Invaderende Arter

Hallvard hadde siden sist fått unna de siste jobbreisene sine, mens resten av gjengen slet seg gjennom hverdagen. Ole Jakob og Nadja var på plass i Miami før hanen hadde lagt seg, og etter en lang frokost og utsoving, bar det av sted til noe såpass eksotisk for de tilreisende som en strand. Det er for tiden kaldt i Rio sa de, les: 20 grader, og de ønsket dermed Florida-varmen velkommen. Jentene og Vegard maste seg til et besøk på Hooters, og selv om vi ikke så en eneste UFO, var det hele en knallsuksess. 

Vi tørket melkebartene i bilen på vei til Key West, og gjorde unna vårt faste stopp på Robbie’s. Med hendene i behold og kloke av skade, styrte vi unna TripAdvisors favoritt-foodtruck, dro innom Peppers of Key West, og hilste på skipskattene i Hemingways gamle bopæl. Vi bestemte oss for å ta det helt cool corona dagen etter, for å lade opp til en stappfull timeplan på søndagen. Det ble mer Corona enn coolt, og endte ikke bedre enn at vi tømte nabobaren for et eksotisk lokalt brygg vi ikke husker navnet på. Noen runder med sent 90 og tidlig 2000-talls-hit’er senere, måtte vi overbringe det triste budskapet til Vegard om at Ole Jakob og Nadja dessverre måtte overvære fotballøkten hans i reprise istedenfor live. Mens kameraene rullet, scoret han sine fire første kampmål, og la listen for de neste øktene. Deretter vekket vi de besøkende, og dro for å se Marlins tape nok en kamp. Dette i seg selv er jo hendelser nok for en hel uke, men The Claytoons hadde også invitert oss alle med på båttur. 

En semifull C-Toad seilte av sted til Whiskey Creek hvor vi badet og koste oss før det bar videre til Orlando. Vi kom oss halvtrygt frem innen midnatt, og gjestene moret seg dagen etter på Universal Studios, mens vi andre nøt tordenvær og stengte badefasiliteter på AirBnb’en. Morgenen derpå ble den halvfulle sunnmøringen uvitende vitne til at passet til Susanne tunnellerte til kjøkkenbenken sammen med de andre passene, før avreise til SeaWorld. Vel fremme fikk vi sneket oss inn på raincheck-billetter. Hallvard skippet pingvin- og delfin-ridene mens han raidet AirBnb’en på jakt etter tidligere nevnte pass. Pass kan hverken oppstå eller forsvinne, men tross iherdig leting måtte han melde pass og vendte tilbake med uforrettet sak. Det var dessverre en flott dag uten regn på SeaWorld, så vi gikk billettløse derfra, men koste oss like fullt med voksenrider og barnslige dyr. Vegard turte til og med å kjøre de skumleste karuseller helt alene, mens Mari fikk sin dose overstimuli på Sesame Street. 

Som lyn fra klar himmel var vi fremme i Clearwater, og fikk oppleve en av verdens fineste strender med sand av Kailua-kvalitet. Stranden kunne også by på en fruktbarhetsgudinne som overøste ungene med strandleke-gaver, før vi five O’Clock somewhere ble veltet av solsengene våre. Vi fant ut at det var en ok tid å vende nesene tilbake til ORA på, og den 4-5-timers bilturen var unnagjort på et blunk. Trygt tilbake rakk vi akkurat å få med oss at vannet gikk, og la skumle planer for dagene som fulgte. Som de egosentriske nordmennene vi er, fylte vi badekarene ril randen, før vi så advarselen om at dette måtte man absoutt ikke gjøre. Det virket likevel ufornuftig å tappe ut av karene for å bøte på skaden. 

