Etter forrige innleggs historiefokus prøver vi så godt råd er å holde oss til nåtiden, men noen tilbakeblikk blir det ettersom dette innlegget ellers ville vært unnagjort med setningen "vi skriver innlegg". Så dermed trekker vi fram relevante levninger og beretninger og fortsetter.
Vi har hatt et hyggelig møte med en Apple-fanatiker, som vi til alt hell har kommet på gruppe med. Vi snakker altså om datamaskintypen som stort sett ikke går sammen med noe som helst. Gruppearbeidet består i stor grad av å generere en presentasjon, og epleknotten har trumfet gjennom ildkuler som farer over skjermen og etterlater skrift, samt overganger mellom lysbilder som ville gjort selv den garveste sjømann sjøsyk. På toppen av det hele synes foreleseren at dette er topp toppesen. Så feil har vi altså tatt i alle år.
For ikke å forvitre helt av all skolejobbingen, har vi forsøkt å presse inn litt trening mellom slagene. Etter en knevennlig økt på et treningssenter like i nærheten bestemte Susanne seg for å bli medlem. Forholdene ligger godt tilrette for at hun skal havne virkelig på kjøret, med en treningsdealer som ringer daglig for å kontrollere treningsprogresjonen.
Av andre fysiske aktiviteter kan det nevnes at vi i går endelig la ut på hiken Haiku Stairs, populært kalt "Stairway to Heaven". De fleste husker nok denne fra Magnum PI, i episoden J. "Digger" Doyle fra 1981. Siden den gang har hiken blitt stengt, gjerder satt opp og vakt innleid for å holde turglade mennesker unna. For å omgå alle barrierer, satt vi kvelden før og undersøkte det hiker-fiendtlige nabolaget med Google Street View for å finne ut hvor hiken startet. Tilfreds med enden av Lolii Street, gikk vi og la oss, med vekking satt til 03:45. Den tidlige starten skyldtes rykter om at vakten først inntok posten kl 06:00. Etter å ha fått bekreftet at både Audun og Orestis var våkne og freshe, kjørte vi avsted for å plukke dem opp. Audun var parat, mens Orestis var i koma. Han våknet ikke før Katrine og Susanne hadde klart å snike seg inn i bygget og banket liv i ham. Dette må ikke tas bokstavelig, de banket selvfølgelig på døren, men uansett kom den beduggede grekeren seg heldigvis med i siste liten. Forsinket med 25 minutter og enda mer engstelige for at vakten hadde startet skiftet sit
t, kom vi oss omsider avgårde. Vel framme smøg vi oss forsiktig ut av bilen og listet oss så stilt på tå for ikke å vekke naboene. Det hadde vi sikkert ikke gjort heller, hadde det ikke vært for at samtlige hager var fylt til randen med gneldrebikkjer som ikke akkurat sov som stener. Dermed lusket vi rundt, mens gneldrekoret vokste seg høyere for hvert skritt vi tok, og ønsket vi hadde tatt med oss biffer og pølselenker vi kunne kastet over gjerdene. Stort bedre ble det ikke da det minst tre meter høye gjerdet som skulle forseres viste seg å være bekledd med klaprende skilt og hengslete metall. Den stadig voksende gneldre- og gjerdelarm-symfonien førte til at lys ble tent og silhuetter viste seg i dørene. Preget av ulovlighetene fikk vi hetta og duret rett inn i den mørke jungelen der vi utstyrt med tunnellsyn gikk oss vill med blinkende lommelykter. En drøy time senere var solen på vei fram og veien til starten av trappene funnet. Fornøyde med at vi til slutt hadde funnet fram og at vakten glimtet med sitt fravær, gjøv vi løs på de 3922 trappetrinnene som ville ta oss til toppen av Pu'u Keahiakahoe.
