Hjemreise, klassereise og nettverksbygging

Så var det på tide med nok en svipp hjemom Norge. Mari hadde pådratt seg noe som gjorde henne het i toppen, og febersyke barn flyr vesentlig stillere enn friske. Eventuelt kunne det hende det bare var alderen. Vel fremme kjørte vi til Fredrikstad hvor vi fikk oss et par dager med jetlag. Vi var en tur innom hovedstaden for litt jobbing og barnehagebesøk, og Hallvard rakk blant annet å forsove seg til et lunsjmøte før det bar videre til fjells for å delta på Skarverennet. 

I år som i fjor viste fjellet seg fra sin verste side, men i motsetning til i fjor ble rennet denne gangen ikke avlyst. Vi karret oss opp til normal leggetid, og la i vei på vårens vakreste eventyr, det vil si 37 km med motvind og regn. Deler av deltagermassen krydret også opplevelsen med saftige gnagsår. Ingen ble tatt av strykene mens vi raftet nedover den siste milen, og vi kom i mål på rekordtid med negativt fortegn. Det skyldtes ikke oppholdet på champagne-toppen, der vi holdt på å kose oss i hjel mens vi styrtet nedpå godsaker fra sekken i håp om å komme oss derifra snarest mulig. Vel fremme og to måneder etterpå var alle enige om at vi gleder oss til neste år gitt at vær og utstyr er bedre. 

Tilbake på Geilo hadde vi omtrent en halvtime å gå på før vi måtte haste videre til toget. Eirik og Elina skulle flakse videre på nye eventyr, og vi kapret et bord i spisevognen. Den ble full, og det ble også de andre gjestene. For fulle, mente konduktøren, som ga streng beskjed videre til nyutdannet spisevognbartender. Hun pekte ut den mest bråkete makeren på nabobordet, og da vårt relativt edruelige bord var klare for runde to, ble vi i likhet med resten av passasjerene nektet alkoholservering på uviss tid. Forbudstiden varte til den opphørte, og det ville vi merke, forsikret bartenderen. Dette kronet en ellers medioker dag for Eirik og Elina, som akkurat hadde fått melding om at flyet deres til Italia var kansellert. Da forbudstiden opphørte, merket vi det ved at et tidligere ubeskrevet blad i spisevognen kom spaserende med en nyervervet pilsner. Dette førte til en lang rekke beskrevne blader i barkø. Det viste seg snart at skjenkestedet ikke hadde noen omsetningsmål, og like fort som den opphørte, var forbudstiden gjeninnført. Syndebukkene satt rundt det samme bordet som tidligere, uten at vi syntes de hadde vært særlig syndige. Forbudsoppheveren vendte tilbake for pils nummer to, men fikk passet påskrevet og beskjed om at han kunne fortsette festen i Oslo. Vi slo oss til ro med at konduktør-pooper’n hadde minsket sannsynligheten for at vi skulle våkne opp i Halden, og følte oss dobbeltsnytt da det selvfølgelig var buss for tog med endestopp i Fredrikstad. 

Deretter dro Hallvard tilbake til junaiten for å konferere og demonstrere, mens Susanne tok med seg ungene nærmere barnehagen. Vi invaderte Dr. Sandaker og Ing. Sundös residens på beste vestkant, som De i et fåfengt forsøk på å få oss til å føle oss hjemme, hadde døpt om til Frognerslummen. Vi gjennomskuet Dem lett, men forsøkte å passe inn ved blant annet å kjøpe silkeskaut vi ikke aner hva kan brukes til. For ungene var det en smal sak da de lever the ‘tug life fra før av. Mari gjorde sitt beste nattestid for å gjøre vaktene til Marit til et mareritt, da hun hadde kommet seg til hektene og trengte utløp for flyhyl hun brant inne med. Vegard på sin side hadde denne gangen bestemt seg for at barnehagen var skummel, og vi rakk akkurat å tenke at tilvenningen var over, før vi skulle returnere til Florida. Likevel fikk han med seg fotografering og sitt første barnehagekamerathjembesøk. Vegard datet forresten ikke bare barnehage-barn, men fikk også tid til å besøke en del utenombarnehagelige bekjentskaper. 