Det var ingen vannmangel i Everglades, så sumpturen bød denne gangen på gjentatte sidesprang fra hovedkanalene, der vi støtte på hvesende teritorielle alligatorer som voktet egg og helst hadde sett at vi holdt oss unna. De ble ikke blidere til sinns da en freidig frue kastet forbudte frukter i hodene på dem. Vi satt stille i båten og skaffet inkriminerende bevis, mens guiden opplyste om mulige konsekvenser.

Resten av oppholdet gikk med til å støtte flere funky’e, lokale bryggerier, ostekakefabrikker og knallhard festing ved bassengkanten. Forresten har Hallvard bedrevet detektiv-virksomhet og funnet ut at den tidligere nevnte eksotiske ølen var Bang-A-Rang.

Mister nesten pusten

Etter at roen hadde senket seg på ORA, kom vi igjen inn i en slags rutine. Det er tydelig at høydepunktene har høyere tetthet rundt besøkstider, men vi har da fått tiden til å gå i mellom slagene også. For eksempel har vi måttet ta oss av skattesmeller og andre byråkratiske morsomheter, betalt regninger med Hallvards singulære lønn, handlet dagligvarer og latt oss frisere. Dessuten ble Susanne angrepet av en sulten kakerlakk på lanaien en kveld, noe som førte til uorden og forsinkelser, og forbud mot å slikke på veggene de neste dagene. Til gjengjeld fikk vi god bruk for vår helautomatiske insektsspray. Hallvard fikk unnagjort sine siste jobbreiser før Ole Jakob og Nadja kom på besøk, men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang.

I et forsøk på å utvide spise/utesteds-horisonten, siktet vi oss en ettermiddag inn på toppen av Dalmar, et nyåpnet hotell med beryktet takterrasse og champagne-automater. Dessverre var det heldigvis stengt, siden de hadde en streng 21-års-grense og vi uansett ikke ville sluppet inn med de to barnsligste i familien. Vi valgte derfor å gå for det trygge og vante, og fikk en fin aften på Brasstap. En annen dag hadde vi satt kursen mot Las Olas Beach, hvor vi så frem til å spise lunsj i ro og mak med Mari nysovnet i vogna, mot alle odds. Vi hadde ikke mer enn fått menyer og rukket å gi hverandre tommel opp for bra dyssing og timing, før en omstreifende musiker snilet forbi i sin hippie-van mens han lykkelig lente overkroppen ut av vinduet på bilen og spilte bråkete trompet-fanfarer til alles forlystelse, og mot enda flere odds.

Vi har også vært i barnebursdag til en av Vegards fotball-venner. Værgudene var ikke på Norahs side, og hoppeslottet så sørgelig ut da aggregatet måtte skrus av og de hoppende superheltene trakk inn under tak hvor festen fortsatte. Heldigvis hadde de hyret inn glade, ballongblåsende klovner som danset og malte barnefjes. Barna tok ingen notis av griseværet, og slo løs på piñataen som om det ikke var noen morgendag. Vegard godtet seg med godtet i ukesvis etterpå og har fortsatt igjen litt vellagret vingummi.

Det har også vært en del festivitas for oss voksne. Susanne har for eksempel gjort et forsøk på å gjenerobre utelivsscenen med en fotballfrue og to andre ladies. Når stedet heter YOLO og de attpåtil har gratis drinker til damene, gikk det som det måtte. Innen kvelden var omme, var de fire ladiene omgjort til landstrykere, og en stakkars Uber-sjåfør truet med å bli stilt for retten. Hjemme holdt trenerne fortet, mens de fem ungene slang seg i viftene, utfordret desibelbarrierer og herjet rundt med alt som ikke var boltet fast. For å bøte på den profesjonelle ensomheten Hallvard har vært tynget av siden ankomst, har flere kollegaer valgt å legge ferien til Florida. Denne gangen var det Rune med familie som stakk innom på basseng og grillerier. Vegard fikk tre store jenter å leke med/ved, og syntes det var stor stas. Det gjorde vi voksne også, såpass stas at vi eglet oss innpå dem dagen etter, på Dania Beach. Dette er en beach like sør for Fort Lauderdale, som vi hadde på strandbøtte-lista vår. Check.

