It's ok

Da vi hadde vært i Los Angeles lenge nok, plottet vi inn adressen til Excalibur Hotel Casino og dro avsted mens vi telte alt vi så langs veiene. Etter en kort tur innom en spøkelsesby i ørkenen, hadde bilen fått heteslag og sluttet plutselig å fungere. Dette passet dårlig ettersom vi var midt i en hostile takeover i raskeste fil og akkurat skulle sette inn nådestøtet. Brått sank turtallet drastisk og Susanne ble blendet av oljelampa. Vi trillet stadig saktere over mot veiskulderen mens vi innså at vi manglet kompetanse utover grunnleggende oljepeiling. Google ble tilkalt, og vi kunne konkludere med at det ikke ville være godt for bilen om lampen fortsatte å lyse. Vi løftet panseret og lot bilen stå i noen minutter. Heldigvis var det ikke mer som skulle til, og siden har vi ikke sett noe mer til oljelyset. Imidlertid har vi stiftet bekjentskap med maintenance required-lyset, men også dette har vi klart å avlyse ved hjelp av Google og skitne Nintendo-triks.

Synet som møtte oss i Las Vegas var over all forventning glorete, og Orestis kom selvsagt en dag for sent. Vi hadde såvidt beveget oss ut av hotellrommet da vi ble overfalt av et par timeshare-agenter som tilbød oss to gratis teaterbilletter og lunsj. Som de oppegående folk vi er, vet vi godt at det ikke finnes noe slikt som en gratis lunsj, og haken var at man måtte høre på et tretimers foredrag om timeshare-leiligheter for deretter å stå imot presset fra selgerne deres. Da dette var overstått fikk vi billettene til et trylleshow med Criss Angel, med de lusneste plassene i salen. Heldigvis for oss var alle lusne billetter utsolgt for dagen, og vi ble isteden plassert på fjerde rad. Forøvrig lar vi alt som skjedde i Vegas forbli der.


Med bedre plass i lommebøkene, satt vi kursen mot Grand Canyon. Et passende sted for overnatting var Tuba City, som ligger mellom kløften og Monument Valley. Vi bodde på et indianerhotell med fullstendig tidskaos. Gikk man over veien, forlot man indianertid, og måtte stille klokken en time frem. Vi trodde det var omvendt, og dermed kom vi oss avsted en time før vi hadde planlagt da vi skulle gå oss en tur i canyonen. Vi hadde pakket minst fire liter vann hver og fulgte instruksjoner fra noen som spådde en 2-3-timers nedtur og en dobbelt så lang opptur. Hiken var ikke anbefalt på sommerstid, og kun for erfarne ørkenvandrere. Vi var forberedt på at den kanskje ikke var gjennomførbar, men det viste seg at Horseshoe Mesa kun var en time og tre kvarter unna. Vi tok oss en lunsj og nøt utsikten ca. halvveis ned i kløfta, før vi gikk opp igjen. Oppturen tok litt over to timer og mesteparten av vannet vi hadde med. Vel tilbake til bilen på toppen, kunne vi ikke forstå hvorfor nøkkelen ikke fungerte, før vi oppdaget at lyset hadde stått på mens vi var vekk. Vi vurderte å dytte bilen igang, men giret stod urikkelig i park-posisjon. I tillegg stod vi inneklemt mellom to biler med fronten mot fortauet. Vi spurte allikevel alle i nærheten om de hadde startkabler liggende, men uten hell. Uten å vite hvor lenge det var til føreren av bilen ved siden av kom tilbake, satt vi oss for å vente. Etter fem minutter var han på plass, og kunne i tillegg skryte av bagasjerommet fullt av kabler. Dermed var krisen avverget og vi kom oss tilbake til Moenkopi og kunne bruke ettermiddagen på å hvile de møre lårene våre ved indianerbassenget.

Mil etter mil (i bil)

Etter 22 dager på veien tenkte vi å spe på twitteroppdateringene med et godt, gammeldags blogginnlegg. Vi har funnet ut at det etterhvert har blitt så mye å skrive om at vi er nødt til å dele det opp. Dermed stopper vi skriftlig i Las Vegas i denne omgang.

Vi startet utflukten i nord og i forhold til temperaturene vi hadde blitt vant til i Waikiki og Hawaii, var det overraskende nok kjølig da vi landet i Seattle. Det skal legges til at koffertene våre ikke er breddfulle av anorakker og andre vinterklær som gjør seg godt i sommerværet Washington, Oregon og California nord for Los Angeles kan tilby. Vi bet likevel tennene sammen og hadde det riktig fint.

