Tokyo VTTW

Vårt første møte med Japan var et handikap-toalett. Før vi rakk gjennom tollen var det en i reisefølget som krevde sitt pitstop da han ennå ikke er dannet nok til å gå på do som folk flest. Det ble i det hele tatt ganske hyppige dobesøk på denne turen, heldigvis ikke grunnet maten vi fikk servert. Flaks nettopp do er noe de satser på her i landet. Man kan på de fleste doer velge både spray, bidet og oppvarmet do-sete, og er man virkelig engstelig/forlegen over lyder som genereres kan man kjøre på med en lekker og nyttig do-flushe-lyd. Dessverre tryllet ingen av knappene frem noe stellebord eller robotbleieskiftere som vi hadde forventet av et land som dette. Vi fikk dermed trent på skifting i vogn, på smale benker, dolokk og stående enhånds-skift i mangel på noen av delene.

Men nok drittpreik. Som enkelte kan ha fått med seg, har vi utvidet reisefølget med 1 pax. Naturlig nok var vi et sted mellom medium og veldig spente på hvordan han ville like å fly. Siden vi ikke er barbarer, hadde vi selvsagt trent på å fly og evaluert hans airworthiness på forhånd ved å fly til Køben. Der fikk han utlevert Farbror Müslings utmerkelse for utmerket flyver. Han lot ikke til å ha fått varige mén av den turen, og det var bra siden Japanturen sto for døren fire dager senere. Kritiske lesere kan pirke på at Japan er lenger unna enn Køben, og det har de helt rett i (i hvert fall om utgangspunktet er Norge. Japan er kjempenærme Koreaene f.eks., mens Køben er fjernt for dem). Men flyturen gikk uten noen problemer. Minstemann ble plassert i en liten seng på veggen og sov det meste av turen. Han fikk seg en 5-10minutters runde med en flyvertinne som klødde i fingrene, forhåpentligvis ikke av sykdomsrelaterte grunner, men ellers var det som hjemme; sove, spise, skifte, prate, sove osv.

Mens Vegard lå rett ut på myke puter og fløy som på første klasse, satt vi på økonomi + med utvidet benplass. Det blir det nødvendigvis for å få plass til barnesengen, så vi satt med utstrakte ben og gjorde mye det samme som Vegard, bare med skiftingen utskiftet med filmseing.

Vel fremme og på andre siden av tollerne, møtte Sada og Tomoko oss og det bar rett på sightseeing. Vi fikk se et stort tempel, et slags marked og smake litt av varje-sushi og en kalorifattig japansk dessert.

Da vi fikk adgang til hotellet måtte vi legge oss, fulle av jet som vi var, men Japan ville det annerledes og satt på vekking med energisk vibrering rundt middagstider. Heldigvis for oss befant vi oss langt unna episenteret og i et jordskjelvsikret bygg. Det føltes ikke mindre dramatisk mens det stod på av den grunn. Skjelvet var først estimert til 8,5 på Richters skala, men ble senere nedgradert til 7,9. I Tokyo føltes det visstnok som 5, men vi mangler sammenligningsgrunnlag. Fysikerne i oss kan allikevel fortelle at rommet vi var i vibrerte med en frekvens på rundt 3 Hz, etter våre dårligste estimat. Dette var tydeligvis perfekt vuggerytme for Hallvard, mens Vegard og Susanne er mer skeptiske av natur og våknet sporenstreks. Det er ikke meningen at senger uten myntinnkast plutselig skal begynne å vugge voldsomt mens man sover.

Dagen derpå var vi fortsatt fulle av jet, og hadde belaget oss på Vegard som vekkeklokke. Han hadde derimot gått inn for å snu døgnet og sov som om det ikke var noen morgendag da telefonen kimte fordi Sada ventet i resepsjonen. Vi skulle møtes kl 10, men var klare først to timer senere til noe vi trodde var sightseeing rundtom i Tokyo. Det viste seg isteden at vi skulle ut på en 2,5-timers kjøretur (én vei) til et tempel kalt Matsumoto. Flaks for oss at vi hadde med en #sovebaby. Tempelet var fint og flott, med 6 etasjer adskilt med bratte trapper oppimot 65 graders stigning. Det er visst fra 1500-tallet, og de håper på å få det med på UNESCOs verdensarvsliste. Tvi, tvi!

På vei tilbake fikk vi oppleve japansk rushtrafikk med #skrikerunge. Vi stoppet på et senter langs veien og fikk testet et nursing room. Etter Sadas anbefalning så vi for oss noe ala Storo-senterets fasciliteter, med sofakrok, myke amme-lenestoler og stellebord på rekke og rad. Slik var det ikke. I stedet hadde de satset på trangt rom uten plass til vogna, med lekk bleiebøtte og ammekrakk uten rygg. Altså langt under handikapdo-standard. Vel tilbake på hotellet var vi fortsatt to timer pluss trafikkforsinkelsen bak skjema, noe som var i snaueste laget for å nå restaurantene i nærområdet. Sada klarte til slutt å snuse frem en restaurant som vanligvis holdt åpent til 0500, men som for anledningen stengte kjøkkenet ved midnatt. Vi rakk akkurat å bestille alt fra en kylling, en tofu-miks, noe sjømat og mykstekt bacon på pinne. På vei ut fra restauranten holdt Vegard på å drukne i japansk juggel-godis etter at servitøren tilbød Sada lillefingeren og han tok begge armene og deler av torso.

