Påsketur

Da vi har blitt så knyttet til denne bloggen etter oppholdet i Hawaii, klarer vi ikke helt å la den ligge. Dermed fortsetter vi like så greit å bruke den som en slags reiseblogg/dagbok. Neste reise som er booket og klar går til Brasil, først og fremst for å besøke vår gjesteskribent Ole Birkeburger (som forøvrig tok seg en overraskende tur innom 30-årslaget til Torstein i helgen). Foreløpig plan er å følge hans anbefalninger den første uken da han har tatt seg fri for å være med oss på en rundtur. Utover det har vi et ønske om å få med oss Foz do Iguaçu, men det gjenstår å se hva vi får tid til på to uker.

Fra pura til dura vida

Det mellomamerikanske eventyret vårt er straks over, og vi føler det er på tide med en oppdatering. Vi har hoppet over avslutning på både roadtrip og parisopphold, samt en aldri så liten tur til Asia, men det får heller vente.

Det begynte med at vi nesten måtte tilbringe fem ufrivillige dager i terminalbygningene på Newark flyplass på grunn av uvær. Da alle trodde håpet var ute bestemte heldigvis flyet seg for å komme fra Pittsburgh til New York uten å lande på feil flyplass og vi var på vei.

Costa Rica fikk ifølge gringotica Isballe navnet sitt fordi gull var såpass lett tilgjengelig at de brukte det som trepynt, antagelig for å jage vekk fugler og annet krek de ikke ville ha i fruktsalaten. Da folk først ankom landet (indianerne anses som folk av oss de også, men i denne sammenhengen mener vi med folk de sjøfarende europeerne) syntes de naturligvis denne skikken var over middels kaksete og kalte dermed landet for den rike kysten.

Gull og glitter er det lite av her, men vi skulle vært både døve og blinde da vi gikk av flyet for å gå glipp av at landet er rikt på solskinn og fuglekvitter. På grunn av forsinkelsen rakk vi å få med oss en soloppgang mens vi ventet på at Dollar åpnet bildørene. Vel på plass i vår firehjulsdrevne turbo-diesel ble vi introdusert for costaricansk nøyaktighet. Det bor knappe 4,5 millioner mennesker her, som tydeligvis kjenner hverandre godt nok til at de ikke har tatt seg bryet med å opprette adresser. Istedet får man en omtrentlig beskrivelse i beste skattekartstil. Adressen til Isabelle, "San Bosco, acerca tres minutos después de Ciudad Colon hacia Puriscal, del abastacedor fiorella, 100 metros oeste, y 200 metros norte, casa mano derecha, color teracotta", viste seg å være vrien å trykke inn på GPSen, men med litt prøving og feiling og utspørring av lokalbefolkningen fant vi nesten fram.

Med Isabelle i bilen gikk det noe bedre å finne fram, og vi satte kursen mot vår egentlige destinasjon, Puerto Viejo, som ligger på den karibiske siden like ved Panama. Dette bringer oss over på et annet spennende fakta. Costa Rica er, i motsetning til det alle tror, ikke en øy. Vi hadde på forhånd hetta for at vi skulle få kuldesjokk i regnværet på sør-øst-siden, men svettet oss gjennom to netter i en knusktørr bungalow og fikk tid til å svi vekk litt gammel hud fra kroppene våre på vår aller første strandøkt. Micke holdt på å kveles av en chilifisk og kastet solbrallarna så snart han fikk sjansen, så vi så oss tvunget til å forlate byen. Vi valgte den lengste mulige reiseveien på de dårligste veiene og snirklet oss i titimesvis fram på smale, uoversiktlige veier mens semitrailere freste forbi oss til tross for dobbel sperrelinje. På vei opp til Monteverde ventet en over to mil lang grusvei hvor vi virkelig fikk ristet løs i turbo-dieselen. Monteverde er et grønt fjell som er kjent for sin elleville natur, utsikt til både det stille og karibiske hav, samt en og annen aktiv vulkan. Også i Monteverde var været bra, om enn litt kjøligere om kveldene. Her hadde vi på forhånd booket en zip-line-tur som skulle vise seg å være en av høydarene for ferien. Utstyrt med klatreseler, hjelmer og hansker, ble vi festet til vaiere som ravet høyt over jungelen og suste avgårde på disse i opptil 50km/h. Den lengste vaieren var på ca. 1km, og ettersom vi vanligvis ikke forflytter oss ved hjelp av trinse og vaier, syntes vi dette var annerledes og gøy.

