På epleslang i Maryland

Hallvards konferanser kommer som påskekvelden på haren, og denne gangen bar det til Baltimore. Vi tenkte derfor, reiseglade som vi er, at det ville passe ypperlig å kombinere med en tur innom eplelandsbyen New York. Som tenkt, så gjort, og Susanne slang seg med.

Vi ankom Newark 1.mai 2014 og besluttet raskt å ta en taxi til hotellet på Wall Street. Ikke like raskt fikk vi tildelt en taxi av en særs lite hyggelig og imøtekommende taxifordelings-dame, og den dårlige servicen ville ingen ende ta. Mennesket vi havnet i baksetet til kunne informere om at GPSen var blitt stjålet og at han derfor ikke hadde noen anelse om hvor vi skulle. Dermed forventet han at vi skulle guide ham gjennom byen. Det kunne vi ikke, ettersom det var vår første tur dit, og dessuten trodde vi at Wall Street var relativt godt kjent i alle fall blant taxisjåfører. Såga endte med at vi roamet i dyre dommer for å få opp Google Maps, mens vi fikk huden full av Joe for at vi ikke visste optimal rute. Vi endte også med å tipse altfor mye, mest fordi vi var blitt redde for at han var en gangster som ville kommet ut av bilen og banket tipsen ut av oss hvis ikke. Med livskiten liggende igjen i taxien kom vi oss i det minste til hotellet. Der låste vi oss inne på rommet og ventet til det ble lyst før vi turte å gå ut. Mest sannsynlig for å kjøpe pistol.

Da dagen grydde var ikke verden lenger så slem, og vi satt ut på vandring. Begivenhetene kommer litt hulter til bulter siden vi har vært så himla treige med å bloggelere, men vi besøkte i alle fall South Seaport og kom oss innom Charging Bull borti veien hvor vi møtte en flokk charging asiater. Guiden fikk stagget dem for et minutt eller to, og tok romantiske bilder av oss med horn i siden. Vi fikk også med oss Ground Zero på andre forsøk, selv om museet ikke var åpnet ennå. Vi synes minnesmerket var fint – estetisk og beskrivende med to vannhull der byggene en gang stod.

Det ble tydelig for oss at Broadway også er en long way, men ved å følge den fra financial district opp mot Times Square, fikk vi sett en god del av Manhattan. Vi krysset Union Square og lurte på hva klokka viste – det viste seg at den viste klokka. Etter en fet og fin lunsj trasket vi videre til Times Square. Glororama og folks spådommer om kostymefolk som ville ta bilder av deg slo til, og vi var innom altfor store butikker av typen Toys'r'us, M, Hershey’s osv. Vi undersøkte også Broadway-billetter, men fant ut at det var mer dyrt enn gøy. Det ble tid til en tur opp på Top of the Rock ved solnedgang en kveld, og det skuffet ikke, selv om adgang til 70.etasje lot vente på seg. Det hadde nemlig vært både lyn og torden andre steder i byen, og da sier det seg selv at enhver 70.etasje står i fare. I 69’ende er man derimot helt trygg. Utsikten var upåklagelig, selv om været ikke var det.

Vi bedrev litt shopping og tittet innom Grand Central Terminal. En av de første dagene testet vi ut Bar 54 på Hyatt Times Square. Vi var der da de åpnet og fikk dermed bord med utrolig utsikt fra det som viste seg å være den høyestliggende baren i NYC. To flasker Prosecco senere tok vi heisen ned igjen og tok subwayen til South Ferry. Det var minst to raringer på banen; én med Turboneger t-skjorte og patronbelte som følte det passende å spytte over alt, samt en stubbete kineser som man ikke kunne forstå hva sa. Det føltes allikevel riktig å stoppe å spørre om han trengte hjelp. Det gjorde han ikke tror vi. På vei hjem snublet vi over en ølhagefest som vi lot oss bli en del av.

Frihetsgudinnen fikk vi med oss på avstand, fra Staten Island Ferry. Denne fergen var gratis og kunne by på utsikt mot både gudinnen og skylinen. Utover dette kan vi så vidt huske å ha gått gjennom Central Park hvor vi så folk bedrive både baseball, squash, tennis, jogging, sykling, ridning og hundelufting. På The Mall så vi også dansere, tryllekunstnere, musikanter og såpeboblemakere som koste seg i det fine været.

For å komme oss til Baltimore hadde vi leid bil, noe som også gjorde at vi var mobile nok til å ta en dagstur til Washington DC. Der kunne vi, etter å ha kjørt noen runder i en lyskryssbefengt rundkjøring, se at Det Hvite Hus var mer som en hvit hytte. Vi gikk langt og lengre enn langt til det flotte Lincoln-minnesmerket kjent fra blant annet Forest Gump. Der tok vi bilder sammen med alle andre, før vi satt oss på en restaurant med utsikt ned på hytta. Barack holdt seg innendørs mens det travet skarpskyttere rundt på taket.

Tilbake i Baltimore var Hallvard på konferanse mens Susanne slanget seg ved det kvadratmeterstore, uåpnede bassenget på hotellet. Dette var i tiden mellom The Wire og Serial, så vi våget oss ut i gatene lykkelig uvitende om at det var større sannsynlighet for å bli myrdet enn noe som helst annet. Vi hadde hellet med oss og fikk med oss både ostekakefabrikk, lokal churrascaria, samt et sted de serverte krabbekaker og Natty Boh uten å frykte for livet en eneste gang. Livskiten lå uansett igjen i taxien fra Newark. Det var ikke mange av dem, men vi fikk med oss de fleste attraksjonene i Inner Harbor. Så var plutselig konferansen over, og det bar tilbake til New York, fortsatt i nevnte leiebil.

Som taxisjåførene i byen er vi totalt avhengig av GPS, og fulgte slavisk ruten vi fikk foreslått. Før vi visste ordet av det stod vi vindu til rompe med den nakne cowboy’en på Times Square. Midt i rushtrafikken (tror vi). Det tok i alle fall tid nok å kjøre et stykke som vanligvis skulle tatt fem minutter. Vel fremme på det nye hotellet, gledet Hallvard seg til å se den storslåtte utsikten Susanne hadde sett da hun var oppom med bagasjen. Dessverre hadde hun skrytt den opp i skyene, så med ansiktene presset mot glasset var det lettere å få assosiasjoner til skjønnlitterære erotiske verk enn til storslåtte byer.

De siste par dagene tittet vi litt i Little Italy, spiste på Lombardi’s Pizza, gikk gjennom China Town og fant diverse steder kjent fra TV. Vi så blant annet Friends-fasaden, en seksuelt ladet trapp man ikke måtte forstyrre og McGees som er opphavet til McLarrens i HIMYM. Da tåken lettet hadde vi også utsikt til bygget King Kong klatret på, men det er det siste vi husker. Fin by – vi drar gjerne tilbake.