Julekalender 2018

Vi gir etter for den enorme etterspørselen og lager en helt annen kalender enn den tradisjonsrike Wikiwiki. I år er barna i fokus, for det meste en liten rødtopp, og som en slags jeopardy skal du gjette spørsmålet etter å ha hørt svaret. Løsning og ny luke blir publisert samtidig, med unntak av første og siste luke. 

Kalenderen finner du her, og svaret ditt legger du igjen i kommentarfeltet. Merk: selv om du ikke ser ditt eget eller andres svar umiddelbart, er det fordi det ville vært juks. Fanteri tillates kun etter at fasit er publisert. Sensuren på de forskjellige lukedagene er veldig avhengig av vår arbeidsmengde og motivasjon, men vi satser på å få rettet alle besvarelsene innen starten av vinterferien.

Lykke til!

Kinefois

Fotballtreningene er over for sesongen, og på siste dag ble de syv beste spillerne premiert med flotte pokaler fordi de var de syv som hadde stilt opp. I løpet av en knapp sesongs fotball-karriere har Vegard lært at blue betyr snu, purple betyr full fart, at man helst skal si sorry om man skaller ned noen, og som resten av laget, at en iguan som krysser bak banen er mer spennende enn å sparke ball. Iguanen, om enn i starten mistolket som gresstust, var en kjærkommen reptilspotting og veier litt opp for at vi ikke har sett en eneste alligator så langt. Og siden mommy don’t like quitters, er Vegard selvsagt påmeldt neste sesong også, om han vil eller ikke.

I disse høsttakkefesttider har det både vært pre-takking på jobben til Hallvard, og en potluck-samling med hyggelige naboer i bakgården, hvor vi benyttet anledningen til å prakke på amerikanerne noen boller. Vi kom oss så godt som helskinnet gjennom middagen før det ble tydelig at det var timesvis etter leggetid, og vi måtte nyte trubaduren og feststemningen seks etasjer høyere opp. Det var som en zoo der nede.

Ellers er dagene knallharde som før, fylt med bading, leking, soling, lesing, pusling, grøtforing og bade-snikfotografering av vaktmesteren. Vi vurderte å se på det siste som ørlite creepy, men har valgt å heller se på det som et kompliment at bilder av våre badende barn, tatt fra etasjene over, nå antagelig pryder store deler av vaktmesterboligen. Det var iallefall realt å melde fra om forevigelsene.

Som om ikke det er nok, har vi også beveget oss utenfor bygget, selv når det ikke er snakk om organisert aktivitet. Vi har på den måten fått prøvd ut et par-tre relativt nærliggende restauranter med både asiatisk, bar og tequila-tema. Det er fortsatt litt trøblete å få Mari til å sove i vogna til enhver tid, og vi kan røpe at det ikke blir enklere når man befinner seg midt på en partystripe med skrikende papegøyer like ved siden av middagsbordet. Nyttig kunnskap å ta med seg før de første besøkende kommer på onsdag. Vi gleder oss!

Pensjonist-tilværelsen

Hverdagene durer nådeløst forbi, og vi har kommet oss inn i en slags hverdagslig rytme. Med unntak av de urytmiske unntakene, som det jo også er noen av, men mer om dem siden. Hallvard lunter avgårde til kontoret en eller annen gang på morgenkvisten, Mari våkner en gang mellom 05 og 06, og skulle hun våge seg på noe som kan minne om syvsoving, setter storebror en effektiv stopper for det når han våkner. Det viser seg at voluminnstillingene hans glir opp til «utestemme i orkan»-nivå hver natt, og når han offentliggjør at han er våken og har intensjoner om å stå opp, får alle med samme postnummer det med seg.

Heldigvis har første formiddagslur for den yngste av oss stabilisert seg på et par-tre timer, hvilket gir mulighet til å snuse skikkelig på snowbird-pensjonist-tilværelsen, med iskaffe på verandaen, bok-lesing og puslespill. Eller leke sjørøver/fiskefest/grille imaginære pølser med nest yngstemann i et klamt IKEA-telt. Sånn går dagene. Bortsett fra de dagene som ikke går sånn. F.eks. Halloween.

Vi har jo stiftet bekjentskap med amerikansk Halloween-feiring tidligere, men dette var første året vi feiret dagen med barn. Å gå trick or treating er jo en selvfølge, men for oss var det uklart når denne aktiviteten skulle gjennomføres. Dessuten hadde Mari, den surrebukken, glemt igjen kostymet sitt hjemme i Norge. Dermed bar det av sted for å finne et passende kostyme til henne da Hallvard var tilbake fra jobb. På kontoret var det forøvrig også Halloween-feiring, men kostymet forble i posen da den mest utkledde av de andre på kontorhotellet hadde på seg en hårbøyle med Mikke-ører. Avstanden derfra til pelskledd viking var rett og slett for stor. Til alt hell, fant vi et unghøne-kostyme som Mari fikk plass i, og vi var alle klare for å få fylt opp godisbøttene våre. Med intrikate googlesøk fant vi de beste stedene i byen å knaskeknepe, og også at vanlig knepetid egentlig var forbi og i alle fall ikke burde bedrives stort senere enn om ett kvarter på daværende tidspunkt. Vi åpnet powerdørene på så lang avstand vi klarte for å få Catboy og Marikyllingen plassert i setene sine så kjapt som mulig, og fór avsted til Rio Vista. Og det var vi glade for. Rio Vista var pyntet med spøkelser og edderkopper over det hele, og vi fikk under tvil parkere hos noen gamle damer som følte medynk over Vegards tomme bøtte. Vi fikk med oss tre-fire stopp til, og Catboy var strålende fornøyd til tross for at han for omverdenen fremsto som en Bucket i en verden av Gloops, rent fangstmessig. 

