Tomrom

Så var alvoret over oss for alvor. Det går knapt nok annenhver dag uten at vi må på skolen. Vi gleder oss til neste uke, når vi slipper unna bloggtimen og dermed ikke trenger å dra oss ned dit mer enn én gang. Til gjengjeld har vi fått i lekse å se på film. Her er det ingen slinger i valsen. Pensum har fortalt oss at vi får brynet oss på lineær regresjon dette semesteret. 1-0 til oss, ettersom vi var 2 av 4 i en klasse på 25 som hadde hørt om dette merkelige begrepet på forhånd. Ellers viste det seg, som antatt, at gruppearbeidet går så det svinger. Katrine og Hege disket opp med lekker Thai-mat og en snerten powerpointpresentasjon lenge før reprisen av de frustrerte fruene ble vist på søndag. Namnam og bra jobba.

Lost har også startet på ny frisk, noe som gjør at vi knapt kan bevege oss utendørs før vi blir plaget av kjendisene som vrimler rundt i gatene her. Når vi i tillegg føler oss rimelig sikre på at vi har forelesning med Michael Jackson én gang i måneden, blir det nesten for mye av det gode.

Etter besøkene tidligere denne måneden, har vi denne uken forsøkt å komme tilbake i rytmen vi hadde før jul, med ukentlige sammenkomster både her, i parker og på Moose's. Desverre for oss, er de vi pleide å fylle opp rommet med dratt hjem, og med den enorme ballsalen av et rom vi nå har fått oss, føles det tomt. På grunn av dette har vi blitt stemplet som de som holder de dårligste festene i byen. Paradoksalt nok kan nettopp dårlighetsstempelet føre til at rommet igjen fylles til randen av annet enn plysjbamser, da folk har varslet de vil gå mann av huse for å få med seg hvor dårlig en fest faktisk kan bli. Inntil det skjer, sitter vi klistret til skjermen med "Grevinnen og hovmesteren" på repeat. I slutten av forrige uke fikk vi kloa i én postnøkkel og kunne, til vår store begeistring, plukke en DVD med klassikeren på ut fra postboksen vår. Takket være Julie står dermed lille-julaftenstemningen i taket helt til påsken.

Tilbake til hverdagen

Vi begynner som vi sluttet forrige innlegg: Takk for besøk. Asle har nå blitt shippet videre til Egypt, etter et åttedagers stopp på prikken ute i havet. Vi på vår side sitter tilbake i kulda med munnene fulle av sorte svin og sturer fordi skolen har begynt igjen. Huff, for et slit.

Med Asle på besøk har vi nok en gang kjørt øya rundt toppløse, og ellers forsøkt å gi ham smaken av det glade Waikiki-liv. Kaksle kjøpte jumbo-deal etter jumbo-deal og underholdt oss ved å gjemme skillemynt i sanden for å glede forbipasserende metalldetektører. Som en bieffekt av pussige venner, fikk han børstet støvet av både Bosnisk-Herzegovinsken og gresken sin, og holdt oss våkne ved å gaule 'tjivelig' og 'jamas' i søvne. I tillegg til besøk på stranda, noen restauranter og utesteder, fikk vi presset en kinotur inn i programmet en dag det var grusomt ruskevær. Asle dro på eget initiativ ned til 30 meters dyp for å beskue flyvrak og skilpadder. Og for å holde den rekestripete Schlumskrotten igang, pisket vi ham og grekeren Orestis opp på et 600-meters høyt fjell. Åtte dager går fort, og det var såvidt han rakk den obligatoriske surfe-leksjonen før han pakket flyttelasset sitt i Fancy Nancys nye taxi og fór avsted på nye eventyr. Vi har hatt det fint, kan ikke klage.


Som nevnt er skolehverdagen over oss igjen, og vi har slitt oss gjennom 2,5 timer med forelesning så langt, og har dårlig nytt for den ivrige bloggleser. Det ene faget vi tar har definert blogging som en del av pensum, og når det ikke lenger er frivillig regner vi med at bloggelysten dabber av. Faktisk sitter vi nå og tenker: "Æsj, blogg...". I tillegg til bloggingen virker resten av pensum relativt overkommelig, og når vi har kommet på gruppe med Katrine og Hege, regner vi med at gruppearbeidet skal gå som en lek. Katrine var forøvrig den eneste dansken som tok til vett og kom tilbake fra kalde nord, mens en del andre dansker nok har spist seg for fede på julemad og fryder seg over den smukke, danske hverdag. For vår del består den harde arbeidsuken av skole tirsdag og torsdag, samt en og annen fredag, og ett online-fag. Vi håper vi ikke blir utbrent, noe det er lett å bli her. Vi har nylig stiftet bekjentskap med en matteprofessor som i beste fall bare er litt gal. Han sover om dagen, får lønn uten å jobbe, og mener Susanne ville blitt styrtrik om hun startet en sangkarriere basert på superhiten "It was almost like a song" av Ronnie Milsap. Slik går nettene for ham.

