heller ikke så verst, tenkte vi. Dessuten skulle det vise seg at det er billigere å reise på cruise til Bahamas derfra enn å bo på hotell.

Dette skulle bli Kristina og Oles første hele uke uten ungene, så de var veldig spente. Kristina naturligvis også fordi hun ikke visste hvor hun skulle. Vi holdt henne på pinebenken helt til vi var på Gardermoen. Da fikk hun det første hintet:

Altså et ganske åpenbart et. Det neste hintet var ikke like åpenbart:

Hun ble uansett hoppende glad og sa det var mer enn hun hadde turt å håpe på, mens hun satt helt stille. Etter et altfor langt og avslappet besøk på lounge som førte til at vi nådde flyet med et nødskrik, var vi omsider på vei. Vi delte rom første natten i Miami og fant fort ut at byen var mye større enn vi hadde sett for oss og at taxi var dyrt. Med stengt hotellbar og dårlig vær kunne det bare gå én vei herfra.

Første dagen tilbrakte vi på vandring etter utefrokost i South Beach-området. Vi fant et sted som reklamerte med 2 for 1 mimosas, men den eneste som hadde lyst på det var gravid, så det ble med tilbudet. Vi gamblet på buss tilbake til hotellet for å hente bagasje, men tapte og endte med å ta en ny dyr taxi istedenfor. Taxien fikk oss dit vi ville, og vi fikk sjekket inn på Royal Caribbean – heldigvis uten problemer til tross for at de hadde en streng «24 uker gravid ikke velkommen»-policy. Vi ble tildelt et par lugarer med vindu i en bra etasje og styrte rett mot all inclusive-skranken slik at i alle fall tre av oss var sikret god servering resten av cruiset. Middag var inkludert og vi tok det relativt piano resten av kvelden.

Da vi våknet dagen etter var vi brått i Nassau, Bahamas. Vi holdt på å kaste bort dagen på en vandring tur/retur stranda uten å få noe tid der, men ble heldigvis plukket opp av en taxi av typen billig. Taxisjåføren var av typen kameratslig og ville ta bilder med oss. Stranden var akkurat slik man ser for seg en strand på Bahamas er, og i tillegg var det varmt og godt. Etter en stund på stranda bestemte vi oss for å prøve å finne en passende utflukt resten av dagen, noe som skulle vise seg å være litt kinkig. Guttene satt seg for å spise burgere på Green Parrot mens jentene fant en skranke hvor de reklamerte for turtilbydere. Dessverre hadde alle i vår prisklasse gitt seg for dagen, men på vei tilbake til båten snublet vi over en rastafari-dude som kalte seg Cobby. Cobby hadde både egen båt og tid til å ta oss med på en snorkletur. Dermed fikk vi oss en utflukt allikevel, og det viste seg at kapteinen og reiseguiden vår også hadde full kontroll på hvor alle kjendisene holdt hus. Han pekte på feriestedene til blant andre Oprah, Bill Gates og Tom Cruise, og tok oss med til et bra snorklested hvor akvariefiskene sirklet oss inn for å få smake på brødet vi fikk med oss uti vannet. På vei tilbake ble vi utsatt for konspirasjonsteori-propaganda i ekte rastafari-ånd.

Neste dag våknet vi til en melding om at det var for høye bølger til å ta oss i land på Cococay, så det var avlyst. Vi skyndet oss derfor opp til bassenget for å sikre oss gode plasser ved siden av hverandre i solen og spiste frokost på skift. Siden vi ikke hadde bedre fore bestemte de tre med all inclusive-pakker å tjene inn investeringen sin. Pakkene fikk stadig mindre stabile bein å gå på, og det ble noen runder på casino og favorittbaren vår Crown Viking Lounge over klatreveggen med utsikt mot bassenget. Stort mer tror vi ikke det skjedde den dagen.

Vi bestemte oss for å bli med på en guidet kayak-tur på neste stopp i Key West. Det var en mer avslappende tur enn vi hadde sett for oss, med kremen av våre medpassasjerer, men været var knallbra og vi så en haug med iguaner. Guidene plukket opp blant annet sjøpølser, sjøstjerner og svamper som vi fikk kjenne på. Tilbake i Key West gikk vi oss en god runde i gatene og nøt Hawaii-følelsen. Vi var innom kaia hvor vi så en gedigen sjøku og massevis av tarpon-fisk nede mellom de store yachtene. Etter endt landlov, tok vi oss en skikkelig helaften på «kjenn din partner»-show, pianobar og casino, siden dette var siste dagen på båten og noen av oss trodde vi var framme i Miami sent dagen etter. Da vi måtte gå planken for siste gang klokka 08 omtrent, ble det tydelig at det ikke er ideelt for almenntilstanden med kun 2-3 timers søvn etter en kule. Vi fant det for godt å jumpe inn i en taxi igjen, og sjekket inn på Hotel Daddy’O før vi fant oss en gigalunsj i nærheten og laxet videre på stranda.

