Hau'oli la ho'omakika'i

I dag er det Thanksgiving, og vi har mye å være takknemlige for. På fredag kunne vi f.eks. nyte en dag i sol og lekre omgivelser utenfor Kailua Beach. Vi leide oss noen kajaker og padlet sikksakk mellom rever og skilpadder. Dessuten er vi ekstra takknemlige for hver dag med sol, da vi nylig har sturet oss gjennom to regnværsdager på rappen. Tvi. Ellers nærmer det seg jul, og nissene spretter frem hvorenn vi går. For å bøte på den manglende julestemningen arrangerte vi etter kajakpadlingen bollefest med juling og dansker. Vi skrudde airconditionen på fullt for å skape kjølig vinterstemning, tredde på oss hver vår nisselue og bollet så busten føk. Dessuten gikk brannalarmen. Bollene var gode, og det luktet jul i hele etasjen. Dessverre var Nissene på Låven fjernet fra youtube, så vi ble avspist med første episode av The Julekalender. Vel å merke på norsk, til danskenes store frustrasjon. Den tidlige julingen skyldes at mange forsvinner midt i desember, og dermed ikke ville fått med seg siste del av kalenderen hvis vi startet først på mandag.

Vi er også takknemmlige for den avslappende 'eksamens-perioden' vi er inne i. I Trondheim hadde vi nok ikke hatt tid til å svømme blant skilpaddene i Nidelva mellom slaga, ei heller løse eksamen ved hjelp av google osv. Men vi har da litt å gjøre, vi måtte i starten av uken sette av to hele dager til å skrive business-planer for StatoilHydro og Aker Solutions. Litt større selskaper enn anbefalt, men vi vil da lære noe óg.

Etter den harde jobbinga belønner vi oss selv med en strand-dag, for på Thanksgiving er det selvfølgelig ikke skole. Og gårsdagens kveldsundervisning ble avsluttet to timer før tiden som en Thanksgiving-gave fra Brad, som forøvrig også inviterte hele klassen til sin ohana hvis man ikke hadde noe annet sted å være. Etter en gjesteforelesning om glorete bamsevesker til $3000 (Wright Collection), holdt av kona til presidenten på skolen, fikk vi hver vår klem av Brad og dro hjem tidlig.

For de som ennå ikke har beveget øynene mot høyremargen - gjør det, så kan dere se at vi har lagt ut flere bilder. Vi har også åpnet for at leserne kan være med å bestemme utviklingen av siden, og har derfor startet en spennende avstemning hvor DU kan være med på å påvirke fremtidig innhold. Følg med, og husk å stemme, nå er det bare tre dager igjen.

P.S. Vi er selvfølgelig også takknemlige for ohana, aikane, maika'i ola, onehanau, Lånekassa, teknologi, fysikk, sjokolade, kahakai, brunost, salt lakris, ostehøvelen, norske fjell og fjorder, kj-lyden, mahimahi, ikke Lånekassa, musikk, besøk, NTNU, honu, luft, palmer, humuhumunukunukuapua'a, moana, Jamba Juice, kaffe, tak over hodet osv. osv...

Klatresvin

I løpet av den siste uken har vi blant annet møtt på en skipper vi kjente godt fra før, og tatt i et tak med ham. I tillegg har vi spankulert rygg opp og rygg ned på oppdagelsesferder i den O'ahuske fjellheim. Sånn! Da var abstractet ferdig. Nå over til innledning og teori.

Etter massivt press fra faste lesere har vi besluttet å avbryte skrivestreiken vi egentlig aldri hadde startet (og publisere dette innlegget før det er ferdig). Stillheten skyldes simpelthen all tiden vi har brukt på å tråle gjennom de utallige kommentarene vi har fått på de fem siste innleggene.

Når det gjelder skipperen vi møtte, kom han i anledning dykketeoriprøven, og det skulle visst en frist til før vi omsider fikk tatt et tak. Samme dag som prøven ble unnagjort ble vi med en gjeng dansker på nattdykking. Det var en turbulent opplevelse, men vi klarte allikevel å holde på middagene våre. Nede på bunnen i det mørke hav så vi massevis av murener og annen fisk, de fleste i en ganske avslappet tilstand. Skilpaddene og haiene hadde dessverre gjemt seg litt for godt. På et tidspunkt slo alle av lyktene sine og vi kunne slå etter selvlysende plankton. Det var gøy.

