Hyperspektralt avbrekk i Florida

Fra tid til annen reiser Hallvard på konferanser i embeds medfør. I år ville tilfeldigheten ha det til at en av disse ble holdt et sted Susanne kunne tenke seg å være med til, og - som om ikke det var nok - på en tid hun kunne få det til på. Dermed gikk det ikke bedre enn at vi begge pakket snipp- amerikakoffertene og dro så lange vi var til stedet Susanne alltid hadde drømt om å besøke: den ufattelig klamme, varme og gatorbefengte universitetsbyen Gainesville.

Gainesville ligger ganske midt i Florida, breddegradsmessig, relativt langt nord i staten. Byen har ingen stor, internasjonal flyplass, så av mer eller mindre praktiske årsaker fløy vi til Tampa hvor en mer eller mindre praktisk Mustang ventet på oss. Praktisk fordi taket var avtagbart og mindre praktisk fordi det ikke var plass til all bagasjen i bagasjerommet.

Dagen før avreise hadde vi googlet områdene i nærheten av Tampa for å finne et passende sted å tilbringe den første tiden. Det stod ikke på alternativ - både Audun og sjøku-sightseeing var innenfor rekkevidde. Men ettersom vi bare hadde noen få dager på oss og Audun var langt unna, og manateene langt unna alt annet enn seg selv, startet vi turen i Siesta Key som lå en ikke så altfor lang kjøretur unna flyplassen. Her fant vi noe de påstod var USAs beste strender, som fort kan være sant - det er jo flere måneder siden vi var på Hawaii sist, så vi tar forbehold om at minnene derfra er litt vage. Fine var de iallefall, og veldig varme. Varmt var det også i vannet, og vi fant det såpass behagelig at vi tilbragte to hele dager i disse omgivelsene.

Neste stopp var hos sjøkyra i Homosassa. I byen med det fjollete navnet kryr det av selskaper som har spesialisert seg på å dumpe turister ut i gjørmevannet for å svømme med elefantenes fetter. Prime-time for manatee-spotting er vinterstid når vannet er klart og kaldt, altså omtrent så langt fra denne tiden man kan komme. Derfor var vi veldig fornøyde med at det både fantes en ledig tur og at vi fikk oppleve noe som kan sammenlignes med nærkontakt av første til fjerde grad (Dr. J. Allen Hyneks' definisjoner). Som en bonus fikk vi se en flokk pelikaner og en øy full av morsomme aper som har sitt opphav etter en Tarzan-innspilling i 1937 (se live monkey cam).

Konferansen startet i Gainesville på tirsdag, så vi var på plass kvelden før. Mens Hallvard konfererte, utforsket Susanne i hovedsak bassenget på hotellet, kun avbrutt av noen fisler og en gull-farget bille på størrelse med lillefingeren sin. Hun tok også turen til nærliggende spa, butikker o.l., men ga seg raskt med det da en skummel motorsykkelpolitimann en dag vinket henne inn til siden for å opplyse om at fartsgrensen var overskridet med 7 mph. Situasjonen ble ikke stort bedre da alle ID-papirer var enten på hotellet eller i lommeboka til Hallvard (eller som han selv liker å kalle seg - familiens overhode). Etter en kjapp quiz med leiepapirene som utgangspunkt, slapp den fortvilede nordmannen heldigvis unna - til tross for at hun i en sky av språkforvirring visstnok hadde gitt uttrykk for at hun trodde purken var skurken. Det kunne han avkrefte.

Videre hang vi en del med Hallvards kollega Andrei og andre hyperspektrale folk, og rakk i tillegg en svipp innom USAs eldste by, St. Augustine. Vi vandret rundt Castillo de San Marcos, noe som var fort gjort, så oss rundt i gatene, og spiste en bedre middag på Colombia restaurant - anbefales.

I skrivende stund koser vi oss i sveitsisk regn på en lounge i Zürich og priser oss lykkelig for at ungen som grein hele veien fra Tampa ikke har fulgt etter oss inn hit. Forøvrig håper vi det ikke blir altfor lenge til neste utflukt. Det ryktes at det skal være en veldig relevant konferanse i Bali i oktober. Og sist men ikke minst - gratulerer med dagen idag, Katrine. Du blir herved feiret.