På ettermiddagen bar det avsted til Sunrise for å se Florida Panthers vs. New York Islanders. Det var den første hockey-kampen Susanne og Hallvard var på, og vi fikk valuta for pengene. Plassene var gode og kampen veldig jevn med både ekstraomgang og straffer. Det var litt nedtur at Panthers tapte, men sånn er livet. Dessuten ryktes det at stemningen er bedre i Spartahallen når tredjelaget taper treningskamper, men det er vanskelig å verifisere.

Dagen etter undersøkte vi muligheten for litt deep sea fishing i siste liten. De beste tilbyderne kostet rundt 220 USD per person, noe vi syntes var i dyreste laget. Vi burde vel luktet lunta da vi fant en tur til 50 USD, men vi tenkte det var billigere fordi det var plass til mange fler på båten. Fisketuren var uansett ikke før på kvelden, så vi rakk først en tur på stranda ved hotellet, før vi fikk oppleve ekte Ocean Drive/South Beach spirit til middag. Drinkene var større enn vi klarte å fullføre, og det var nok her vi skulle blitt resten av kvelden. Isteden fylte vi doen på fiskebåten med virgin daiquiry og Ole fanget noen bittesmå snappere med dårlig utstyr og tilhørende service.

Så var det tid for avreise. Vi sørget for sen utsjekk på ett av rommene slik at vi fikk tid til litt stranding, og tok igjen en tur innom South Beach – denne gangen med bagasjen på slep. Vi fant oss en fin restaurant med hummer og kanari på menyen, og god utsikt til livet som for forbi. Vi skulle vel ønske vi kunne bli i Miami noen dager til, men Swiss Air tok godt vare på oss på vei hjem. Det er tegn på behagelige seter når man sover seg gjennom frokosten og ikke engang våkner av filleristing. Vel framme i Münich rakk vi både massasje og sauerkrauts før vi måtte inn på et nytt fly, og vips var vi tilbake på norsk jord.

Vi takker for supert reisefølge og håper det kan gjentas ved en senere anledning!

På epleslang i Maryland

Hallvards konferanser kommer som påskekvelden på haren, og denne gangen bar det til Baltimore. Vi tenkte derfor, reiseglade som vi er, at det ville passe ypperlig å kombinere med en tur innom eplelandsbyen New York. Som tenkt, så gjort, og Susanne slang seg med.

Vi ankom Newark 1.mai 2014 og besluttet raskt å ta en taxi til hotellet på Wall Street. Ikke like raskt fikk vi tildelt en taxi av en særs lite hyggelig og imøtekommende taxifordelings-dame, og den dårlige servicen ville ingen ende ta. Mennesket vi havnet i baksetet til kunne informere om at GPSen var blitt stjålet og at han derfor ikke hadde noen anelse om hvor vi skulle. Dermed forventet han at vi skulle guide ham gjennom byen. Det kunne vi ikke, ettersom det var vår første tur dit, og dessuten trodde vi at Wall Street var relativt godt kjent i alle fall blant taxisjåfører. Såga endte med at vi roamet i dyre dommer for å få opp Google Maps, mens vi fikk huden full av Joe for at vi ikke visste optimal rute. Vi endte også med å tipse altfor mye, mest fordi vi var blitt redde for at han var en gangster som ville kommet ut av bilen og banket tipsen ut av oss hvis ikke. Med livskiten liggende igjen i taxien kom vi oss i det minste til hotellet. Der låste vi oss inne på rommet og ventet til det ble lyst før vi turte å gå ut. Mest sannsynlig for å kjøpe pistol.

Da dagen grydde var ikke verden lenger så slem, og vi satt ut på vandring. Begivenhetene kommer litt hulter til bulter siden vi har vært så himla treige med å bloggelere, men vi besøkte i alle fall South Seaport og kom oss innom Charging Bull borti veien hvor vi møtte en flokk charging asiater. Guiden fikk stagget dem for et minutt eller to, og tok romantiske bilder av oss med horn i siden. Vi fikk også med oss Ground Zero på andre forsøk, selv om museet ikke var åpnet ennå. Vi synes minnesmerket var fint – estetisk og beskrivende med to vannhull der byggene en gang stod.

