Miami Surprise

I det herrens år 2014 fylte familiens kjære lillesøster, svigerinne, datter, datterdatter og samboer 26 år. Dette er som kjent halve kortstokken, og vi kunne ikke annet enn å gå sammen og slå sakte på en noenlunde stor tromme. Bursdagen var i september, gaven fikk hun i november. Reisemålet var for henne (og i starten også oss andre) ukjent, og det eneste som var på plass var barnevaktkabalen.

Etter bidrag fra hist og her, billettsøk og lange telekonferanser med Ole, endte vi på en tur til Miami. Vi var innom f.eks. Thailand (i tankene, ikke på befaring), men siden Sus var godt på vei gravid på denne tiden måtte vi styre unna farlig mygg og den slags. Miami er jo heller ikke så verst, tenkte vi. Dessuten skulle det vise seg at det er billigere å reise på cruise til Bahamas derfra enn å bo på hotell.

Dette skulle bli Kristina og Oles første hele uke uten ungene, så de var veldig spente. Kristina naturligvis også fordi hun ikke visste hvor hun skulle. Vi holdt henne på pinebenken helt til vi var på Gardermoen. Da fikk hun det første hintet:

Altså et ganske åpenbart et. Det neste hintet var ikke like åpenbart:

Hun ble uansett hoppende glad og sa det var mer enn hun hadde turt å håpe på, mens hun satt helt stille. Etter et altfor langt og avslappet besøk på lounge som førte til at vi nådde flyet med et nødskrik, var vi omsider på vei. Vi delte rom første natten i Miami og fant fort ut at byen var mye større enn vi hadde sett for oss og at taxi var dyrt. Med stengt hotellbar og dårlig vær kunne det bare gå én vei herfra.

Første dagen tilbrakte vi på vandring etter utefrokost i South Beach-området. Vi fant et sted som reklamerte med 2 for 1 mimosas, men den eneste som hadde lyst på det var gravid, så det ble med tilbudet. Vi gamblet på buss tilbake til hotellet for å hente bagasje, men tapte og endte med å ta en ny dyr taxi istedenfor. Taxien fikk oss dit vi ville, og vi fikk sjekket inn på Royal Caribbean – heldigvis uten problemer til tross for at de hadde en streng «24 uker gravid ikke velkommen»-policy. Vi ble tildelt et par lugarer med vindu i en bra etasje og styrte rett mot all inclusive-skranken slik at i alle fall tre av oss var sikret god servering resten av cruiset. Middag var inkludert og vi tok det relativt piano resten av kvelden.

Da vi våknet dagen etter var vi brått i Nassau, Bahamas. Vi holdt på å kaste bort dagen på en vandring tur/retur stranda uten å få noe tid der, men ble heldigvis plukket opp av en taxi av typen billig. Taxisjåføren var av typen kameratslig og ville ta bilder med oss. Stranden var akkurat slik man ser for seg en strand på Bahamas er, og i tillegg var det varmt og godt. Etter en stund på stranda bestemte vi oss for å prøve å finne en passende utflukt resten av dagen, noe som skulle vise seg å være litt kinkig. Guttene satt seg for å spise burgere på Green Parrot mens jentene fant en skranke hvor de reklamerte for turtilbydere. Dessverre hadde alle i vår prisklasse gitt seg for dagen, men på vei tilbake til båten snublet vi over en rastafari-dude som kalte seg Cobby. Cobby hadde både egen båt og tid til å ta oss med på en snorkletur. Dermed fikk vi oss en utflukt allikevel, og det viste seg at kapteinen og reiseguiden vår også hadde full kontroll på hvor alle kjendisene holdt hus. Han pekte på feriestedene til blant andre Oprah, Bill Gates og Tom Cruise, og tok oss med til et bra snorklested hvor akvariefiskene sirklet oss inn for å få smake på brødet vi fikk med oss uti vannet. På vei tilbake ble vi utsatt for konspirasjonsteori-propaganda i ekte rastafari-ånd.