Disse himmeltrappene ble bygget under andre verdenskrig, som forøvrig er en helt ukjent hendelse for en av våre forelesere. "Hmm... What happened in Germany during the 20th century that may have caused this?" lirte han av seg her en dag. Samtlige klassekamerater vekslet blikk og trodde ikke sine egne ører, og en tysk medstudent svarte ganske lavt at tja, kanskje et par verdenskriger eller noe, det kan jo ha hatt en liten innvirkning. Men tilbake til trappene; da amerikanerene ble innvolvert i krigen hadde de behov for å kunne kommunisere med marinefartøy rundt om i verden. Løsningen ble den topphemmelige radiostasjonen Haiku som ble åpnet i 1943. Ettersom vanlige vakuumrør ikke kunne produsere kraftige nok signaler, henvendte de seg til Alexanderson og ba pent om lov til å bygge en variant av vekselsstrømsgeneratoren hans. Det fikk de lov til, og det endte ikke bedre enn at de snekret sammen en antenne som strakk seg utover hele Haiku-dalen for å få tilstrekkelig høyde. For å komme seg lett opp til toppene bygget de en stige som gikk hele veien opp. Trestigen har siden blitt erstattet av en metallstige, og vi var fornøyde med at vi rakk å gå turen opp før den blir erstattet med rulletrapp.
Vakten vi tidligere hadde vært så redde for stod forøvrig parat da vi nådde bunnen av trappene igjen. Han skulte stygt på oss og tok opp telefonen for å ringe politiet, før han smurte på seg et digert glis, klappet i hendene og gratulerte oss med vel gjennomført hike. Deretter anbefalte han andre hiker rundt omkring på O'ahu, og viste oss den beste veien å snike oss inn til Haiku Stairs dersom vi skulle få lyst til å ta turen igjen.
Forøvrig kan det hende vi har glemt å nevne at vi har gledet oss til Jack Johnson-konsert, men slik har det altså vært. Dagene har gått og vi har gledet oss, og så var det fredag den trettende, og vi slapp å glede oss mer. Konserten var bra til tross for at vi ikke vant et eneste surfebrett. Vi har allikevel vært ute og surfet med våre gamle surfebrett uten JackWax.
Av andre nevneverdigheter kom vi nesten med i en episode Lost her om dagen, og legger ved følgende spoiler for sesong 6, episode 8 - Recon:
Neste sesong begynner neste år, og mens du går og gleder deg til det, går vi og gleder oss til å gå inn i det nye året sammen med Maria og Daniel.
Vi har hatt et hyggelig møte med en Apple-fanatiker, som vi til alt hell har kommet på gruppe med. Vi snakker altså om datamaskintypen som stort sett ikke går sammen med noe som helst. Gruppearbeidet består i stor grad av å generere en presentasjon, og epleknotten har trumfet gjennom ildkuler som farer over skjermen og etterlater skrift, samt overganger mellom lysbilder som ville gjort selv den garveste sjømann sjøsyk. På toppen av det hele synes foreleseren at dette er topp toppesen. Så feil har vi altså tatt i alle år.For ikke å forvitre helt av all skolejobbingen, har vi forsøkt å presse inn litt trening mellom slagene. Etter en knevennlig økt på et treningssenter like i nærheten bestemte Susanne seg for å bli medlem. Forholdene ligger godt tilrette for at hun skal havne virkelig på kjøret, med en treningsdealer som ringer daglig for å kontrollere treningsprogresjonen.