Uprofesjonell ensomhet har vi sett lite til, mye takket være tidligere nevnte trener og fotballfrue. De har forbarmet seg over oss, og i tillegg til utallige playdates og mandates, invitert oss på spicy lammegryte og kanalsafari. Første forsøk ble uventet kortvarig, da lynet hadde slått ned et tre så utfartsåren var blokkert. Det bør her legges til at vi skriver om kanalsafari og ikke lammegryte. Hallvard og Claytoon hoppet heltemodig ut i elva for å gjøre markløft av stokk, uten videre hell. Da ingen av jentene hadde stikksager i bikiniene, så vi oss nødt til å returnere til The Owens for å poole istedenfor.

Mer fest og moro kan det vel ikke ha vært, tenker du gjerne. Men joda, alt dette fant sted i perioden da juni ble til juli, og like etter var det duket for nasjonaldagsfeiring. Vi planla å dra til stranden i god tid før arrangementene startet i 12-draget, men kom først av sted 4-5 timer senere. Stranden var omtrent like populær som Sawgrass Mills på Black Friday, og vi lekte med tanken om å droppe hele utflukten, da vi til alt overmål fant parkering som ikke var ruinerende eller krevde vanntaxi for å komme frem. Lykken står de kjekke bi, og vi dundret etter hvert rett inn på en restaurant med prima utsikt til hovedscenen. Vi kjøpte det mest amerikanske vi kunne tenke oss, mens de tungt bevæpnede politibetjentene vandret forbi. Når Lee Greenwood sang sin superhit kun sanddyner unna, trodde vi ikke man kunne føle seg friere, stoltere og mer amerikanske, før de toppet det hele med 25 minutter fyrverkeri.

Dessuten har Vegard lært seg å svømme. 

Skammelige flyturer

Det var på tide å bytte ut appelsiner med epler, og vi skulle alle videre neste dag. De besøkende skulle først av sted, med billetter booket noen dager i forveien. Antageligvis på kveldstid. Eller kanskje var det morgen. Uansett ble det tydelig ved innsjekk at det var begått en klassisk am/pm-forveksling. Susanne og ungene var alt tilbake på ORA da det viste seg at fettere, brødre, onkler, svogere og svigerinner hadde 12 timer bedre margin på flyvningen enn først antatt. FLL er ikke av de aller verste, men kun benkentusiaster og fastfood-junkies (merk: ikke og/eller) vil trives her i 12 timer ekstra. De fikk kontakt med halvparten av oss, og dessverre den uten bil, og Ubret dermed tilbake til ORA. 

Fetterne var strålende fornøyd med en bonusdag hvor Vegard endelig fikk vist frem lekeplassen, og for oss var det supert med skyss til vårt fly noen timer før pm-avreisen deres. Dessverre viste det seg da vi ankom innsjekks-skranken at flyet vårt var forsinket med tre timer, men heldigvis fikk vi tilkalt Eirik, Elina og Henrik som snudde minivan’en på femøringen og kom tilbake for å hente oss. Akkurat i tide til beskjeden om at flyet vårt allikevel var i rute. Til gjengjeld hadde deres pm-fly pådratt seg en tilsvarende forsinkelse som ikke var like lett å riste av seg. Vi fikk dermed, selv med fake shuttle-service, langt bedre valuta for vårt løene flyplasshotell enn Sandefjordingene, som ikke fikk sjekket inn på sitt hotell før klokken tre på natten. Men hvem trenger vel et hotell på Times Square når man bare er en kvarters Ubertur unna en to timers togtur før en halvtimes gange unna smørøyet? Vi fløy nemlig til flyplassen kjent som «Not an NYC airport». 

