Voir, beaucoup de vaches!

Vi har tidligere ytret at en drammus og pendlvard-blogg ville vært meget kjedelig lesning. Men da situasjonen har vært en litt annen de siste fem-seks ukene, og siden Kathrin interesserer seg for liv som rører seg utenfor Oslo by, skribles det igjen i vei. Oppdatert tittel og 'her er vi'-vindu røper nok hvordan ståa er, for de få som ikke har vært og besøkt Frankrikes navle, Massy Palaiseau.

Dette er nemlig stedet Susanne har befunnet seg siden omtrent midtveis i september, da hun ble sendt avsted ut i den store, vide verden helt avseglene for å lære seg å bli en vaskeekte CGGVeritas'er. Kurshverdagen tilbringes foran en PC-skjerm på CGGVs universitet, sammen med en gjeng med mannfolk fra henholdsvis Libya, Algerie, Persia, Brasil, Frankrike, Benin og lille Norge.

Livet er ikke så verst når man bor på leilighetshotell med basseng og jacuzzi og får penger i pose og sekk, eller for å være helt ærlig, i brune konvolutter. De franske treretters-lunsjene varer som regel i halvannen til to timer, og arbeidsdagene blir tilsvarende lange. Etter å ha påpekt at det kanskje var på tide å gi seg da klokka nærmet seg halv seks på kvelden en av de første dagene, ble parisus lett stemplet som klassens klokke. Monsieur Bruno, som da foreleste geofysisk teori, la følgelig til en ekstra "Susanne?" etter alle tidsrelaterte spørsmål.

Apropos tid, har den flydd avsted, mye takket være de besøkende som har hatt mulighet til å ta seg en tur innom navlen. Først ut var Hallvard, som bortsett fra dette besøket og en snartur til Bergen, har levd det vante liv i Drammen (Norges navle). Han fikk møtt kurskameratene Luis, Daniel, Zoukaner, Maziar og Baptiste, vært en tur inne i Notre Dame og oppe i Eiffel-tårnet, samt testet en typisk fransk treretters på en italiensk restaurant. Noen dager senere satt Linda og Sigrun på samme restaurant og nøt litt god vin i høstferien sin. De fikk med seg de fleste kjente turistattraksjoner i byen og hadde i tillegg gleden av å høre Susanne øve usikkert og nervøst på en boblepresentasjon. Etter dette besøket har middagene på rom 400 bestått utelukkende av pasta og risengrynsgrøt. Ikke fordi flaue folk bare spiser graut, men fordi rommet nå er fylt til randen av nettopp pasta og risengrynsgrøt.

Da neste besøk inntok industriområdet dagen etter læreravreise, hadde Susanne overlatt vasking av rom til hotellpersonalet og tatt turen nordøst-over for å lære mer om Paris-bassengets geologi. Hotellpersonalet hadde derimot ikke tatt notis av at det skulle vaskes annet enn på regningen, så Marita og Asbjørn vasset i nullermænd, måtte grave håndklær ut av badekaret og sove i 3-4 dager gamle rotete og brukte senger. Lykkelig uvitende om den skitne situasjonen, sov verten på et skinnende rent rom i spenstige farger, med helt rent sengetøy og minst fem store puter. I løpet av turen økte det franske Suse-vokabularet med "Se! Mange kuer!", "Jeg skal gå til magasinet og kjøpe et magasin.", og "God natt!", hvor sistnevnte ikke anbefales å si til overdrevent frempå franskmenn sent på kvelden, da det tydeligvis kan tas på feil måte. Det gikk mye i forskjellig stein og utgravninger, og etter å ha kjørt fra kjelleren og litt nedover i bassenget, var det tid for Champagne fra Champagne i Champagne.

Tilbake i Massy bar det ut på middag med gjestene, etterfulgt av noen desserter og øl med limonade på en bar i Saint-Michel. Her måtte Marita kysse både den ene og den andre, og vi kunne more oss med at det tydeligvis ikke bare er jenter som går på do sammen i Paris. 1x1m trangt avlukke og kø langt ut i baren var ingen hindring for to glade gutter inntil det ble banket på døren. Det var vel noe tissing i kryss på gang...

drammus og pendlvard

Nå har vi kommet dithen at det er på tide med et slags siste blogginnlegg. Vi må innrømme at det er litt vemodig, men innser at bloggen 'Drammus og Pendlvard' neppe hadde blitt noen slager. Imidlertid trøster vi oss med at vi fortsatt har noen godbiter igjen på video- og bildefronten.

