Eie eller leie

Med umøblert leilighet var det duket for å bygge de flotteste luftslott for hvordan vi ville få det, men etter dag én var slottet redusert til en madrass og tre trebarkrakker kjøpt på øyemål. Øynene hadde sett for seg en noe luftigere kjøkkenøy, men om vi styrer klar av den verste amerikanske dietten, skal vi nok klare å få presset lårene innunder benken frem til hjemreise. Vegard derimot, sitter som en prest, med unntak av de gangene han får overslag og deiser i den falske parketten. Det er rart hvordan man raskt savner minst én stol med rygglene etter å ha sittet på gulvet eller krakk noen dager. Særlig når man fullammer. 

Leasing-kontoret videreformidlet tilbud på freshe leiemøbler som vi vurderte sterkt. Etter å ha besøkt diverse møbelsjapper i nærheten, fant vi ut at leietilbudene ikke var så verst, og det var forlokkende med fullt møblert leilighet på to komma niks dager, uten å løfte stort mer enn fingeren som trykket bestill. Klare til å bestille, kom vi i skade for å lese det med liten skrift på den obligatoriske møbelforsikringen. Vi ble dermed vare på at det var fare for at Vegards barnebarn kunne blitt slått personlig konkurs om vi f.eks. skulle finne på å nærme oss sofaen med motstridende farger på klærne. For å slippe å måtte kjøpe ny lekegrind til Vegard, endte vi allikevel på å eie. Med en god blanding amerikansk og svensk, fikk vi omsider møblert så godt som hele leiligheten, bortsett fra den-rommet. Vi rakk også å kjøpe en hel del ubrukelig skrap fra Walmart, som f.eks. vektløst bestikk og halvgangs vinåpner, før vi oppdaget Kamprads lokale utsalgssted.

Siden dette tross alt er et jobb-opphold, hender det at Hallvard må besøke kunder, konferanser eller lignende. Og mens vi ennå sverget til leiebiler, la Sus og Vegard ut på nok en fotgjenger-ekspedisjon, for å registrere en ekstra sjåfør før Hallvard måtte vekk noen dager. Vegard hadde kun lagt fra seg armringene - ellers var antrekkene tilsvarende forrige forsøk til fots. Samtidig som husene lengre nord i staten ble blåst til pinneved, og Vegard var midt i en «smuss i sandalen»-katastrofe, ble de glade vandrerne tatt fullstendig på senga da himmelen åpnet seg. Heldigvis kom en barmhjertig bilselger til unnsetning og donerte en paraply i parasoll-klassen som han ikke under noen omstendighet ville ha returnert. 

Det viste seg relativt raskt at langtids bil-leie var leie saker, rent prismessig. Etter å ha byttet bil fire ganger, endte vi (tross vår bilukyndighet) derfor opp med å kjøpe en splitter brukt Honda fra 2015, uten synlige/kjente orkanmerker, plettfri vandel og stilige power doors.

På dette tidspunktet hadde vi i hovedsak kun utforsket nærmeste Publix, Walmart og lekeplasser, men ryktene gikk om både strand og en og annen restaurant i nærheten. Time will show.