Daniel kommer. Kommer du?

Etter forrige innleggs historiefokus prøver vi så godt råd er å holde oss til nåtiden, men noen tilbakeblikk blir det ettersom dette innlegget ellers ville vært unnagjort med setningen "vi skriver innlegg". Så dermed trekker vi fram relevante levninger og beretninger og fortsetter.

Vi har hatt et hyggelig møte med en Apple-fanatiker, som vi til alt hell har kommet på gruppe med. Vi snakker altså om datamaskintypen som stort sett ikke går sammen med noe som helst. Gruppearbeidet består i stor grad av å generere en presentasjon, og epleknotten har trumfet gjennom ildkuler som farer over skjermen og etterlater skrift, samt overganger mellom lysbilder som ville gjort selv den garveste sjømann sjøsyk. På toppen av det hele synes foreleseren at dette er topp toppesen. Så feil har vi altså tatt i alle år.

For ikke å forvitre helt av all skolejobbingen, har vi forsøkt å presse inn litt trening mellom slagene. Etter en knevennlig økt på et treningssenter like i nærheten bestemte Susanne seg for å bli medlem. Forholdene ligger godt tilrette for at hun skal havne virkelig på kjøret, med en treningsdealer som ringer daglig for å kontrollere treningsprogresjonen.

Av andre fysiske aktiviteter kan det nevnes at vi i går endelig la ut på hiken Haiku Stairs, populært kalt "Stairway to Heaven". De fleste husker nok denne fra Magnum PI, i episoden J. "Digger" Doyle fra 1981. Siden den gang har hiken blitt stengt, gjerder satt opp og vakt innleid for å holde turglade mennesker unna. For å omgå alle barrierer, satt vi kvelden før og undersøkte det hiker-fiendtlige nabolaget med Google Street View for å finne ut hvor hiken startet. Tilfreds med enden av Lolii Street, gikk vi og la oss, med vekking satt til 03:45. Den tidlige starten skyldtes rykter om at vakten først inntok posten kl 06:00. Etter å ha fått bekreftet at både Audun og Orestis var våkne og freshe, kjørte vi avsted for å plukke dem opp. Audun var parat, mens Orestis var i koma. Han våknet ikke før Katrine og Susanne hadde klart å snike seg inn i bygget og banket liv i ham. Dette må ikke tas bokstavelig, de banket selvfølgelig på døren, men uansett kom den beduggede grekeren seg heldigvis med i siste liten. Forsinket med 25 minutter og enda mer engstelige for at vakten hadde startet skiftet sitt, kom vi oss omsider avgårde. Vel framme smøg vi oss forsiktig ut av bilen og listet oss så stilt på tå for ikke å vekke naboene. Det hadde vi sikkert ikke gjort heller, hadde det ikke vært for at samtlige hager var fylt til randen med gneldrebikkjer som ikke akkurat sov som stener. Dermed lusket vi rundt, mens gneldrekoret vokste seg høyere for hvert skritt vi tok, og ønsket vi hadde tatt med oss biffer og pølselenker vi kunne kastet over gjerdene. Stort bedre ble det ikke da det minst tre meter høye gjerdet som skulle forseres viste seg å være bekledd med klaprende skilt og hengslete metall. Den stadig voksende gneldre- og gjerdelarm-symfonien førte til at lys ble tent og silhuetter viste seg i dørene. Preget av ulovlighetene fikk vi hetta og duret rett inn i den mørke jungelen der vi utstyrt med tunnellsyn gikk oss vill med blinkende lommelykter. En drøy time senere var solen på vei fram og veien til starten av trappene funnet. Fornøyde med at vi til slutt hadde funnet fram og at vakten glimtet med sitt fravær, gjøv vi løs på de 3922 trappetrinnene som ville ta oss til toppen av Pu'u Keahiakahoe.