Regn, buer og forbigående bevelgelseshemninger

Regnet holdt heldigvis opp et par dager ut i 2013, og vi kunne se sights i gnistrende solskinn. Før den tid hadde vi rukket å få med oss North Shore i pøsende regnvær. Maria hadde hypet dette til en blanding av Mauritius og Bali på sitt beste, så Nino måtte innrømme at han ikke ble mest imponert av det gråtriste synet. Mer flaks hadde vi dagen før, da vi rømte fra regnbygene i Waikiki og fikk oss en hval- og bølge-spotte-dag på Makaha, hvor håret bare ble fuktig av selv-valgte dukkerter. På kvelden fikk vi et hyggelig gjensyn med Katie og Moana Surfriders saftige biff.

Siden vi igjen er sent ute med bloggeleringen kan det være at resten av beretningene avviker fra sin kronologiske rekkefølge. Men vi skal forsøke å få med det viktigste.  

Etter å ha hatt pause fra surfingen i 2,5 år med unntak av litt bank i Costa Rica, børstet vi støv av ferdighetene og la ut på noen solide planker i Waikiki. Første tur var vi slitne etter en time, men det var minst like moro som vi husket. Vi rakk også å få med oss et godt, gammelt katamaran-cruise til i anledning bursdagen til en venninne av Katie. Denne gangen var båten full av fulle nordmenn som tydeligvis hadde vært på sjøen før. Etter å ha hatt alskens GP-klassikere på repeat gjennom hele seilasen, var vi lykkelige over å fortsatt være ved sans og samling da vi krysset landgangen tilbake til Dukes. Der inntok vi en Hula-pie før vi lot de jubilerende amerikanerne kjøre tilbake til Kailua, mens vi dro hjem for å møte Maja. Kvelden endte på karaokebar med Ben & Co, hvor alle i rommet de hadde leid jallet i vei til alskens (for oss ukjente) låter. De grå gjessene var nok en gang på bordet, og vi var vitne til høy patriotfaktor. Vi gleder oss allerede til neste karaokerom skal bookes (i Guangzhou?).

På søndager skal man hvile, og vi vet å holde den slags tradisjoner hellig. Det eneste vi bedrev neste dag var dermed en rolig gangtur rundt krateret nærmest Waikiki mens vi nøt de lenge etterlengtede omgivelsene. Mer strabasiøst var det å bestige Koko Crater noen dager senere. Vi svettet oss opp svillene og svanset litt rundt på toppen før vi tok turen ned langs kraterkanten og til slutt endte opp i den botaniske hagen inne i krateret. Herfra gikk turen til Sandy beach hvor vi hvilte leggene mens de lokale bodyboard-surferne stod for underholdning i de store bølgene. Det ble gjentatte ganger ropt over høyttaler at uerfarne surfere hadde å holde seg på land. Videre stoppet vi innom Koko Marina for å innta litt flytende Aloha på Konas bar. Vi fikk et busseventyr på kjøpet og nærsyn med øyas største villkatt-stamme.

Vi nøt en del late dager i Waikiki i en leilighet med utsikt til vår gamle bopæl, Hyatt Towers og havet. Det ble tid til mer surfing, shopping og champagne, og selvfølgelig litt sol. Note to selves: vi liker å ha lanai i anledning lunsj, regnevær og solpauser.

Ellers kan der nevnes at det tilsynelatende ikke er noen stor utrydningstrussel for Hawaiis grønne havskilpadde-stand, ettersom vi hver gang vi var i vannet – om det var på surfebrett, SUP eller katamaran-cruise – så én eller flere av artens eksemplarer. Vi tar høyde for at det kan ha vært den samme padda hver gang, men ettersom Hallvard hadde glemt radiomerkningsutstyret hjemme, var vi ute av stand til å verifisere og peile.

