Veien til Fort Lauderdale

Flyturen vi gruet oss til gikk overraskende bra. Vegard holdt på maten, og Mari fikk seg kurv på veggen som hun sov halvveis i. Vel fremme i Miami, hadde vi booket oss inn på første og beste flyplasshotell med basseng. Den første uka var ikke særlig innholdsrik – vi holdt oss på dette hotellet og bekjempet jetlag mens vi forsøkte å finne ut av den videre tilværelsen. Dagene startet grytidlig, og ble stort sett fylt med bassengbesøk for å underholde Vegard mens Hallvard fikk jobbet litt. Men vent nå litt… I retrospekt blir det en overdrivelse å kalle dette den første uken, da det i hovedsak gjelder de første par dagene. På dag 3 leide vi bil og dro på visninger i Fort Lauderdale som vi hadde fått booket dagene i forveien. Vi ble vist en stilig, umøblert penthouse som ikke ville koste mer enn 10 000 USD i måneden, mens prisene var mer overkommelige på det andre stedet vi besøkte, dog tilsvarende avsidesliggende. Det var likevel dette som lå best an av de to kandidatene da vi startet retretten. Mari var i full gang med sin tolkning av sekkepipehits 2018, og vi angret på at vi hadde valgt å kjøre gjennom sentrum bare for å få et inntrykk av byen. For å gi pipen en annen lyd, stoppet vi på en tilfeldig gateparkering. Susanne dro frem puppestellet, mens Hallvard dro frem mobilen og googlet navnet på leilighetskomplekset vi stod i nærheten av. Eierne av dette hadde flere eiendommer, og på ett av bildene av en av eiendommene, var det en leasing now-vimpel å se. Vi bestemte nølende å stikke innom for å se om det var åpent. Det var det heldigvis, og slik endte vi opp her på ORA i Flagler Village. 

Mens vi ventet på leiligheten fikk Susanne seg et par ettermiddager med beachvolleyball sammen med Sentrums-Sigrid. Vi koste oss ellers med scanning av pass, diverse papirarbeid, og lange mailtråder for å forklare leasingansvarlig den norske velferdsmodellen, med mer enn tre kvarters betalt mammaperm. En dag la vi ut til fots i retning Grapeland Water Park, som ifølge Google var åpent og kun 20 minutters gange unna hotellet. Vi surret rundt langs motorveien helt uten gangsyn- eller felt, og kunne ikke skilt oss tydeligere ut som turister om vi hadde prøvd. Det gikk ikke bedre enn at Vegard med armringene på og resten av reisefølget ble plukket opp av en tilfeldig forbikjørende som stanset trafikken mens han geleidet oss inn i bilen. Han hadde utrolig nok klart å gjette seg til at det var badelandet som var målet, og fraktet oss dit gratis i varmen. Vel fremme ble vi møtt av stengte dører og et stengt for sesongen-skilt. Uflaks. Vi tok ikke en Uber tilbake.

Vi byttet også hotell. For å komme oss fra A til B hadde vi bedt resepsjonisten booke en stor taxi til oss. Fra Sagene til Gardermoen var det behov for to biler for å få kabalen til å gå opp, så vi tenkte vårt når det dukket opp en helt vanlig, «liten» taxi som på bildet. Taxisjåføren var full av optimisme, mens de reisende realistene var mer skeptiske. Sjåføren klarte utrolig nok å tøye virkeligheten såpass at alt fikk plass, dog med bagasjelokket på vidt gap. Da kvelden kom, bet vi oss merke i at vi endelig hadde fått unna den obligatoriske «dra til USA og legg igjen en PC-sekk et sted»-aktiviteten som vi har blitt så gode på. Sekken kom heldigvis som vanlig til rette igjen neste dag.

Etter to dager på et hotell med Miamis beste muligheter for soppdyrking, hev vi oss i leiebilen, klemte inn en lunsj med kjente, og kom for sent til overtakelse av den nye, umøblerte leiligheten.