Bort med støvet

Så var vi hodeløst tilbake i USA på nye eventyr. Denne gangen for å bistå Hallvards jobb med å etablere seg i landet, med to unger på slep og relativt lite fastsatt ellers. Billettene ble bestilt, samt det nærmeste flyplasshotellet. Siden lokasjonen var rimelig klar før avreise, visste vi iallfall hvilken flyplass vi skulle til, og dro til en annen. Riktignok bare en halvtimes tid unna med bil. Lengre er det ikke fra Miami til Fort Lauderdale.

Selv om vi har snakket om å reise i ganske lang tid, ble det hektisk før avreise. En av oss var opptatt med skrikerunge til så å si enhver tid, mens den andre jobbet. Den andre var Hallvard. Susanne har ikke jobbet siden forrige desember. Dessuten vekslet leiligheten fra visningsklar til bombet bordell minst daglig med usikre visningsvarsler fra utleiemegleren. Vi bestemte oss nemlig for å leie ut leiligheten mens vi er vekk. Visningsklar er forresten overhodet ikke ekvivalent med ryddig. Her snakker vi rasfare i alle skap og skuffer, med kategoriene spare, gi bort, kaste, pakke, hjem til jul, hvor sistnevnte er mest ustabil. Hva pakker man egentlig når man ikke helt vet hvor lenge man blir borte? Kathrin har blitt for knyttet til familien til å prøve seg som blindpassasjer, så fasit ble alt som ikke passet i øvrige kategorier. Men det kan være så rotete det bare vil, bare man har noen tente stearinlys på strategiske plasser. Dessuten knitrer det så spennende hver gang hybelkaninene fyker forbi litt for nært.

Imellom slaga hadde noen funnet det for godt å skrible med stein på panseret på kaptein Sortebil, og det ble avdekket at Volvoen var midt i en clutch-katastrofe og måtte innlegges på Bilia en ukes tid. Dette bidro til å bedre planleggings- og gjennomføringsevnene våre. Kaptein Sortebil er nå i Ronnys varetekt, og Vegard får jevnlige gjensyn med favorittbilen sin.

Dagen før dagen robbet vi studentboliger for senger, siden vi leier ut fullt møblert. Vi burde kanskje ant at en seng advertert som "fungerer som ny" hadde noen skavanker, men sengen viste seg å fungere som ny - med mindre man insisterer på å stå på ett ben ved naturlig bryst- eller skinnleggsposisjon. For alt vi vet kan slike senger bli levert med knekt pinne fra fabrikanten.

Den observante leser vil merke seg at antall senger stemmer dårlig med antall soverom i leiligheten slik vi hadde konfigurert den. Men takket være storinnrykk helgen før, med helte-innsats fra ekte handymenn, fikk vi satt opp en tøff trekkspilldør som vi umiddelbart trykket til vårt bryst. Vi fikk også kvittet oss med 4-5 kofferter med ting, hjelp med ungene, tømt kjøle- og medisinskapet og fjernet div. dødsfeller i leiligheten.

Likevel endte det hele med en siste våkenatt før avreise og imponerende tetthet i kjellerboden. Vel utslitte og lite opplagte, fikk vi besøk av Ronny, som angrende leverte tilbake en nøkkel han hadde stjålet noen dager før. Med det hadde han skapt både forsinkelser og uorden, men nåde fikk gå for rett denne gangen, mot at han fraktet litt bagasje og Susanne til flyplassen. Til tross for at kjøleskapet var forsøkt tømt tidligere, bugnet det over av melk - noe vår melkeglade sønn jublet over. I pakketåka plantet vi en liters melkekartong i hendene på ham, og han koste seg med den fra kjøleskapsdøra til innsjekkingskøen. Der kom vi på at han i tillegg til sin melkedille pleier å bli bilsyk, og like etter at han nevnte at han var kvalm, ble en pose med mer eller mindre udefinert søppel brått klart definert som søppel, da den fikk et lokk av melk og gårsdagens middag. I tillegg hylte Mari, og alt lå til rette for en behagelig 10-timers flytur.