Det ble tydelig for oss at Broadway også er en long way, men ved å følge den fra financial district opp mot Times Square, fikk vi sett en god del av Manhattan. Vi krysset Union Square og lurte på hva klokka viste – det viste seg at den viste klokka. Etter en fet og fin lunsj trasket vi videre til Times Square. Glororama og folks spådommer om kostymefolk som ville ta bilder av deg slo til, og vi var innom altfor store butikker av typen Toys'r'us, M, Hershey’s osv. Vi undersøkte også Broadway-billetter, men fant ut at det var mer dyrt enn gøy. Det ble tid til en tur opp på Top of the Rock ved solnedgang en kveld, og det skuffet ikke, selv om adgang til 70.etasje lot vente på seg. Det hadde nemlig vært både lyn og torden andre steder i byen, og da sier det seg selv at enhver 70.etasje står i fare. I 69’ende er man derimot helt trygg. Utsikten var upåklagelig, selv om været ikke var det.

Vi bedrev litt shopping og tittet innom Grand Central Terminal. En av de første dagene testet vi ut Bar 54 på Hyatt Times Square. Vi var der da de åpnet og fikk dermed bord med utrolig utsikt fra det som viste seg å være den høyestliggende baren i NYC. To flasker Prosecco senere tok vi heisen ned igjen og tok subwayen til South Ferry. Det var minst to raringer på banen; én med Turboneger t-skjorte og patronbelte som følte det passende å spytte over alt, samt en stubbete kineser som man ikke kunne forstå hva sa. Det føltes allikevel riktig å stoppe å spørre om han trengte hjelp. Det gjorde han ikke tror vi. På vei hjem snublet vi over en ølhagefest som vi lot oss bli en del av.

Frihetsgudinnen fikk vi med oss på avstand, fra Staten Island Ferry. Denne fergen var gratis og kunne by på utsikt mot både gudinnen og skylinen. Utover dette kan vi så vidt huske å ha gått gjennom Central Park hvor vi så folk bedrive både baseball, squash, tennis, jogging, sykling, ridning og hundelufting. På The Mall så vi også dansere, tryllekunstnere, musikanter og såpeboblemakere som koste seg i det fine været.

For å komme oss til Baltimore hadde vi leid bil, noe som også gjorde at vi var mobile nok til å ta en dagstur til Washington DC. Der kunne vi, etter å ha kjørt noen runder i en lyskryssbefengt rundkjøring, se at Det Hvite Hus var mer som en hvit hytte. Vi gikk langt og lengre enn langt til det flotte Lincoln-minnesmerket kjent fra blant annet Forest Gump. Der tok vi bilder sammen med alle andre, før vi satt oss på en restaurant med utsikt ned på hytta. Barack holdt seg innendørs mens det travet skarpskyttere rundt på taket.

Tilbake i Baltimore var Hallvard på konferanse mens Susanne slanget seg ved det kvadratmeterstore, uåpnede bassenget på hotellet. Dette var i tiden mellom The Wire og Serial, så vi våget oss ut i gatene lykkelig uvitende om at det var større sannsynlighet for å bli myrdet enn noe som helst annet. Vi hadde hellet med oss og fikk med oss både ostekakefabrikk, lokal churrascaria, samt et sted de serverte krabbekaker og Natty Boh uten å frykte for livet en eneste gang. Livskiten lå uansett igjen i taxien fra Newark. Det var ikke mange av dem, men vi fikk med oss de fleste attraksjonene i Inner Harbor. Så var plutselig konferansen over, og det bar tilbake til New York, fortsatt i nevnte leiebil.

Som taxisjåførene i byen er vi totalt avhengig av GPS, og fulgte slavisk ruten vi fikk foreslått. Før vi visste ordet av det stod vi vindu til rompe med den nakne cowboy’en på Times Square. Midt i rushtrafikken (tror vi). Det tok i alle fall tid nok å kjøre et stykke som vanligvis skulle tatt fem minutter. Vel fremme på det nye hotellet, gledet Hallvard seg til å se den storslåtte utsikten Susanne hadde sett da hun var oppom med bagasjen. Dessverre hadde hun skrytt den opp i skyene, så med ansiktene presset mot glasset var det lettere å få assosiasjoner til skjønnlitterære erotiske verk enn til storslåtte byer.

De siste par dagene tittet vi litt i Little Italy, spiste på Lombardi’s Pizza, gikk gjennom China Town og fant diverse steder kjent fra TV. Vi så blant annet Friends-fasaden, en seksuelt ladet trapp man ikke måtte forstyrre og McGees som er opphavet til McLarrens i HIMYM. Da tåken lettet hadde vi også utsikt til bygget King Kong klatret på, men det er det siste vi husker. Fin by – vi drar gjerne tilbake.