Mens Hallvard var i Dickie’s fotspor før han besøkte Kelly og Nelson i Canada, fylte Susanne rollen som Narvestad på Sagene. Dagen før avreise rakk vi også å feire Amalies inntreden i de voksnes rekker, med storslått selskap på det trofébefengte klubbhuset til Onsøy JFF. Deretter var det på tide å dra hjem igjen, og selv om vi i forkant forsøkte å utsette Mari for så mange barnehagebarn som mulig, var hun på denne flyturen feberløs, høylydt og umoden. Vi landet for første gang i Fort Lauderdale, ventet en evighet på en Uber, ønsket vi hadde tatt en taxi, men kom allikevel helskinnet tilbake til Flætten.

Påsketider Hey Hey

Vi har vært sløve med å skrive. Resultatet er at vi nesten ikke husker hva vi har bedrevet dagene med, og må tråle gjennom bildebiblioteket igjen og igjen for å bli klokere. Vi har også sett enorme mengder Game of Thrones, siden vi kan huske å ha sett de syv første sesongene om igjen før siste sesong startet. Utover det var vi etter besøket av Herr og Fru Hagen tilbake i normal rutine, dvs. babysang på tirsdager, fotball på søndager, og Hallvard bortreist store deler av tiden. Han var f.eks. en dagstur til Santiago, en uke i California og en uke i Brasil før påske.

Heldigvis fikk han en unnskyldning til å være hjemme i påskeuken, da Moster Monster og Farbror Musling dukket opp som julekvelden på nissen. Vi nøt godt av Moster og Farbrors mysiga daycare, og i tillegg til at Vegard lærte seg litt svensk, fikk Micke oppdatert seg på rettskriving av blant annet bæsj på norsk. Samtidig ser det ut til at Katrine lyktes med sitt mål om å lære Mari dansk i løpet av oppholdet. Iallefall traver hun rundt og lager det vi tror er danskelyder, protesterer høylydt når hun blir nektet ølservering, og er påfallende lite interessert i pølsene vi serverer. Antagelig er de ikke røde nok. Ellers koste vi oss i finværet med spaser- kanal- og bryggeriturer, basseng, strand og baseball.

Ettersom Mari enn så lenge passer bedre i babybjørnen enn Vegard, ble flere middager tilbrakt ved at en av oss spankulerte søvndyssende rundt med Mari. Da hun dessuten foretrekker å innta horisontalen fremfor vertikalen for å få sove, endte vi med en snorkende fornøyd 4-åring plassert i vogn, og en overtrøtt skrikerunge på magen. Lite visste vi om at problemene våre kunne løses ved å tippe 4-åringen ut av sportsdelen og ned i oppbevaringskurven under (hvor han sov like godt og enda lykkeligere). Dermed kunne skrikerungen ta plass i overkøya (hvor hun falt i søvn uten et knyst) og kveldene ble desto hyggeligere for resten av følget. Vi har altså vært i besittelse av en søskenvogn helt siden september i fjor uten å være klar over det. Heldigvis fant vi ut av dette før en planlagt rute innom samtlige lokale bryggerier av størrelsen nano til mikro. Vi hadde nemlig nylig også oppdaget at det finnes minst tre, kanskje så mange som fire, bryggerier i meget bekvem rulleavstand. Det hele endte med en fortreffelig aften med klossmajor, jukebox, tko på alle under fem, og syndige mengder mikrobrygg og regn. Våre utrente baseballøyne fikk også se Marlins tape nok en kamp. Vi bet oss merke i at reglene er bemerkelsesverdig forståelige og at arenaen i Miami er litt større enn den i Jupiter. 
 

Dessuten har Vegard lært seg å lese og skrive.

Silver Alert

Kulda i Florida er bitende. Heldigvis er den også sjelden, men det hjelper lite når det står på. Vi vurderte en stund å be de tidligst tilreisende om å søke om utsettelse, men heldigvis tittet solen frem tidsnok til at vi slapp slike tiltak. For å slå ihjel tiden frem til vi fikk besøk, hadde Hallvard pakket kalenderen full av konferanser, mens Susanne heltemodig holdt Fortet. Hun kjøpte inn det som trengtes for å gjøre om leiligheten til en familie-barnehage med Labyrint-tema, og fikk også med seg en SuperBowlfest hos fotballkompisene til Vegard før hun ble jaget på dør av en kjælen kakerlakk. Ukene gikk, og plutselig var det duket for besøk. Den gjenvendte gubben tok med seg det yngste barnet på handletur, mens de to mellomste i familien slappet av på kino. Kinobesøket tikket alle bek- og vemmelighetsbokser, og de koste seg med altfor høy lyd, popcornbestilling fra setet og digre begre med smeltet ost som man kan helle over popcornet for virkelig å få utbytte av reiseforsikringene.