Ettersom vi til da ikke hadde sett allverdens med dyreliv, bestemte vi oss for å booke en natt-tur med guide midt i mørkeste jungelen. Vi tenkte at dette måtte være et ypperlig tidspunkt å se både natt- og dagdyr siden vi ville treffe på dem i det de avløste hverandre. Utstyrt med hver vår lommelykt tiltrakk vi oss også mange innsekter, men lot oss ikke skremme av dem siden guiden tross alt ikke hadde strøket med i løpet av sine åtte år på guidebaken. Dette var en bra tur, og vi kunne glede oss over synet av dovendyr, coatis, ildfluer og en og annen tarantella. Før dette hadde vi forresten vært på en annen tur, der vi fikk bade ved en foss, drikke kaffe og se kolibrier i hopetall. Både kolibrier og kaffe hadde vi fått med oss tidligere, men alt er triveligere med guide. Vi hadde også fått en real botanikkopplæring, hvilket gjorde at vi kunne nyte stor respekt blant resten av gruppen da vi visste svarene på nattguidens vriene faunaspørsmål.

På vei ned igjen fra det frodige fjellet lekte Hallvard seg med firehjulstrekk til alle ble grønne i ansiktet, og etter å ha lett forgjeves etter en gjemt foss, var vi på plass på den stille kysten. Et flott hus stod og ventet på oss i Playa Potrero, med jungeloppgang og basseng i bakhagen. Dessuten dukket plutselig Audun opp. Det var stor stas. Siden det har vi levd pura vida på diverse strender langs stillehavskysten og sett både griser, aper og ekorn-skunks. Langs og på veiene har vi møtt på hester, kyr, digre øgler og utallige suicide dogs. På Playa Flamingo og Tamarindo gjorde vi vårt for å holde surfeskillsene våre vedlike og kom fra det med livet i behold. På Isabelle og Auduns siste dag i huset tok vi avsted på et vellykket seilas i solsteken. Etter en times tid i vinden ble vi utstyrt med snorkler og svømmeføtter og hoppet ut i et hav som boblet over av ekle eggefisk og oppblåste puffefisk. Hallvard hadde gleden av å se en vettskremt hai svømme avsted, og ellers så vi fargerike akvariefisk og et par rokker.

I skrivende stund forlater vi Stef Surf med husmaurene, våre kjære lokale barer La Perla og The Shack, samt den hjelpsomme portvakten/sykkelpizzabudet, og setter den humpete kursen mot San José hvor Isabelle har invitert oss med på poolparty med fredsvennene sine. I morgen venter en ca. 15 timers reise oss før vi lander i henholdsvis Sverige og Norge, og på mandag er vi alle tilbake til dura vida og kan begynne å planlegge vårt neste eventyr.

Voir, beaucoup de vaches!

Vi har tidligere ytret at en drammus og pendlvard-blogg ville vært meget kjedelig lesning. Men da situasjonen har vært en litt annen de siste fem-seks ukene, og siden Kathrin interesserer seg for liv som rører seg utenfor Oslo by, skribles det igjen i vei. Oppdatert tittel og 'her er vi'-vindu røper nok hvordan ståa er, for de få som ikke har vært og besøkt Frankrikes navle, Massy Palaiseau.

Dette er nemlig stedet Susanne har befunnet seg siden omtrent midtveis i september, da hun ble sendt avsted ut i den store, vide verden helt avseglene for å lære seg å bli en vaskeekte CGGVeritas'er. Kurshverdagen tilbringes foran en PC-skjerm på CGGVs universitet, sammen med en gjeng med mannfolk fra henholdsvis Libya, Algerie, Persia, Brasil, Frankrike, Benin og lille Norge.

