Historien om Hawaii

I dag er det Veterans Day, og vi har brukt mesteparten av fridagen på å jobbe med et skoleprosjekt. Siden vi ikke har drevet med noe spennende siden sist, benytter vi muligheten til å gjøre rede for en liten del av Hawaiis historie:

På denne dagen for omlag 40 millioner år siden forflyttet stillehavsplaten seg over et relativt hett område, mens det sydet og kokte på havbunnen. Det hete området har stått på stedet hvil i ca. 80 millioner år, mens jordplaten raser avgårde over det i 1,14*10^-8 km/t (eller 10cm i året dersom du foretrekker ukonvensjonelle hastighetsmål). Platen hadde nettopp lagt om kursen fra nord til nordvest, og dette er i bunn og grunn årsaken til at vi ikke ligger og plasker 4 km over havbunnen i skrivende stund. Omtrent 34,9 millioner år senere hadde undervannsvulkanen spydd ut nok lava til å forme Kaua'i, den eldste av Hawaii-fjellryggens største øyer. For enkelhets skyld antar vi at hele Kaua'i brøt havflaten på én dag. Etter ytterligere 1,1 millioner år poppet O'ahu opp, etter at vulkanene som nå utgjør fjellkjedene Ko'olau og Wai'anae hadde gjort sitt. 39,5 millioner år etter det hele startet, tøt den siste av dagens bebodde øyer, Hawai'i (Big Island), opp fra havet.

Det er verdt å merke seg at vulkansk aktivitet ikke stoppet med det. En av vulkanene som formet Big Island, Mauna Loa, er fortsatt aktiv og størst i verden. En annen vulkan på samme øy, Kilauea, er til sammenligning langt mer aktiv, og kan til og med kanskje sies å være verdens mest aktive. Den har hatt utbrudd siden januar 1983, og forsyner jevnlig de andre øyene med vog. Så sent som i mars 2008 eksploderte deler av den slik at man gjorde klokest i å beholde sykkelhjelmen på i et område á 0,3 kvadratkilometer rundt. Med andre ord er Hawai'i fortsatt under konstruksjon, mens Kaua'i og O'ahu er i ferd med å vaskes bort. Som en trøst, blir de erstattet av Loihi som forventes å dukke opp av havet om knapt 200 000 år.

Etter de var formet, fikk de ferske øyene være i fred relativt lenge. Først for omtrent 1400 år siden fant de første polyneserne frem hit fra Marquesasøyene. Dette var riv ruskende gale, men dyktige mennesker. Etter å ha merket seg at en landfugl ikke hadde planer om å legge eggene sine på øyene deres, men heller trakk nordover, konkluderte de med at det måtte finnes land i samme himmelretning. Med naturen som navigasjonsutstyr la de ut på ferden nordover. Uten å vite hvor lenge de kom til å være til havs, fylte de kanoene de hadde til rådighet med barnebærere nok til å unngå innavl, samt mat de håpet var nok til å overleve overfarten og dyrke ting der de måtte havne. Etter ca. 30 dager støtte de på de Hawaiianske øyer, og slo seg ned der. Fuglene de hadde observert hekker forøvrig i Alaska. Av en eller annen grunn er det langt dårligere med polynesiske bosetninger der.

700 år senere fant en gruppe tahitianere veien til øyene, bestemte at de var bedre enn marquesianerne, og ble den nye overklassen. En av tahitianerne, La’amaikahiki, slo bokstavelig talt ihjel overfartstiden med å hamre løs på sin flotte Pahu-tromme. Tahitianerne tok også med seg body boards, som de senere videreutviklet til longboards og dermed oppfant surfing. Øylivet ble etterhvert organisert i flere småkongedømmer, som til stadighet kriget mot hverandre. Kongen befant seg på toppen av hierarkiet, deretter fulgte sjefsstatsråden og ypperstepresten. Ali'i, eller sjefene som hadde oversikt over beboerenes stamtavler, ble tildelt land av kongen, der makaainana (mennene i gata) fikk bo. De gjorde alt det harde arbeidet, mens ali'iene og kongen nøt godt av skattene de måtte betale. Som om ikke det var ille nok, fantes det en enda lavere klasse, bestående av kauwaene, som igjen var makaainanaenes slaver. Hadde man våknet en dag og vært kauwa, kunne man slått seg på skulderen og innsett at bunnen var nådd. Mellom ali'iene og makaainanaene var kahunaene. De var eksperter i for eksempel kanobygging, medisin og heksekunst. Kapu-systemet var øyboernes rettesnor, og forbrøt man seg mot dette, måtte man finne seg i kvelning eller ihjelklubbing.

Til tross for harde kår, levde de lykkelig nok til å øke befolkningstallet til ca. 300 000. En helt vanlig januardag i 1778 våknet de alle til et digert brak, da den første turisten ankom øyene, i form av den notoriske grunnstøteren Kaptein Cook. Hawaiianerne antok det var guden Lono som kom tilbake, men ble isteden overrasket av et skip lastet med noe så lite guddommelig som britiske sjømenn, syfilis og gonoré. Året etter tok de knekken på Cook, da han ikke fulgte gudekalenderen, og 100 år senere hadde befolkningstallet sunket med ca. 80%. Misjonærer hadde det derimot blitt flere av, og de brakte med seg Jesus, Gud, kakerlakker, rotter og mygg. Amen.

Én av de overlevende var Hawaiis Hårfagre, Kong Kamehameha I fra Big Island, som i 1810 samlet øyene til ett rike ved hjelp av utenlandske våpen. Den dag i dag står Kamehameha fast plantet utenfor Honolulu tinghus, Ali'iolani Hale. Staten er forøvrig den eneste med kongehus, noe lokale bussfarere er meget stolte av. Det suverene kongehuset ble satt en stopper for av amerikanske borgere i 1893, da Dronning Lili'uokalani av Hawaii forsøkte å få gjennom en ny grunnlov som ville gi henne og hawaiianerne mer makt. Dette likte amerikanerne dårlig, og det endte ikke bedre enn at Lili'uokalani ble plassert i husarrest, mens Hawaii ble innlemmet i USA. I 1950 fikk øygruppen statsstatus. Allerede tidlig på 1900-tallet var Hawaii et populært turistmål, med 22 000 turister i 1929. Dette tok seg raskt og betydelig opp med statsstatusen, og i 1967 rundet antallet for første gang én million. I dag utgjør vi ca. 7 millioner.