Med alle involverte på plass i New York, gikk jentene gåsegang til Kleinfeld, hvor Elina prøvde noen engangskjoler. Der fikk de også selskap av en ferieflørt fra middelhavstraktene som dessverre hadde stått opp på feil ben denne dagen. De typete typene og den yngste av rypene beveget seg samtidig i retning Central Park, men sporet av da det var gode muligheter for å finne ut av hvordan jeg møtte din mor. De hadde det legendary, og lenge etter fikk de selskap av brudefølget, inkludert brudens mor. Hun briljerte med sitt barnetekke og trillet Mari i søvn med vant hånd. Deretter spiste vi italiensk på en medium restaurant som kjendiser visstnok liker. Det var a pitty at vi ikke hadde titta litt i little Italy. Samtidig lå ikke forholdene akkurat til rette for virrevandring. 

Den sentrale parken fikk vente til neste dag, hvor den viste seg fra sin aller fineste side i strålende solskinn. Vegard og Mari løp rundt både på lekeplass og avenuer, ble svelget av såpebobler og fikk nikkedokker til å danse. Det ble også tid til en tur på tivoli før vi skulle møte resten av reisefølget i Boathouse-teigen. 

Ingen New York-tur er komplett uten et gudommelig frihetsbesøk, og etter å ha fordelt oss på et par Ubers, var vi klare for å stirre fakkelbæreren i hvitøyet. Fra båt. Heldigvis hadde de sleske turistfellefyrene overbevist hele følget om at det lureste av alt var å ikke ta den vanlige billigfergen forbi statuen, og vi koste oss gløgg i hjel mens vi så på kaien og fikk falske forhåpninger om at båten kanskje ville komme. Det gjorde den ikke før lenge senere, og med Eirik og Henriks returbilletter virket det tett på utopisk å nå noe som helst. Havnegubben/guiden ga oss et falskt telefonnummer og mail vi kunne kontakte for å få refusjon, og vi følte oss hverken som Finn eller kongen av bakken. 

Med et manglende frihetsbilde under beltet, tenkte vi vi kunne få bedre overblikk over situasjonen ved å komme så høyt som mulig, og siktet oss inn på The Rock som et dugelig mål. Det var naturlig nok utsolgt og antakelig forsinket, så vi valgte et trygt valg: takterrassen på hotellet til 2xE. Barnefamilier passet dårlig inn i klubb-imaget til Hyatt, så vi ble dessverre sendt på dør. Elve- og uberluften hadde gjort oss sultne som skrubber, og vi samlet kompass og kart-kompetansen for å finne nærmeste, og gjerne høyeste, serveringssted. Vi endte opp på en snurr på The View, der vi fikk snacket mens vi sightså, og Eirik fikk beskjed om at flyet hans var kansellert. Etter timesvis i telefonkø, var han booket inn på samme fly som Elina & Co neste kveld, og samme hotell som oss for natten. 

Vi for vår del, kom oss etter en donut-frokost på Times Square hele hjem til ORA uten forsinkelser, mens resten av følget ble ytterligere forsinket. Men de kom seg omsider hjem, snaue to døgn for sent, og vi håper at forsinkelsene og sisteinntrykket ikke ødela totalen. Takk for hyggelig besøk!

There's a place called Kokomo

Lite visste vi om at et av slukene i Flætten skjulte en portal til the upside-down. En merkelig ting med haugevis av ben og lange følehorn åpenbarte seg en dag for Susanne i badekaret. Hun var ikke fremmed for å kjenne den igjen som en tjukk og fet kakerlakk, iverksatte evakueringsprosedyre og tilkalte alle sømmelige nødetater. Da Hallvard kom tilbake, var leiligheten fortsatt evakuert, og han sprayet insektsspray til den store gullmedaljen helt til kreket bukket under. Deretter var alt ved det normale og vi sank inn i den sørfloridianske hverdagstilværelsen. Hallvard tok seg en 4-dagers dagstur til Canadas navle, Yukon, på selveste nasjonaldagen, mens resten av gjengen var tilbake på sjømannskirken og fotballbanen. Vegard rakk akkurat å få med seg sesongavslutningen og fikk en flott pokal for sitt bidrag.