Vegard fylte tre måneder tredje dagen på tur, og vi feiret på en autentisk japansk restaurant hvor vi fikk et eget lite rom på gulvnivå hvor han kunne ligge på pleddet sitt og sove ved siden av oss. De hadde skikkelig god sushi og sashimi (unntatt kamskjell) og minifamilien koste seg.

Tre måneder og tre dager gammel har Vegard det såpass artig i Japan at han klukker og ler. Dagene går med til konferanse for Hallvards del og trilling for Susanne og Vegard. På kveldene spiste vi med japanerne eller våget oss ut på egenhånd. Vi fikk også med oss konferanse-banketten der Vegard sov seg gjennom høylytt, tradisjonell japansk klimpring før vi gikk ut og så på ildfluer i parken.

Siste konferansedag er Susanne og Vegard på hotellet og øver på å le og sove. Begge deler ble gjennomført med stort hell. En hotellgang egner seg tydeligvis til å trille i søvn når det regner. Hallvard måtte ha et Skype-intervju og det ble litt hektisk å komme seg rett på staselig BBQ med CEO’en i KLV, noddy, Sada og Toshiro (som kom og hentet oss på hotellet). Det øste ned og paraplyene de lånte ut på hotellet kom godt med!

Så var det helg igjen, og i Japan drar man på utflukter i helgene. Helst lange. Nikko ligger ca 150 km unna Tokyo, og kan by på både stilige fosser og uskrella ørret. Vi koste oss med begge deler før vi kjørte av gårde og fikk dyppet føttene i varme helsekilder og deretter tilbake til byen, for å nå middag med party thai boy. Han hadde funnet bord på en bar hvor vi forventet å få burgere og nachos, men isteden fikk servert omelett med sprellende fisketopping, skalldyrssushi, rå makrell etc.

Dagen etter var det Hakone som stod for tur. Her fikk vi sett Mt. Fuji, mens vi ventet på lunsjen, før det fordypet seg i tåke og forsvant. Videre var det planlagt at vi skulle ta sjørøverbåt over Lake Ashi, så da gjorde vi det. Det var en tur utelukkende for turens skyld, og ikke før hadde vi lagt til kai på endestasjonen før vi, som de eneste, hoppet bukk over det byen på andre siden av innsjøen hadde å tilby og stormet rett inn på returbåten – uten engang å ha forlatt kaia. Da vi kom tilbake til vår side av innsjøen, hoppet vi rett i bilen og kjørte tilbake til Tokyo. Der hadde PTB skaffet privat bord på en restaurant i nærheten av det nye hotellet vårt i Shinjuku. Privat bord hjelper fint lite når veggene er av papir og kulturen innbyr til hyling ved enhver kundeinteraksjon, men vi fikk Vegard til å sove etter mye om og men slik at vi kunne kose oss med sushi som var typisk for nordøya. De hadde nemlig fått for seg at vi elsket all mat derfra etter middagen dagen før.

Som de ansvarsfulle foreldrene vi er, hadde vi klart å booke oss inn på et hotell som lå rett ved partydistriktet. Annenhver sjappe vi gikk forbi tilbød 3xGirls på mest mulig glorete måte. Japanerne liker visst slikt.

De resterende dagene fylte vi med utsikt, shopping, svømming, fotmassasje, god mat og søvnfulle netter. Det var med andre ord deilig ferietilværelse for oss alle tre. Vi var en tur i verdens travleste kryss ved Shibuya Station, men ble litt skuffet over menneskefluksen i rushtiden. To dager før avreise ristet bakken igjen. Også denne gangen befant vi oss i sengen på hotellet, og det førte ikke til varige mén. Dette skjelvet var av styrken 4,9 på 50km dyp og kunne visstnok merkes som 1 i Tokyo. Vi fant en italiensk restaurant langt over bakken i nærheten av hotellet og fikk testet Vegards høydeskrekk da vi la ham til å sove i vinduskarmen. Kelneren kunne ikke engelsk og vi fikk menyer på japansk, men ente opp med pizza uten hverken yngel eller egg. Det sa vi oss fornøyde med.

Vi fikk også med oss en del av det Shinjuku hadde å tilby, uten at vi benyttet oss av alle tilbudene, for å si det mildt. Her kan man f.eks. spise på restauranter hvor man sitter i falsk båt og fisker sin egen mat, blir servert av ninjaer, eller man kan gå på fange-bar, blinde-bar, katte-bar, nanny-bar, og sikkert mye mye mer. Selv endte vi opp på en Alice i eventyrland- restaurant med Susannes favoritt-meny, dvs. kun desserter. Vi gikk også forbi et glorete Robot Cabaret-sted, men klarte så vidt å dy oss. Isteden endte vi opp på et sted som het Blackhole hvor det var grilling og grining ved bordet. Det ble en fin avslutning på en hyggelig tur, og dagen etter bar det hjemover. Sada stilte opp som transportør, og vi ønsker ham hjertelig velkommen til Norge når han har anledning. Takk for oss!