Skammelige flyturer

Det var på tide å bytte ut appelsiner med epler, og vi skulle alle videre neste dag. De besøkende skulle først av sted, med billetter booket noen dager i forveien. Antageligvis på kveldstid. Eller kanskje var det morgen. Uansett ble det tydelig ved innsjekk at det var begått en klassisk am/pm-forveksling. Susanne og ungene var alt tilbake på ORA da det viste seg at fettere, brødre, onkler, svogere og svigerinner hadde 12 timer bedre margin på flyvningen enn først antatt. FLL er ikke av de aller verste, men kun benkentusiaster og fastfood-junkies (merk: ikke og/eller) vil trives her i 12 timer ekstra. De fikk kontakt med halvparten av oss, og dessverre den uten bil, og Ubret dermed tilbake til ORA. 

Fetterne var strålende fornøyd med en bonusdag hvor Vegard endelig fikk vist frem lekeplassen, og for oss var det supert med skyss til vårt fly noen timer før pm-avreisen deres. Dessverre viste det seg da vi ankom innsjekks-skranken at flyet vårt var forsinket med tre timer, men heldigvis fikk vi tilkalt Eirik, Elina og Henrik som snudde minivan’en på femøringen og kom tilbake for å hente oss. Akkurat i tide til beskjeden om at flyet vårt allikevel var i rute. Til gjengjeld hadde deres pm-fly pådratt seg en tilsvarende forsinkelse som ikke var like lett å riste av seg. Vi fikk dermed, selv med fake shuttle-service, langt bedre valuta for vårt løene flyplasshotell enn Sandefjordingene, som ikke fikk sjekket inn på sitt hotell før klokken tre på natten. Men hvem trenger vel et hotell på Times Square når man bare er en kvarters Ubertur unna en to timers togtur før en halvtimes gange unna smørøyet? Vi fløy nemlig til flyplassen kjent som «Not an NYC airport». 

Med alle involverte på plass i New York, gikk jentene gåsegang til Kleinfeld, hvor Elina prøvde noen engangskjoler. Der fikk de også selskap av en ferieflørt fra middelhavstraktene som dessverre hadde stått opp på feil ben denne dagen. De typete typene og den yngste av rypene beveget seg samtidig i retning Central Park, men sporet av da det var gode muligheter for å finne ut av hvordan jeg møtte din mor. De hadde det legendary, og lenge etter fikk de selskap av brudefølget, inkludert brudens mor. Hun briljerte med sitt barnetekke og trillet Mari i søvn med vant hånd. Deretter spiste vi italiensk på en medium restaurant som kjendiser visstnok liker. Det var a pitty at vi ikke hadde titta litt i little Italy. Samtidig lå ikke forholdene akkurat til rette for virrevandring. 

Den sentrale parken fikk vente til neste dag, hvor den viste seg fra sin aller fineste side i strålende solskinn. Vegard og Mari løp rundt både på lekeplass og avenuer, ble svelget av såpebobler og fikk nikkedokker til å danse. Det ble også tid til en tur på tivoli før vi skulle møte resten av reisefølget i Boathouse-teigen. 

Ingen New York-tur er komplett uten et gudommelig frihetsbesøk, og etter å ha fordelt oss på et par Ubers, var vi klare for å stirre fakkelbæreren i hvitøyet. Fra båt. Heldigvis hadde de sleske turistfellefyrene overbevist hele følget om at det lureste av alt var å ikke ta den vanlige billigfergen forbi statuen, og vi koste oss gløgg i hjel mens vi så på kaien og fikk falske forhåpninger om at båten kanskje ville komme. Det gjorde den ikke før lenge senere, og med Eirik og Henriks returbilletter virket det tett på utopisk å nå noe som helst. Havnegubben/guiden ga oss et falskt telefonnummer og mail vi kunne kontakte for å få refusjon, og vi følte oss hverken som Finn eller kongen av bakken. 

Med et manglende frihetsbilde under beltet, tenkte vi vi kunne få bedre overblikk over situasjonen ved å komme så høyt som mulig, og siktet oss inn på The Rock som et dugelig mål. Det var naturlig nok utsolgt og antakelig forsinket, så vi valgte et trygt valg: takterrassen på hotellet til 2xE. Barnefamilier passet dårlig inn i klubb-imaget til Hyatt, så vi ble dessverre sendt på dør. Elve- og uberluften hadde gjort oss sultne som skrubber, og vi samlet kompass og kart-kompetansen for å finne nærmeste, og gjerne høyeste, serveringssted. Vi endte opp på en snurr på The View, der vi fikk snacket mens vi sightså, og Eirik fikk beskjed om at flyet hans var kansellert. Etter timesvis i telefonkø, var han booket inn på samme fly som Elina & Co neste kveld, og samme hotell som oss for natten. 