Denne hverdagstilværelsen varte i nøyaktig 7 dager, for på samme fly som oss, en uke senere, satt fetter Henrik&Co klare for besøk. Florida kunne denne gangen by på massive tangmatter, slett ikke uten råtten tangstank. Like fullt gjorde vi minst tre strandhogg. Dessuten var tilfeldigvis også familien Fossbråten i området, og de to fetterne koste seg med to ekstra lekekamerater. Det ble tid til litt grilling ved bassenget, rikingsafari og et kjapt treff på south South Beach. Henrik viste de mer garvede Floridianerne hvordan man takler grønt flagg-bølger, og fetterne løp om kapp helt til knivingen om å være først tok overhånd. Ingen forsvant, og med smil om munnen, overdimensjonerte drinks innabords og klovneneser på plass, bar det tilbake til Flætten.

Vegard var strålende fornøyd med å kunne vise Henrik alle de fantastiske sightene å se og stedene å være i ORA og omegn. De fikk badet i slim, låst seg ute på garasjetaket (med ypperlig utsikt mot vanntårnet), lekt og sett både pysjhelter og potepatrulje, og rakk til og med et besøk på sjømannskirken. Vi fikk også fylt leiligheten med ballonger og bakt kake i anledning ettårs-feiring, og siden vi ikke har våget oss andre steder, dro vi til det eneste stedet vi kjenner til hvor de synger bursdagssangen og gir gratis is til jubilanten.

Vi begynner å bygge oss opp et solid data-grunnlag når det kommer til anbefalte aktiviteter for besøkende, og valgte derfor også denne gangen å vise frem de gladeste alligatorene, mest funky Buddah’ene og vestligste nøklene. På vei til Key West stoppet vi som vanlig innom Robbies, hvor de robbet oss for fisk i innhegningen, som var byttet ut med tidligere nevnte tang. Til gjengjeld sydet det av sultne, fete Tarponer som gladelig strakte hals etter sildene vi dro ut av bøtta. Vi merket allerede nå at varmen begynte å bli uutholdelig og hangrynessen uhåndterbar. Armert med et utall smarttelefoner spurte vi Tripadvisor om råd, og dro til stedet som toppet listene. Dette viste seg å være en lite barnevennlig food truck, så vi vandret derfor videre til kjente og kjære Hard Rock Café på andre siden av byen, hvor Hallvard ble beæret med vriene spørsmål. Key West viste seg for øvrig fra sitt klammeste, men heldigvis fikk vi med oss hot sauce-smaking så vi virkelig fikk åpnet svettekjertlene. Vi fant omsider også sagnomsuste Margaritavilles uteservering, og fikk med oss kveldsmat i solnedgang før det var tid for retrett.

Hjemreise, klassereise og nettverksbygging

Så var det på tide med nok en svipp hjemom Norge. Mari hadde pådratt seg noe som gjorde henne het i toppen, og febersyke barn flyr vesentlig stillere enn friske. Eventuelt kunne det hende det bare var alderen. Vel fremme kjørte vi til Fredrikstad hvor vi fikk oss et par dager med jetlag. Vi var en tur innom hovedstaden for litt jobbing og barnehagebesøk, og Hallvard rakk blant annet å forsove seg til et lunsjmøte før det bar videre til fjells for å delta på Skarverennet. 

I år som i fjor viste fjellet seg fra sin verste side, men i motsetning til i fjor ble rennet denne gangen ikke avlyst. Vi karret oss opp til normal leggetid, og la i vei på vårens vakreste eventyr, det vil si 37 km med motvind og regn. Deler av deltagermassen krydret også opplevelsen med saftige gnagsår. Ingen ble tatt av strykene mens vi raftet nedover den siste milen, og vi kom i mål på rekordtid med negativt fortegn. Det skyldtes ikke oppholdet på champagne-toppen, der vi holdt på å kose oss i hjel mens vi styrtet nedpå godsaker fra sekken i håp om å komme oss derifra snarest mulig. Vel fremme og to måneder etterpå var alle enige om at vi gleder oss til neste år gitt at vær og utstyr er bedre. 