Neste dag våknet vi til en melding om at det var for høye bølger til å ta oss i land på Cococay, så det var avlyst. Vi skyndet oss derfor opp til bassenget for å sikre oss gode plasser ved siden av hverandre i solen og spiste frokost på skift. Siden vi ikke hadde bedre fore bestemte de tre med all inclusive-pakker å tjene inn investeringen sin. Pakkene fikk stadig mindre stabile bein å gå på, og det ble noen runder på casino og favorittbaren vår Crown Viking Lounge over klatreveggen med utsikt mot bassenget. Stort mer tror vi ikke det skjedde den dagen.

Vi bestemte oss for å bli med på en guidet kayak-tur på neste stopp i Key West. Det var en mer avslappende tur enn vi hadde sett for oss, med kremen av våre medpassasjerer, men været var knallbra og vi så en haug med iguaner. Guidene plukket opp blant annet sjøpølser, sjøstjerner og svamper som vi fikk kjenne på. Tilbake i Key West gikk vi oss en god runde i gatene og nøt Hawaii-følelsen. Vi var innom kaia hvor vi så en gedigen sjøku og massevis av tarpon-fisk nede mellom de store yachtene. Etter endt landlov, tok vi oss en skikkelig helaften på «kjenn din partner»-show, pianobar og casino, siden dette var siste dagen på båten og noen av oss trodde vi var framme i Miami sent dagen etter. Da vi måtte gå planken for siste gang klokka 08 omtrent, ble det tydelig at det ikke er ideelt for almenntilstanden med kun 2-3 timers søvn etter en kule. Vi fant det for godt å jumpe inn i en taxi igjen, og sjekket inn på Hotel Daddy’O før vi fant oss en gigalunsj i nærheten og laxet videre på stranda.

På ettermiddagen bar det avsted til Sunrise for å se Florida Panthers vs. New York Islanders. Det var den første hockey-kampen Susanne og Hallvard var på, og vi fikk valuta for pengene. Plassene var gode og kampen veldig jevn med både ekstraomgang og straffer. Det var litt nedtur at Panthers tapte, men sånn er livet. Dessuten ryktes det at stemningen er bedre i Spartahallen når tredjelaget taper treningskamper, men det er vanskelig å verifisere.

Dagen etter undersøkte vi muligheten for litt deep sea fishing i siste liten. De beste tilbyderne kostet rundt 220 USD per person, noe vi syntes var i dyreste laget. Vi burde vel luktet lunta da vi fant en tur til 50 USD, men vi tenkte det var billigere fordi det var plass til mange fler på båten. Fisketuren var uansett ikke før på kvelden, så vi rakk først en tur på stranda ved hotellet, før vi fikk oppleve ekte Ocean Drive/South Beach spirit til middag. Drinkene var større enn vi klarte å fullføre, og det var nok her vi skulle blitt resten av kvelden. Isteden fylte vi doen på fiskebåten med virgin daiquiry og Ole fanget noen bittesmå snappere med dårlig utstyr og tilhørende service.

Så var det tid for avreise. Vi sørget for sen utsjekk på ett av rommene slik at vi fikk tid til litt stranding, og tok igjen en tur innom South Beach – denne gangen med bagasjen på slep. Vi fant oss en fin restaurant med hummer og kanari på menyen, og god utsikt til livet som for forbi. Vi skulle vel ønske vi kunne bli i Miami noen dager til, men Swiss Air tok godt vare på oss på vei hjem. Det er tegn på behagelige seter når man sover seg gjennom frokosten og ikke engang våkner av filleristing. Vel framme i Münich rakk vi både massasje og sauerkrauts før vi måtte inn på et nytt fly, og vips var vi tilbake på norsk jord.

Vi takker for supert reisefølge og håper det kan gjentas ved en senere anledning!