For å fullføre det vi startet på kan vi fortelle om at Monument Valley, som fulgte etter Grand Canyon, var monumental. Vi sørget for å vaske Tony grundig for første og siste gang like før vi la avsted mot dalen, og støvet vi kjørte rundt i i en times tid fikk dermed et godt underlag å feste seg på. Neste höjdare var såkalte Four Corners, hvor man kunne ha armer og ben plassert i fire forskjellige stater på én gang. For eksempel kunne man hatt én arm i Colorado og én i Arizona, mens man stod overskrevs i New Mexico og Utah. Det ville nok sett litt twisted ut, men byttet man en arm mot et ben hadde det gjort saken enklere. Slik hadde vi fantasert i dagevis, men til vår store skuffelse var monumentet stengt da vi først fant frem. Vi dro dermed videre til Santa Fe, en liten og søt by der de hadde satset på sjokolade og bygninger med runde kanter. På denne tiden rykket det godt i roulette-foten, og vi hastet dermed videre til nærmeste Las Vegas. Denne Las Vegas'en var roulette-fri og hakket mindre glorete enn sin bedre kjente navnebror. Men om man ville, kunne man slå ihjel tiden med å kaste baller på en blink, slik at bikinikledde småjenter ble sendt rompestups ned i en vanntank om man traff.

Vi fortsatte deretter langs highway'en som har overtatt etter Route 66, med enkelte stopp innom moderveien. Planen var å kjøre til Oklahoma og vende nesa sørover derfra, men somlingen i sjokoladeland og tøysevegas gjorde dette passelig umulig. Da klokken slo meget, hadde vi ikke annet valg enn å ta inn på det første og mest lurvete motellet på vår vei. Med hårspray som insektsmiddel klarte vi oss for en natt, men var glade for å la insektene bli igjen da vi kjørte videre dagen etter. Etter en siste snartur nedom Route 66, var vi på vei mot Dallas, Texas. Her tok vi oss tid til å besøke hovedflyplassen minst ti ganger, og en litt mindre flyplass én gang. Det hadde seg nemlig slik at stakkars Tony hadde pådratt seg et maintenance required-lys, som vi tidligere har røpet at vi fant en løsning på. På denne tiden vurderte vi å la ham i stikken til fordel for primitive neger-Tony, men hadde ikke hjerte til å la ham stå igjen midt i landet når vi først hadde lovet ham Orlando. Dermed var Tony fortsatt med oss da vi dro innom den lokale skytebanen på vei til New Orleans.

New Orleans kunne by på alt fra levende til døde aligatorer. Vi startet med de levende og besøkte en sump der aligatorene foretrakk marshmallows og pølser fremfor de lettbente grisene som fartet rundt i vannkanten. Deretter dro vi tilbake til sivilisasjonen og befestet vår posisjon på toppen av næringskjeden ved å bestille orddelingsretten "Friterte Aligator biter". Det var temmelig vemmelig, men vi fikk skylt det ned med hver vår Hurricane Special. Deretter bar det ut i den måneløse Bourbon Street, hvor vi tilbragte resten av kvelden på en pianobar i lag med et Canadisk utdrikningslag. Resten av New Orleans-oppholdet gikk med til å vandre rundt i det franske kvartalet, kjøre turer med den historiske bytrikken, samt seile nedover Mississippi på en hjuldamper.

Fra New Orleans fortsatte vi mot Orlando, hvor vi fikk med oss litt under 30% av parkene Disney hadde å by på, til tross for at vi brukte to hele dager. Det NASA og Kennedy hadde å by på derimot, fikk vi med oss i løpet av en dag. Disney World var skreddersydd for barn, og dermed også til tider passende for oss uvoksne ungfoler. Vi travet rundt blant familien Duck, Lilo & Stitch, Mikke Mus og andre kjente figurer. Selv om karusellene ikke helt kunne måle seg med opplevelsene fra Six Flags, var det morsomt og verdt køståingen. Amalie, Bastian, Ole Magnus, Theo, Sebastian og lille Ugle vil nok sette pris på å få være med neste gang (gitt at de måler minst én meter). Resten av tiden gikk med på å ta bilder av lyn og kjøre gjennom teksten i Beach Boys' Kokomo. På Key West, eller egentlig i Florida generelt, skulle vi gjerne hatt mer tid, men heldigvis er det få steder i USA som er nærmere Norge enn denne staten.

Følg med videre om du vil se litt bilder og Tönnas videoblogg. Takk for oss.