Av andre aktiviteter har vi besteget O'ahus Matterhorn, Olomana. Det ligger ved en bukt kalt Kailua, i samme retning som Pu'u Manamana, bare ikke fullt så langt avgårde. Olomana består av tre topper, der de to første (Olomana og Paku'i) er middels vanskelige, og den siste (Ahiki) er av samme vanskelighetsgrad som Pu'u. Første topp var den høyeste, og herfra hadde vi 360 graders utsikt med Maunawili Valley og Koolau-fjellkjeden på den ene siden og Kailua Bay og Enchanted Lakes på den andre. På denne turen var det ikke noe nevneverdig med regnskog, og dermed heller ikke noe regn. Vi var takknemlige for det på topp nummer tre. Denne toppen bestod av flere loddrette klatrepartier hvor hjelpetauene kom godt til nytte. Også denne turen har blitt filmatisert. Grunnet krass kritikk på at forrige film vi lagde var så statisk, har vi nå forsøkt å få med litt bevegelse:

En annen tur vi har vært på er Wa'ahila Ridge. Denne løypa var bare en tur i skogen sammenlignet med de andre, men utsikten fra Mount Olympus kan man ikke klage på. Mount Olympus er en del av Koolau-fjellkjeden vi kunne se fra toppen av Olomana, og logisk nok kunne vi også se Olomana fra Olympus, selv om vi i utgangspunktet ikke visste at det var dit vi var på vei. Mens resten av gjengen holdt seg til turen i skogen og var mer opptatt av å spise Strawberry Guavas enn å gå på tur, dannet vi en utbrytergruppe og i heseblesende tempo med skyhøye kneløft svettet vi oss opp mot toppen for å nå tilbake igjen før det ble mørkt. Natten før og tidligere på dagen hadde det striregnet, så vi var ikke helt gjørmefrie da vi kom ned igjen. Turen var fin, med muligheter for å bli enda bedre, så vi drar nok tilbake en gang.

For å komme oss ned på jorda igjen, fant vi det for godt å fordype oss i hvordan verden fortoner seg under overflaten. Helgen gikk ellers med på å trutte oss gjennom en oppgave som skulle inn tidligere i dag. Deilig med alt som er gjort. Semesteret varer ikke i mer enn tre uker til, og uka etter får vi besøk. Det gleder vi oss til. I morgen har vi invitert danskene på bollefest og juling, etter å ha investert i et digert glass med kardemomme og et par snasne luer.

Helgen

Det er søndags kveld, og vi har lige kommet tilbake fra den ukentlige visningen av Frustrerte Fruer hos Katrine og Hege. For å ha sitt på det rene skal det nevnes at Hallvard og Christer sørget for å drikke hver sin maskuline øl under visningen.

På fredag var vi på grillings med arrangørene av Lost@HPU, men denne gangen ble det ikke delt ut noen iPods. Susanne var den eneste som stakk av med premie fra en loddtrekning, og det var bare et iTunes gavekort på $15. Samlingen var hyggelig, og ingen kveltes på ketchupen denne gangen heller. På kvelden var vi så heldige å få gratisbilletter til en baseball-kamp. Lagene som spilte bestod av spillere tilfeldig satt sammen fra diverse proff-lag fra fastlandet og Japan. Det skal legges til at vi aldri hadde vært på baseball-kamp før, og forstod ikke alt av regler med en gang. Men moro var det. Mye takket være de usedvanlig stemningsskapende lydeffektene fra baseball-DJen. Etterhvert begynte det å regne, og for ikke å pådra oss lungeplager, fant vi det for godt å trekke under tak og se resten av kampen derfra. Lite visste vi om at vi deiset ned mellom en spiller på det japanske landslaget (Yuhei Takai), foreldre og besteforeldre til dommerne og en forhenværende White Sox- proff, Rodney 'Crash' McCray. McCray braste inn i baseballens hall-of-fame da han ikke enset at banen tok slutt og freste gjennom reklameskiltet i et forsøk på fange ballen. Både Rodney og dommeravlerne snakket velvillig om baseballregler og annet baseballrelatert pjatt. De blonde jentene var nært på å bli bortgiftet til hver sin umpire. Da kampen var over ble vi vartet opp med kjøtt, drikke og baseballer, mens vi måtte ta bilder med alle sammen og fikk slått av en god prat med de lovende dommerne. Rodney ga oss sågar sitt telefonnummer som vi kunne ringe dersom vi ville ha gratisbilletter en annen gang. Fin fyr.

Dagen derpå stod i Mortens tegn, siden det er Mortensaften på mandag, som dere helt sikkert vet. Hvis dere ikke vet det, var Morten en fyr som egentlig ikke het Morten, men ettellerannet annet. Han vokste opp på den fransk-tyske grense og likte våpen og religion. En gang reiste han til blant annet Ungarn for å kristne folk. Det ville ikke ungarerne ha noe av, så Morten måtte dra tilbake med uforrettet sak. Den eneste han så langt hadde klart å omvende var hans egen mor. Budskapet hans ble bedre mottatt da han forsøkte å kristne noen franskmenn, så han slo seg ned i Frankrike. Så vellykket var det at biskopene på stedet mente han var et realt biskopemne, men biskopverv ville ikke Morten ha noe av. De forsøkte allikevel å bebiskope ham, så han så ingen annen utvei enn å rømme og gjemme seg i et hønsehus fullt av ballongspisende gjess. Og så fant biskopene ham, men slue Morten gjemte seg på nytt i det samme huset. Denne gangen hadde gjessene fått nok av både Morten og ballong-dietten, og flakset avgårde til biskopene for å røpe Mortens koordinater. Dermed ble biskopjobben besatt og Morten besluttet å spise alle verdens gjess som hevn. Med årene ble det for dyrt å spise gjess, så i dag er det endene som må lide for gjessenes svik. Dermed gaflet vi i oss and, kartofler, rødkål og saus med danskene før vi dro på pool-party med dem på kvelden.