Kursen har stort sett blitt bestemt ut fra hvilke byer vi vil innom. Seattle, San Francisco og Los Angeles var således relativt selvsagte valg. Dessuten visste vi at vi ville kjøre nedover langs kysten på Pacific Coast Highway, hvilket også passet fint siden de nevnte byene ligger langs ruten. De andre stedene vi har besøkt har enten blitt anbefalt av vår trofaste, røffe reiseguide eller hatt et såpass festlig navn at vi ikke har klart å styre unna. På den måten har vi vært innom Eureka, Morro Bay, Humbug Mountain og Cape Disappointment, hvor vi til vår store overraskelse fant Waikiki Beach. Å navigere delvis etter artige navn har foreløpig vært ganske vellykket, så vi ser ingen grunn til å gi oss med det.

Seattle og San Francisco ble lynvisittert slik at vi fikk med oss det viktigste, men neppe på langt nær alt byene har å by på. Vi tok blant annet en titt på Seattles berømte skyline, vandret langs Pike Place Market, og beundret romnålen utenfra pga. den snurrende restaurantens ugunstige åpningstider. I San Francisco kjøpte vi billetter for å kunne tralle rundt i de bratte gatene til vi ble flaue de dagene vi var der. Uheldigvis mistet vi billettene etter første tralletur, og ble dermed henvist til fotsafari resten av oppholdet. Allikevel fikk vi med oss Coit Tower, Alcatraz, Fisherman's Wharf og Pier 39, Haight-Ashbury, og ellers alt som fristet i Margrethes SanFran-guide.

Da vi begynte med bloggingen, befant vi oss i Los Angeles hvor vi tilbragte en langhelg. Førsteinntrykket av L.A. var en stor og upersonlig by med langt mellom severdighetene. Dette var nok farget av at vi i starten bodde på et skrapbillig hotell med tilsvarende standard, langt unna det meste av interesse. Etterhvert som dagene gikk ble vi derimot mer og mer begeistret for byen, og i etterkant har vi til og med tenkt at vi vil tilbake en gang. Takket være Eriks USA-guide var vi klar over at man kunne være publikum på forskjellige TV-innspillinger hvis man fant billetter. Heldigvis var storproduksjonen av favorittshowet vårt, Are You Smarter Than A Fifth Grader?, under innspilling, og billetter ikke umulig å oppdrive. Fire episoder skulle spilles inn, hver på ca. én time, med pauser mellom. Dermed var vi relativt signe og slitne i klappe- og sukkemusklene da det hele var ferdig. Vi forlot Sonys studioer med en innarbeidet refleks som gjorde at vi jublet ukontrollert hver eneste gang et pengebeløp ble nevnt. Dermed var vi litt engstelige for hvordan vi skulle klare oss i neste by.

Vi flyttet oss ett hakk nærmere Hollywood, og fikk besøkt nesten alle stedene Tom Petty nevner i sin store hit. Etter å ha googlet kjendisadresser, tok vi oss en kjørerunde i et par fasjonable strøk. Langs Mulholland Drive fant vi f.eks. ikke kåken til Madonna og Jack Nicholson, og heller ikke palasset til Jennifer Aniston. Likevel var utsikten imponerende hele veien, og vi har forstått at et respektabelt hus bør ha minst tre garasjer og etasjer. Ellers fikk vi sett en rekke stjerner i selve Hollywood, vært på Six Flags fornøyelsespark og sjekket at badevannet ikke holdt mål. Til tross for at Aniston's bopæl forble usett, fikk vi se en sofa hun har blitt berømt i. Vi ladet opp med Rainman og reiste så videre mot bright light city for å sette fyr på sjelene våre.

Revolusjon

Roadtripen er i gang, og for å slippe alskens tøvete Hawaiireferanser har vi besluttet å endre bloggen. For dere som leser bloggen betyr dette at bloggen ser annerledes ut enn den gjorde før, og dersom du har printet ut samtlige innlegg og limt dem inn i et album får du et problem siden omslaget neppe matcher fargene på innlegget lenger.

Dessuten har vi lagt til noe og fjernet noe. Det har vi gjort helt øverst for at dere skal se det. Når vi beveger oss rundt, oppdaterer vi posisjonen vår på kartet. Skulle det hende noe spennende, som at vi ser en rar hund e.l. kan dere glede dere over lynraske oppdateringer på denslags også fra feeden vi kan mate fra mobilene. Det er med andre ord lagt godt til rette for at de som er voldsomt opptatt av hva vi til enhver tid driver med skal få tilfredsstilt behovene sine.

Forøvrig har vi det fint i Seattle, men kommer tilbake med mer utførlig rapport senere.

A hui hou Hawaii

Det er ikke lett å reise fra Hawaii. Audun gjorde et tappert forsøk den dagen han hadde billett, men måtte dra tilbake fra flyplassen med uforrettet sak. Det er riktignok ikke det verste stedet å sitte fast, men litt ergelig er det jo når man er forberedt på å reise. Ekstradagen slo han i hjel med bilselging o.l., før han endelig kom seg avgårde morgenen etter.