It's ok

Da vi hadde vært i Los Angeles lenge nok, plottet vi inn adressen til Excalibur Hotel Casino og dro avsted mens vi telte alt vi så langs veiene. Etter en kort tur innom en spøkelsesby i ørkenen, hadde bilen fått heteslag og sluttet plutselig å fungere. Dette passet dårlig ettersom vi var midt i en hostile takeover i raskeste fil og akkurat skulle sette inn nådestøtet. Brått sank turtallet drastisk og Susanne ble blendet av oljelampa. Vi trillet stadig saktere over mot veiskulderen mens vi innså at vi manglet kompetanse utover grunnleggende oljepeiling. Google ble tilkalt, og vi kunne konkludere med at det ikke ville være godt for bilen om lampen fortsatte å lyse. Vi løftet panseret og lot bilen stå i noen minutter. Heldigvis var det ikke mer som skulle til, og siden har vi ikke sett noe mer til oljelyset. Imidlertid har vi stiftet bekjentskap med maintenance required-lyset, men også dette har vi klart å avlyse ved hjelp av Google og skitne Nintendo-triks.

Synet som møtte oss i Las Vegas var over all forventning glorete, og Orestis kom selvsagt en dag for sent. Vi hadde såvidt beveget oss ut av hotellrommet da vi ble overfalt av et par timeshare-agenter som tilbød oss to gratis teaterbilletter og lunsj. Som de oppegående folk vi er, vet vi godt at det ikke finnes noe slikt som en gratis lunsj, og haken var at man måtte høre på et tretimers foredrag om timeshare-leiligheter for deretter å stå imot presset fra selgerne deres. Da dette var overstått fikk vi billettene til et trylleshow med Criss Angel, med de lusneste plassene i salen. Heldigvis for oss var alle lusne billetter utsolgt for dagen, og vi ble isteden plassert på fjerde rad. Forøvrig lar vi alt som skjedde i Vegas forbli der.


Med bedre plass i lommebøkene, satt vi kursen mot Grand Canyon. Et passende sted for overnatting var Tuba City, som ligger mellom kløften og Monument Valley. Vi bodde på et indianerhotell med fullstendig tidskaos. Gikk man over veien, forlot man indianertid, og måtte stille klokken en time frem. Vi trodde det var omvendt, og dermed kom vi oss avsted en time før vi hadde planlagt da vi skulle gå oss en tur i canyonen. Vi hadde pakket minst fire liter vann hver og fulgte instruksjoner fra noen som spådde en 2-3-timers nedtur og en dobbelt så lang opptur. Hiken var ikke anbefalt på sommerstid, og kun for erfarne ørkenvandrere. Vi var forberedt på at den kanskje ikke var gjennomførbar, men det viste seg at Horseshoe Mesa kun var en time og tre kvarter unna. Vi tok oss en lunsj og nøt utsikten ca. halvveis ned i kløfta, før vi gikk opp igjen. Oppturen tok litt over to timer og mesteparten av vannet vi hadde med. Vel tilbake til bilen på toppen, kunne vi ikke forstå hvorfor nøkkelen ikke fungerte, før vi oppdaget at lyset hadde stått på mens vi var vekk. Vi vurderte å dytte bilen igang, men giret stod urikkelig i park-posisjon. I tillegg stod vi inneklemt mellom to biler med fronten mot fortauet. Vi spurte allikevel alle i nærheten om de hadde startkabler liggende, men uten hell. Uten å vite hvor lenge det var til føreren av bilen ved siden av kom tilbake, satt vi oss for å vente. Etter fem minutter var han på plass, og kunne i tillegg skryte av bagasjerommet fullt av kabler. Dermed var krisen avverget og vi kom oss tilbake til Moenkopi og kunne bruke ettermiddagen på å hvile de møre lårene våre ved indianerbassenget.

Mil etter mil (i bil)

Etter 22 dager på veien tenkte vi å spe på twitteroppdateringene med et godt, gammeldags blogginnlegg. Vi har funnet ut at det etterhvert har blitt så mye å skrive om at vi er nødt til å dele det opp. Dermed stopper vi skriftlig i Las Vegas i denne omgang.

Vi startet utflukten i nord og i forhold til temperaturene vi hadde blitt vant til i Waikiki og Hawaii, var det overraskende nok kjølig da vi landet i Seattle. Det skal legges til at koffertene våre ikke er breddfulle av anorakker og andre vinterklær som gjør seg godt i sommerværet Washington, Oregon og California nord for Los Angeles kan tilby. Vi bet likevel tennene sammen og hadde det riktig fint.