Livet er ikke så verst når man bor på leilighetshotell med basseng og jacuzzi og får penger i pose og sekk, eller for å være helt ærlig, i brune konvolutter. De franske treretters-lunsjene varer som regel i halvannen til to timer, og arbeidsdagene blir tilsvarende lange. Etter å ha påpekt at det kanskje var på tide å gi seg da klokka nærmet seg halv seks på kvelden en av de første dagene, ble parisus lett stemplet som klassens klokke. Monsieur Bruno, som da foreleste geofysisk teori, la følgelig til en ekstra "Susanne?" etter alle tidsrelaterte spørsmål.

Apropos tid, har den flydd avsted, mye takket være de besøkende som har hatt mulighet til å ta seg en tur innom navlen. Først ut var Hallvard, som bortsett fra dette besøket og en snartur til Bergen, har levd det vante liv i Drammen (Norges navle). Han fikk møtt kurskameratene Luis, Daniel, Zoukaner, Maziar og Baptiste, vært en tur inne i Notre Dame og oppe i Eiffel-tårnet, samt testet en typisk fransk treretters på en italiensk restaurant. Noen dager senere satt Linda og Sigrun på samme restaurant og nøt litt god vin i høstferien sin. De fikk med seg de fleste kjente turistattraksjoner i byen og hadde i tillegg gleden av å høre Susanne øve usikkert og nervøst på en boblepresentasjon. Etter dette besøket har middagene på rom 400 bestått utelukkende av pasta og risengrynsgrøt. Ikke fordi flaue folk bare spiser graut, men fordi rommet nå er fylt til randen av nettopp pasta og risengrynsgrøt.

Da neste besøk inntok industriområdet dagen etter læreravreise, hadde Susanne overlatt vasking av rom til hotellpersonalet og tatt turen nordøst-over for å lære mer om Paris-bassengets geologi. Hotellpersonalet hadde derimot ikke tatt notis av at det skulle vaskes annet enn på regningen, så Marita og Asbjørn vasset i nullermænd, måtte grave håndklær ut av badekaret og sove i 3-4 dager gamle rotete og brukte senger. Lykkelig uvitende om den skitne situasjonen, sov verten på et skinnende rent rom i spenstige farger, med helt rent sengetøy og minst fem store puter. I løpet av turen økte det franske Suse-vokabularet med "Se! Mange kuer!", "Jeg skal gå til magasinet og kjøpe et magasin.", og "God natt!", hvor sistnevnte ikke anbefales å si til overdrevent frempå franskmenn sent på kvelden, da det tydeligvis kan tas på feil måte. Det gikk mye i forskjellig stein og utgravninger, og etter å ha kjørt fra kjelleren og litt nedover i bassenget, var det tid for Champagne fra Champagne i Champagne.

Tilbake i Massy bar det ut på middag med gjestene, etterfulgt av noen desserter og øl med limonade på en bar i Saint-Michel. Her måtte Marita kysse både den ene og den andre, og vi kunne more oss med at det tydeligvis ikke bare er jenter som går på do sammen i Paris. 1x1m trangt avlukke og kø langt ut i baren var ingen hindring for to glade gutter inntil det ble banket på døren. Det var vel noe tissing i kryss på gang...

drammus og pendlvard

Nå har vi kommet dithen at det er på tide med et slags siste blogginnlegg. Vi må innrømme at det er litt vemodig, men innser at bloggen 'Drammus og Pendlvard' neppe hadde blitt noen slager. Imidlertid trøster vi oss med at vi fortsatt har noen godbiter igjen på video- og bildefronten.

