Location, location, location

Etter én dags intens leting er endelig leilighetsjakten avsluttet og vi sitter igjen med en skikkelig moskus. Vi har flyttet oss fra A til B, og som dere kan se fra kartet bor vi omtrent like sentralt som før. I tillegg kan vi røpe at det er billigere og bedre. Den nye adressen er:

225 Kaiulani Ave. #803
Honolulu, HI-96815
USA

Så da kan flommen av postkort, brev og besøkende starte ;) I skrivende stund sitter vi og feirer det hele med kake og skriver ut sjekker i øst og vest. Vi har nemlig også fått oss en amerikansk konto med tilhørende sjekkhefte. Nå lurer vi på å kjøpe oss skrivemaskin, faks, personsøker og nytt modem så vi kommer på nett. Vi snakkes på ICQ.

Tilbake på øya

Nå er det 2,5 døgn siden vi tilbakela de siste 6 timene med tidsforskjell. Det tok forsåvidt også 2,5 døgn å komme seg hit denne gangen, og det er litt i lengste laget. Men vi er først og fremst glade for å være fremme, og hotellet vi bor på er rent og pent og stort og flott, med ismaskin utenfor døra så vi alltid har kald lesk tilgjengelig.

Søndags kveld gikk med til jetlag-pleie, og i går fartet vi rundt i Waikiki og omegn etter et sted å bo. Det kan bli litt dyrt å bo på hotell hele tiden.

Ellers er det meste ved det vante - været er ok, palmene suser og folk bærer fortsatt hawaii-skjorter i fullt alvor (som Jostein). Vi har spist på Cheesecake Factory og det faste thai-stedet, jogget tur i strandkanten og sovet en hel del. I tillegg har vi observert en død kakerlakk, sykkelmannen med skjegget som kun åpenbarer seg en av de første dagene man er her, en bademadrass i toppen av et tre, japanere som tar bilder av de kjedeligste motiv, hula-musikk dundrende fra samtlige hotellanlegg og naboen.

Vi holder for øyeblikket på å legge ut manglende bilder fra før sommerferien før det skjer for mye sprell her. Morgendagen ser vi for oss forsvinner i en sky av kakespising og selskapsleker, men om et par dager er vi nok tilbake med mere nytt.

We have all the time in the world

Og flaks er det... For makan til somlefly skal man vente i ti timer på. Vi startet som mer eller mindre kjent på turen tilbake til Hawaii fredags kveld. Ifølge planen fikk vi en natt i Køben før de to neste flyene skulle gå slag i slag videre. Dessverre ble det ikke slik, da en tornado hadde forvillet seg inn i luftrommet over New York. Dermed våknet vi fra benken vi sov så godt på til nyheten om at den feige piloten ikke engang hadde lettet fra Newark ennå, så flyet var forventet å ankomme kl. 1545 istedenfor 0905. Utstyrt med fire sett kupongs á 75 DKK ble imidlertid ventetiden som en lek. Da flyet endelig kom, 1715, hadde en tosk stukket kjepper i bagasjetrallehjulene, så vi ble ytterligere en time forsinket.

Vel framme på Newark kom til alt overmål bagasjen frem, til tross for innholdet (gjær, ost, sjokkis etc.). Klokken var nå blitt så mye at alle videre forbindelser hadde dratt. Dermed ble vi, for å få ordnet med hotell og flybooking, sendt videre til en kø der vi rykket ca. fem av femti meter fremover ila. en time. Det gadd vi ikke være med på, så vi slang oss på juksemakerne som sto bak oss og gikk tre etasjer rundt systemet. I skrivende øyeblikk slanger vi oss på Holiday Inn en halvtimes tid til før frokosten kommer på døra. Dernest bærer det avsted til flyplassen hvor vi forhåpentligvis kommer med samme fly som vi skulle kommet med igår.

Den mankerende bildeforstørrelses- funksjonen er forøvrig i ferd med å fikses, så vi ser bort fra alle sinte mails om defekten. Vi gleder oss til å komme til øya og finne et sted å bo og komme igang med studiene.