Kursen har stort sett blitt bestemt ut fra hvilke byer vi vil innom. Seattle, San Francisco og Los Angeles var således relativt selvsagte valg. Dessuten visste vi at vi ville kjøre nedover langs kysten på Pacific Coast Highway, hvilket også passet fint siden de nevnte byene ligger langs ruten. De andre stedene vi har besøkt har enten blitt anbefalt av vår trofaste, røffe reiseguide eller hatt et såpass festlig navn at vi ikke har klart å styre unna. På den måten har vi vært innom Eureka, Morro Bay, Humbug Mountain og Cape Disappointment, hvor vi til vår store overraskelse fant Waikiki Beach. Å navigere delvis etter artige navn har foreløpig vært ganske vellykket, så vi ser ingen grunn til å gi oss med det.

Seattle og San Francisco ble lynvisittert slik at vi fikk med oss det viktigste, men neppe på langt nær alt byene har å by på. Vi tok blant annet en titt på Seattles berømte skyline, vandret langs Pike Place Market, og beundret romnålen utenfra pga. den snurrende restaurantens ugunstige åpningstider. I San Francisco kjøpte vi billetter for å kunne tralle rundt i de bratte gatene til vi ble flaue de dagene vi var der. Uheldigvis mistet vi billettene etter første tralletur, og ble dermed henvist til fotsafari resten av oppholdet. Allikevel fikk vi med oss Coit Tower, Alcatraz, Fisherman's Wharf og Pier 39, Haight-Ashbury, og ellers alt som fristet i Margrethes SanFran-guide.

Da vi begynte med bloggingen, befant vi oss i Los Angeles hvor vi tilbragte en langhelg. Førsteinntrykket av L.A. var en stor og upersonlig by med langt mellom severdighetene. Dette var nok farget av at vi i starten bodde på et skrapbillig hotell med tilsvarende standard, langt unna det meste av interesse. Etterhvert som dagene gikk ble vi derimot mer og mer begeistret for byen, og i etterkant har vi til og med tenkt at vi vil tilbake en gang. Takket være Eriks USA-guide var vi klar over at man kunne være publikum på forskjellige TV-innspillinger hvis man fant billetter. Heldigvis var storproduksjonen av favorittshowet vårt, Are You Smarter Than A Fifth Grader?, under innspilling, og billetter ikke umulig å oppdrive. Fire episoder skulle spilles inn, hver på ca. én time, med pauser mellom. Dermed var vi relativt signe og slitne i klappe- og sukkemusklene da det hele var ferdig. Vi forlot Sonys studioer med en innarbeidet refleks som gjorde at vi jublet ukontrollert hver eneste gang et pengebeløp ble nevnt. Dermed var vi litt engstelige for hvordan vi skulle klare oss i neste by.

Vi flyttet oss ett hakk nærmere Hollywood, og fikk besøkt nesten alle stedene Tom Petty nevner i sin store hit. Etter å ha googlet kjendisadresser, tok vi oss en kjørerunde i et par fasjonable strøk. Langs Mulholland Drive fant vi f.eks. ikke kåken til Madonna og Jack Nicholson, og heller ikke palasset til Jennifer Aniston. Likevel var utsikten imponerende hele veien, og vi har forstått at et respektabelt hus bør ha minst tre garasjer og etasjer. Ellers fikk vi sett en rekke stjerner i selve Hollywood, vært på Six Flags fornøyelsespark og sjekket at badevannet ikke holdt mål. Til tross for at Aniston's bopæl forble usett, fikk vi se en sofa hun har blitt berømt i. Vi ladet opp med Rainman og reiste så videre mot bright light city for å sette fyr på sjelene våre.

Revolusjon

Roadtripen er i gang, og for å slippe alskens tøvete Hawaiireferanser har vi besluttet å endre bloggen. For dere som leser bloggen betyr dette at bloggen ser annerledes ut enn den gjorde før, og dersom du har printet ut samtlige innlegg og limt dem inn i et album får du et problem siden omslaget neppe matcher fargene på innlegget lenger.

Dessuten har vi lagt til noe og fjernet noe. Det har vi gjort helt øverst for at dere skal se det. Når vi beveger oss rundt, oppdaterer vi posisjonen vår på kartet. Skulle det hende noe spennende, som at vi ser en rar hund e.l. kan dere glede dere over lynraske oppdateringer på denslags også fra feeden vi kan mate fra mobilene. Det er med andre ord lagt godt til rette for at de som er voldsomt opptatt av hva vi til enhver tid driver med skal få tilfredsstilt behovene sine.

Forøvrig har vi det fint i Seattle, men kommer tilbake med mer utførlig rapport senere.