Blodige brystvorter, stive skuldre og koraller mellom tærne

Først av alt: Godt nyttår!

Etter seksten velfylte dager med besøk sitter vi nå alene igjen i vår nye, relativt enorme studioleilighet. Til tross for at majoriteten av stemmerne ikke lot seg fryde av forandring, bestemte vi oss for at det var på tide å pakke snippsekkene og ta heisen ned syv etasjer til fårikålstinkende fjerde-etasje. Sorry.

Ferien har som skrevet vært fylt til randen av aktiviteter. Vi har opplevd temperaturforskjeller på ca. 30 grader, kjørt morsomme biler og sett et så variert Hawaii som (antageligvis) mulig. På Big Island var det både varmt og kaldt. Været var ikke det aller beste, og i tåke og regn, midt på en vulkan, er det kjedelig å gå tom for bensin. Varmen denne dagen kom fra lavaen som renner ned skråningen og ut i havet nær USAs sørligste punkt. Det var spennende nok å ha sett, selv om man ble holdt såpass langt unna at man hverken svettet eller måtte kjøpe nye sko. Riktignok var det mer spektakulært å se det live enn hva bildene gir inntrykk av, og selv juggel-selgerne på parkeringsplassen ble bergtatt av synet av lava som nylig også hadde begynt å piple ned langs fjellsiden. Lava er kult. Og verdens største og mest aktive vulkan er jo litt artig å få med seg. Hawaii in the making - slikt liker vi.


På samme øy rakk vi også en tur opp på verdens høyeste fjell (målt fra havets bunn), vulkanen Mauna Kea. Vi rakk å kaste oss rundt i bølgene på Hapuna Beach, før vi kjørte de 4207 høydemeterne opp på fjelltoppen. Ganske sært å stå blant teleskop og usynlige kyr i tynn luft og snø, på Hawai'i. De tilreisende nordmennene lurte på hva vi hadde narret dem ut på når de først hadde reist halve jorden rundt for sol og varme.

Turen til Maui skulle vise seg å være en opplevelse i seg selv. Vi stresset litt for å nå innsjekk i tide, og da vi endelig kom fram, måtte vi spørre tre ganger om veien for å finne riktig terminal. Vel framme, ved noen brakker ved siden av selve flyplassen, fant Susanne en telefon ved en forlatt skranke. Hun plukket opp røret og fikk bekreftet at vi var på riktig sted. Det var bare å slå seg ned mens man ventet på piloten som i egen person skulle foreta innsjekkingen. Like før avgang kom han dalende ned fra himmelen, veide pargas og passasjerer og ba oss stige ombord i flyet sammen med de 5 andre det var plass til.




På Maui hadde vi sørget for å booke oss inn på et hotell som lå utenfor de store turiststrømmene. Faktisk så langt unna at det ikke var noe å ta seg til i nærheten av hotellet. Vi forsøkte en liten utflukt, men måtte ta til takke med milkshake hos Wendy's som vi ikke fikk kjøpt da vi ikke hadde bil med. Heldigvis hadde vi bil til rådighet resten av tiden på øya. Vi freste avgårde til en strand Susanne hadde fått anbefalt av en amerikansk, pensjonert skiinstruktør på Geilo. Etter å ha badet med skilpadder og akvariefisk, rånet vi avsted til Lahaina, en by full av turister og folk som vil selge dop. Deretter kjørte vi videre på en svingete vei vi hadde holdt oss langt unna hadde vi visst bedre, og kom omsider tilbake til hotellet. Dagen etter kjørte vi feil og kom altfor tidlig til fergeturen tilbake til O'ahu. De siste dagene leide vi de to største surfebrettene på øya og kjente bølge etter bølge fare forbi mens vi padlet forgjeves og pådro oss tøffe surfeskader.



Slik gikk altså dagene, og plutselig var det åttende januar og tid for hjemreise for de besøkende. Nå har vi brukt en dag på å flytte og slappe litt av, og alt i overimorgen får vi nytt besøk. Ikke før hadde vi tatt farvel med mor og bror, før den gamle røveren Nablasle hadde fått tre uker på seg til å presse oljeprisene i været, og fant det forgodt å booke en tur hitover fra Canada. Dermed bærer det tilbake til flyplassen allerede på mandag. Besøk er gøy. Takk for besøk, og vi gleder oss til flere.