Disse himmeltrappene ble bygget under andre verdenskrig, som forøvrig er en helt ukjent hendelse for en av våre forelesere. "Hmm... What happened in Germany during the 20th century that may have caused this?" lirte han av seg her en dag. Samtlige klassekamerater vekslet blikk og trodde ikke sine egne ører, og en tysk medstudent svarte ganske lavt at tja, kanskje et par verdenskriger eller noe, det kan jo ha hatt en liten innvirkning. Men tilbake til trappene; da amerikanerene ble innvolvert i krigen hadde de behov for å kunne kommunisere med marinefartøy rundt om i verden. Løsningen ble den topphemmelige radiostasjonen Haiku som ble åpnet i 1943. Ettersom vanlige vakuumrør ikke kunne produsere kraftige nok signaler, henvendte de seg til Alexanderson og ba pent om lov til å bygge en variant av vekselsstrømsgeneratoren hans. Det fikk de lov til, og det endte ikke bedre enn at de snekret sammen en antenne som strakk seg utover hele Haiku-dalen for å få tilstrekkelig høyde. For å komme seg lett opp til toppene bygget de en stige som gikk hele veien opp. Trestigen har siden blitt erstattet av en metallstige, og vi var fornøyde med at vi rakk å gå turen opp før den blir erstattet med rulletrapp.

Vakten vi tidligere hadde vært så redde for stod forøvrig parat da vi nådde bunnen av trappene igjen. Han skulte stygt på oss og tok opp telefonen for å ringe politiet, før han smurte på seg et digert glis, klappet i hendene og gratulerte oss med vel gjennomført hike. Deretter anbefalte han andre hiker rundt omkring på O'ahu, og viste oss den beste veien å snike oss inn til Haiku Stairs dersom vi skulle få lyst til å ta turen igjen.

Forøvrig kan det hende vi har glemt å nevne at vi har gledet oss til Jack Johnson-konsert, men slik har det altså vært. Dagene har gått og vi har gledet oss, og så var det fredag den trettende, og vi slapp å glede oss mer. Konserten var bra til tross for at vi ikke vant et eneste surfebrett. Vi har allikevel vært ute og surfet med våre gamle surfebrett uten JackWax.

Av andre nevneverdigheter kom vi nesten med i en episode Lost her om dagen, og legger ved følgende spoiler for sesong 6, episode 8 - Recon:

Neste sesong begynner neste år, og mens du går og gleder deg til det, går vi og gleder oss til å gå inn i det nye året sammen med Maria og Daniel.

Historien om Hawaii

I dag er det Veterans Day, og vi har brukt mesteparten av fridagen på å jobbe med et skoleprosjekt. Siden vi ikke har drevet med noe spennende siden sist, benytter vi muligheten til å gjøre rede for en liten del av Hawaiis historie:

På denne dagen for omlag 40 millioner år siden forflyttet stillehavsplaten seg over et relativt hett område, mens det sydet og kokte på havbunnen. Det hete området har stått på stedet hvil i ca. 80 millioner år, mens jordplaten raser avgårde over det i 1,14*10^-8 km/t (eller 10cm i året dersom du foretrekker ukonvensjonelle hastighetsmål). Platen hadde nettopp lagt om kursen fra nord til nordvest, og dette er i bunn og grunn årsaken til at vi ikke ligger og plasker 4 km over havbunnen i skrivende stund. Omtrent 34,9 millioner år senere hadde undervannsvulkanen spydd ut nok lava til å forme Kaua'i, den eldste av Hawaii-fjellryggens største øyer. For enkelhets skyld antar vi at hele Kaua'i brøt havflaten på én dag. Etter ytterligere 1,1 millioner år poppet O'ahu opp, etter at vulkanene som nå utgjør fjellkjedene Ko'olau og Wai'anae hadde gjort sitt. 39,5 millioner år etter det hele startet, tøt den siste av dagens bebodde øyer, Hawai'i (Big Island), opp fra havet.