Av andre fysiske aktiviteter kan det nevnes at vi i går endelig la ut på hiken Haiku Stairs, populært kalt "Stairway to Heaven". De fleste husker nok denne fra Magnum PI, i episoden J. "Digger" Doyle fra 1981. Siden den gang har hiken blitt stengt, gjerder satt opp og vakt innleid for å holde turglade mennesker unna. For å omgå alle barrierer, satt vi kvelden før og undersøkte det hiker-fiendtlige nabolaget med Google Street View for å finne ut hvor hiken startet. Tilfreds med enden av Lolii Street, gikk vi og la oss, med vekking satt til 03:45. Den tidlige starten skyldtes rykter om at vakten først inntok posten kl 06:00. Etter å ha fått bekreftet at både Audun og Orestis var våkne og freshe, kjørte vi avsted for å plukke dem opp. Audun var parat, mens Orestis var i koma. Han våknet ikke før Katrine og Susanne hadde klart å snike seg inn i bygget og banket liv i ham. Dette må ikke tas bokstavelig, de banket selvfølgelig på døren, men uansett kom den beduggede grekeren seg heldigvis med i siste liten. Forsinket med 25 minutter og enda mer engstelige for at vakten hadde startet skiftet sitt, kom vi oss omsider avgårde. Vel framme smøg vi oss forsiktig ut av bilen og listet oss så stilt på tå for ikke å vekke naboene. Det hadde vi sikkert ikke gjort heller, hadde det ikke vært for at samtlige hager var fylt til randen med gneldrebikkjer som ikke akkurat sov som stener. Dermed lusket vi rundt, mens gneldrekoret vokste seg høyere for hvert skritt vi tok, og ønsket vi hadde tatt med oss biffer og pølselenker vi kunne kastet over gjerdene. Stort bedre ble det ikke da det minst tre meter høye gjerdet som skulle forseres viste seg å være bekledd med klaprende skilt og hengslete metall. Den stadig voksende gneldre- og gjerdelarm-symfonien førte til at lys ble tent og silhuetter viste seg i dørene. Preget av ulovlighetene fikk vi hetta og duret rett inn i den mørke jungelen der vi utstyrt med tunnellsyn gikk oss vill med blinkende lommelykter. En drøy time senere var solen på vei fram og veien til starten av trappene funnet. Fornøyde med at vi til slutt hadde funnet fram og at vakten glimtet med sitt fravær, gjøv vi løs på de 3922 trappetrinnene som ville ta oss til toppen av Pu'u Keahiakahoe.Disse himmeltrappene ble bygget under andre verdenskrig, som forøvrig er en helt ukjent hendelse for en av våre forelesere. "Hmm... What happened in Germany during the 20th century that may have caused this?" lirte han av seg her en dag. Samtlige klassekamerater vekslet blikk og trodde ikke sine egne ører, og en tysk medstudent svarte ganske lavt at tja, kanskje et par verdenskriger eller noe, det kan jo ha hatt en liten innvirkning. Men tilbake til trappene; da amerikanerene ble innvolvert i krigen hadde de behov for å kunne kommunisere med marinefartøy rundt om i verden. Løsningen ble den topphemmelige radiostasjonen Haiku som ble åpnet i 1943. Ettersom vanlige vakuumrør ikke kunne produsere kraftige nok signaler, henvendte de seg til Alexanderson og ba pent om lov til å bygge en variant av vekselsstrømsgeneratoren hans. Det fikk de lov til, og det endte ikke bedre enn at de snekret sammen en antenne som strakk seg utover hele Haiku-dalen for å få tilstrekkelig høyde. For å komme seg lett opp til toppene bygget de en stige som gikk hele veien opp. Trestigen har siden blitt erstattet av en metallstige, og vi var fornøyde med at vi rakk å gå turen opp før den blir erstattet med rulletrapp.Vakten vi tidligere hadde vært så redde for stod forøvrig parat da vi nådde bunnen av trappene igjen. Han skulte stygt på oss og tok opp telefonen for å ringe politiet, før han smurte på seg et digert glis, klappet i hendene og gratulerte oss med vel gjennomført hike. Deretter anbefalte han andre hiker rundt omkring på O'ahu, og viste oss den beste veien å snike oss inn til Haiku Stairs dersom vi skulle få lyst til å ta turen igjen.Forøvrig kan det hende vi har glemt å nevne at vi har gledet oss til Jack Johnson-konsert, men slik har det altså vært. Dagene har gått og vi har gledet oss, og så var det fredag den trettende, og vi slapp å glede oss mer. Konserten var bra til tross for at vi ikke vant et eneste surfebrett. Vi har allikevel vært ute og surfet med våre gamle surfebrett uten JackWax.
Av andre nevneverdigheter kom vi nesten med i en episode Lost her om dagen, og legger ved følgende spoiler for sesong 6, episode 8 - Recon:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Vi liker feedback.