For å fullføre det vi startet på kan vi fortelle om at Monument Valley, som fulgte etter Grand Canyon, var monumental. Vi sørget for å vaske Tony grundig for første og siste gang like før vi la avsted mot dalen, og støvet vi kjørte rundt i i en times tid fikk dermed et godt underlag å feste seg på. Neste höjdare var såkalte Four Corners, hvor man kunne ha armer og ben plassert i fire forskjellige stater på én gang. For eksempel kunne man hatt én arm i Colorado og én i Arizona, mens man stod overskrevs i New Mexico og Utah. Det ville nok sett litt twisted ut, men byttet man en arm mot et ben hadde det gjort saken enklere. Slik hadde vi fantasert i dagevis, men til vår store skuffelse var monumentet stengt da vi først fant frem. Vi dro dermed videre til Santa Fe, en liten og søt by der de hadde satset på sjokolade og bygninger med runde kanter. På denne tiden rykket det godt i roulette-foten, og vi hastet dermed videre til nærmeste Las Vegas. Denne Las Vegas'en var roulette-fri og hakket mindre glorete enn sin bedre kjente navnebror. Men om man ville, kunne man slå ihjel tiden med å kaste baller på en blink, slik at bikinikledde småjenter ble sendt rompestups ned i en vanntank om man traff.

Vi fortsatte deretter langs highway'en som har overtatt etter Route 66, med enkelte stopp innom moderveien. Planen var å kjøre til Oklahoma og vende nesa sørover derfra, men somlingen i sjokoladeland og tøysevegas gjorde dette passelig umulig. Da klokken slo meget, hadde vi ikke annet valg enn å ta inn på det første og mest lurvete motellet på vår vei. Med hårspray som insektsmiddel klarte vi oss for en natt, men var glade for å la insektene bli igjen da vi kjørte videre dagen etter. Etter en siste snartur nedom Route 66, var vi på vei mot Dallas, Texas. Her tok vi oss tid til å besøke hovedflyplassen minst ti ganger, og en litt mindre flyplass én gang. Det hadde seg nemlig slik at stakkars Tony hadde pådratt seg et maintenance required-lys, som vi tidligere har røpet at vi fant en løsning på. På denne tiden vurderte vi å la ham i stikken til fordel for primitive neger-Tony, men hadde ikke hjerte til å la ham stå igjen midt i landet når vi først hadde lovet ham Orlando. Dermed var Tony fortsatt med oss da vi dro innom den lokale skytebanen på vei til New Orleans.

New Orleans kunne by på alt fra levende til døde aligatorer. Vi startet med de levende og besøkte en sump der aligatorene foretrakk marshmallows og pølser fremfor de lettbente grisene som fartet rundt i vannkanten. Deretter dro vi tilbake til sivilisasjonen og befestet vår posisjon på toppen av næringskjeden ved å bestille orddelingsretten "Friterte Aligator biter". Det var temmelig vemmelig, men vi fikk skylt det ned med hver vår Hurricane Special. Deretter bar det ut i den måneløse Bourbon Street, hvor vi tilbragte resten av kvelden på en pianobar i lag med et Canadisk utdrikningslag. Resten av New Orleans-oppholdet gikk med til å vandre rundt i det franske kvartalet, kjøre turer med den historiske bytrikken, samt seile nedover Mississippi på en hjuldamper.

Fra New Orleans fortsatte vi mot Orlando, hvor vi fikk med oss litt under 30% av parkene Disney hadde å by på, til tross for at vi brukte to hele dager. Det NASA og Kennedy hadde å by på derimot, fikk vi med oss i løpet av en dag. Disney World var skreddersydd for barn, og dermed også til tider passende for oss uvoksne ungfoler. Vi travet rundt blant familien Duck, Lilo & Stitch, Mikke Mus og andre kjente figurer. Selv om karusellene ikke helt kunne måle seg med opplevelsene fra Six Flags, var det morsomt og verdt køståingen. Amalie, Bastian, Ole Magnus, Theo, Sebastian og lille Ugle vil nok sette pris på å få være med neste gang (gitt at de måler minst én meter). Resten av tiden gikk med på å ta bilder av lyn og kjøre gjennom teksten i Beach Boys' Kokomo. På Key West, eller egentlig i Florida generelt, skulle vi gjerne hatt mer tid, men heldigvis er det få steder i USA som er nærmere Norge enn denne staten.

