Bright Life

Nå som vi har kommet på plass, har vi fått tid til å utforske mer enn bassenget i bakhagen og bygget vi bor i. Det har skjedd ting i bygget og – f.eks. har det vært Sunset Sweat på taket noen ganger, som vi har stått over. De har også arrangert kunstnerfest, med blant annet neonkaktus-skog, nymalt vegg, ball-badekar, pelikankrok, konfetti fotosession og en glitrende havfrue svømmende rundt i bassenget. Passende nok med tanke på jobben til Hallvard, viser det seg at vi helt utilsiktet har dumpet ned i Flagler Art and Technology District. Litt mindre passende har Hallvard sørget for å trekke kontorlokasjonen på utsiden av dette distriktet, midt i finanskvartalet. 

Rundt påsketider i år, holdt Hallvard og Julio på å miste flyene sine hjem fra en konferanse da HySpex-hytta ikke lot seg pakke sammen i tide. Dermed havnet diverse utstyr på lager i nærheten av Mikke&Co, og ettersom vi nå er i omegn, ble det planlagt en guttetur. Det var knyttet en viss spenning til hva som skjulte seg bak den låste døren, og nøkkelen befant seg beleilig i Oslo. Heldigvis kjente lagerpersonalet en tjukkas med vinkelsliper som kunne få opp låsen mot en klekkelig dusør. Dette slo vi naturligvis til på, og fikk et gledelig gjensyn med kuskinn, HySpex-familiebilder, noen tripoder, en diger projektor og en saks. Den flotte projektoren passer inn i stua og på den underdimensjonerte TV-benken som musling i øl. 

Vi har nå blitt så vant til Maris uling at det er som AC som skrur seg av eller togtut som gir seg – deilig når det er ferdig, uten at man nødvendigvis tar noe videre notis av det mens det står på. En dag benyttet vi anledningen til å introdusere Vegard til Æsops fabel om gutten som ropte ulv, da Mari til en forandring hylte med god grunn. Tilsynelatende forsto han godt hva vi snakket om, og ett lyskryss senere oppsummerte han med at hvis en ulv nærmet seg duploen hans, skulle han la alarmen gå. 

Som seg hør og bør, har 3-åringen startet på fotball. I utgangspunktet for å aktiviseres og få sosial omgang med jevngamle, som en barnehage light én dag i uka. Det startet som lek og moro, men allerede ved tredje waiver hadde Hallvard levert alt av papirer for bakgrunns-sjekk, og er nå certified coach. Susanne er tapetsert med proud soccer mom-effekter og støtter sammen med de andre mødrene de håpefulle med tilrop som: «Get back out there, mommy don’t like quitters!». Blå og rosa tog, som laget heter, satser alt på virrevandring, og er rimelig fornøyd om halve laget er i nærheten av banen, og noen sparker ballen i ettellerannet mål. Det skjer ikke så ofte. Hovedtreneren sier (som han sier til alle) at han lar seg imponere av Vegard, og mener halvspøkefullt at han skal sparke Norge til VM en gang i fremtiden. Dette forer selvsagt konkurranseinstinktet i familien, og vi har nå lagt om kostholdet og håper Gjert Ingebrigtsen kommer med podcast snart. Vi søker også etter Polo eller Lacrosse-kurs som Mari kan begynne på. 

Siden vi har blitt del av fotballfamilien, deltok vi (som de eneste fra laget) på 3-årsdagen til en av lagkompisene som Vegard nesten kan navnet på. Det var storslåtte greier, med massevis av unger og opplegg. Vegard var lykkelig etter å ha vært innom ansiktsmaling-, abstrakt kunst-, pizza- og muffins-stasjonene, mens vi ble lykkelige da vi deiset innom en ostekakefabrikk på vei hjem. 

Det er ikke bare ostekaker vi har spist, eller amerikanere vi har minglet med. Utsultet på omgang med nordmenn, har vi oppsøkt nærliggende bedehus på lørdagsgrøt. Klientellet bar her preg av å være i aldersgruppen som kun får i seg maten som stod på menyen denne dagen. Men trivelig var det, og minst Susanne og ungene skal tilbake minst én tirsdag med noen sang-glade svensker.

Vi har også feiret Halloween siden sist, men det får vente til neste innlegg, for nå skal Hallvard avsted på ny konferanse, i Indianapolis.