Tilbake satt vi med tom leilighet og noen dager å slå i hjel i solen. Vi forsøkte oss på å bestige det høyeste fjellet her på øya, men måtte gi oss før vi hadde startet ettersom et kornfirma ble grinete når vi tråkket gjennom eiendommen deres. Som erstatning for Ka'ala, bestemte vi oss for å gå en annen hike som var langt kortere, men også her gikk planene i vasken. Etter ca. ti minutter til fots gikk vi tom for sti, men besluttet å fortsette der vi trodde stien gikk. Vi banet oss vei gjennom jungelen og hørte villsvingrynt på alle kanter, bare for å ende opp der vi hadde startet. Vi ble enige om at det tydeligvis ikke var dagen for å hike, og dro heller til Waimea Bay for å slappe av på stranden og bade med delfinene som skulle være der. Det var de ikke.

Ellers benyttet vi gårsdagen til å ha en liten avskjeds-pâ'ina med Eddie, Ben, Ann Kathrin og Katie. Vi suppet, bollet og sippet, og hadde det riktig hyggelig. Nå nærmer avreisen seg med stromskritt, og med mindre vi har like flaks som Audun befinner vi oss i Seattle senere i kveld. Det blir rart. Før den tid må vi pakke, rydde, få advanced dykkersertifikat og nette ned nettet. Mette henter oss klokken tolv, og vi er ikke i tvil om at vi får timene til å gå.

Det hadde vi helt rett i. Vi fikk ikke engang tid til å legge ut dette innlegget, men nå sitter vi søvnløse i Seattle midt på natten og blogger i vei.

Sol, sommer og avreiser

Nå er graduation overstått, selv om ikke skolen er det helt ennå. Vi regner med at alle satt benket foran live-streamen og fulgte spent med mens tårene sprutet den 20.mai. Det var iallefall en artig dag (til tross for mye venting), med teite hatter, kapper og blomsterkranser. Vi holdt det selvsagt gående til langt på natt, og rakk såvidt å sove i tre timer før Erik hamret på døren. Han fikk tidenes dårligste velkomst; kun en grøtete beskjed om hvor sofaen og doen var før vi gikk og la oss igjen, men med lommene fulle av sjetonger tok han det med et smil.

Like etter at Erik kom, hadde Petter og Hege fått nok, og knabbet med seg en koffert og dro. Dermed frigjorde de gulvplass som Erik ikke trengte siden sofaen var bedre enn noe annet han kunne huske å ha sovet på. Besøket forøvrig gikk med til å prøve vindløs kiting i Kailua, vandre rundt på toppen av et fjell, falle ut av et fly, feste på North Shore og sandbar, samt bedrive andre standardiserte besøksaktiviteter. Deretter reiste han sin kos, og tok sannelig med seg en koffert han også. Med flyplassankomst 40 minutter før flyturen gikk tilbake til Oslo, fikk vi igjen vist at man kan stole på flaksen.

Samtidig med, og etter at, Erik var på besøk, har vi hatt en del å gjøre med Marita og Peters gode venner som jobber og studerer i Houston, Sverre og Sofie. De snakket dansk og var blant annet med på å slenge seg ut av flyet og vandre i fjellheimen. Dessuten intervjuet og fotograferte halvparten av dem halvparten av oss pluss Maria, mens de andre halvpartene holdt utstyr og søkte ly for regnet. Siden intervjuet ikke foregikk over Skype, har vi ingen formening om hvordan det gikk. De var iallefall veldig trivelige folk, og det var greit med litt påfyll nå som alle driver og forlater øya.

Til den uobservante leser kan vi informere om at graduation og siste skolefag er ensbetydende med at oppholdet går mot slutten. Dermed tynnes det ut i rekkene, og vi har måttet si farvel til nesten alle unntatt Audun, som forøvrig har steppet inn som Katrinesubstitutt. Han har på papiret bodd her lenge nok til at det var på tide at han flyttet inn. Det er slett ikke hyggelig at folk drar, men vi trøster oss med at vi ser mange av dem igjen i Skandinavia, Costa Rica, Las Vegas, Kypros/Kanada, og hvorenn disse skrullingene vi har møtt her borte kommer til å ende opp. Vi får fylle opp reisekassa når vi begynner å jobbe i august. Det har seg nemlig slik at vi har takket ja til hvert vårt jobbtilbud, og det er vi fornøyde med.

Men før den tid bærer det 15.juni avsted til Seattle. Deretter er hendelsesforløpet uvisst, bortsett fra at vi skal møte en viss kypriot i Vegas 29.juni. Kom gjerne med tips til severdigheter man ikke bør gå glipp av på ferden. Forøvrig er vi glade for at vi slipper å drasse på kofferter med skrot og to digre surfbrett, så takk til dere hjelpsomme besøkende koffertbærere og surfbrett-transportører.