Optimister reiser i sandaler, shorts og t-skjorte

Så var det visst over for denne gang. Vi har tømt kottet og vært heldige nok til at både surfbrett og ekstra bagasje fikk oppholdstillatelse hos Christer. Det var mer enn vi kunne håpet på. For de av dere som mister søvn over hvorfor vi valgte akkurat 11. mai som hjemreisedato, kan vi opplyse om at kontrakten vår med Ohia gikk ut nettopp denne dagen. Det var med andre ord en dag med rimelig hektisk flytteaktivitet i blokka. Selv klarte vi å produsere en full kjøkkengang med søppel, og det virket som om resten av blokka også hørte til bruk-og-kast-generasjonen.

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Newark og lurer på hvordan vi skal få bare 8 timer til å strekke til. Susanne forbanner seg over at New Jersey er så bedragersk og ikke skiller seg klarere fra New York enn det faktisk gjør. Reisen fra Honolulu har gått greit, selv om Hallvard like etter landing brukte en tung PC-sekk til nesten å ta knekken på en medpassasjer. Man får ikke mer moro enn man lager selv.

De siste dagene har vært relativt travle, med parkgrilling, surfing, pakking og risikofylt katamaran-cruise i temperaturer rundt 30-tallet. På samme katamaran som vi tidligere har vært ute med ble en uheldig pjokk (22) fra California skrevet ut av såga, da han fikk et brutalt møte med en knekt mast for et par uker siden. Uflaks. Men vi overlevde, og bortsett fra pakkingen har det vært noen ganske behagelige siste dager også. Hadde det ikke vært for at vi skal tilbake igjen hadde det nok vært rett så vemodig å reise hjem. Nå gleder vi oss isteden først og fremst til å se igjen alle mann alle, samt å ha tilgang på salt lakris og ordentlige brød. Etterhvert blir det nok også stas med reker, jordbær og norsk sommer.

Neste semester later til å bli av den knallharde sorten. Vi satser på å ta 5 fag, hvorav 4 er vanlige og det siste er antatt tull. Vi klarte forøvrig å vri oss unna Eksperter i Team II, noe vi er veldig fornøyde med. Dermed er vi så å si i rute hva gjelder å gradueres etter planen.

Nå vil vi ha pizza.

Én uke

Milde måne som tiden flyr. Med litt rund tidsregning er det ikke mer enn én uke til vi setter føttene på norsk jord igjen. Det er en pussig tanke. Like pussig er det nesten at eksamensperioden også snart er omme. På torsdag har vi siste eksamen for denne gang, og med litt lesing skal nok det gå bra.

Nå skal det legges til at vi har jobbet som seg hør og bør fram mot eksamnene. Både søndag og mandag tvang vi oss ned på lesestranden og leste til øyet ble stort og vått. Til slutt visste vi så mye at vi kunne gi Obama råd for å løse finanskrisen, og skryte av at vi vet at det er ca. 65 millioner digitale mobiler i USA. Som en artig bieffekt av lesingen i solsteken, kan Susanne nå smyge seg ubemerket ned i enhver pakke med tricolor-is.

Forøvrig har vi vært på intervju hos talskvinnen for Katrines leilighets huseier. Hun hørtes positiv ut med tanke på bomulighet for oss neste år, og hadde dessuten en svigerdatter som var brannmann på et bittelite sted utenfor Bergen. Ettersom vi også har en og annen relasjon til Norge gikk praten greit. til tross for at hun var litt streng og hadde påtatoverte lepper. Det kan være hun var litt ekstra medgjørelig fordi vi hadde tatt med oss restene fra bollefesten dagen før. Vi må imidlertid fortsatt finne ut av hvor alt skrammelet vårt skal stå, ettersom hun ikke var spesielt lysten på å la oss proppe skapene fulle.

Svineinfluensaen har også kommet til Hawaii, og amerikanerne er selvsagt ikke vonde å be når det gjelder å hause opp den slags. I går banket det på døren, og en bekymret verner fra Ohia ba oss fylle ut nødkontaktinformasjon så de vet hvem de skal ringe dersom vi pådrar oss svineriet. Dessuten har depositumet på leiligheten de besøkende bodde i kommet oss i hende i form av en sjekk. Alltid fornøyelig å få tilbake depositum, selv om sjekker er rare og ikke bare praktiske.