Følg med videre om du vil se litt bilder og Tönnas videoblogg. Takk for oss.

It's ok

Da vi hadde vært i Los Angeles lenge nok, plottet vi inn adressen til Excalibur Hotel Casino og dro avsted mens vi telte alt vi så langs veiene. Etter en kort tur innom en spøkelsesby i ørkenen, hadde bilen fått heteslag og sluttet plutselig å fungere. Dette passet dårlig ettersom vi var midt i en hostile takeover i raskeste fil og akkurat skulle sette inn nådestøtet. Brått sank turtallet drastisk og Susanne ble blendet av oljelampa. Vi trillet stadig saktere over mot veiskulderen mens vi innså at vi manglet kompetanse utover grunnleggende oljepeiling. Google ble tilkalt, og vi kunne konkludere med at det ikke ville være godt for bilen om lampen fortsatte å lyse. Vi løftet panseret og lot bilen stå i noen minutter. Heldigvis var det ikke mer som skulle til, og siden har vi ikke sett noe mer til oljelyset. Imidlertid har vi stiftet bekjentskap med maintenance required-lyset, men også dette har vi klart å avlyse ved hjelp av Google og skitne Nintendo-triks.

Synet som møtte oss i Las Vegas var over all forventning glorete, og Orestis kom selvsagt en dag for sent. Vi hadde såvidt beveget oss ut av hotellrommet da vi ble overfalt av et par timeshare-agenter som tilbød oss to gratis teaterbilletter og lunsj. Som de oppegående folk vi er, vet vi godt at det ikke finnes noe slikt som en gratis lunsj, og haken var at man måtte høre på et tretimers foredrag om timeshare-leiligheter for deretter å stå imot presset fra selgerne deres. Da dette var overstått fikk vi billettene til et trylleshow med Criss Angel, med de lusneste plassene i salen. Heldigvis for oss var alle lusne billetter utsolgt for dagen, og vi ble isteden plassert på fjerde rad. Forøvrig lar vi alt som skjedde i Vegas forbli der.


Med bedre plass i lommebøkene, satt vi kursen mot Grand Canyon. Et passende sted for overnatting var Tuba City, som ligger mellom kløften og Monument Valley. Vi bodde på et indianerhotell med fullstendig tidskaos. Gikk man over veien, forlot man indianertid, og måtte stille klokken en time frem. Vi trodde det var omvendt, og dermed kom vi oss avsted en time før vi hadde planlagt da vi skulle gå oss en tur i canyonen. Vi hadde pakket minst fire liter vann hver og fulgte instruksjoner fra noen som spådde en 2-3-timers nedtur og en dobbelt så lang opptur. Hiken var ikke anbefalt på sommerstid, og kun for erfarne ørkenvandrere. Vi var forberedt på at den kanskje ikke var gjennomførbar, men det viste seg at Horseshoe Mesa kun var en time og tre kvarter unna. Vi tok oss en lunsj og nøt utsikten ca. halvveis ned i kløfta, før vi gikk opp igjen. Oppturen tok litt over to timer og mesteparten av vannet vi hadde med. Vel tilbake til bilen på toppen, kunne vi ikke forstå hvorfor nøkkelen ikke fungerte, før vi oppdaget at lyset hadde stått på mens vi var vekk. Vi vurderte å dytte bilen igang, men giret stod urikkelig i park-posisjon. I tillegg stod vi inneklemt mellom to biler med fronten mot fortauet. Vi spurte allikevel alle i nærheten om de hadde startkabler liggende, men uten hell. Uten å vite hvor lenge det var til føreren av bilen ved siden av kom tilbake, satt vi oss for å vente. Etter fem minutter var han på plass, og kunne i tillegg skryte av bagasjerommet fullt av kabler. Dermed var krisen avverget og vi kom oss tilbake til Moenkopi og kunne bruke ettermiddagen på å hvile de møre lårene våre ved indianerbassenget.