Noen dager før dette, hadde vi laget gresskarlykt. Det viste seg å være noen dager for tidlig, og leiligheten fikk en grim odør av råttent kar – samtidig som lykten fikk et stadig styggere underbitt. 

Av flere urytmiske unntak, kan vi nevne at Hallvard har vært av sted på et par jobbturer, i Indy og Philly. Der var det kaldt. Imens holdt resten av familien Fortet, og var på kirkesang, fotball og første strandbesøk, med unntak av gutteturen på stranda mens jentene var på norsk grillfest. Det er lite glam over en tur på stranda med to svømmeudyktige unger alene, og bassenget er dermed fortsatt foretrukket som kjølekulp. Den er også tidvis kaldere enn havet. 

I anledning konferanseforberedelser hadde vi en dag en middag å slå i hjel, og bestemte oss for å teste en restaurant Hallvard mente han hadde hørt eller lest noe som antageligvis var bra om. Etter å ha bommet på avkjørselen tre ganger, fant vi omsider frem, og oppdaget at restauranten befant seg midt inne på området for verdens største båtmesse. Her var det kjempemessige båter som kostet en masse, men Vegard har fått blod på tann. Av båtene vi så, kan vi muligens ha råd til den som fremstod som en stusselig jolle sammenlignet med resten, og kun dersom boligprisene i Oslo skyter til værs, dollaren svekker seg, og vi selger alt vi eier. Skip O’hoi!

Bright Life

Nå som vi har kommet på plass, har vi fått tid til å utforske mer enn bassenget i bakhagen og bygget vi bor i. Det har skjedd ting i bygget og – f.eks. har det vært Sunset Sweat på taket noen ganger, som vi har stått over. De har også arrangert kunstnerfest, med blant annet neonkaktus-skog, nymalt vegg, ball-badekar, pelikankrok, konfetti fotosession og en glitrende havfrue svømmende rundt i bassenget. Passende nok med tanke på jobben til Hallvard, viser det seg at vi helt utilsiktet har dumpet ned i Flagler Art and Technology District. Litt mindre passende har Hallvard sørget for å trekke kontorlokasjonen på utsiden av dette distriktet, midt i finanskvartalet. 

Rundt påsketider i år, holdt Hallvard og Julio på å miste flyene sine hjem fra en konferanse da HySpex-hytta ikke lot seg pakke sammen i tide. Dermed havnet diverse utstyr på lager i nærheten av Mikke&Co, og ettersom vi nå er i omegn, ble det planlagt en guttetur. Det var knyttet en viss spenning til hva som skjulte seg bak den låste døren, og nøkkelen befant seg beleilig i Oslo. Heldigvis kjente lagerpersonalet en tjukkas med vinkelsliper som kunne få opp låsen mot en klekkelig dusør. Dette slo vi naturligvis til på, og fikk et gledelig gjensyn med kuskinn, HySpex-familiebilder, noen tripoder, en diger projektor og en saks. Den flotte projektoren passer inn i stua og på den underdimensjonerte TV-benken som musling i øl. 

Vi har nå blitt så vant til Maris uling at det er som AC som skrur seg av eller togtut som gir seg – deilig når det er ferdig, uten at man nødvendigvis tar noe videre notis av det mens det står på. En dag benyttet vi anledningen til å introdusere Vegard til Æsops fabel om gutten som ropte ulv, da Mari til en forandring hylte med god grunn. Tilsynelatende forsto han godt hva vi snakket om, og ett lyskryss senere oppsummerte han med at hvis en ulv nærmet seg duploen hans, skulle han la alarmen gå. 

Som seg hør og bør, har 3-åringen startet på fotball. I utgangspunktet for å aktiviseres og få sosial omgang med jevngamle, som en barnehage light én dag i uka. Det startet som lek og moro, men allerede ved tredje waiver hadde Hallvard levert alt av papirer for bakgrunns-sjekk, og er nå certified coach. Susanne er tapetsert med proud soccer mom-effekter og støtter sammen med de andre mødrene de håpefulle med tilrop som: «Get back out there, mommy don’t like quitters!». Blå og rosa tog, som laget heter, satser alt på virrevandring, og er rimelig fornøyd om halve laget er i nærheten av banen, og noen sparker ballen i ettellerannet mål. Det skjer ikke så ofte. Hovedtreneren sier (som han sier til alle) at han lar seg imponere av Vegard, og mener halvspøkefullt at han skal sparke Norge til VM en gang i fremtiden. Dette forer selvsagt konkurranseinstinktet i familien, og vi har nå lagt om kostholdet og håper Gjert Ingebrigtsen kommer med podcast snart. Vi søker også etter Polo eller Lacrosse-kurs som Mari kan begynne på. 

Siden vi har blitt del av fotballfamilien, deltok vi (som de eneste fra laget) på 3-årsdagen til en av lagkompisene som Vegard nesten kan navnet på. Det var storslåtte greier, med massevis av unger og opplegg. Vegard var lykkelig etter å ha vært innom ansiktsmaling-, abstrakt kunst-, pizza- og muffins-stasjonene, mens vi ble lykkelige da vi deiset innom en ostekakefabrikk på vei hjem. 

Det er ikke bare ostekaker vi har spist, eller amerikanere vi har minglet med. Utsultet på omgang med nordmenn, har vi oppsøkt nærliggende bedehus på lørdagsgrøt. Klientellet bar her preg av å være i aldersgruppen som kun får i seg maten som stod på menyen denne dagen. Men trivelig var det, og minst Susanne og ungene skal tilbake minst én tirsdag med noen sang-glade svensker.

Vi har også feiret Halloween siden sist, men det får vente til neste innlegg, for nå skal Hallvard avsted på ny konferanse, i Indianapolis.