Forrige onsdag fikk vi en gledesbeskjed om at denne ukens onsdagsundervisning var avlyst. Følgelig planla vi å bruke dagen på noe konstruktivt istedenfor, sammen med Per som har fri hver onsdag. Hver eneste dag etter bilturen til North Shore og øya rundt, har vi sett lengtende opp mot fjellene og ventet på en passende anledning til å traske oppover for å se på utsikten. Etter Christina og Lillans vellykkede tur opp Haiku Stairs, populært kalt 'Stairways to Heaven', ble ikke lysten noe mindre (se bilder på Christinas blogg, så skjønner dere hvorfor). Etter et par raske søk på google, fant vi en tur som fristet. 
Grunnen til at vi ikke har nevnt dette før i etterkant er simpelthen at Jostein og Mona, Susannes foreldre, har røpet at de er faste lesere av bloggen. De ville nok blitt en smule bekymret om de hørte at vi hadde planer om å legge ut på en vandring kjent som Oahus farligste og som dermed kun anbefales særs erfarne fjellvandrere. I år 2000 falt en herremann i døden da han la ut på turen sammen med HTMC (Hawaiian Trail and Mountain Club). Vi valgte derfor å være på den sikre siden, og la i vei oppover fjellsiden uten fjellklubbens ulykkesfugler.
Den første halvtimen besteg vi ca. 170 meter uten andre problemer enn varmen. Så tok vi en omvei innom Crouching Lion; en sten på en topp, som egentlig ikke ligner noen løve i det hele tatt. I gamledager het det Crouching Dog, men turister har misforstått og fått løven til å bite seg fast. Videre gikk vi avsted på brede stier i troen om at vi allerede var kommet til de beryktede, smale fjellkammene vi hadde lest om. Vi rakk så vidt et klask på brystet og et par hovmodige bemerkninger om tidligere hikeres erfaringer, før vi måtte tørke av oss de fårete
glisene og bite tenna sammen. Stien foran oss ble smalere og smalere, og vi måtte bestige stadig større knauser. I tillegg økte fallene på hver side av kammen i høyt tempo. På ca. 450 meters høyde tetnet det seg til, og vi fikk noen grener å holde fast i. Etter å ha banet oss vei gjennom tett regnskog i noen timer, var det klart for lunsj. Som seg hør og bør i en regnskog, begynte det å regne, og rykter skulle ha det til at nedturen fant sted på en fjellrygg og kunne utvikle seg til å bli en skikkelig 'slip-and-slide'-tur dersom det hadde regnet de siste par dagene. Vi hvilte en stund på toppen (ca. 600 moh.), og så bar det utfor 'Cemetery Ridge'. Per hang på et tidspunkt i en tynn gren, men klarte med nød og neppe å svinge seg inn på den smale sti igjen. Bortsett fra dette Tarzan-stuntet, klarte vi alle å skli helskinnet ned til kirkegården og kunne gi hverandre et velfortjent klapp på skuldra.Siden Lillan og Christina lagde en film fra deres illegale trappetur, kunne ikke vi være noe dårligere:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Vi liker feedback.