Som en forsmak på kulda hjemme i Norge satt vi en hel kveld i blæsten fra airconditionen på en bar der vi deltok i en quiz uten å kunne svare på et eneste spørsmål. Her måtte man helst enten være amerikaner med amerikansk historie og politikk prenta inn fra barnsben av, eller opptatt av amerikanske kjendiser. Men det var allikevel hyggelig, og vi var i godt selskap.

Nest siste dag på øya var vi ute og surfa litt blant de badende turistene i Waikiki, og for å unngå å hakke en turist i hodet med brettet sitt, så Susanne seg nødt til å hoppe kontrollert av brettet. Det passet dårlig sammen med grunt vann og spisse koraller, og siden vi måtte være ute av leiligheten tidlig neste dag, ble resten av tiden tilbrakt i bil på en runde rundt hele O’ahu. Vi startet med Halona bay, Makapu’u og Waimanalo og stoppet for en lunsj i Kailua. Derfra kjørte vi videre opp langs øst-siden til North Shore. Sunset Beach var et passende sted å slappe av før veien gikk videre sydover igjen.

Som vanlig ble det litt baluba og hurramegrundt før avreise, med shopping og dårlig tid. Middag med Maja måtte utgå og vi hadde mer enn nok med å få tid til å pakke plass til alt vi hadde shoppa – dvs redusere antall kolli fra 15 til 4 – og å rense surfesåret til Susanne før Maja var snill og svippet oss ut til flyplassen.

Etter å ha spurt flyvertinnene om et stort nok plaster og noe å rense med da vi landet i Seattle, oppdaget vi tidenes triks for å snike i køen på flyplasser. Et par lette hink, og vips blir man utstyrt med rullestol som gir priority pass i sikkerhetskontroller og andre køer. I Seattle hadde vi 8 timer å vente, og fikk valuta for pengene i Deltas lounge. Resten av turen gikk smertefritt med unntak av verkende fot, og vi kom oss vel hjem til tre-fire uker med jobbing før neste ferie stod for tur - denne gang med forloverhattene på. I skrivende stund slikker vi air-condition på Mauritius med Kathrin, Trond og Kamilla - nærmere bestemt på hotell Le Victoria i Pointe Aux Piments. Mer om dette senere.

A Perfect Getaway

Hawaii er ikke det det engang var. Etter inntoget av masseturismen på 40-50-tallet, og omgjøringen av Waikiki fra sumpområde til turisthovedstad, har øyene utviklet seg til å bli et yndet feriemål for millioner av mennesker årlig. Med andre ord var alt slik det var da vi sist var her for snart tre år siden, med unntak av at vi da var studenter og faktisk bodde her, og sandstanden har tatt seg opp til nivåer man ikke har sett maken til siden 1985. Vi var også vant med at disse studentene tok seg av booking av sted å bo, leiebil etc. Stor var overraskelsen da vi oppdaget at vi nå kun hadde flybilletter, alle leiebiler var utleid, normalprisede hoteller fullbooket og hiker mordstengt.

Men la oss begynne fra begynnelsen. Straks gavene var pakket ut og juletreet plassert trygt utenfor bygget vi bor i, bar det av sted til Gardermoen i ukristelig tid første juledag. Derfra gikk turen via Amsterdam til Seattle, og derfra videre til et litt varmere sted som vi kjenner godt fra før. Den bekymrede leser som her henger seg opp i mulige religiøse henvisninger kan beroliges med at vi henviser til Hawaii. Vi lusket ut av flyet og stilte oss i verdens lengste taxikø, mens vi nøt varmen og snakket norsk med nordmenn. Til slutt var det vår tid til å få tildelt sjåfør, og vi taxet av gårde til vår bopæl litt utenfor Waikiki. På vei ut av taxien fikk vi et gjensyn med en del av Hawaiis lokalbefolkning, i form av en lett påvirket- og kledd, tatovert skrålemaker. Istedenfor å ta oss imot med varme velkomsthilsner og leis, ble vi skjelt ut etter alle kunstens regler og vi var glade for at vi slapp forbi ham uten et eneste knivstikk. Too much aloha-spirits?

