Pensjonist-tilværelsen

Hverdagene durer nådeløst forbi, og vi har kommet oss inn i en slags hverdagslig rytme. Med unntak av de urytmiske unntakene, som det jo også er noen av, men mer om dem siden. Hallvard lunter avgårde til kontoret en eller annen gang på morgenkvisten, Mari våkner en gang mellom 05 og 06, og skulle hun våge seg på noe som kan minne om syvsoving, setter storebror en effektiv stopper for det når han våkner. Det viser seg at voluminnstillingene hans glir opp til «utestemme i orkan»-nivå hver natt, og når han offentliggjør at han er våken og har intensjoner om å stå opp, får alle med samme postnummer det med seg.

Heldigvis har første formiddagslur for den yngste av oss stabilisert seg på et par-tre timer, hvilket gir mulighet til å snuse skikkelig på snowbird-pensjonist-tilværelsen, med iskaffe på verandaen, bok-lesing og puslespill. Eller leke sjørøver/fiskefest/grille imaginære pølser med nest yngstemann i et klamt IKEA-telt. Sånn går dagene. Bortsett fra de dagene som ikke går sånn. F.eks. Halloween.

Vi har jo stiftet bekjentskap med amerikansk Halloween-feiring tidligere, men dette var første året vi feiret dagen med barn. Å gå trick or treating er jo en selvfølge, men for oss var det uklart når denne aktiviteten skulle gjennomføres. Dessuten hadde Mari, den surrebukken, glemt igjen kostymet sitt hjemme i Norge. Dermed bar det av sted for å finne et passende kostyme til henne da Hallvard var tilbake fra jobb. På kontoret var det forøvrig også Halloween-feiring, men kostymet forble i posen da den mest utkledde av de andre på kontorhotellet hadde på seg en hårbøyle med Mikke-ører. Avstanden derfra til pelskledd viking var rett og slett for stor. Til alt hell, fant vi et unghøne-kostyme som Mari fikk plass i, og vi var alle klare for å få fylt opp godisbøttene våre. Med intrikate googlesøk fant vi de beste stedene i byen å knaskeknepe, og også at vanlig knepetid egentlig var forbi og i alle fall ikke burde bedrives stort senere enn om ett kvarter på daværende tidspunkt. Vi åpnet powerdørene på så lang avstand vi klarte for å få Catboy og Marikyllingen plassert i setene sine så kjapt som mulig, og fór avsted til Rio Vista. Og det var vi glade for. Rio Vista var pyntet med spøkelser og edderkopper over det hele, og vi fikk under tvil parkere hos noen gamle damer som følte medynk over Vegards tomme bøtte. Vi fikk med oss tre-fire stopp til, og Catboy var strålende fornøyd til tross for at han for omverdenen fremsto som en Bucket i en verden av Gloops, rent fangstmessig. 

Noen dager før dette, hadde vi laget gresskarlykt. Det viste seg å være noen dager for tidlig, og leiligheten fikk en grim odør av råttent kar – samtidig som lykten fikk et stadig styggere underbitt. 

Av flere urytmiske unntak, kan vi nevne at Hallvard har vært av sted på et par jobbturer, i Indy og Philly. Der var det kaldt. Imens holdt resten av familien Fortet, og var på kirkesang, fotball og første strandbesøk, med unntak av gutteturen på stranda mens jentene var på norsk grillfest. Det er lite glam over en tur på stranda med to svømmeudyktige unger alene, og bassenget er dermed fortsatt foretrukket som kjølekulp. Den er også tidvis kaldere enn havet. 

I anledning konferanseforberedelser hadde vi en dag en middag å slå i hjel, og bestemte oss for å teste en restaurant Hallvard mente han hadde hørt eller lest noe som antageligvis var bra om. Etter å ha bommet på avkjørselen tre ganger, fant vi omsider frem, og oppdaget at restauranten befant seg midt inne på området for verdens største båtmesse. Her var det kjempemessige båter som kostet en masse, men Vegard har fått blod på tann. Av båtene vi så, kan vi muligens ha råd til den som fremstod som en stusselig jolle sammenlignet med resten, og kun dersom boligprisene i Oslo skyter til værs, dollaren svekker seg, og vi selger alt vi eier. Skip O’hoi!