Det er verdt å merke seg at vulkansk aktivitet ikke stoppet med det. En av vulkanene som formet Big Island, Mauna Loa, er fortsatt aktiv og størst i verden. En annen vulkan på samme øy, Kilauea, er til sammenligning langt mer aktiv, og kan til og med kanskje sies å være verdens mest aktive. Den har hatt utbrudd siden januar 1983, og forsyner jevnlig de andre øyene med vog. Så sent som i mars 2008 eksploderte deler av den slik at man gjorde klokest i å beholde sykkelhjelmen på i et område á 0,3 kvadratkilometer rundt. Med andre ord er Hawai'i fortsatt under konstruksjon, mens Kaua'i og O'ahu er i ferd med å vaskes bort. Som en trøst, blir de erstattet av Loihi som forventes å dukke opp av havet om knapt 200 000 år.

Etter de var formet, fikk de ferske øyene være i fred relativt lenge. Først for omtrent 1400 år siden fant de første polyneserne frem hit fra Marquesasøyene. Dette var riv ruskende gale, men dyktige mennesker. Etter å ha merket seg at en landfugl ikke hadde planer om å legge eggene sine på øyene deres, men heller trakk nordover, konkluderte de med at det måtte finnes land i samme himmelretning. Med naturen som navigasjonsutstyr la de ut på ferden nordover. Uten å vite hvor lenge de kom til å være til havs, fylte de kanoene de hadde til rådighet med barnebærere nok til å unngå innavl, samt mat de håpet var nok til å overleve overfarten og dyrke ting der de måtte havne. Etter ca. 30 dager støtte de på de Hawaiianske øyer, og slo seg ned der. Fuglene de hadde observert hekker forøvrig i Alaska. Av en eller annen grunn er det langt dårligere med polynesiske bosetninger der.

700 år senere fant en gruppe tahitianere veien til øyene, bestemte at de var bedre enn marquesianerne, og ble den nye overklassen. En av tahitianerne, La’amaikahiki, slo bokstavelig talt ihjel overfartstiden med å hamre løs på sin flotte Pahu-tromme. Tahitianerne tok også med seg body boards, som de senere videreutviklet til longboards og dermed oppfant surfing. Øylivet ble etterhvert organisert i flere småkongedømmer, som til stadighet kriget mot hverandre. Kongen befant seg på toppen av hierarkiet, deretter fulgte sjefsstatsråden og ypperstepresten. Ali'i, eller sjefene som hadde oversikt over beboerenes stamtavler, ble tildelt land av kongen, der makaainana (mennene i gata) fikk bo. De gjorde alt det harde arbeidet, mens ali'iene og kongen nøt godt av skattene de måtte betale. Som om ikke det var ille nok, fantes det en enda lavere klasse, bestående av kauwaene, som igjen var makaainanaenes slaver. Hadde man våknet en dag og vært kauwa, kunne man slått seg på skulderen og innsett at bunnen var nådd. Mellom ali'iene og makaainanaene var kahunaene. De var eksperter i for eksempel kanobygging, medisin og heksekunst. Kapu-systemet var øyboernes rettesnor, og forbrøt man seg mot dette, måtte man finne seg i kvelning eller ihjelklubbing.

Til tross for harde kår, levde de lykkelig nok til å øke befolkningstallet til ca. 300 000. En helt vanlig januardag i 1778 våknet de alle til et digert brak, da den første turisten ankom øyene, i form av den notoriske grunnstøteren Kaptein Cook. Hawaiianerne antok det var guden Lono som kom tilbake, men ble isteden overrasket av et skip lastet med noe så lite guddommelig som britiske sjømenn, syfilis og gonoré. Året etter tok de knekken på Cook, da han ikke fulgte gudekalenderen, og 100 år senere hadde befolkningstallet sunket med ca. 80%. Misjonærer hadde det derimot blitt flere av, og de brakte med seg Jesus, Gud, kakerlakker, rotter og mygg. Amen.