Vel framme ved huset strevde vi med å finne ut av hvilke nøkler som passet til hvilke låser – for ikke å snakke om hvilke dører vi faktisk skulle inn gjennom. Etter advarsler om at vi for all del ikke måtte si noe om at vi leide der dersom vi møtte på huseieren, kan det her nevnes at vi var litt skvetne. Heldigvis kom en jovial nabo-nordmann og åpnet for oss, og leiligheten var tilsynelatende tom. Sigene etter en middels lang flytur hoppet vi rett til køys og sov så lenge jetlag'en tillot. Klare for å innta Waikiki i 7-tiden neste morgen ble vi på vei ut møtt av en søvndrukken trønder som plutselig lå på en stor madrass på stuegulvet. Han var en hyggelig fyr, og etter å ha utvekslet noen ord listet vi oss forbi ham og la i vei til Waikiki og frokost på Shorebird. Været var strålende, og vi koset oss på stranden. I lunsjtider møtte vi Maria og Nino på Dukes og dro på et velkjent gult- og rød-stripet stjerneseilas før vi spiste en god middag på ostekakefabrikken.


Dagen derpå lå vi som slakt i stekende sol på Waikiki, og endte dagen i downtown på middag med Maria, Nino, Katie og Rhett. Vi skulle avgårde tidlig dagen etter for å gå Kalalau Trail på Kauai, og lå dårlig an med planleggingen. Heldigvis har Walmart døgnåpent, og dessuten selger de både telt og presenninger. Dessverre er det ingen fast Kauai-spalte i norske nyhets-sendinger. Hadde det vært det, ville vi nok blitt mindre overrasket da Katie fortalte at hiken nylig hadde vært stengt. Det viste seg at en galning hadde fått nok av japanere langs stien og benyttet anledningen til å kaste et egnet eksemplar utfor klippene. Japaneren overlevde, men den siste mohawkaner var ettersøkt for mordforsøk. Det hadde han vært helt siden 16.desember, og vi satt med hikeskoa i polititeipen og hang med geipen (men glade for at det hele ikke endte slik). I tillegg var det midt i høysesong, og Kauai har klare randbetingelser hva gjelder hotell og leiebiler. Vi droppet teltkjøp og håpet på å få booket oss inn på et hotell ved ankomst øya. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn vi trodde, men heldigvis har vi kredittkort. Dermed ble tre turdager erstattet med glade og late dager på resort med hvalspotting og mye god mat og drikke.

Vel tilbake på Oahu, var det på tide å feire overgangen til nytt år. Formiddagen ble tilbragt med Maria og Nino hvor vi spilte strandis og grillet grillmat i Fort DeRussy. Da klokken nærmet seg seks var vi alt for sent ute til et vorspiel i leiligheten til Maja, før selve nyttårsfesten braket løs på Rumfire. Vi fikk med oss begge deler. På Rumfire var superhelter og dyre vodkaflasker tema. Vi hadde det moro blant lynvinger, basehoppere, stålmenn og det som verre var. I tillegg til et hyggelig gjensyn med Maja, fikk vi også sett Ben og Pat igjen (våre venner med hus på North Shore). Og dermed var vi i 2013.

Året har vært regnfullt så langt. Første nyttårsdag passet det oss igrunn fint nok, og vi benyttet anledningen til å få unna litt shopping. Dagen etter hadde vi fått nok av regnet – og å snike i dørene der vi bodde. Dermed sjekket vi andre leiemuligheter og værmeldingen. Siden det så lovende ut på vestkysten av O’ahu, leide vi en bil med Maria og Nino og la i vei til litt snorkling utenfor Electric Beach og en ettermiddag i Makaha. Værmeldingen stemte noenlunde, og vi fikk en fin dag i solen.

Etter sol kommer visst regn, og de siste par dagene har det vært forbigående oppholdsbyger. Da passer det fint med en lanai hvor solen slipper inn mens taket skjermer for regnet. I dag fikk vi frisket opp minnet om våre gamle telefonnumre som brukes som bonuskort på Safeway da vi var og handlet proviant til resten av oppholdet. Det er meldt fint vær, så vi krysser det som krysses kan for at det stemmer.