Deretter var det klart for at Mumi og Bassen snek seg inn i den floridianske tilværelsen. Vegard var som vanlig så oppspilt at han nesten ikke klarte å sove, før han sovnet og ikke var til å vekke før våknedags. Med besøkende på plass, tok vi turen til stranden mens det ennå var vær til det. Den friske brisen var utelukkende forfriskende tenkte vi, helt til vi bet oss merke i at det meste av spraysolkremen utenfor jetsprayens episenter hadde blitt tatt av vinden, og vi vandret rundt som noen stilige polkazebras. Heldigvis var vi såpass svidd at den flaue rødrosafargen raskt gikk over til slafser av død hud som vi villig flasset vekk, og dermed beholdt zebrastilen til langt etter Pridefestivalen. Det var nemlig Pride på gang, hvor vi fikk med oss paradens hale.

I sin konfererende iver, fòr Hallvard avsted til et isøde hvor alt på veien var kansellert grunnet de elendige værutsiktene. I Florida var det derimot duket for sumpsafari, golf og glede, før vi (fulltallige igjen) feiret Vegards 4-årsdag som om det ikke var noen morgendag. Han fikk på seg langreist krone fra Tåsenløkka, akkompagnert av live gratulasjoner fra samme sted, og inspirert av paradegrenen til Pride, fylte vi leiligheten med ballonger. Vi har gått med sprekkskrekk hver eneste dag siden, helt til Susanne tok til vett og ga Vegard et lynkurs i effektiv ballongstabbeteknikk. Selve bursdagsfeiringen var stor stas, og Vegard fikk satt kakeutformingskunstene til Mumi skikkelig på prøve da han fikk velge utforming fritt og gikk for den utrolig komplekse geometriske formen firkant. Firkanten ble forvansket til svømmebassenget, hvor røde og gule seigmenn plasket rundt i de lekreste kremer.

Svømmebassengområdet og lanaien var der vi tilbragte mest tid, når vi ikke var på cruise eller i Key West eller liknende. Vi var nemlig på cruise. Til Bahamas. Og deretter i Key West. Så æddabædda. Vi gidder ikke engang nevne det nitriste været på Bahamas før vi fikk med oss en aldeles overdreven romsmaking. I Key West fikk vi med oss det vi kjente til av Hemingways stambuler, dvs. Sloppy Joe’s – han var nok en ensidig fyr. Vi bestemte oss for at det ville være triveligere med middag et sted der vi ikke bare kunne se hverandre snakke. Vi var også innom et frokoststed hvor de lokale hanene lot seg fascinere av barnevognen med lett sovende baby. Jostein og Hallvard fikk prøve seg på diverse angstvarianter der de tygget seg gjennom hot sauce etter hot sauce. Heldigvis hadde damen bak disken på forhånd anbefalt å gå til anskaffelse av passende forfriskninger. På vei til og fra Key West var det kun flaks som gjorde at ikke fisker og hai knabbet med seg fingre, da vi stoppet for å mate dem langs veien. Ah – hvilke eventyr.

Tilbake på ORA ble Jostein kretsmester i både dykking og kortlengdemaraton, mens Mumi nektet å bekjempe jetlagen for å være klar til dyst når Mari eller Vegard fant det for godt å starte dagene. Ellers ble grillanlegget til stadighet testet med de smekreste grillretter. Vi fikk også klemt inn en baseballkamp og litt kanalsafari, samt Vegards fotballøkter og noen Funkye Buddaher. Det gikk ikke bedre enn at tiden gikk så fort at det plutselig var duket for hjemreise igjen. Avreiser er sørgelige saker, og Hallvard har booket flere konferanser og demoer for å fremprovosere flere besøk. Vi tror vi begynner å nærme oss noe, så det gleder vi oss til!

Dessuten har Mari begynt å gå.