Én av de overlevende var Hawaiis Hårfagre, Kong Kamehameha I fra Big Island, som i 1810 samlet øyene til ett rike ved hjelp av utenlandske våpen. Den dag i dag står Kamehameha fast plantet utenfor Honolulu tinghus, Ali'iolani Hale. Staten er forøvrig den eneste med kongehus, noe lokale bussfarere er meget stolte av. Det suverene kongehuset ble satt en stopper for av amerikanske borgere i 1893, da Dronning Lili'uokalani av Hawaii forsøkte å få gjennom en ny grunnlov som ville gi henne og hawaiianerne mer makt. Dette likte amerikanerne dårlig, og det endte ikke bedre enn at Lili'uokalani ble plassert i husarrest, mens Hawaii ble innlemmet i USA. I 1950 fikk øygruppen statsstatus. Allerede tidlig på 1900-tallet var Hawaii et populært turistmål, med 22 000 turister i 1929. Dette tok seg raskt og betydelig opp med statsstatusen, og i 1967 rundet antallet for første gang én million. I dag utgjør vi ca. 7 millioner.

Fødevake og Halloween

Ohoi, som tiden flyr. Vi innså nettopp at vi ikke har skrevet siden før Halloween, og det begynner å bli en stund siden. Ti dager for å være korrekt. Siden det er så sent og siden vi har så mye å gjøre for tiden, blir dette bare en rask oppdatering. Først og fremst: Gratulerer til Kristina og Ole med vellykket gjennomføring av nevøproduksjon. Ole Magnus kom til verden rundt noonish den 5. november, var knapt lengre enn et A3-ark og veide det samme som en middels sukkerpose herover. Vi holdt selvsagt fødevake og ventet spent ved telefonen. Det tar vel litt tid før han tar opp røret og ringer, men vi gleder oss til å hilse på.

Siden sist har vi feiret allehelgensaften med brask og bram. Vi fant Willy og hadde blant andre huladamer, tre små griser, turister, insekter, sjørøvere, gresskar og en flaskeånd på besøk. Klok av skade fra fjorårets gresskartabbe, gikk vi til innkjøp av karer mens det ennå var utvalg nok i butikken. I tillegg til erfaringene fra fjoråret, har vi i det siste studert modningsprosessen til gresskar inngående vha. landbruksportalen Farmville. Hetter og følehorn viste dermed ingen tegn til å forlate hodene da vi konstanterte at lanternene var overmodne, dvaske og fulle av fungus to dager etter de hadde gjort nytten sin. Dagen etter Halloween smalt derimot samtlige hodeplagg i taket, der vi satt sultne og klare til å bli frustrert av TV-fruene. Strømmen så nemlig sitt snitt til å smutte, og vi ble sittende barskallede igjen i mørket.

En time senere var den imidlertid tilbake, mens Eivind&Co først returnerte fire dager senere. I mellomtiden rakk vi å fullføre vår siste midterm. Med Eivind og hans irske alibi tilbake, dro vi på ny seilas og feiret første novemberfredag i downtown, mens Katrine og Micke dro avsted på Molokaiske eventyr. I anledning besøks har vi kommet i skade for å spise ute flere ganger i uken, kaste mynter på tiggere og bruke grunker på haidykking og lignende aktiviteter. Så selv om dollarkursen er relativt lav, har vi nå sendt inn søknad til neste sesong av Luksusfellen. Mens vi venter på svar gleder vi oss til konsert med Jack Johnson på fredag og flere strabasiøse surfeøkter i altfor store bølger. Moro - og vi krysser av i protokollen for nye surfeskader etterhvert som de påføres. Audun og Maria lokket oss med på surfetur et par kvartaler bortenfor der vi vanligvis plasker, og vi imponerte alle de lokale surferne med en massiv kjedekollisjon på første bølge. Inspirert av haidykkingen uken før, sørget vi for å la det sildre litt friskt blod fra et kutt på albuen i håp om å få et gjensyn med våre venner fra Galapagos.