Vi for vår del, kom oss etter en donut-frokost på Times Square hele hjem til ORA uten forsinkelser, mens resten av følget ble ytterligere forsinket. Men de kom seg omsider hjem, snaue to døgn for sent, og vi håper at forsinkelsene og sisteinntrykket ikke ødela totalen. Takk for hyggelig besøk!

There's a place called Kokomo

Lite visste vi om at et av slukene i Flætten skjulte en portal til the upside-down. En merkelig ting med haugevis av ben og lange følehorn åpenbarte seg en dag for Susanne i badekaret. Hun var ikke fremmed for å kjenne den igjen som en tjukk og fet kakerlakk, iverksatte evakueringsprosedyre og tilkalte alle sømmelige nødetater. Da Hallvard kom tilbake, var leiligheten fortsatt evakuert, og han sprayet insektsspray til den store gullmedaljen helt til kreket bukket under. Deretter var alt ved det normale og vi sank inn i den sørfloridianske hverdagstilværelsen. Hallvard tok seg en 4-dagers dagstur til Canadas navle, Yukon, på selveste nasjonaldagen, mens resten av gjengen var tilbake på sjømannskirken og fotballbanen. Vegard rakk akkurat å få med seg sesongavslutningen og fikk en flott pokal for sitt bidrag.

Denne hverdagstilværelsen varte i nøyaktig 7 dager, for på samme fly som oss, en uke senere, satt fetter Henrik&Co klare for besøk. Florida kunne denne gangen by på massive tangmatter, slett ikke uten råtten tangstank. Like fullt gjorde vi minst tre strandhogg. Dessuten var tilfeldigvis også familien Fossbråten i området, og de to fetterne koste seg med to ekstra lekekamerater. Det ble tid til litt grilling ved bassenget, rikingsafari og et kjapt treff på south South Beach. Henrik viste de mer garvede Floridianerne hvordan man takler grønt flagg-bølger, og fetterne løp om kapp helt til knivingen om å være først tok overhånd. Ingen forsvant, og med smil om munnen, overdimensjonerte drinks innabords og klovneneser på plass, bar det tilbake til Flætten.

Vegard var strålende fornøyd med å kunne vise Henrik alle de fantastiske sightene å se og stedene å være i ORA og omegn. De fikk badet i slim, låst seg ute på garasjetaket (med ypperlig utsikt mot vanntårnet), lekt og sett både pysjhelter og potepatrulje, og rakk til og med et besøk på sjømannskirken. Vi fikk også fylt leiligheten med ballonger og bakt kake i anledning ettårs-feiring, og siden vi ikke har våget oss andre steder, dro vi til det eneste stedet vi kjenner til hvor de synger bursdagssangen og gir gratis is til jubilanten.

Vi begynner å bygge oss opp et solid data-grunnlag når det kommer til anbefalte aktiviteter for besøkende, og valgte derfor også denne gangen å vise frem de gladeste alligatorene, mest funky Buddah’ene og vestligste nøklene. På vei til Key West stoppet vi som vanlig innom Robbies, hvor de robbet oss for fisk i innhegningen, som var byttet ut med tidligere nevnte tang. Til gjengjeld sydet det av sultne, fete Tarponer som gladelig strakte hals etter sildene vi dro ut av bøtta. Vi merket allerede nå at varmen begynte å bli uutholdelig og hangrynessen uhåndterbar. Armert med et utall smarttelefoner spurte vi Tripadvisor om råd, og dro til stedet som toppet listene. Dette viste seg å være en lite barnevennlig food truck, så vi vandret derfor videre til kjente og kjære Hard Rock Café på andre siden av byen, hvor Hallvard ble beæret med vriene spørsmål. Key West viste seg for øvrig fra sitt klammeste, men heldigvis fikk vi med oss hot sauce-smaking så vi virkelig fikk åpnet svettekjertlene. Vi fant omsider også sagnomsuste Margaritavilles uteservering, og fikk med oss kveldsmat i solnedgang før det var tid for retrett.