Tilbake på Geilo hadde vi omtrent en halvtime å gå på før vi måtte haste videre til toget. Eirik og Elina skulle flakse videre på nye eventyr, og vi kapret et bord i spisevognen. Den ble full, og det ble også de andre gjestene. For fulle, mente konduktøren, som ga streng beskjed videre til nyutdannet spisevognbartender. Hun pekte ut den mest bråkete makeren på nabobordet, og da vårt relativt edruelige bord var klare for runde to, ble vi i likhet med resten av passasjerene nektet alkoholservering på uviss tid. Forbudstiden varte til den opphørte, og det ville vi merke, forsikret bartenderen. Dette kronet en ellers medioker dag for Eirik og Elina, som akkurat hadde fått melding om at flyet deres til Italia var kansellert. Da forbudstiden opphørte, merket vi det ved at et tidligere ubeskrevet blad i spisevognen kom spaserende med en nyervervet pilsner. Dette førte til en lang rekke beskrevne blader i barkø. Det viste seg snart at skjenkestedet ikke hadde noen omsetningsmål, og like fort som den opphørte, var forbudstiden gjeninnført. Syndebukkene satt rundt det samme bordet som tidligere, uten at vi syntes de hadde vært særlig syndige. Forbudsoppheveren vendte tilbake for pils nummer to, men fikk passet påskrevet og beskjed om at han kunne fortsette festen i Oslo. Vi slo oss til ro med at konduktør-pooper’n hadde minsket sannsynligheten for at vi skulle våkne opp i Halden, og følte oss dobbeltsnytt da det selvfølgelig var buss for tog med endestopp i Fredrikstad. 

Deretter dro Hallvard tilbake til junaiten for å konferere og demonstrere, mens Susanne tok med seg ungene nærmere barnehagen. Vi invaderte Dr. Sandaker og Ing. Sundös residens på beste vestkant, som De i et fåfengt forsøk på å få oss til å føle oss hjemme, hadde døpt om til Frognerslummen. Vi gjennomskuet Dem lett, men forsøkte å passe inn ved blant annet å kjøpe silkeskaut vi ikke aner hva kan brukes til. For ungene var det en smal sak da de lever the ‘tug life fra før av. Mari gjorde sitt beste nattestid for å gjøre vaktene til Marit til et mareritt, da hun hadde kommet seg til hektene og trengte utløp for flyhyl hun brant inne med. Vegard på sin side hadde denne gangen bestemt seg for at barnehagen var skummel, og vi rakk akkurat å tenke at tilvenningen var over, før vi skulle returnere til Florida. Likevel fikk han med seg fotografering og sitt første barnehagekamerathjembesøk. Vegard datet forresten ikke bare barnehage-barn, men fikk også tid til å besøke en del utenombarnehagelige bekjentskaper. 

Mens Hallvard var i Dickie’s fotspor før han besøkte Kelly og Nelson i Canada, fylte Susanne rollen som Narvestad på Sagene. Dagen før avreise rakk vi også å feire Amalies inntreden i de voksnes rekker, med storslått selskap på det trofébefengte klubbhuset til Onsøy JFF. Deretter var det på tide å dra hjem igjen, og selv om vi i forkant forsøkte å utsette Mari for så mange barnehagebarn som mulig, var hun på denne flyturen feberløs, høylydt og umoden. Vi landet for første gang i Fort Lauderdale, ventet en evighet på en Uber, ønsket vi hadde tatt en taxi, men kom allikevel helskinnet tilbake til Flætten.