Hjemreise, klassereise og nettverksbygging

Så var det på tide med nok en svipp hjemom Norge. Mari hadde pådratt seg noe som gjorde henne het i toppen, og febersyke barn flyr vesentlig stillere enn friske. Eventuelt kunne det hende det bare var alderen. Vel fremme kjørte vi til Fredrikstad hvor vi fikk oss et par dager med jetlag. Vi var en tur innom hovedstaden for litt jobbing og barnehagebesøk, og Hallvard rakk blant annet å forsove seg til et lunsjmøte før det bar videre til fjells for å delta på Skarverennet. 

I år som i fjor viste fjellet seg fra sin verste side, men i motsetning til i fjor ble rennet denne gangen ikke avlyst. Vi karret oss opp til normal leggetid, og la i vei på vårens vakreste eventyr, det vil si 37 km med motvind og regn. Deler av deltagermassen krydret også opplevelsen med saftige gnagsår. Ingen ble tatt av strykene mens vi raftet nedover den siste milen, og vi kom i mål på rekordtid med negativt fortegn. Det skyldtes ikke oppholdet på champagne-toppen, der vi holdt på å kose oss i hjel mens vi styrtet nedpå godsaker fra sekken i håp om å komme oss derifra snarest mulig. Vel fremme og to måneder etterpå var alle enige om at vi gleder oss til neste år gitt at vær og utstyr er bedre. 

Tilbake på Geilo hadde vi omtrent en halvtime å gå på før vi måtte haste videre til toget. Eirik og Elina skulle flakse videre på nye eventyr, og vi kapret et bord i spisevognen. Den ble full, og det ble også de andre gjestene. For fulle, mente konduktøren, som ga streng beskjed videre til nyutdannet spisevognbartender. Hun pekte ut den mest bråkete makeren på nabobordet, og da vårt relativt edruelige bord var klare for runde to, ble vi i likhet med resten av passasjerene nektet alkoholservering på uviss tid. Forbudstiden varte til den opphørte, og det ville vi merke, forsikret bartenderen. Dette kronet en ellers medioker dag for Eirik og Elina, som akkurat hadde fått melding om at flyet deres til Italia var kansellert. Da forbudstiden opphørte, merket vi det ved at et tidligere ubeskrevet blad i spisevognen kom spaserende med en nyervervet pilsner. Dette førte til en lang rekke beskrevne blader i barkø. Det viste seg snart at skjenkestedet ikke hadde noen omsetningsmål, og like fort som den opphørte, var forbudstiden gjeninnført. Syndebukkene satt rundt det samme bordet som tidligere, uten at vi syntes de hadde vært særlig syndige. Forbudsoppheveren vendte tilbake for pils nummer to, men fikk passet påskrevet og beskjed om at han kunne fortsette festen i Oslo. Vi slo oss til ro med at konduktør-pooper’n hadde minsket sannsynligheten for at vi skulle våkne opp i Halden, og følte oss dobbeltsnytt da det selvfølgelig var buss for tog med endestopp i Fredrikstad. 

Deretter dro Hallvard tilbake til junaiten for å konferere og demonstrere, mens Susanne tok med seg ungene nærmere barnehagen. Vi invaderte Dr. Sandaker og Ing. Sundös residens på beste vestkant, som De i et fåfengt forsøk på å få oss til å føle oss hjemme, hadde døpt om til Frognerslummen. Vi gjennomskuet Dem lett, men forsøkte å passe inn ved blant annet å kjøpe silkeskaut vi ikke aner hva kan brukes til. For ungene var det en smal sak da de lever the ‘tug life fra før av. Mari gjorde sitt beste nattestid for å gjøre vaktene til Marit til et mareritt, da hun hadde kommet seg til hektene og trengte utløp for flyhyl hun brant inne med. Vegard på sin side hadde denne gangen bestemt seg for at barnehagen var skummel, og vi rakk akkurat å tenke at tilvenningen var over, før vi skulle returnere til Florida. Likevel fikk han med seg fotografering og sitt første barnehagekamerathjembesøk. Vegard datet forresten ikke bare barnehage-barn, men fikk også tid til å besøke en del utenombarnehagelige bekjentskaper. 

Mens Hallvard var i Dickie’s fotspor før han besøkte Kelly og Nelson i Canada, fylte Susanne rollen som Narvestad på Sagene. Dagen før avreise rakk vi også å feire Amalies inntreden i de voksnes rekker, med storslått selskap på det trofébefengte klubbhuset til Onsøy JFF. Deretter var det på tide å dra hjem igjen, og selv om vi i forkant forsøkte å utsette Mari for så mange barnehagebarn som mulig, var hun på denne flyturen feberløs, høylydt og umoden. Vi landet for første gang i Fort Lauderdale, ventet en evighet på en Uber, ønsket vi hadde tatt en taxi, men kom allikevel helskinnet tilbake til Flætten.