Dagen etter ble Rodney oppringt, og siden han var så snill å skaffe oss 10 gratisbilletter, var vi på nytt på baseball-kamp. Dermed er ringen sluttet.

Pu'u(h) Manamana

Forrige onsdag fikk vi en gledesbeskjed om at denne ukens onsdagsundervisning var avlyst. Følgelig planla vi å bruke dagen på noe konstruktivt istedenfor, sammen med Per som har fri hver onsdag. Hver eneste dag etter bilturen til North Shore og øya rundt, har vi sett lengtende opp mot fjellene og ventet på en passende anledning til å traske oppover for å se på utsikten. Etter Christina og Lillans vellykkede tur opp Haiku Stairs, populært kalt 'Stairways to Heaven', ble ikke lysten noe mindre (se bilder på Christinas blogg, så skjønner dere hvorfor). Etter et par raske søk på google, fant vi en tur som fristet. Grunnen til at vi ikke har nevnt dette før i etterkant er simpelthen at Jostein og Mona, Susannes foreldre, har røpet at de er faste lesere av bloggen. De ville nok blitt en smule bekymret om de hørte at vi hadde planer om å legge ut på en vandring kjent som Oahus farligste og som dermed kun anbefales særs erfarne fjellvandrere. I år 2000 falt en herremann i døden da han la ut på turen sammen med HTMC (Hawaiian Trail and Mountain Club). Vi valgte derfor å være på den sikre siden, og la i vei oppover fjellsiden uten fjellklubbens ulykkesfugler.

Den første halvtimen besteg vi ca. 170 meter uten andre problemer enn varmen. Så tok vi en omvei innom Crouching Lion; en sten på en topp, som egentlig ikke ligner noen løve i det hele tatt. I gamledager het det Crouching Dog, men turister har misforstått og fått løven til å bite seg fast. Videre gikk vi avsted på brede stier i troen om at vi allerede var kommet til de beryktede, smale fjellkammene vi hadde lest om. Vi rakk så vidt et klask på brystet og et par hovmodige bemerkninger om tidligere hikeres erfaringer, før vi måtte tørke av oss de fårete glisene og bite tenna sammen. Stien foran oss ble smalere og smalere, og vi måtte bestige stadig større knauser. I tillegg økte fallene på hver side av kammen i høyt tempo. På ca. 450 meters høyde tetnet det seg til, og vi fikk noen grener å holde fast i. Etter å ha banet oss vei gjennom tett regnskog i noen timer, var det klart for lunsj. Som seg hør og bør i en regnskog, begynte det å regne, og rykter skulle ha det til at nedturen fant sted på en fjellrygg og kunne utvikle seg til å bli en skikkelig 'slip-and-slide'-tur dersom det hadde regnet de siste par dagene. Vi hvilte en stund på toppen (ca. 600 moh.), og så bar det utfor 'Cemetery Ridge'. Per hang på et tidspunkt i en tynn gren, men klarte med nød og neppe å svinge seg inn på den smale sti igjen. Bortsett fra dette Tarzan-stuntet, klarte vi alle å skli helskinnet ned til kirkegården og kunne gi hverandre et velfortjent klapp på skuldra.

Siden Lillan og Christina lagde en film fra deres illegale trappetur, kunne ikke vi være noe dårligere:

Halloween

Nå er Halloween over, og vi har brukt de siste to dagene på å slappe av på stranda etter alt oppstyret. Selve dagen startet vi med å kontakte gresskarpushere i hele byen, men da de fleste var utsolgt var vi nær ved å gi opp. De eneste gresskarene å oppdrive var fem stusselige karer som selgeren ikke ville holde av for oss pga. deres lurvete utseende. Vi vurderte å kjøpe en vannmelon og male den orange, men Hege insisterte på at vi måtte ha gresskar når det en gang var Halloween. Vi slang oss på en buss og kom tilbake med tre helt greie karer, dog ikke på langt nær så store som de vi kunne fått tak i et par dager tidligere. Det blir notert med interesse til neste år.

Tilbake på Ohia startet vi gresskaring med Hege, Lillan, Per og Orestis. Karene ble riktig så fine. Deretter spiste vi middag og dro på oss fillene, og fikset siste finpuss på kostymene med Per, Christina og Bastian, før vi trasket i samlet tropp til Hege og Katrines bopel. Vi var blant de første som ankom, og da naboene også hadde stort kalas med åpne dører, var det i orden at de hadde invitert hele Waikiki. Det utviklet seg etterhvert til en heidundranes fest, og klokken ett dro vi ut på gaten for å se på alle de rare menneskene. Mange av dem var så rare at vi tok bilder av dem og med dem. Etter å ha svinset gate opp og gate ned, spiste vi nattpizza hos oss med heksa og superhelten. Se så, slik er en Halloween i junaiten.