Tilbake til hverdagen

Vi begynner som vi sluttet forrige innlegg: Takk for besøk. Asle har nå blitt shippet videre til Egypt, etter et åttedagers stopp på prikken ute i havet. Vi på vår side sitter tilbake i kulda med munnene fulle av sorte svin og sturer fordi skolen har begynt igjen. Huff, for et slit.

Med Asle på besøk har vi nok en gang kjørt øya rundt toppløse, og ellers forsøkt å gi ham smaken av det glade Waikiki-liv. Kaksle kjøpte jumbo-deal etter jumbo-deal og underholdt oss ved å gjemme skillemynt i sanden for å glede forbipasserende metalldetektører. Som en bieffekt av pussige venner, fikk han børstet støvet av både Bosnisk-Herzegovinsken og gresken sin, og holdt oss våkne ved å gaule 'tjivelig' og 'jamas' i søvne. I tillegg til besøk på stranda, noen restauranter og utesteder, fikk vi presset en kinotur inn i programmet en dag det var grusomt ruskevær. Asle dro på eget initiativ ned til 30 meters dyp for å beskue flyvrak og skilpadder. Og for å holde den rekestripete Schlumskrotten igang, pisket vi ham og grekeren Orestis opp på et 600-meters høyt fjell. Åtte dager går fort, og det var såvidt han rakk den obligatoriske surfe-leksjonen før han pakket flyttelasset sitt i Fancy Nancys nye taxi og fór avsted på nye eventyr. Vi har hatt det fint, kan ikke klage.


Som nevnt er skolehverdagen over oss igjen, og vi har slitt oss gjennom 2,5 timer med forelesning så langt, og har dårlig nytt for den ivrige bloggleser. Det ene faget vi tar har definert blogging som en del av pensum, og når det ikke lenger er frivillig regner vi med at bloggelysten dabber av. Faktisk sitter vi nå og tenker: "Æsj, blogg...". I tillegg til bloggingen virker resten av pensum relativt overkommelig, og når vi har kommet på gruppe med Katrine og Hege, regner vi med at gruppearbeidet skal gå som en lek. Katrine var forøvrig den eneste dansken som tok til vett og kom tilbake fra kalde nord, mens en del andre dansker nok har spist seg for fede på julemad og fryder seg over den smukke, danske hverdag. For vår del består den harde arbeidsuken av skole tirsdag og torsdag, samt en og annen fredag, og ett online-fag. Vi håper vi ikke blir utbrent, noe det er lett å bli her. Vi har nylig stiftet bekjentskap med en matteprofessor som i beste fall bare er litt gal. Han sover om dagen, får lønn uten å jobbe, og mener Susanne ville blitt styrtrik om hun startet en sangkarriere basert på superhiten "It was almost like a song" av Ronnie Milsap. Slik går nettene for ham.

Ellers har vi opplevd to netter som ikke kvalifiserte til tropenetter - det er skandale. Så langt ned som i 16 grader har det vært. Heldigvis har stedet vi bor på vartet opp med skikkelig irriterende saker så vi har greid å holde varmen. Menneskene som bodde her før oss har tydeligvis forlagt postnøkkelen, og vi har flere ganger vært nede for å bestille nye. Hver gang har det resultert i en lapp under døra hvor det står at de trenger en nøkkel å kopiere, så studenten må levere en postnøkkel i lobbyen. Vi har forklart flere ganger at vi ikke har noen nøkkel, og det er derfor vi ber om en ny, noe som tydeligvis ikke synker inn hos altmuligmann Ken. Men Mons smiler, og livet går videre.