Nå vil du tro det

Jul i Norge

Flyet hjem ble 2-3 timer forsinket, og vi slapp ikke unna Maris symfoni denne gangen heller. Hun sovnet heldigvis etter hvert, men vi hadde ingen seng å legge henne i, så av flyturer vi kan huske, var denne blant de verste. Vegard derimot satt rolig og rundet Hakkebakkeskogen to ganger, så De Utrolige 2, ble trøtt og la seg til å sove. Det var dårligere stilt da vi kom frem og han meldte at han var kvalm midt i TaxFree’en. En snarrådig mor dro frem en pose av sekken som straks var full av flymat, og planen om å dra innom barnehagen ble skrinlagt. De av oss som ikke var født i fjor hadde planlagt julehjemturen bedre enn Mari, som ikke hadde noen gamle vinterklær å ty til. Hun ble dermed utkledd som kylling, da Halloween-drakten var det varmeste plagget vi fant i leiligheten før vi dro.

Vi gjorde unna litt gaveoverlevering på Oslo S før turen bar videre til Kråkerøy. Der fikk vi etter hvert et gledelig gjensyn med Volvoen, og som den slue sniken han er, utnyttet Ronny at de tilreisende fortsatt var på EST og frarøvet oss all gleden med å legge om til vinterdekk. Vi hadde noen dager på berget fulle av jetlag, og én dag med oppkast for Vegard sin del, før selveste julaften. Med 15 til bords var det klart for en tradisjonell Kråkeribbemiddag før arbeidet med å grave frem juletreet kunne starte. Klokken slo 05:00 før de siste sa seg ferdig med oppdraget. Dagen etter stod en utradisjonell ribbemiddag med den andre siden av familietreet for tur, og Vegard gjorde store øyne da det var snø i Sommerfjord. Mari forsto at det aller mest spennende foregår over ankelhøyde og debuterte på to fot.

Selv om Vegard hele tiden skulle ønske han var et år eldre, hadde vi en fin romjul innom Fredrikstad før turen gikk videre til Geilo. Der feiret vi nyttår med pinnekjøtt av lekreste sort, før vi måtte vende snutene tilbake til hovedstaden for at Vegard skulle få renovert passet sitt og Mari fylle på vaksinene sine. Forberedelsene til passtimen kunne knapt gått dårligere, men nå har vi i det minste et nytt pressmiddel om vi vil få ham til å gjøre som vi vil – nevner vi ordet fotoboks ser vi nå umiddelbart skrekken i øynene hans.

Takket være Julio hadde vi en leilighet for oss selv i Oslo ikke langt fra barnehagen, hvor Vegard smatt rett inn i rutinene fra første dag. Etter å ha gitt og fått haugevis med klemmer, fortalte han stolt hva han hadde drevet med i USA. Han var spesielt kry over å spille fotball og å ha basseng i bakhagen.

Vi fylte ellers kalenderen med diverse reunions, juletrefest, middagsbesøk, barsel-besøk, jobbing og jobbavvikling. Den årlige juletrefesten var igjen en suksess, og over 90 av våre nærmeste Wilhelmser var samlet. Bestemor/oldemor Evy er nå slått til tippoldemor i en alder av 77, og fordoblings-raten til Wilhelmsenene tatt i betraktning, spørs det om lokalene rommer oss neste år.

Omsider var det på tide å returnere, noe som krevde en omfattende ompakking. Vi fikk testet kapasiteten på vaskemaskinene til Kristina og loftet til Mumi og Bassen, og rasket med oss det vi syntes vi trengte. Lite visste vi om at det i Fort Lauderdale ikke var varmere enn en god vestlandssommer, og angret bittert på å ha lagt igjen langbukser og Maris kyllingdrakt. Den fantastiske kickstarter-tannbørsten Hallvard hadde ventet på siden 2017 endte også opp på loftet. Hvis du vil ha en tannbørste som ikke rengjør tennene, eller foretrekker å riste kjeven med en dirrende silikondings, er dette produktet for deg. PM Hallvard.

På flyturen tilbake fikk vi avkreftet at Maris flyhyl var en firegangs-forseelse, og gleder oss allerede til neste tur. Heldigvis er det noen måneder til, og de aller fleste i flyet var eldre og hylte mindre, så vi har et håp om at vi kommer dit en gang.