Ellers har vi opplevd to netter som ikke kvalifiserte til tropenetter - det er skandale. Så langt ned som i 16 grader har det vært. Heldigvis har stedet vi bor på vartet opp med skikkelig irriterende saker så vi har greid å holde varmen. Menneskene som bodde her før oss har tydeligvis forlagt postnøkkelen, og vi har flere ganger vært nede for å bestille nye. Hver gang har det resultert i en lapp under døra hvor det står at de trenger en nøkkel å kopiere, så studenten må levere en postnøkkel i lobbyen. Vi har forklart flere ganger at vi ikke har noen nøkkel, og det er derfor vi ber om en ny, noe som tydeligvis ikke synker inn hos altmuligmann Ken. Men Mons smiler, og livet går videre.

Blodige brystvorter, stive skuldre og koraller mellom tærne

Først av alt: Godt nyttår!

Etter seksten velfylte dager med besøk sitter vi nå alene igjen i vår nye, relativt enorme studioleilighet. Til tross for at majoriteten av stemmerne ikke lot seg fryde av forandring, bestemte vi oss for at det var på tide å pakke snippsekkene og ta heisen ned syv etasjer til fårikålstinkende fjerde-etasje. Sorry.

Ferien har som skrevet vært fylt til randen av aktiviteter. Vi har opplevd temperaturforskjeller på ca. 30 grader, kjørt morsomme biler og sett et så variert Hawaii som (antageligvis) mulig. På Big Island var det både varmt og kaldt. Været var ikke det aller beste, og i tåke og regn, midt på en vulkan, er det kjedelig å gå tom for bensin. Varmen denne dagen kom fra lavaen som renner ned skråningen og ut i havet nær USAs sørligste punkt. Det var spennende nok å ha sett, selv om man ble holdt såpass langt unna at man hverken svettet eller måtte kjøpe nye sko. Riktignok var det mer spektakulært å se det live enn hva bildene gir inntrykk av, og selv juggel-selgerne på parkeringsplassen ble bergtatt av synet av lava som nylig også hadde begynt å piple ned langs fjellsiden. Lava er kult. Og verdens største og mest aktive vulkan er jo litt artig å få med seg. Hawaii in the making - slikt liker vi.


På samme øy rakk vi også en tur opp på verdens høyeste fjell (målt fra havets bunn), vulkanen Mauna Kea. Vi rakk å kaste oss rundt i bølgene på Hapuna Beach, før vi kjørte de 4207 høydemeterne opp på fjelltoppen. Ganske sært å stå blant teleskop og usynlige kyr i tynn luft og snø, på Hawai'i. De tilreisende nordmennene lurte på hva vi hadde narret dem ut på når de først hadde reist halve jorden rundt for sol og varme.

Turen til Maui skulle vise seg å være en opplevelse i seg selv. Vi stresset litt for å nå innsjekk i tide, og da vi endelig kom fram, måtte vi spørre tre ganger om veien for å finne riktig terminal. Vel framme, ved noen brakker ved siden av selve flyplassen, fant Susanne en telefon ved en forlatt skranke. Hun plukket opp røret og fikk bekreftet at vi var på riktig sted. Det var bare å slå seg ned mens man ventet på piloten som i egen person skulle foreta innsjekkingen. Like før avgang kom han dalende ned fra himmelen, veide pargas og passasjerer og ba oss stige ombord i flyet sammen med de 5 andre det var plass til.




På Maui hadde vi sørget for å booke oss inn på et hotell som lå utenfor de store turiststrømmene. Faktisk så langt unna at det ikke var noe å ta seg til i nærheten av hotellet. Vi forsøkte en liten utflukt, men måtte ta til takke med milkshake hos Wendy's som vi ikke fikk kjøpt da vi ikke hadde bil med. Heldigvis hadde vi bil til rådighet resten av tiden på øya. Vi freste avgårde til en strand Susanne hadde fått anbefalt av en amerikansk, pensjonert skiinstruktør på Geilo. Etter å ha badet med skilpadder og akvariefisk, rånet vi avsted til Lahaina, en by full av turister og folk som vil selge dop. Deretter kjørte vi videre på en svingete vei vi hadde holdt oss langt unna hadde vi visst bedre, og kom omsider tilbake til hotellet. Dagen etter kjørte vi feil og kom altfor tidlig til fergeturen tilbake til O'ahu. De siste dagene leide vi de to største surfebrettene på øya og kjente bølge etter bølge fare forbi mens vi padlet forgjeves og pådro oss tøffe surfeskader.



Slik gikk altså dagene, og plutselig var det åttende januar og tid for hjemreise for de besøkende. Nå har vi brukt en dag på å flytte og slappe litt av, og alt i overimorgen får vi nytt besøk. Ikke før hadde vi tatt farvel med mor og bror, før den gamle røveren Nablasle hadde fått tre uker på seg til å presse oljeprisene i været, og fant det forgodt å booke en tur hitover fra Canada. Dermed bærer det tilbake til flyplassen allerede på mandag. Besøk er gøy. Takk for besøk, og vi gleder oss til flere.

Wikiwiki

Her kommer et wikiwiki innlegg om Wikiwiki før det blir for sent. Til dere som har løst mysteriet: tre ganger tre hurra og klapp på skuldra, men husk at vi er skikkelig begeistret for bonuser, så det kan hende det ikke er tid for å gi seg ennå. Til dere andre: ikke gi opp, luken er der, så bare føl dere frem på kartet!